Kampen for den rette lære

INNLEDNING: Begrepet "den rette lære".

Med den rette lære mener vi her en gjennomreflektert fremstilling av kristen tro og kristent liv, hentet fra og i overenstemmelse med hele Guds ord, Bibelen.

Det er noe mer enn en systematisk fremstilling som sikter på å skape tankeklarhet. Bibelsk lære retter seg til både hode og hjerte. Den engasjerer hele mennesket med tanker, tro, vilje og følelser.

Kristen lære er mer enn et sett teorier som gir intellektuelle utfordringer. Den er samtidig mat, næring som vi må ha for å leve i samfunn med Kristus. "Mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn", 5 Mos 8,3 Matt 4,4. Begrepet "den sunne lære" i pastoralbrevene indikerer at læren har med kosthold å gjøre. Uten fullverdig bibelsk næring intet friskt kristenliv.

Dette er et kraftig og nødvendig korrektiv til den alminnelige forståelsen av temaet "Kampen for den rette lære." Mange assosierer det med en intellektuell fekting, for ikke å si krangel, om formuleringer som interesserer teologer men ikke vanlige kristne. Helt annerledes blir det dersom den rette lære er et spørsmål om åndelig næring, helse og sunnhet, om liv eller død for hvert kristenmenneske. Dermed har jeg også antydet noe vesentlig for vinklingen av temaet.

a) For det ene må vi ikke la oss forlede til å tenke at dette århundres kamp for den rette lære er begrenset til enkelte dramatiske høydepunkter, som for eksempel opprettelsen av MF ved århundreskiftet eller Schjelderup-striden på 1950-tallet. Det dreier seg om en kontinuerlig kamp.

b) For det andre er aktørene i denne kampen ikke bare teologer og kristenledere. Nettopp fordi kristen lære angår det personlige liv, utfordrer disse spørsmålene mennesker med høyst ulike livsoppfatninger. Dette har for eksempel stadig vist seg i debattene i massemedia. Det som angår kirken, angår en stor del av det norske folk. Naturlig nok må det være slik i et land med lange kristne tradisjoner, med grunnlovsfestet sammenknytning av folk og religion, og med en statskirke der et overveldende flertall av folket er medlemmer. Dermed er også den delen av kirkehistorien vi taler om her, en del av Norges-historien.

Samtidig må vi selvsagt fastholde at alle som bekjenner seg til kristen tro, på en særlig måte er involvert i kampen - mer eller mindre bevisst. Med et ord av Luther kan vi sette saken på spissen: "det sitter en vranglærer i hvert menneskebryst". Det betyr at med vår medfødte fornuft og vilje, og med våre følelser er vi på stadig kollisjonskurs med Guds tanker og vilje. Vi må alle, hver for oss og som del av Kristi kirke og det troende fellesskap, kjempe for å tilegne oss den rette, sunne lære. Kampen mellom rett og vrang lære står i våre egne hjerter!

Vårt tema er kampen for den rette lære. Det er godt og sakssvarende at vi fokuserer på det positive. Det dreier seg om kampen for noe. Men denne kampen er nødvendigvis flettet sammen med kampen mot noe, nemlig mot vranglæren. Nytestamentleren professor Olaf Moe på MF uttrykte det slik: Det er ikke mulig å innta en posisjon uten å markere en negasjon. Selv den fredsæle Moe var fullt klar over at den rette lære fremtrer med front mot vrang lære.

Begrepet "vranglære". I dokumentet "Den norske kirke og læren", NOU 1985: 21 heter det i avsnittet om vrang lære at "det avgjørende kriterium er når Skriftens Kristus-vitnesbyrd skyves vekk fra sentrum, når det legges en annen grunnvoll enn åpenbaringen i Jesus Kristus. Det må da dreie seg om et helhetssyn som ut fra et annet sentrum uttrykker et budskap som er kvalitativt annerledes enn kirkens tro." (2.5.6. s 59 f) Det må kunne sies at dette er et meget grovmasket vranglærebegrep. Hva med fornektelse av for eksempel enkelte ledd i Apostolicum? Helt fra oldkirken av har det vært en dominerende trend å anse apostolicum - og gjerne de to andre oldkirkelige symbolene - som et absolutt nødvendig innhold i en rett kristen lære. Lærestriden i norsk kirke har ofte stått om ledd i apostolicum, ikke minst ved fremveksten av den liberale teologi ved århundreskiftet.

Vi bør neppe bruke vranglærebegrepet om avvik ang. enkeltspørsmål på perifere områder. Når det derimot gjelder fornektelse av fundamentalsaker for kristen tro og kristent liv, må det være sakssvarende å tale om vrang lære. Ikke først når avvikene fungerer i et gjennomtenkt og helhetlig system, men også når det dreier seg om enkelte ledd.

Så vidt jeg kan se, er ikke det avgjørende hvordan vi definerer vranglærebegrepet. Langt viktigere er det å gi akt på hvordan avvikene faktisk fungerer. For eksempel vil en fornektelse av jomfrufødselen alene få skjebnesvangre konsekvenser for kristologien, selv om vedkommende som fremsetter den, ikke selv har en gjennomarbeidet, helhetlig lære som står i motsetning til en bibelsk tro. En må vokte seg for å avskrive alvoret i enkeltavvikene: "En liten surdeig syrer hele deigen." 1 Kor 5,6.

Jeg tror det er fruktbart å ha dette in mente netttopp når vi taler om kampen for den rette lære. Motstykket til den rette lære er ikke bare et uhyre vranglæresystem. Det dreier seg om en hel hær av motforestillinger mot Bibelens guddommelige tankegods og sunde, næringsrike helsekost. Og det gjelder både på det dogmatiske og det etiske område.

Dermed er det sagt at kampen for den rette lære også går inn i de konfesjonelle ulikheter. M.a.o. har vi som kristne og teologer av luthersk konfesjon livsviktige saker å ta vare på i vår lutherske arv. Det betyr at økumenikk og læresamtaler mellom ulike kirkesamfunn er en del av vårt emne.

HOVEDPUNKTER I KAMP-HISTORIEN.

Den første og viktige delen av kampen for den rette lære i vårt århundre er satt opp som eget emne på seminaret: "Fra Heuch til Calmeyergaten." For min del forutsetter jeg derfor stoffet fra denne epoken som kjent. Jeg tar fatt ved slutten av denne perioden, og velger å starte med Hallesby som debattant i pressen.

1. Hallesby som debattant i pressen.

Som lærer på Menighetsfakultetet hadde professor Ole Hallesby vært en meget aktiv deltager i ulike fora for debatten mellom de liberale og de konservative i tiden opp til Calmeyergate-møtet. I november 1919 utga han en omfattende samling artikler fra dagspressen samme høst for og imot den liberale teologi. (O.Hallesby: "Fra kirkestriden", Kristiania 1919) Bakgrunnen for utgivelsen er en rekke henvendelser fra "alle kanter av landet" som tyder på at striden "har grepet både dypt og vidt". Samlingen viser Hallesbys evner til å føre kampen for bibelsk teologi også i dagspressen.

