Jødedommen og moderniteten

Bokanmeldelse ved Raymond Lillevik 

Sarah L. Lindberg, Jødedommen og moderniteten; Strømninger i europæisk jødedom fra Oplysningstiden til Anden Verdenskrig, Frederiksberg: Multivers forlag, 2021. 

Dette er en kortfattet og lettfattelig lærebok om hvordan jødedommen utviklet seg i ulike retninger fra begynnelsen av 1800-tallet til andre verdenskrig. Den britiske overrabbineren Jonathan Sacks sier at denne perioden er helt grunnleggende for å forstå dagens situasjon for alt jødisk. På tross av avstand i tid, opprettelsen av staten Israel og Holocaust, så er situasjonen at:  

“. . . to a degree that is quite striking, Jews remain heirs of the nineteenth century. The disintegration that took place then still haunts Jewish existence today. The ideological battle-lines are the same. The same questions are asked and receive the same conflicting answers. Much has changed in the Jewish world, but our habits of thinking have not.”1 

Denne boken er et godt eksempel på dette. Av de nesten 200 sidene er nesten halvparten en kildesamling. Naturlig nok må den derfor droppe eller være overfladisk med flere tema, men likevel får man mye igjen for pengene her. Disposisjonen er tradisjonell, med å starte med hvordan flere stater i Europa ga jøder anledning til å engasjere seg økonomisk og intellektuelt utenfor ghettoene (emansipasjonen), til jødisk opplysningsfilosofi (haskalah), reformjødedommen, konservativ jødedom og utviklingen av de ultra-ortodokse (haredi). Til slutt presenteres sionismen, og dette temaet får best plass av alle sammen. Her får vi en kort presentasjon av betydningen av de viktigste sionistisk tenkerne. I denne delen blir også bokas evne til å fatte seg i korthet påfallende: Konflikten med den palestinske befolkningen blir ikke berørt? 

Gjennomgangen er ryddig og det er lett å følge den røde tråden, selv om man merker at forfatterens kompetanse «lekker» ut til noen mer nyanserende betraktninger av og til. Det virker som at boken primært skal hjelpe leseren å forstå samtidens problemstillinger, men uten at dette går på bekostning av verdien av den historiske kunnskapen. Likevel, det faktum at forklaringer om Talmud ender opp som fotnoter, samt tausheten om konflikten med palestinerne, tilsier at man vil trenge også andre kilder om jødedom i tillegg til Lindbergs bok. 

Et interessant poeng i fremstillingen er at også den ultraortodokse bevegelsen var et produkt av den moderne tid, like mye som reformbevegelsen. Ultraortodoks og tradisjonell jødedom ble altså ikke helt det samme, ifølge Lindberg. Dels var dette på grunn av viljen til å være en kontrast og protestbevegelse til det moderne, og dels fordi det var de nye teknologiske mulighetene til kommunikasjon som gjorde det mulig å bygge de nye nettverkene. Om dette stemmer, eller om det har overføringsverdi til for eksempel kristnes forhold til det moderne, ligger utenfor en slik anmeldelse.