Jul i Norden

Det kan se ut som at religion er en del av menneskets vesen. Religion i en eller annen form og fasong blir, og har vært, praktisert overalt der hvor mennesker bor. Sett med ettertidens skarpe blikk kan mye av det religiøse liv oppfattes som primitivt. Andre steder vil vi vurdere det som avansert.

Jul har vært feiret i våre nordiske land i mange år, til glede for store og små. I hvor mange år, er det ikke så lett å bli enige om. Og om alle har vært like glade til alle tider, er vel noe tvilsomt. Forskjellige miljøer og forskjellige familier har nok brukt juletiden på forskjellige måter. I den grad juletiden har vært koplet til folkets egen religiøse tilhørighet, har religionen fått en utpreget sentral høytidsplassering. I den grad juletiden har stått på ikke-religiøse føtter, har nok fokus hovedsakelig vært rettet mot drikke, mat og sosialt samvær. 

Det finnes flere forskjellige teorier og meninger om hvordan jul og juletid egentlig har oppstått, og deretter havnet her i Norden. Når det gjelder konkret viten om julens forhistorie, er det nok mer vi ikke vet, enn det vi vet. Likevel er det mange mennesker som har klare formeninger, selv om grunnlaget for disse formeningene er heller magre og spinkle.

Kanskje det kan være nyttig å se litt på befolkningshistorien i Norden, før vi gjør oss flere tanker om Julehistorien?

Man antar at de første mennesker kom til våre landområder for ca 8-10-tusen år siden. Kanskje et par tusen år tidligere. De kom trolig inn i vårt land delvis fra sør, og langt nord i landet kom de nok inn fra øst. Hvem som kom først er det ingen som vet. Senere har det kommet inn mange, fra flere kanter. De som kom slo seg ned hovedsakelig langs kystene, etter hvert som det ble isfrie landområder. Funn av helleristninger viser aktiviteter hos jegere og sankerfolk for ca 4000 år siden. Dette er neppe kunst i vanlig forstand, kanskje heller en form for magi? Men det kan også være uttrykk for jaktlykke eller krigslykke.

Beinalderen og Steinalderen kalles de nærmeste årtusen før Bronsealderen gjør sitt inntog.

Bronsealderen kom hit ca år 1500 f.Kr.  Jernalderen kom hit ca år 500 f. Kr.

Men nå var det ikke bare vandringsmenn, jegere og fiskere som kom hit til våre trakter i urgammel tid. Det er faktisk dokumentert at også historikere, og kanskje eventyrere og handelsmenn, var her på våre kanter. En greker med navn Pytheas, bosatt i Massalia, nå Marseille, dro med båt opp langs våre kyster ca år 320 før Kr. Det bodde folk med dyr her da, skrev han. Han kalte landet for Thule.

En flåte med romerske skip seilte opp rundt Skagen, kalt for kimbrernes nes, og inn i Østersjøen, som de kalte for Codanus. Dette skjedde i de første århundrer etter Kr.f.

Ptolemaios nevner ca år 150 e.Kr. at horder (haruder) bor lenger nord enn alle kimbrerne, og at vest i Scandia bor hedemarkinger (heidnir).  På 500-tallet e.Kr. blir mange norske og svenske folkegrupper omtalt med navn av den gotiske historikeren Jordanes. En ansett bysantinsk historieskriver, Prokopios, skrev på midten av 500-tallet e.Kr. om barbarene i Thule, at de dyrker mange guder og høyere makter i himmelen, luften, jorden og havet.

Da den romerske historikeren Cornelius Tacitus (ca år 56-120 e.Kr) skrev sitt bokverk ca år 98 e.Kr. om Germania og germanerne, betraktet han germanerne som de folkegruppene som grovt sett bodde  øst for Rhinen og nord for Donau. De romerske militærstyrkene møtte mange av disse folkegruppene i kamp og krig.  Han merket seg at de andre folkene ofret mennesker til guden Mercurius , en gud som man senere har tenkt må være den samme som germanernes Odin.  Tacitus skal også ha besøkt de nordiske land, og ofringer av dyr og mennesker ved rikstempelet til svionene, (svearne, svenskene) ved Uppsala er dokumentert. På ettervinteren holdt de stort blot, og en Adam av Bremen forteller om dette med ofringene ca år 1100 e.Kr.