Et godt eksempel på hans saklige og glitrende argumentasjon er artikkelen "Åndsfrihetens karrikatur" (Tidens Tegn 10.sept.) Her svarer Hallesby på et angrep fra redaktøren i Tidens Tegn, som hevder at Hallesby i sin kamp mot de liberale krenker både åndsfriheten og ytringsfriheten. I fire punkter påviser han at redaktørens påstander er uholdbare. 1. Hallesby har aldri nektet de liberale teologene å ha eller å forfekte et annet syn enn hans - "Her har De gjort Deres første feil, hr. redaktør." 2. Det er slett ikke et brudd på åndsfriheten å forlange at ingen som avviker fra kirkens tro skal ha sin tjeneste i kirken. Det er nettopp i åndsfrihetens navn en må kreve at kirkens tjenere helt ut deler kirkens tro, slik den kommer til uttrykk i bekjennelsesskriftene. 3. Hos de liberale teologene dreier det seg ikke bare om et "noget forskjellig syn på enkelte trosspørsmål". Det gjelder fornektelse av fundamentale ledd i den kristne tro. "Si mig, hr. redaktør, er vi ikke kommet temmelig langt ind i aandsfrihetens karikatur, naar den liberale teologi og De med den i aandsfrihetens navn forlanger, at kirken skal aapne sine embeder for folk, som negter dens grundlæggende tro? Hvad vilde De si, tror De, om socialister begyndte at lirke sig ind i "Frisindede venstres" betrodde stillinger og derfra undergrave partiets politiske principer?" 4. "Deres fjerde og groveste feil begaar De dog, hr. redaktør, naar De vil stoppe min mund ved å minde mig om statskirkens imøtekommenhet overfor menighetsfakultetet. Og det gjør De endog i aandsfrihetens navn. Er det saaledes de tænker Dem aandsfrihet og ytringsfrihet praktisert? Staten skulle "kjøpe" oss til at tie ved at gi os eksamensret!"

Vi kan konstatere at Hallesby skrev med sterkt apologetisk driv og betydelig folkepedagogisk talent. Han behandlet også sine meningsmotstandere ytterst saklig og uten personlige utfall. Det samme var slett ikke alltid tilfelle fra motpartens side.

2. Den første Schjelderup-saken. 1928.

En av de liberale teologene som deltok flittig i debatten i aviser og blader var Einar Edwin. Til forskjell fra den vanlige oppfatningen blant de liberale, nemlig at de kirkelige dogmene måtte omtolkes, hevdet han at det rette var å bryte med dem. På den samme, radikale fløy befant også Kristian Schjelderup seg. Fra studietiden var han preget av Johannnes Ordings teologi. Wisløff skriver om Ham: "Den unge Schjelderup (f. 1894) syntes som skapt til offentlighet. Hans fremtreden, hans oppsiktsvekkende, til dels skiftende standpunkter hadde stor evne til å påkalle almenhetens oppmerksomhet." (Wisløff, Norsk KH III s 254) I 1921 tok han den teologiske doktorgraden på avhandlingen "Religionens sannhet i lys av den relativitetsteoretiske virkelighetsoppfatning". En avhandling som iflg. professor Einar Molland, var "interessantere ved sitt dristige emnevalg enn ved sin behandling av problemet". To år senere skrev han etter sine inntrykk i det fjerne Østen boken "Der mennesker blir guder", hvor han viser sterke sympatier for de ikke-kristne religioner.

Med sin religionshistoriske oppfatning avskrev Schjelderup kristendommens særstilling, og kom dermed også i opposisjon til det vanlige liberal-teologiske syn. I boken "Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til" (1924) forkastet han Jesus som Guds Sønn og Frelseren. Fra sin posisjon gjorde Schjelderup front både mot den konservative og den liberale teologi. Mens Hallesby fikk den anerkjennelse at han var konsekvent, ble de liberale anklaget for å være både inkonsekvente og uredelige. I debatt med Lyder Brun forlangte han klare svar på en rekke fundamentalspørsmål for troen, men fikk til svar at "de moderne teologer anser de fleste av dem for uriktig stillet" og derfor nektet å besvare dem med ja eller nei. (Blant spørsmålene var "har Jesus med sin død på korset stillet Guds vrede?") I sin omfattende brevveksling med den danske teologen Krarup, skrev Lyder Brun i mai 1925: "her i Oslo volder Schjelderup os alt det besvær han kan, og det er ikke litet." (Kristen Valkner: Kirkestriden i Norge s 231)

I 1928 ble Schjelderup midtpunkt i en sak som er særlig interessant i vår sammenheng. Schjelderup meldte seg som eneste søker til prestekallet Værøy og Røst. Kirkeminister Hasund, som var vel orientert om søkerens teologiske posisjon, sendte søknaden direkte tilbake til Schjelderup utenom vanlig tjenestevei, slik han hadde mottatt den. Han ga beskjed om at det ikke var lovlig adgang til å utnevne ham, ettersom han ved sine offentlige uttalelser hadde gjort det klart at han hadde et annet trosstandpunkt enn det som kommer til uttrykk i Grunnlovens § 2. Angående Schjelderups erklæring om at han nå til tross for sin oppfatning av dogmene, kjente seg hjemme i kirken, svarte departementsjefen: "det kommer imidlertid selvfølgelig ikke an på hr. Schjelderups subjektive formeninger om hvorfor han nu anser seg skikket for presteembete, men på hvorvidt han objektivt sett befinner seg innenfor den evangelisk-lutherske bekjennelse, i alle fall innenfor dennes "konfesjonelle grunntype". (Hognestad-saken 56f)

Dette er et enestående eksempel på at den politiske/statlige kirkeledelse gjør alvor av å anvende den teologiske målestokken som den har lovfestet rett og plikt til å bruke. I kongeloven av 1687 heter det: "Den religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis" som er i samsvar med Bibelen, de tre oldkirkelige symboler, Augustana og Luthers lille katekisme. (H-saken 55) Med basis i dette heter det i grunnlovens § 16 at kongen skal våke over at "religionens offentlige lærere følger de dem foreskrevne Normer". (H-saken 55)

Slike formuleringer har som premiss at det ikke trengs teologisk kompetanse for å bedømme om prester og biskoper fører en lære som er i samsvar med kirkens bekjennelse. Dette premiss hadde den liberale teologi effektivt undergravd med sine påstander om at rett lære er en problematisk sak, fordi det dreier seg om ulike tolkninger, ikke om rett eller galt. Vi skal siden se hvor langt inn i karikaturen denne problematiseringen har vært drevet (for eksempel i Hognestad-saken).

Det er høyst tankevekkende at en kirkeminister faktisk gjorde et velbegrunnet fremstøt for den rette lære nettopp i kraft av sitt embete som politisk kirkeleder! (En viss parallell til dette hadde funnet sted i 1906, da kirkeminister Chr. Knudsen nedla sitt embete i protest mot utnevnelsen av J. Ording til professor i systematisk teologi.)

3. Forening for bekjennelsestroskap.

Innen Den norske kirkes presteforening hadde de liberale i 1913 dannet en egen gruppe under navnet "Den norske presteforenings fremskrittsgruppe". Fra 1915 stod den frem som en selvstendig forening. Som et motstykke til denne ble det høsten 1919 stiftet en sammenslutning kalt "Bekjennelsestro Presters Broderkrets". (nå "For Bibel og Bekjennelse") Det ble lagt vekt på at Broderkretsen ikke bare skulle være en kamporganisasjon. Det viktigste formål skulle være "positivt og praktisk arbeid for de fellesinteresser som ligger oss på hjertet". Dette har bl.a. kommet til uttrykk i at foreningen har arrangert en rekke etterutdanningskurs for prester.

