Kaj Munk - ufiltrert

Kaj Munk

Krigens Prædikener 1940-1944

Redigeret af Christian Grund Sørensen

og Peter Øhrstrøm.

Aalborg Universitetsforlag 2021.

474 s. Innb.

Da Kaj Munk Forskningscentret ved Aalborg Universitet sist høst presenterte denne boken, nr. 7 i Skriftserie om Kaj Munk, hadde jeg et håp om at den (også) skulle være en analyse av Kaj Munks prekener. Det er det nemlig et stort behov for, både hva teologi, retorikk og «politikk» angår.

Men boken er «kun» en fullstendig samling av prekener fra flere kjente. Det aller meste er altså kjent fra før, og f.eks. samlingene «Ved Babylons Floder» og «Med Ordets Sværd» ble rene bestselgerne under krigen, flittig omtalt og sitert også i Norge.

Lesere får ha meg unnskyldt for at jeg i denne bokmeldingen har en del henvisninger til min egen forskning om forkynnelsen under andre verdenskrig. Begrunnelse følger:

For det første innledes min avhandling Motstand og forkynnelse. På prekestolen under andre verdenskrig (Portal (nå: Cappelen) Akademisk, 2016), med en ironisk «prekenanmeldelse» av Kaj Munk. Han siterer en eldre prests preken i Oslo på søndagen etter invasjonen i 1940, og forbløffes over mangelen på aktualisering. Prestens «opplysning» om at Jesus Kristus har lidt døden for våre synder, stod i Munks ører ikke tilbake for poenget i eventyret om God dag, mann – Økseskaft.

Munks kommentar førte til en meget fruktbar debatt i Norge, der Norsk Kirkeblad begrunnet hvorfor forkynnelsen i disse vanskelige årene måtte være et ord i – ikke om – situasjonen.

For det andre siterer jeg senere (s. 117 i Motstand og forkynnelse) dr.theol. Hans Raun Iversen, som i en mail skrev at «[d]er kan ikke meldes om nogen forskning om prædikener under krigen fra Danmark, desværre.» Desto mer, altså, hadde jeg et håp om at noen nå hadde tatt fatt på denne oppgaven.

Prekenens oppgave, ifølge Munk, var å «bibringe Jesu ord deres oprindelige betydning […], forkyndelsen rummer etiske værdier, der aldrig er for hånden for menigheden som håndgribelige besiddelser, men som skal aktualiseres igjen og igjen». Prekenen var for ham «meninger og tanker, hvortil Kristus inspirerer os» (s.262 i Kaj Munks prædikener).

Mitt inntrykk av disse prekenene er at det for Munk ikke var om å gjøre å forkynne (både) lov og evangelium i hver eneste preken. Det beste – men, ifølge Iversen kanskje det eneste helt klare – eksempel på dette kan hentes fra hans preken nyttårsdag 1944, der han fra kordøren, kledd i sjal og overfrakk, tar et knallhardt oppgjør med de danske kollaboratører.

Det er en symbol- og protesthandling at han denne dagen ikke kler seg i ornat og heller ikke taler fra prekestolen. Tre dager senere blir han drept.

Hos Munk går kristelighet, mandighet og danskhet opp i en høyere enhet. Han tenker at Herren har gitt det danske folk deres land, en gave de kanskje ikke har fortjent å få. Han beskriver gresset, elven, vinden, sanddynene, stjernene – alt sammen blir brukt som vitner som kaller på troskap mot Danmark og motstand mot den tyske okkupasjonsmakten.

Munk viker ikke tilbake for å bruke de krasseste bilder og uttrykk: «allerede paa Jorden er Livet jo et Helvede, hvorfor saa ikke i Evigheden?» (Preken på 22. s. e. trinitatis, over Matt 18, 23-35, s. 247). Han roper ut et: Omvend deg! og sier at det «er ikke de store Syndere, men de pjattede og uafgjorte, der giver Grobund for det onde på Jorden og holder Ilden i Live i Helvede.»

I denne prekenen sier Munk at Guds ord er det «mest forpligtende i Verden», og at dét har konsekvenser også for evigheten. Innfor døden «skriger du efter en Frelser. Men du har glemt i Tide at lære hans Sprog – du ved ikke, hvad han hedder, med hvad Ord, du skal kalde paa ham.»

Munks prekener er assosiative. Menigheten hans i Vedersø settes på mange prøver når Munk turnerer filosofer, forfattere, og – ikke minst – persongalleriet fra Danmarks stolte fortid. En fryd å lese!

Men her er også en rød tråd: Menneskets forhold til Jesus Kristus, som aldri gir opp sitt krav på oss. Det er en evangelisk forkynnelse i så godt som alle hans prekener. Slik er han et stadig aktuelt eksempel på at prekestolen også er kirkens viktigste sjelesorganstalt. Munks forkynnelse har karakter av moralsk ansvarsvekkelse, men også av trøst, syndstilgivelse og en barnlig gudstro.

Det er ikke noe som tyder på at Munk har studert prekenkunstens sjangre eller retorikkens klassiske grep. En Munk-kjenner som Raun Iversen mener at de enkelte prekener neppe er uttrykk for homiletisk formbevisste valg.

Men her er et gjenkjennbart grunnelement, nemlig den homiletiske aktualisering, hvor teksten gjenfortelles så den får samme betydning her hos oss som situasjonen bak teksten hadde, da Jesus vandret på jorden. Munk minner i så måte ikke lite om Martin Luther selv! I denne sjangeren er det predikantens narrative og dramatiske talent som tas i bruk.

Det hadde Munk, som kjent, rikelig av.

Tilbake til begynnelsen. Jeg synes ikke at Munks preken den 14. april. 1940 burde inngå i de egentlige krigsprekener. Den var nemlig skrevet for Jyllandsposten, og må trolig være ekspedert før tirsdag 9. april. For i denne prekenen er ikke invasjonen nevnt med et ord, enda evangelieteksten (Joh, 14, 1-11, den samme i Norge og Danmark denne dagen) virkelig ligger vidåpen for «aktualisering»: - Eders Hjerte forfærdes ikke! Tror paa Gud og tror paa mig!»

Med mindre Munk da ironiserte over seg selv i sin sterke kritikk av Oslo-presten, så må vi forstå det slik at denne prekenen – den første i samlingen – ble skrevet før denne datoen.

Men det har jeg tatt opp i andre, faglige, sammenhenger.

Prekensamlingen anbefales på det varmeste!