Kampen for det totalitære samfunn

De siste ukene har imidlertid minnet oss på at tilbøyeligheten til det totalitære og illeberale befinner seg mye nærmere enn vi liker å tro.  Vi trodde vi i norsk kristenliv var ferdige med den tid hvor statsautorisert rettroenhet overvåket grensen mellom det kirkelig akseptable og det uakseptable. Vi trodde at det var rom for et visst mangfold, og at en ikke ble kastet ut av kirken om en hevdet synspunkter med et minimum av bibelsk og økumenisk forankring. Slik er det imidlertid ikke. Både domprosten i Tromsø og feminister av ulike valører tar nå til orde for at de som stiller et aldri så lite spørsmålstegn i margen ved ordinasjon av kvinner til prester, må ut av kirkelig tjeneste. At de da også må kaste ut flertallet av verdens kristne, som fortsatt befinner seg i kirker som skiller mellom menns og kvinners tjeneste, ser ikke ut til å bekymre dem.

Vi har lenge tenkt at utdannelse og opplysning var viktige virkemidler mot totalitære samfunn og sneversynt ortodoksi. Det ser imidlertid ikke ut til at dette er tilstrekkelig. Både USA og Norge er samfunn med mange godt utdannede mennesker, men det er åpenbart ikke en tilstrekkelig motvekt mot det totalitære hverken i kirken eller i samfunnet. Personer i maktposisjoner vil ikke tolerere dem som tenker annerledes, og det ser ikke ut til at de har problemer med å samle tilhengere. Respekten for medmenneskers integritet og ukrenkelighet ser vi lite til. Det er en viktig kirkelig og politisk oppgave å gjenreise den respekten. Og det er den måten vi møter uenighet på, som viser som vi lykkes.

Avstanden mellom Lukasjenko og Trump på den ene siden og de bastante feministene på den andre, kan synes stor, og på mange punkter er den nok også det. Intoleransen og selvforherligelsen er de imidlertid sammen om. Første skritt på veien mot en integrert og respektfull debatt er å innse at det er slik det er.