BPB stod i nært samarbeid med MF. Mange av fakultetets lærere var aktive i foreningen, og presteutdanningen var en viktig sak. Årsmøtet i 1922 uttalte at det på det sterkeste ville "støtte tanken om at der tillates den bekjendelsestro retning inden vor kirke at oprette et praktisk teologisk seminar ved private midler og at det bevilges samme eksamensrett efter samme regler, som nu gjelder for menighetsfakultetet." (FBBs festskrift ved 75-årsjubileet s 45) Seminaret ble opprettet i 1925. Initiativet til å starte "Tidsskrift for Teologi og Kirke" ble tatt i BPB. Utgivelsen startet i 1930 med tre av lærerne ved MF som redaktører. Selv om TTK ikke formelt var knyttet til MF, har det i realiteten vært organ for MFs teologi, et "forum for en skrift- og bekjennelsestro teologi", som det heter i skriftet til FBBs 75-årsjubileum.

Opp gjennom foreningens historie har underavdelinger i de ulike bispedømmer spilt en betydelig rolle. Både om hovedforeningen og undergruppene gjelder det at tilslutningen har variert adskillig. Om en periode heter det at "broderkretsen hadde mange medlemmer, men ikke så mange aktive". (I 1928 var medlemstallet ca. 250, i 1949 400, 1960 500, 1964 525, 1967 430, 1976 350, 1978 400, 1981 475)

Det ble foretatt to navneendringer. I 1958 til "Prestelaget For Bibel og Bekjennelse" (FBB), og i 1979 til "Foreningen For Bibel og Bekjennelse" (FBB), etter en lovendring, som ga lekfolk adgang til medlemsskap. I 1963 fikk foreningen sitt eget medlemsblad.

En av de viktige impulsene fra BPB førte til dannelsen av Norges Lutherlag i 1928. På årsmøtet samme år ble det holdt foredrag om behovet for en konfesjonell vekkelse i våre menigheter. Det ble sendt ut en pressemelding under overskriften "Lutherdommen er Guds gave til det norske folk". I tiden som fulgte fikk lutherdommen en klar renessanse. Flere av medlemmene i foreningen deltok aktiv da Lutherlaget ble dannet. (FBB 75 s 50)

Det har vært sagt at det skjedde et markert generasjonsskifte i BPB etter krigen, og at det ikke var "særlig sus over foreningen på 1950-tallet". (FBB 75 s 56) En kan undre seg over at "helvetesdebatten" i 1953 ikke er nevnt i foreningens protokoller. Dette må sies å være atypisk, ettersom foreningen opp gjennom årene like til vår tid har vært meget aktiv i den teologiske debatt. En kan nevne striden om kvinneprester 1964, den brede erklæringen om bibelsyn 1965 (Bibelsyn og bibelforståelse, NLA s 60f), drøftelsene ang. "Leuenberg-konkordien", forholdet stat - kirke 1976 (da det bl.a. ble utarbeidet "20 teser om Stat og Kirke"), uttalelse i Hognestad-saken 1980, revisjon av kollektbønnene, samarbeid med Kirkelig Fornyelse og Kontaktnettet for Kirkelig Samhold om opprettelsen av Samråd på Kirkens Grunn 1990, i de senere årene sterkt og langvarig engasjement i homofili-striden.

Her fins mange konkrete saker som hadde fortjent mer omtale hvis plassen tillot det. Det kan neppe være tvil om at FBB gjennom det meste av vårt århundre har hatt stor betydning i kampen for den rette lære. Både hovedforeningen og de lokale underavdelingene har inspirert medlemmene til aktiv bibel- og bekjennelsestroskap i deres respektive tjenester. I skriftet til 75-årsjubileet er foreningen karakterisert ved tre stikkord: "sjelesørger, skolemester og vakthund" (s 54)

4. Den kristne dagspressen.

Plassmangel gjør at vesentlige deler av kampen for den rette lære må utelates i vår sammenheng. Når det gjelder den kristne dagspressen vil jeg imidlertid ikke la den være unevnt. Jeg nøyer meg med å bemerke at den har vært en meget betydelig aktør i denne kampen. Ikke minst har en stor del av lekfolket blitt stadig bevisstgjort og orientert om det som foregår på dette området.

5. Kirkenes Verdensråd.

Debatten om Kirkenes Verdensråd burde fått en behandling i vår sammenheng. Jeg nøyer meg med å markere dette ved noen korte bemerkninger.

Innmeldingen av den norske kirke i KV (1948) ble møtt med adskillig kritikk. Den første omfattende teologiske vurderingen ble gitt av Carl Fr. Wisløff (daværende rektor på MF) i et foredrag på Den norske presteforenings generalforsamling 1952: "Vår tids ekumenikk som teologisk problem". (Trykt i TTK 1952) Stikkord for hans kritikk av KV var bl.a. mangelen på skriftprinsipp og liberalistisk indifferentisme.

Uroen omkring det norske medlemskap førte til at det i 1974 ble nedsatt et utvalg som skulle utrede "Den norske kirkes økumeniske engasjement". Dette er også tittelen på publikasjonen som kom i 1977. (Gyldendal Norsk Forlag) Den gir en grundig innføring i problematikken og debatten omkring KV og andre økumeniske fora. Et mindretall i utvalget gikk inn for at Den norske kirke skulle si opp sitt medlemskap i KV.

Debatten om KVs teologiske posisjon og virksomhet går fortsatt sin gang. Kritikken fra de ortodokse kirkene og brytningene omkring deres utmelding er det ferskeste eksempel på dette.

6. Schjelderup-striden 1953 -1954

Den første dramatiske lærestriden etter annen verdenskrig var det Hamar-biskopen Kristian Schjelderup som utløste i 1953.

Mange hadde hevdet at den liberale teologi nå var "død". Professor Hallesbys kommentar var at "den dødsattest er ikke utstedt av fagfolk", og at Schjelderup-saken åpenbarte at den liberale teologien var høyst oppegående.

Noen dager etter professor Hallesbys kringkastede tale i januar 1953 uttalte biskop Schjelderup i et intervju med Arbeiderbladet: "Når jeg så blir spurt om hvordan jeg ser på læren om evige helvetesstraffer, må jeg åpent svare at hele denne lære forekommer meg ytterst problematisk. Dens bibelske grunnlag er i høy grad omstridt, og sikkert er iallfall at læren selv hverken er av jødisk eller kristen opprinnelse. … Og for meg personlig kjennes det som en uløselig motsigelse å forene både troen på Gud som en kjærlig far og troen på en guddommelig rettferdighet i menneskenes liv med læren om evig helvetesstraff for alle ikke-troende. For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion." (Bibelsyn…s 51)

I et svar til Schjelderup sier Hallesby: "Her står en av kirkens biskoper frem offentlig og fornekter Kirkens bekjendelse og Bibelens ord om den evige fortabelse … I Augustana 17 har vår Kirke i umisforståelige ord uttalt sin tro på den evige fortabelse. Også her står bekjendelsen på fast bibelsk grunn. … Bare i Matteus-evangeliet har Jesus 18 - atten - gange omtalt den evige fortabelse. … Jesus vet mer om kjærligheten end noen av oss. Derfor vet han også at den ikke er uforenelig med evig fortabelse." (ibid s 51f)

En lang og intens debatt fulgte i pressen. Etter anmodning fra Schjelderup i juni 1953 innhentet KUD uttalelser fra de vanlige høringsinstanser i slike saker, nemlig biskopene og de to teologiske fakultetene.