Det kan være grunn til å undre seg over at det primært er via andre skriftspråk at vi får kunnskap om det ytre og indre liv i våre nordiske land. Dette henger delvis sammen med at de mange germanske folkegruppene neppe hadde noe skriftspråk før på 300-tallet e.Kr. De eldst bevarte lengre tekstene på et germansk språk er de gotiske. Wulfila (311-383 e.Kr.) skrev av Bibelen på gotisk. Deler av den er fortsatt bevart i Uppsala, Sverige. 

De romerske og greske landområdene hadde sine skriftlig nedtegnete dokumenter i hundrevis av år før Kr. Og de bibelske salmedikterne og profetene skrev på hebraisk også delvis før dette. Og det var lesbart for mange. De eldste tekster fra Europa som er funnet, er noen leirtavler på mykensk gresk fra ca 1400 før Kr.

På den annen side kom runealfabetet i Europa først i det 2. århundre. dvs. at den eldste skriften som er funnet og datert, er fra ca. år 160 e.Kr.

Og det er først omkring vikingtiden at vi har runeskrift i Norden, iflg. div funn.

Det er godt mulig at disse spesielle blotene som nevnt ovenfor, kan bli en slags overgang i fortellingen om Jul i Norden. Midtvintersblot var en foreteelse som er ganske godt kjent. Der ble det drukket sterke drikker for godt år og fred. Hvor gammel denne skikken er, hvor alminnelig og utbredt den var, vet vi egentlig lite om. Begrepet jol/jul har vært knyttet til Midtvintersblotet og man tror at feiringen har vært holdt her nord også før den kristne religion kom til oss. Det vil si i forkant av vikingtiden. Men vi må til ca. år 900 e.Kr. for å finne dokumentasjoner på dette.

I Torbjørn Hornkloves ”Haraldskvede” finner vi ordet jol i verset: ”Uti vill jol drekka”. Jol var et flertallsord for fester og festtid. Og det viser seg også at Håkon den Gode (920-960 e.Kr.) bestemte at folk i landet skulle feire jol på samme tid som de kristne feiret den.

På 900-tallet frem til 1030 kan vi si at Norge ble samlet til ett rike. Og historikerne kan fortelle at kristendommen fungerte svært godt i det å samle og styrke de mange små konger, riker og hov. Kristen tro og tradisjon viste seg å fremme folkets gode utvikling. Noe tilsvarende skjedde i Sverige, men det tok noe lenger tid. Landet vårt ble omtalt som Norge i 1247 i den talen som kardinal Viljalm fra Roma holdt da Håkon Håkonsson ble kronet til konge. Og allerede på 900-tallet kan man finne innrisset med ny-runeskrift i Jellingestenen i Danmark navnet Nuruiak som betyr Norge. Vi ser av dette at mange impulser har nådd våre kyster og vårt land gjennom lange tider.

Eksakt når i mørketiden den hedenske jol-tiden ble feiret, vet man ikke. Ut fra forskjellige uttrykk i angelsaksisk, gotisk og norrønt språk, har man beregnet seg frem til tiden mellom 14. nov. og midt i januar. I kristen tid ble gamle øl-skikker endret sakte og sikkert. Gulatingsloven (fra ca år 900 f.Kr.?) sier noe om det. Hvordan overgangen mellom hedenske og mer kristne skikker foregikk i praksis, vet vi lite om. Men Gulatingsloven knytter blant annet innvielse av øl til takk mot både Maria og Kristus. Romerriket hadde allerede år 336 datofestet tiden for Jesu fødsel, og kunnskap om dette kom sakte og sikkert opp gjennom de germanske områdene hit til Norden.

Man mener at både greske og romerske historikere, eventyrere og handelsmenn fant veien hit opp til våre nordiske land på sine skip, allerede i de første århundrer av vår tidsregning. Dersom dette virkelig stemmer, finner jeg det ganske naturlig å tenke på de mange impulser som disse besøkene kan ha gitt. Det kan ha vært impulser når det gjelder religion, handel, båtbygging, husbygging, smykker, våpen og annet. Allerede i løpet av de første 200 årene e.Kr. hadde kristendommen stor utbredelse i den gamle greske verden og den nyere romerske verden. Det som i dag er Tyrkia, Midt-Østen og Nord-Afrika hadde den gang en rekke handelsbyer med jødiske og kristne menigheter som ga helt nye impulser til store grupper av handelsreisende til sjøs. Og både de jødiske og kristne gruppene hadde sterk bevissthet om en Gud som ”lysets skaper” og de kristne markerte at Kristus er ”Verdens lys”.

