Jødene – Messias’ egen ætt

Som en måtte vente, ble Luther og jødene et tema i samband med reformasjonsjubileet i fjor. Luther har skrevet ting vi skulle ønske aldri var satt på papiret. Det er ille at Luther er blitt misbrukt til å legitimere antisemittisme. Nazistene prøvde å dekke sitt rasehat bak uttalelser av Luther. Det var ille. La oss huske advarselen ”Et ord er en gnist som titt tender en brand der slukkes ei kan.” (H. J. Darre). Men det er altfor grovmasket å stemple Luther som antisemitt. Det er god grunn til å se nærmere på saken. Luther har også sagt ting om kjærlighet til jødene som må glede enhver misjonsvenn. Det var ikke jødene, men jødedommen som religion han kjempet mot. For at jøder skulle bli vunnet for evangeliet, og tyskere bli vernet mot proselyttvirksomhet.

Luther-forskeren Ingemar Öberg (1930-2005), som var professor ved Misjonshøgskolen, behandlet i stor bredde Luthers holdning til jøder og jødedommen i boka ”Luther och världsmissionen”. Han viser at samtidig som det var ulike faser i Luthers holdning til jødene, betinget av de erfaringer han hadde, var Luthers holdning til jødedommen vesentlig den samme, og han kjempet mot rabbinernes tolkning av Det gamle testamentet. Det gjelder å forstå at den gamle pakt er til ende, og at Messias er kommet og for all tid har satt seg på Davids trone for å være konge over alle folk.

I reformasjonens gjennombruddsfase er Luther opptatt av at også jøder setter sin lit til egne gjerninger, og også de må kalles til å sette sin lit til Kristus. Kristne må vise jøder kjærlighet. Jødene er ikke eneansvarlige for at Kristus ble korsfestet, han døde jo for den skyld vi alle hadde. Luther reagerer sterkt på jødehat og er besjelet av et ønske om å vinne jøder for Kristus.

Men ettersom Luther opplever at jøder forherder seg mot evangeliet i spott og selvsikkerhet, og han stadig får vite om at mennesker går over fra kristenheten til jødedommen, blir han mer opptatt av å advare mot jødene. Han skjerper tonen når han mener at hans velvilje mot jødene blir misbrukt til å forskanse seg i fornektelse av Jesus.

Luther kan ikke tenke seg noe verre enn at kristne blir forført til å fornekte Kristus og går fortapt. Han skriver for å verge kristne mot jødisk propaganda og om mulig også vinne jødene. Han argumenterer for at Messias er kommet femten hundre år tidligere, og at Moselovens tid er omme.

Kritikken mot Luthers antijudaisme er særlig rettet mot ting han publiserte i 1543, da han i boka ”Om jødene og deres løgner” gav tidstypiske råd om strenge tiltak overfor jøder. Også da var det fornektelse av evangeliet og propaganda overfor døpte mennesker han ville til livs. Med løgner sikter Luther til at rabbinerne nektet for at det kristne budskapet om den treenige Gud og frelsesverket er sant og for at Messias er kommet. Han tar et prinsippoppgjør med rabbinernes skrifttolkning og deres tillit til avstamningen fra Abraham, omskjærelsen og loven. Han mente at rabbinerne bevisst førte jødene bak lyset ved sine tolkninger så de ble under Guds vrede. Offentlig jødisk religionsutøvelse måtte stoppes, og spott mot kristentroen måtte ikke tolereres. Ville ikke jødene innordne seg, burde de emigrere eller utvises til Israel, så fikk begge parter det som de ville, mente Luther. Religionsfrihet i moderne betydning var utenfor det han og hans samtid så for seg. Det fikk også gjendøperne merke. Men det kan ikke være tvil om at Luther var påvirket av konspirasjonsteorier. Jødene var offer for fremmedfrykt, og Luther var etter alt å dømme nokså ukritisk i forhold til de rykter som gikk, f. eks at jødiske leger forgiftet kristne pasienter. Men hans antijudaisme er basert på den religiøse motsetningen og overhodet ikke på etnisk grunnlag.

En hovedsak er at Luther ser på motsetningen mellom apostolisk kristendom og fariseisk og rabbinsk jødedom som en religiøs urkonflikt som gjentar seg i hans egen samtid, ikke minst i konflikten med pavekirken og i konflikten med muhammedanismen.

Det ville neppe ha vært fremmed for Luther å spørre om det jødiske folks erfaringer i vår egen tid med ny samling i Israel kanskje utfordrer til en nytolkning av profetier om den siste tid. Men han ville ha vært like fortvilet i dag over jøders motstand mot evangeliet og sett på den som den store trussel for dem både her i verden og i evigheten.

Å forstå Luthers etter hvert harde holdning ut fra den vide konteksten mener jeg er viktig, men det er også viktig å tenke over virkningshistorien og hvordan Luthers polemikk oppfattes av jøder, både Jesus-troende og andre. Den messianske jøden Richard Harvey (seniorforsker, Jews for Jesus) uttrykker fortvilelse over Luthers antijødiske skrifter og mener ”at mange lutheranere simpelthen ikke forstår hva jøder og Jesus-troende jøder føler”. ”Luthers anti-judaisme kan ikke og skal ikke adskilles fra den senere antisemittismen som kulminerte under holocaust”, mener Harvey. Ikke mindre tankevekkende er det når han sier: ”Mitt folk lider stadig under posttraumatisk stress, som strekker seg på tvers av generasjoner, og som likeledes har uheldige og utilsiktede virkninger, så som at den forfulgte blir forfølgeren, som vi ser i Israel-Palestina-konflikten.” (Israelsmisjonens blad Først 5/2017, s. 24 og 26)

Menneskelig sett synes den palestinsk-israelske konflikten nesten uløselig. Når Israel i år kan markere at det er sytti år siden statsdannelsen etter to tusen års atspredelse, vil nok Israels-venner og Palestina-venner oppfatte denne historien på hver sin måte. Polariseringen er beklagelig. Det kan være lett å bli ensidig. Kristne må være tvisynte i den forstand at vi kan se begge parter med kjærlighetens blikk. Det kan ikke underslås at det er to lidende parter i konflikten. Regjeringen i Norge vil ifølge Jeløya-plattformen ”[i]kke støtte organisasjoner i de palestinske områdene som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme”. Mange vil være glade for det, men kanskje ikke for at regjeringen vil støtte målet om to stater. Jøder og arabere trenger felles venner. Måtte de finne det i de kristne, og måtte de finne hverandre i Jesus Messias, verdens frelser!

Profetiene vil orientere oss mot velsignelsen av alle folkeslag i Jesus Kristus. De må ikke politiseres. Gud vil selv oppfylle dem til vår forundring. Uansett hva mennesker måtte komme fram til av politiske løsninger eller kompromisser. Men både i GT og i NT er det en grunnsannhet at en ikke kan ha Abrahams velsignelse uten Abrahams tro (sml. Joh. 8,31ff). Evangeliet må tilbake til Midt-Østen. Det må ligge oss på hjertet, mer enn de politiske spørsmål.