Samtlige biskoper mente Schjelderups uttalelser var preget av uklarhet og burde taes opp til avklaring. Biskopene Indrebø og Smemo uttalte seg skarpest. Hos Smemo heter det: "Det kan ikke kalles normalt og holdbart at en biskop som er forpliktet til "å holde fast på den sunne lære etter vår kirkes bekjennelse", har et så flytende begrep om selve bekjennelseskirken og ikke kjenner seg mer ubetinget bundet av Jesus og Skriften på alle punkter i Gudsåpenbaringen." (ibid s 52)

Det teologiske fakultet ved UiO (TF) uttalte: "Fakultetets konklusjon er at biskop Schjelderup ikke avviker fra kirkens bekjennelse, Bibelen eller Jesus ord på noen slik måte at han ved dem skulle ha satt seg utefor den bekjennende, evangeliske kirke. … Schjelderup både kan og bør fortsette i sin gjerning som biskop. Vi vil gå så langt som til å hevde at han har en forpliktelse til å fortsette; en annen utgang av denne sak ville føre til at mange mennesker som med rette hører hjemme i vår folkekirke, ville komme til å kjenne seg hjemløse i den." (ibid s 53)

MF vurderer saken fullstendig annerledes: "Man kan ikke avvise den bibelske tale om den evige fortapelse i betydningen ugjenkallelig strafflidelse uten dermed å oppløse selve alvoret i evangeliet om Kristi soningsverk og berøve talen om Guds kjærlighet dens egentlige mening. En slik avvikelse fra vår kirkes bekjennelse er så langt fra uvesentlig at den tvert om må betegnes som en trusel mot selve evangeliet. Den må derfor avvises som uforenlig med den skrift- og bekjennelsestroskap som kirken venter å finne hos sine tjenere." (ibid s 53)

Professor Leiv Aalen vurderte uttalelsen fra TF slik: Uttalelsen "reduserer Schjelderups notoriske avvikelse fra Augustana art. 17 til en forholdsvis betydningsløs nyanse i "teologisk syn". (Luthersk Kirketidende (LK) 1954 s 84)

Uansett den læremessige uklarhet som også Det teologiske fakultet påpeker hos Schjelderup, har han således tydelig nok forkastet den kirkelige lære om fortapelsen, nemlig slik at han lar "kjærlighetens evangelium" utelukke tanken om "en straffende Gud". Her står vi ved det som er sakens kjerne, og all den stund biskop Schjelderup selv så sterkt har understreket dette, virker det underlig at fakultetet så uforbeholdent kan hevde at han fastholder "alvoret i tanken om Guds dom". Verken Bibel eller bekjennelse kjenner noen evig dom uten en straffende Gud." (LK 1954 s 100.)

Departementet valgte å støtte seg ensidig til uttalelsen fra TF, en uttalelse som problematiserer klare utsagn både i Skriften og bekjennelsseskriftene. Departementet konkluderte med at biskopen "ikke kan ansees å ha stillet seg "utenfor" bekjennelsen eller satt seg ut over den bekjennelsesplikt som etter gjeldende bestemmelser påhviler ham".

Om vi knytter tilbake til kirkestatsrådens avgjørelse i den første Schjelderup-saken i 1928, ser vi altså at det i 1954 er tale om en helt annen holdning til den målestokken som departementet er forpliktet på, nemlig Skriften og bekjennelsen. Og vi skal senere se hvordan en departementssjef argumenterer i en tilsvarende situasjon. (Hognestad-saken)

Et av de skjebnesvangre resultatene av Schjelderup-saken ble at det nå var formelt fastslått at det skal være rom i Den norske kirke for prester og biskoper som lærer ordlydende i strid med bibel og bekjennelse! De liberale teologer kan notere nok en seier i kampen mot de "konservative".

7. Kvinneprestspørsmålet og bibelsynet 1950 - 1970-årene.

I tilknytning til debatten om kvinnelige prester på slutten av 1950-tallet oppstod det en bred meningsutveksling om bibelsynet.

Kirke og Kultur 5/1959 inneholdt en rekke artikler med ulike vinklinger på bibelsynsspørsmålene. I den redaksjonelle innledningen heter det: "Spørsmålet om hvordan og hvor langt Skriftens autoritet forplikter oss, er igjen blitt aktuelt ved debatten om kvinnelige prester … Ingen vil med rette kunne nekte at enhver bibelleser vurderer Bibelen mens han leser. Han velger bl.a. ut sitt stoff. Det er noe som blir oss kjært, noe vi gjerne vender tilbake til, streker under, lærer utenat. Og det er noe vi passerer og ignorerer fordi det faktisk ikke presenterer seg for oss som Guds ord til meg her og nå." (Kirke og Kultur 1959 s 258)

I den følgende debatt ble det bl.a. spørsmål om hva som ligger i Luthers uttrykk "Christum treiben". Professor Ragnar Leivestad hevdet at Luther benyttet det til å skjelne mellom vesentlig og uvesentlig stoff i Bibelen. "I samme grad som Bibelen formår å fremkalle, utvikle og styrke troslivet i oss, har den autoritet. Det som ikke virker slik, som ikke driver oss til Kristus, er religiøst sett dødt stoff .… "Was Christum treibt" blir et kritisk prinsipp. Brukes dette prinsipp som kriterium, fører det utvilsomt til det resultat at en del av de bibelske skrifter må betraktes som temmelig likegyldige, mens litteratur som ikke tilhører kirkens kanon, kan ha meget større verdi." (KK 1959 s 289) (Bibelsyn…s 56)

Mot dette hevdet professor Sverre Aalen at dette uttrykket hos Luther slett ikke fungerte som et kritisk prinsipp han anvendte til sortering av Skriftens innhold. For Luther hører det hjemme i vurderingen av kanon. Han benytter det til å vurdere de skriftene som i oldkirken var omdiskuterte og befant seg i "randen av" kanon. I fortalen til disse brevene, bl.a. Jakobs brev, finner vi uttrykket "ob sie Christum treiben oder nicht": om de driver Kristus eller ikke. Det er en radikal misforståelse når en som Leivestad bruker uttrykket til å utmanøvrere en del av de kanoniske skriftenes innhold. KK 1960 s 611f) (Bibelsyn…s 56)

Denne misforståelsen er for øvrig stadig videreført i den teologiske debatt.

Om anvendelsen av dette bibelsynet i spørsmålet om kvinnelige prester, sier S.Aalen: "Det genuint kristelige og det kristne budskap stilles altså i motsetning til den nytestamentlige lære om forholdet mellom mann og kvinne som et over- og underordningsforhold. Her skilles veiene i skriftsynet. Jeg tør påstå at den kristne kirke aldri har oppfattet den hellige skrift på denne måten … Skal Skriften virkelig få beholde sin autoritet, så må jeg være villig til å skyve tilside egne idealer og tankeskjemaer. Jeg må ikke først og fremst være innstilt på å fjerne det som er tidsbetinget i Skriften, men det som er tidsbetinget hos meg selv og min generasjon. I det lange løp er det jo nokså naivt å tro at min tid skulle være fri for det tidsbetingede. (KK 1959 s 465f) (Bibelsyn…s 57)

Etter at det i statsråd var gitt ordinasjonsløyve for en kvinnelig teolog - og før ordinasjonen var foretatt - kom seks av biskopene med en samlet uttalelse (mars 1961). Her heter det i pkt. 1: "Vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og læreembetet og begrunner dette prinsippielt med å henvise til Guds skaperordning og til Herrenes eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vårtjeneste har forpliktet oss på."(LK 1961 s 74) (Bibelsyn…s 57f)

Like fullt ble den første ordinasjon av en kvinne til prest i den norske kirke foretatt av biskop Schjelderup i 1961 - mot flertallet av biskoper, prester og kirkeaktive lekfolk. Det ble opptakten til en permanent krise i kirken.