Det finnes teorier om at julen som en lysfest i Norden har sin opprinnelse i dyrkingen av Odin, Tor og Frøya som lysguder. Disse gudene tilhører opprinnelig en gammel-germansk gudeverden. Men disse teoriene kan nok ikke stemme. Odin var en gud for krig, visdom og trolldom og han var konge i gude-hierariet. Tor, sønn til Odin, var tordenguden og Frøya var kjærlighets- og fruktbarhetsgudinne, og gudinne for døden. Kildematerialet til førkristen religion i Norden er ganske magert. Det som er nedskrevet om dette er faktisk fra kristen tid. Det kan nok ha vært tradisjoner fra 800-1000-tallet, men er nedskrevet på 1100-tallet. Snorre Sturlasson var selv en kristen mann fra Island. Den kristne jul ble innført i Norden på 900-tallet, tror man. Dynna-steinen fra Hadeland har trolig vårt eldste minne om kristen jul innrisset. Steinen er nesten tre meter høy og er datert til ca. år 1050 e.Kr.

Hva og hvem som har påvirket hvem her i Norden, og når disse påvirkningene har funnet sted, er det ingen som vet noe sikkert om. Det er uansett ikke så merkverdig om nordboerne i deres kalde og mørke årstid kan la sitt eget familiære og folkelige lys- og varmebehov hente impulser fra erfarne og rutinerte handelsreisende fra sydlige land. Også der syd kunne det selvfølgelig være både mørkt og kaldt om natten og om vinteren. Vi må ikke glemme, at også greske og romerske langveis farende utmerket godt visste fra sine hjemtrakter hva kulde og mørke var. I løpet av de neste 600-700 årene, frem til vikingtiden i Norden, levde Odin- og Tor-dyrkelsen med sine drikkefester og menneskeofringer sammen med stadig flere nye impulser utenfra. Fruktbarhetsdyrkelse, som er et sentralt punkt i de aller fleste gamle religioner, inkluderte på elegant måte dyrking av krigsguder, guder for jakt og fiske, guder for handel og farlige naturkrefter. Dette vanskeliggjorde overgangen til den nye religionen for svært mange.

Det at feiringen av Jesu fødsel av mange er blitt knyttet til gamle romerske solfester og forskjellige solguder, betyr ikke av den grunn at Jesus er en slags kopi-gud fra romertiden. Den romerske gudeverden var nok langt på vei en kopi av den gamle greske gudeverden. Men med Jesus fra Nazaret var det annerledes. Og allerede i Bibelens 1. Mosebok kap.1 vers 3 viser Skapelsesfortellingen at Gud skapte lyset (Det bli lys!). Om Jesus står det i Johannes evangelium kap. 1 vers 9: ”Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden”. Og Jesus sa om seg selv i Joh.8,12: ”Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys”.

Det er evig logisk at ethvert menneske til alle tider søker etter lyset. Lyset og livet er to sider av samme sak, Både i Davids-salmene og hos de bibelske profeter er det stadig henvisninger til lyset, lenge før de romerske imperiebyggerne kom på verdensarenaen. Gud har skapt både sol og måne, og Bibelen har satt sitt ord på dette (Salme 84,12+76,16+Jesaia 24,23+Jeremia 8,2 +Malakia 4,2). Og Jesus er ”lyset fra det høye” som skal gjeste oss (Lukas1,78). Jesus sa: ”Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys” (Joh.9,5), og ”Jeg er kommet som lys til verden” (Joh.12,46). I Johannes´ første brev kap.1 v. 5 står det: ”Gud er lys, i ham finnes det ikke mørke”. I tillegg til dette kommer det kanskje viktigste og eldste jødiske symbolet til alle tider, den sjuarmede lysestaken i gull (2. Mosebok 25,31).

Av dette kommer jeg til at solen og lyset er to grunnleggende elementer i både jødisk og deretter kristen tro, religion og livsutfoldelse. Dette er helt uavhengig av hva de romerske lederne drev med innenfor sine gude- og keiserdyrkelser. Senere, på 300-tallet, ble det helt tydelig at den romerske verden hentet inn stadig flere impulser fra kristen tro og livsholdning. Da ble det også stadig mer naturlig for dem å knytte de nyere lys og sol-impulsene fra kristentroen opp til det de selv hadde av gamle skikker og vaner.