Frontene i debatten om kvinneprester og bibelsyn hadde stort sett gått mellom teologer fra TF og MF. På 1970-tallet endret dette seg. Professor Wisløff ga uttrykk for en stadig sterkere fornemmelse av at både hans bibelsyn (som gjerne upresist ble betegnet som fundamentalistisk) og hans kirkesyn hadde trange kår på MF. Dette i tillegg til spesielle begivenheter førte til at han sa opp sin stilling som professor ved MF allerede ved nedre grense av pensjonsalder. På utfordring ga han bl.a. flg. begrunnelse: Hans bibelsyn og kirkesyn hadde trange kår på MF, i debatten om kvinnelige prester har det vist seg at et nytt bibelsyn holder på å få innpass ved MF, og MF står ikke lenger samlet som en klar veiviser i åndskampen. (Fast Grunn 1975 s 359f)

I 1955 hadde et samlet lærerråd ved MF uttalt at en "anser det som stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner innehar presteembetet." (LK 1973 s 3) (Bibelsyn…s 63) Høsten 1972 delte LR seg i et flertall og et mindretall (5-3) i dette spørsmålet. Flertallet gikk uforbeholdent inn for ordinasjon av kvinner, mens mindretallet gikk imot. Det ble utgangspunkt for en intens debatt i tidsskrifter og dagspresse.

I flertallsuttalelsen het det bl.a.: "Vil man bevare den evangeliske frihet som ifølge vår kirkes lære er av så grunnleggende betydning, gis det ingen annen løsning enn generelt å stille seg på det standpunkt at nytestamentlige ordningsforskrifter bare har en relativ betydning og vekt. Med henblikk på vårt spørsmål, ordinasjon av kvinner til prester, vil dette si at saken har fått altfor store dimensjoner i den strid som har rast i vår kirke. Det kan ifølge vår kirkes lære umulig være rett å gjøre et slikt spørsmål til en samvittighetssak. Det kan heller ikke være riktig å gjøre den til en sak som splitter kirken." (LK 1973 s 8) (Bibelsyn..s 64)

Mindretallet hevdet derimot: "Diskusjonen omkring det foreliggende spørsmål har vist at tilhengerne av kvinnelige prester bare kommer til rette med de nevnte skriftsteder ved å hevde at prinsippet om kvinnens underordning er noe tidshistorisk og ikke har gyldighet for vår tid, verken i kirken eller i ekteskapet. Vi frykter for at dette syn på Skriftens autoritet kan trekke etter seg konsekvenser for andre av Det nye testamentes anvisninger og formaninger. Vi tenker da ikke minst på andre ting som Det nye testamente sier om forholdet mellom kjønnene og som berører samlivsformer, skilsmisse og gjengifte m.m. Etter vår mening bør MF vokte seg vel for å innta et standpunkt som kan svekke tilliten til dets troskap mot Skriften og som er egnet til å lede til konsekvenser som ingen ønsker. Vår konklusjon blir at MF bør holde fast på sitt tidligere syn i det foreliggende spørsmål og hevde at det strider mot Guds ord at kvinner får adgang til presteembetet." (LK 1973 s 15) (Bibelsyn…s 65)

I en senere kommentar fra mindretallet heter det bl.a.: "Prøvestenen på bibeltroskap i det stykket er og blir om man fastholder det paulinske kefale-synspunkt i forbindelse med den bibelske legemetanken både når det gjelder skapelse og forløsning, og det er her tilhengerne av såkalte kvinnelige prester uvegerlig havner i heresiet (vranglæren)." (LK 1973 s 380) (Bibelsyn…s 65)

I ettertid har det til fulle vist seg at denne saken i høy grad har hatt kirkesplittende implikasjoner, til tross for flertallets ønske. Og med hensyn til mindretallets frykt for etterfølgende konsekvenser på andre områder, har de senere års strid om homofilispørsmålet bekreftet at frykten så langt fra var ugrunnet.

Hadde striden i kvinneprestsaken vist at et nytt bibelsyn hadde fått innpass på MF? Det mente mindretallet i LR, mens flertallet hevdet at det bare dreide seg om ulike tolkninger av det bibelske materialet.

I 1982 utga MFs lærerråd - etter ca. fem års forberedelse og arbeid - en publikasjon om bibelsynsspørsmål: "Bibelen og teologien". Det mest påtrengende spørsmålet fra debatten i 1970-årene, nemlig om forholdet mellom det tidsbegrensede og det bestående i Skriftens utsagn, ble ikke grundig behandlet, men bare berørt. Dette var for mange både en overraskelse og en skuffelse. En kunne ha håpet at en bastion i kampen mot bibelkritisk teologi, slik MF hadde fungert, ville anstrengt seg for å klargjøre denne saken.

8. Historisk-kritisk metode i arbeidet med bibeltekstene.

I 1962 ga professor Jacob Jervell ut sin 1.utgave av boken "Den historiske Jesus" (3.utg. 1978 het "Historiens Jesus"). Jervell uttalte at hans hensikt med å gi ut boken var å "legge frem hva vi ved hjelp av vitenskapelige midler og metoder kan vite om Jesus fra Nasaret…. Det er med andre ord historievitenskapens Jesus-bilde vi skal legge frem." (Jervell 1962 s 10) (Bibelsyn…s 58)

Boken ga støtet til en intens debatt om bibelsynet. Flere kritikere av Jervell hevdet at det ikke lar seg gjøre ved hjelp av profan-vitenskapelig metode å tegne et riktig - om enn ufullstendig - bilde av "den historiske Jesus".

Professor Sverre Aalen tok et kraftig oppgjør med den illusjon at denne forskningsmetoden er nøytral og forutsetningsløs. Han sier bl.a.: "Dens "upartiskhet" er et tomrom som uten at den vil eller vet det, fylles med moderne tankeforutsetninger … At dette er noe helt annet enn evangelienes Jesus-bilde kan enhver se. For evangeliene er Jesu historie underfull, proppet med overnaturlige trekk fra begynnelsen til enden. Grensen for den nøytrale vitenskaps kompetanse er til stede nær sagt over alt. Men den nøytrale historievitenskap kan ikke døye underne…. Hovedsaken er for meg her det som Jervell anser for å være kriteriet på fortellingenes uhistoriske karakter: "Man kan i dem finne en rekke legendariske trekk, det vil si: vi har en fremstillingsform for oss hvor det "overnaturlige" og det naturlige glir over i hverandre." Som om ikke dette gjelder for hele Jesu liv, slik som evangeliene betrakter det: fristelse, dåp, helbredelser, undere, død, oppstandelse. Her viser det seg klart at den nøytrale historiske metode må komme til et Jesus-bilde som strider mot evangeliene." (LK 1963 s 65.67) (Bibelsyn… s 58 f)

Det ble klart at ulike syn på metodespørsmålene førte til fundamentale teologiske forskjeller i forståelsen av evangeliene.

9. Hognestad-saken 1978-1980.

Den såkalte Hognestad-saken rystet Den norske kirke og satte sitt preg på mediabildet i lange tider fra høsten 1978 og fremover. Saken startet med oppslagene omkring doktoravhandlingen. Den fortsatte med en intens debatt om Hognestads teologi da han søkte kallskapellanstillingen i Høvik menighet i Oslo, og senere da han i strid med uttalelsene fra et overveldende flertall av høringsinstansene ble tilsatt i stillingen av Departementet i juni 1980.

Når massemediene og folk flest ble så enormt engasjert av denne saken, skyldtes det vesentlig to ting: For det første var det tydelig for alle at fagteologene stod steilt mot hverandre i bedømmelsen av Hognestads teologi. For det andre var det nesten like tydelig at en her hadde å gjøre med en hyperradikal teologi med svære konsekvenser for forståelsen av hva kristendom egentlig er, og hva kirkens oppgave i verden består i. Dermed kjente de fleste det som om saken berørte deres eget, personlige forhold til kirken, enten dette på forhånd var positivt eller negativt. Grovt skissert kunne vi si: Enten oppfattet en Hognestad som en forfriskende reformator som ville myke opp en tilstivnet og akterutseilt kirke. Eller en oppfattet ham som en kirkestormer som ville gjøre det av med bibelsk kristendomsforståelse.

Da Hognestad høsten 1978 meldte seg som søker til kallskapellanstillingen i Høvik menighet, ga Oslo biskop en påtegning ved oversendelsen til departementet. Her heter det bl.a. at visse avsnitt i doktoravhandlingen "fortoner seg ytterst problematiske i forhold til vår kirkes læregrunnlag, og som slik de står, må sies å være uforenlige med den bekjennelse en prest forutsettes å legge til grunn for sin tjeneste i Den norske kirke." Biskopen kan ikke se at Hognestad holder Bibelen for å være Guds ord, normativt for kirkens forkynnelse og lære. Han konstaterer videre at Hognestad befinner seg i konflikt med den bibelske og kirkelige lære på en rekke fundamentale punkter: gudsbegrepet, kristologien, antropologien og soteriologien. Han mener Hognestads polemikk mot og problematisering av frelseslæren "er den mest alvorlige side ved Hognestads teologiske posisjon, fordi den står i konflikt med de mest sentrale punkter i den lutherske lære. Jeg kan ikke se at det er mulig å forkynne i overensstemmelse med skrift og bekjennelse slik ordinasjonsløftet krever, ut fra en slik forståelse av frelsen som Hognestad hevder." (H-saken s 23) Biskopen konkluderer naturlig nok med at han ikke kan tilrå at Hognestad tilsettes i stillingen.

Departementet gjorde Hognestad kjent med biskopens påtegning og ba om hans kommentar. Hognestad uttalte da at han ville arbeide på kirkens premisser og legge kirkens lære til grunn for sin tjeneste. Han henviste også til det ordinasjonsløfte han tidligere hadde avlagt, og hevdet at han vil forholde seg i overensstemmelse med det.

Til dette må bemerkes: Det er forbløffende at Hognestad ikke innser det umulige i å forene troskap mot ordinasjonsløftet med fornektelse av en rekke fundamentalsaker i troen. Årsaken til denne inkonsekvensen må være at Hognestad ikke har forstått hvilken funksjon læren har i kirken, og hva det vil si å ta den på alvor.

Hognestads kommentarer til kritikken i påtegningen er ifølge biskopen helt utilfredsstillende, og han fastholder at Hognestad ikke kan tilsettes "som prest med hyrde- og veiledningansvar i en menighet." (H-saken s 24) Biskopen anfører også at de to angjeldende menighetsrådene på teologisk og prinsippielt grunnlag har anmodet om at Hognestad ikke blir tilsatt. En kunne tenke at departementet dermed ville anse saken for avklart. Men så var ikke tilfelle. I november 1979 går det ut skriv fra departementet til de vanlige høringsinstansene - biskopene og de to teologiske fakultetene - hvor de anmodes om å vurdere Hognestads skikkethet for stillingen.

I april 1980 forelå uttalelsene fra TF og MF. De ble publisert in extenso i Kirke og Kultur 1980 s 376f. Så vidt vites, ble ikke uttalelsene fra biskopene offentliggjort, i hvert fall ikke i første omgang. Begge de to fakultetene rettet skarp kritikk mot Hognestads teologi. Men konklusjonene de trakk var stikk motsatte. TF finner at Hognestad kan - og absolutt bør - tilsettes i stillingen, mens MF bestemt avviser det.

Kritikken rettet seg mot de samme fundamentale punkter som de Oslo biskop hadde behandlet: Bibelsynet, gudsforståelsen, syndsbegrepet, kristologien og frelseslæren. MF slår fast at Hognestad "ikke oppfyller de krav som ordinasjonen stiller til en som skal være prest i Den norske kirke." En finner at det teologiske grunnsyn som han representerer er "klart i strid med kirkens evangelisk-lutherske kristendomsforståelse." (H-saken s 34f)

TF uttalte at det "kan rettes tungtveiende teologiske innvendinger" mot en rekke av Hognestads uttalelser, og at hvis disse "tas som læremessige standpunktmarkeringer og som sådanne sammenholdes med vår kirkes lære", står de i "et markert spenningsforhold til vesentlige deler av denne lære". TF hadde for eksempel i sin kritikk av gudsforståelsen hos Hognestad pekt på at "De mest alvorlige teologiske betenkeligheter som er gjort gjeldende overfor Hognestads standpunkter, er etter fakultetets oppfatning de som gjelder Gudslæren" der "en rekke utsagn som, dersom de hver for seg og etter sin ordlyd skal tolkes som markeringer av en læremessig posisjon, må sies å være uforenlige med de grunnleggende utsagn om Gud i Confessio Augustans art. I". (ibid s 28) TF finner imidlertid å kunne unnskylde Hognestad med at han selv "på ingen måte ønsket å gi noen avsluttet og systematisk fremstilling av den kristne tro." (ibid s 29)

Tre av lærerne ved TF ga en tilleggsuttalelse, samtidig som de undertegnet hoveduttalelsen. Tilleggsuttalelsen må tydeligvis forståes som en skjerping av kritikken mot Hognestad. For eksempel heter det m.h.t. frelseslæren: "Det synes i det hele tatt ikke å være plass for en forkynnelse av den enkeltes frelse ved tro i Helge Hognestads kristendomsforståelse. … Det betenkelige ved Hognestads teologi er nettopp dette at han synes å ha "mistet dogmene", det vil si at han synes å ta avstand fra den teologiske substans som etter kirkens tro utgjør selve kjernen i evangeliet." (ibid s 33 f)

Til tross for dette fant TF at det ikke fins "et tilstrekkelig grunnlag for å trekke den slutning at Helge Hognestad har satt seg ut over den forpliktelse på vår kirkes lære som han gjennom sitt ordinasjonsløfte har påtatt seg, på en slik måte at han må erklæres for uskikket til å inneha prestestilling i den norske kirke". (ibid s 41) TF henviser også til Schjelderup-saken i 1953, der det samme fakultet bl.a. hadde uttalt at det er nødvendig at "kirken bevarer en viss rommelighet, slik at den gir plass for prester og biskoper som representrerer et syn som avviker fra en snever konfesjonalistisk forståelse av bekjennelsesskriftene." (ibid s 39)

Samtlige biskopers uttalelser gikk i Hognestads disfavør. Dermed hadde kirkeminister Førde å ta stilling til en samling høringsuttalelser der bare en eneste var positiv. Til tross for dette tilsatte han Hognestad, og uttalte etterpå: "Vi kunne ikke ha tilsatt Helge Hognestad uten den enstemmige uttalelsen fra Universitetets teologiske fakultet". (ibid s 49) Etter hans mening måtte det i kirken være plass til enhver minoritet som en eller annen presumptivt kompetent høringsinstans ville gå god for.