De gamle skikker ble skiftet ut etter hvert som århundrene gikk. For mange ble disse overgangene en endring fra mørke til lys, fra frykt til trygghet, glede og håp. Men for mange andre ble det hele en trussel mot den livsstil de hadde etablert seg i. Det lå tro i bunnen både i de gamle og de nye skikkene. To forskjellig former for tro. Både mat og drikke, fellesskap og glede kunne være fellestrekk i begge skikkene. Men mer og mer skilte disse skikkene lag. Det skjedde ved at rikets ledere, Kongene og Kirken, målbevisst styrte denne utviklingen.

Allerede fra tidlig på 1500-tallet var skikken med juletre registrert i Sydvest-Tyskland. Sent på 1700-tallet kom skikken med juletreet frem til de nordiske land.

Jul i Norden har altså siden 900-tallet etter vår tidsregning, i stadig økende grad vært knyttet til feiringen av Jesu fødsel. Denne fødselen var forutsett og forut varslet på flere måter, delvis av profeten Jesaja (i Bibelen), og delvis av ”hoi magoi” (på gresk), vismenn, seere fra landområder lenger øst. 

På den tiden da Jesus ble født hadde slike vismenn allerede i flere århundrer hatt tilgang på gamle babylonske kunnskaper. Dette kombinerte de med matematikk og stjerneobservasjoner. Med Jupiter og Saturn i programmet sitt regnet de seg frem til at den store konge som en gang skal komme fra vest og bringe fred til alle folkesalg, ville komme i selevkidenes 305. år. Det tilsvarer år 7 før vår tidsregning. Senere har for eksempel. Johannes Kepler i Praha i 1604 regnet seg frem til år 7 som det året da Saturn (jødenes stjerne) og Jupiter (kongenes stjerne) sto så nær hverandre at de så ut som en stor stjerne (i følge sokneprest Knut Grønvik i VL 03.01.2014).

Da vil, etter dette, år 7 før vår tidsregning tilsvare året for Jesu fødsel.  Andre har, med noen andre vurderinger kommet frem til at det er år 4 f.Kr. som tilsvarer året for Jesu fødsel.

Det hender at enkelte mennesker gir uttrykk for tvil om Jesus i det hele tatt har levd. Selv om det er allment akseptert at Jesus fra Nasaret har levd, har noen behov for å benekte dette. Derfor kan det være spesielt viktig å minne om alle de bøkene som er skrevet av både jødiske og kristne lærde om temaet ”Den historiske Jesus”.

I tillegg kan det være nyttig og interessant å peke på den ”romerske” hærføreren og historikeren Josefus. Han var av jødisk slekt, født i Jerusalem i år 37 e.Kr. og hans far het Mattias. Da Josefus døde like etter år 100 e.Kr. ble han æret for sin innsats for romerriket med en statue i Roma. Selv om han vokste opp som jøde i Jerusalem, gikk han inn i samarbeid med okkupasjonsmakten. Han var med i krigen også da Jerusalem ble brent og lagt øde år 70. Han nevner i sitt gedigne historieverk både Moseloven, Abraham, Isak, Kong David og Salomo. Dessuten viser han til døperen Johannes og ”Jakob, bror av Jesus - han som ble kalt for Kristus”.  Jesus var et ganske vanlig navn på den tiden, og Josefus skriver om flere personer med dette navnet, samtidig som han knytter dem til spesielle politiske hendelser og andre personer. Men Jesus som Kristus er altså dokumentert som en historisk person av en romersk-arbeidende historiker, forholdsvis kort tid etter at Jesus ble korsfestet og drept. Historisk og språklig forskning har etter mye debatt kommet frem til at det er overveiende sannsynlig at Josefus` henvisning til Jesus er autentisk. Det samme gjelder også hans henvisning til døperen Johannes.

Med disse historiske glimt er det en glede for meg å ønske dere alle en ”Velsignet Jul”.

Uansett når på året du leser dette.

Litteraturliste:

Anne-Lise Mellby:       Jul i Norge, Gyldendal Norsk Forlag Oslo 1995

Olav Bø:                       Vår norske jul, Det norske samlaget, Oslo 1986

Ingrid Sahlin-Sveberg: Jul gjennom alle tider, Orion forlag, Oslo 2004

Sverre Steen:                Langsomt ble landet vårt eget, J.W.Cappelens Forlag, Oslo 1967

Philip Wilkinson:         Vikinger. Erobrere. Verdens største krigere, Oslo 2010

H.Ludin Jansen:           Innføring i religionenes historie, Universitetsforlaget, Oslo 1965

Tore Janson:                 Germanerne. Mytene, historien, språket. Pax forlag, 2014

Paul L.Maier:                Josefus Hovedverk, Hermon Forlag, 1998