Kirkeministeren hadde uttalt at han som departementssjef hadde som ideal å opptre som "teologisk blind og stum", nemlig som nøytral administrator. Det må imidlertid konstateres at han ikke levde opp til dette prisverdige idealet. Han så nemlig bort fra en selvstendig håndtering av den målestokken han som kirkeminister hadde rett og plikt til å bruke, nemlig Bibelen og kirkens bekjennelsesskrifter. I stedet aksepterte han den liberal-teologiske holdning at slike læreavvik som Hognestads kan sees som tolkningsproblemer. Hvis ikke, ville en lesekyndig statsråd neppe funnet det mulig at Hognestad med sine hyperradikale oppfatninger av fundamentalsaker i den kristne tro kunne fungere som prest i en evangelisk-luthersk bekjennelseskirke.

Det må kunne fastslås at Hognestad-saken representerer et høydepunkt i offentlig læreforvirring i vårt århundre, både når det gjelder Hognestads vranglære og TFs problematisering ved vurderingen av den. Det vil neppe være noen overdrivelse å karakterisere den som "teologi på sitt verste".

I det siste har saken fått en fortsettelse. I 1985 måtte Hognestad slutte i sin stilling i Høvik. Fra da av arbeidet han noen år som statsstipendiat. Etter å ha forfektet en New-Age-preget filosofi en tid, ba han seg i 1994 løst fra sin ordinasjonsforpliktelse. Høsten 1998 meldte han sin interesse for å vende tilbake til kirken, og ble av Hamar biskop satt til å vikariere i ledige prestestillinger.

Det som preger Hognestads senere publikasjoner (Morgendemring. En ny spiritualitet, 1989 og Den indre kilde. Vår tids religiøsitet i lys av historien, 1994), er blitt karakterisert som "en lære som er preget av New-Age-tankegods og gnostisisme". (LK 1999:9) Når Hognestad akter seg tilbake i prestetjeneste, måtte det være et selvsagt krav at han klart og utvetydig tok avstand både fra dette, og ikke mindre fra den radikale fornektelse som ble dokumentert av høringsinstansene i forbindelse med Høvik-saken. Noe slikt foreligger ikke, men bare vage antydninger om at han føler seg på vei tilbake til kirken. Dette forteller om en enorm forvirring angående en prests læreforpliktelse, både hos ham selv og hos dem som nå vurderer ham positivt for tjenesten.

10. Striden om lovbestemt abort og homofilt samboerskap.

Kampen for den rette lære i vårt århundre hadde hovedsakelig dreid seg om saker på dogmatikkens område. Med spørsmålene om fri abort og homofilt samboerskap kom etiske problemstillinger i fokus. Når det gjelder abort og homofili, er det karakteristisk at frontene i striden er forskjellige: I abort-saken står kirken mot politikerne/samfunnet, i homofili-saken går fronten tvers gjennom kirken, fra øverst til nederst. Et fellestrekk ved de to er et nytt fenomen i kirkens kamp, nemlig protesthandlinger i form av embetsnedleggelser.

Når det gjelder abortsaken, ligger det nær å spørre om utfallet kunne blitt et annet hvis kirken hadde ført kampen mer kompromissløst. Dersom alle biskoper og ikke bare en hadde frasagt seg sine embeter i 1975? Dersom majoriteten av prester hadde fulgt deres eksempel? Dersom Børre Knudsen hadde fått - i hvert fall verbal - støtte i sin kamp i stedet for kritikk for sine desparate "metoder" - som svarer til en enda mer desparat situasjon?

Faktum er at vi som kirke og folk har "avfunnet" oss med en abortlov som legaliserer drap av barn i mors liv i størrelsesorden 15000 årlig - samtidig som vi er rystet over drap og voldshandlinger i andre land! "Velferdslandet" Norge har greid å kamuflere den blodige urett som kontinuerlig foregår her hos oss selv.

For alle som innser dette må det være en enorm utfordring å spørre: Hvordan kan jeg og vi bidra til at kampen for menneskeverdet på dette området kan bli ført videre?

Homofili-teologien er eget tema på seminaret. Noen ord om kampen omkring den hører likevel hjemme i sammenhengen her. Bispemøtet i 1977 uttalte i sin betenkning om homofili at Bibelen er "tilbakeholdende" i sin behandling av saken. For den som leser det relevante skriftmaterialet, lyder denne påstanden svært misvisende. Men det tør være typisk at i den omfattende debatten som har vært ført, er det nettopp problematiseringen av Bibelens utsagn som har spilt en hovedrolle. Dette gjelder også skriftstedene Rom 1,24 f og 1Kor 6,9, som bibellesere til alle tider har oppfattet som klare og utvetydige. MFs lærerråd har avgitt to prisverdige uttalelser i saken: Kirken og homofili (1988) og Homofili, kirke og samfunn (1993).

Det vidt utbredte "dogmet" om at "Bibelen er uklar" har fått sterkt gjennomslag også i dette spørsmålet. Når det likevel fortsatt fins aktører i debatten som mener det motsatte, blir selvsagt både drøftingene, konklusjonene og holdningene svært sprikende. Typisk i så måte er uttalelsen fra bispemøtet i 1997. Det heter her at "synet på homofilt samliv er ikke i seg selv av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken." Dermed er det iflg. bispemøtet mulig for kirken å leve videre med to motsatte syn i denne saken, slik disse var representert også i bispekollegiet, hvor tre av de elleve biskopene gikk inn for geistliges rett til homofilt samliv (nå fire av elleve).

Også her er altså protesthandlinger blitt tatt i bruk, idet flere prester har frasagt seg biskopens tilsyn p.g.a. biskopens lære om homofili. Etter bispemøtet i april 1995 ble det kjent at biskop i Tunsberg, Sigurd Osberg tilhørte det mindretall på tre som aksepterte homofilt samliv også for personer i vigslede stillinger i kirken. Prosten i Larvik, Asle Dingstad ga da umiddelbart beskjed om at han frasa seg sin biskops tilsyn. Konkret innebar det at han avstod fra gudstjenestefellesskap med biskopen, og heller ikke ville følge ham på visitas.

Osberg har brakt saken inn for lærenemnda, og nemnda har vedtatt å behandle den. I påvente av avgjørelsen har Dingstad søkt to års permisjon. Hva en kan vente seg av behandlingen i lærenemnda har Dingstad uttrykt slik: "Det beste vi kan håpe på er en delt uttalelse som kan synliggjøre den faktiske splittelse som eksisterer i kirken i dag. Et slikt eventuelt delt råd til Kongen i statsråd ville kreve nye tilsynsordninger for å kunne gi mindretallet et kirkerettslig vern." (Lære og Liv 4.98)

Den såkalte Siri Sunde-saken illustrerer enkelte spesielle momenter i homofili-striden. Sunde hadde lovt biskopen å ikke inngå i lesbisk partnerskap så lenge hun var i sin daværende prestestilling. Dette løftet brøt hun under henvisning til at et slikt løfte måtte vike når samvittigheten bød henne å handle annerledes. Dette løftebruddet har ikke biskopen tillagt en slik vekt at det måtte føre til forføyninger. Tvert imot holder biskopen det åpent til ut januar i år om Sunde skal få fortsette i sin stilling. Og det til tross for at kirkemøtet 1998 uttalte at ingen som lever i homofilt partnerskap kan inneha vigslede stillinger i kirken. Også biskop Køhn ga sin stemme til denne uttalelsen, men har i ettertid sagt at hun angrer på det. Hun har skapt det inntrykk at hun vil føle seg fri til å treffe sin avgjørelse i strid med kirkemøtets vedtak. Kollega Osberg har offentlig stilt spørsmålstegn ved holdbarheten av nevnte vedtak, og det kan ikke overraske om Køhn dermed finner at han har gitt henne en viss ryggdekning.

Mye tyder på at homofili-striden vil fortsette, og antagelig skjerpes ytterligere.

11. Læresamtalene mellom ulike konfesjoner.

Jeg sa innledningsvis at under kampen for den rette lære hører også spørsmålet om troskap mot vår egen konfesjon, lutherdommen. BPB så behovet for en konfesjonell renessanse på slutten av 1920-tallet. Det er klare tegn som tyder på at det slikt behov har vært til stede i flere ti-år frem til nå. Det lutherske verdensforbund har iflg sine grunnregler flg.førsteprioriterte oppgaver: "a) fremme et forent vitnesbyrd overfor verden om Jesu Kristi evangelium som Guds kraft til frelse, b) dyrke enhet i tro og bekjennelse blant verdens lutherske kirker." Mange kunne nok ønsket at denne målsettingen hadde vært mye kraftigere vektlagt i forbundets virksomhet. I stedet er det foretatt en tyngdeforskyvning over til det sosialetiske. Daværende generalsekretær uttalte for noen år siden at likesom utfordringen til lutherdommen på 1500-tallet var rettferdiggjørelseslæren, ligger utfordringen i dag på det sosialetiske området. Men nettopp rettferdiggjørelseslæren tar vare på Skriftens tidløse Magna Carta til syndige mennesker. Derfor burde lutherdommen fremfor alt, også midt i sosiale og politiske omveltninger, forvalte denne som det kosteligste arvestykke. Ikke minst fordi tidens vær og vind og den menneskelige fornuft devaluerer det.

Høsten 1998 ble Nord-Europeisk Luther Akademi stiftet ved en samling i Gøteborg av de nordiske bekjennelsesbevegelsene. Noen av lederne uttaler: "Målsettingen er å medvirke til en besinnelse på hva det betyr å være tro mot den lutherske arven i vår tids krise… Kirkene våre er inne i en kamp som langt på vei har sin grunn i at den lutherske arven er forvitret. Derfor ønsker vi å gjenreise bevisstheten om det vi har fått i arv fra fedrene våre i troen." (FBB-nytt 3/98)

Resultatet av læresamtalene med teologer fra den romersk-katolske og den metodistiske kirken er tankevekkende. Etter meget langvarige drøftelser om katolsk og luthersk forståelse av rettferdiggjørelsen, mente partene at det var oppnådd enighet på de mest fundamentale punktene. (I dokumentet "Joint Declaration on the Doctrine of Jusification") Kritikere pekte på at det til dels berodde på skinn-enighet. Dette ble bl.a. bekreftet i fjor, da representanter for Vaticanet rykket ut og gjorde oppmerksom på at her var formuleringer som katolikkene ikke kunne gi sin tilslutning til. Det gjaldt bl.a. forholdet mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse og den lutherske satsen "simul iustus et peccator".

Drøftinger mellom lutheranere og metodister resulterte (i 1997) i dokumentet "Nådens fellesskap", som innebærer at de to kirkesamfunnene anerkjenner hverandres dåp, nattverd og prestetjeneste. Eksempelvis betyr det at en luthersk prest kan forrette dåp i en kontekst hvor barna døpes fordi de allerede er Guds barn, mens en metodistprest kan døpe etter et rituale som uttrykker at barna blir Guds barn i dåpen. Vi anser dette for å være en meget utilfredsstillende nivellering av læreforskjeller.

Hovedproblemet ved våre dagers læresamtaler mellom de ulike kirkesamfunnene kan antagelig best uttrykkes ved begrepet de-presisering. Ved hjelp av flertydige formuleringer kan det oppnås tilsynelatende enighet, idet partene leser ut hver sine meninger. Dette er svært lite tilfredsstillende, både så lenge illusjonen varer og ikke mindre når den sprekker, slik vi har sett. Til forskjell fra dette var de reformatorisk fedre opptatt av et intenst presiseringsarbeid. Reformasjonsteologiens mange "sola" er eksempler på nettopp dette. Det innebar tydelige grenseoppganger mot den romersk-katolske kirken.

AVSLUTNING:

I hvilken grad og på hvilke områder kampen for den rette lære har gitt gode resultater er et vanskelig spørsmål å besvare. Det burde kanskje bli gjenstand for en egen analyse og vurdering.

Men kampen må fortsette. De profetiske ord i 2 Tim 4 er mer aktuelle enn noen gang tidligere: "Gi ikke opp når du lærer dem! For det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret."

Kampen må føres på mange arenaer: I teologisk forskning og undervisning. I teologisk litteratur og forkynnelse. I kristelig populær-litteratur og massemedia. Ved personlige kontakter i samtale og debatt.

Aktørene i kampen er mange. Fagfolkene på de ulike områder er selvskrevne. Men noen bør få en spesiell utfordring, nemlig "det troende og tenkende lekfolk"! Jeg knytter tilbake til det jeg sa i innledningen om kampen som står i hver troendes hjerte. Vi er alle avhengige av at Gud når igjennom motstanden omkring oss og i oss med sitt rene ord, sin uforfalskede mat. De som skjønner det, skjønner også at kampen på alle plan angår dem selv. Dermed unngår de å reduseres til likeglade tilskuere eller sure kritikere.

Holdningen hos de kristne i Berøa er en stående utfordring, som maner lekfolket til en aktiv og sunn selvbevissthet: "De tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte." (Apg 17,11)

LITTERATUR:

Carl Fr. Wisløff: Norsk kirkehistorie III, Oslo 1970

Ole Hallesby: Fra kirkestriden, Kristiania 1919

Kristen Valkner: Kirkestriden i Norge, Oslo 1968

N.A. Dahl: Rett lære og kjetterske meninger, Oslo 1953

De evige helvetesstraffer og bekjennelsen, Oslo 1954

Bibelsyn og bibelforståelse, NLA 1992

Einar Solli: Hognestad-saken, NLA 1986

Den norske kirkes økumeniske engasjement, Oslo 1977

Jacob Jervell: Den historiske Jesus, Oslo 1962