Kampen for kirkens tro

Fra festskriftet til FBBs 75-års jubileum i 1994:

Skriften tro - Kirken tro.

Kampen for kirkens tro.

FBB gjennom 75 år. Av Vidar L. Haanes.

Innledning

Når Foreningen for Bibel og Bekjennelse (FBB) i år feirer sitt 75-årsjubileum, er det egentlig ingen gammel forening vi har med å gjøre. Hva var den konkrete foranledning til stiftelsen av denne foreningen? Hvor finner vi dens røtter? Foranledningen var kirkestriden, eller rettere sagt, den tiltagende polarisering i presteskapet. Men foreningens røtter går lengre tilbake. Vi skal se litt på disse røtter, på nye strømninger i presteskapet rundt århundreskiftet, og på opptakten til dannelsen av Bekjendelsestro Presters Broderkreds 17. oktober 1919.

Under arbeidet med å skrive FBB's historie, fant jeg snart ut at oppgaven var mer komplisert enn ventet. Foreningens historie er så innvevd i samtidige begivenheter, at det har vært vanskelig å avgjøre hva som skulle være med. Når foreningens ledelse besto av teologiske professorer og andre sentrale kirkeledere, som samtidig var redaktører for Luthersk Kirketidende og Tidsskrift for Teologi og Kirke, og som ellers var engasjert i det meste som skjedde på kirkefronten, inkludert Presteforeningens arbeid og de teologiske etterutdanningskurs, så sier det seg selv at det blir vanskelig å sikte stoffet.

Forløperen for FBB ble dannet i 1894, under navnet Norske Presters Broderkreds, kalt "Broderkredsen". Offisielt ble da den nåværende forening stiftet i 1919, og kalt Bekjendelsestro Presters Broderkreds (B.P.B.), men ble (fremdeles) bare omtalt som "Broderkredsen". I 1959 skiftet man navn til Prestelaget For Bibel og Bekjennelse (F.B.B.). Allerede ved denne anledning, understrekte formannen, Leiv Aalen, at dette "For", og den tilhørende forkortelse, skyldtes at man ville holde muligheten åpen for en utvidelse av kretsen til også å omfatte lekfolk.¹⁾ "Prestelaget" forsvant ut av navnet i 1979, da man åpnet for medlemsskap for lekfolk, og dermed ble en forening For Bibel og Bekjennelse (FBB).

I. FORHISTORIEN

Geistlige foreningsdannelser 1840-1900

For omtrent 150 år siden startet dannelsen av en rekke organisasjoner og lag, preget av den tids "assosiasjonsånd".²⁾ Først kom misjonsforeninger og avholdsforeninger, og hakk i hel kom foreninger av yrkesutøvere, leger, lærere og prester. De første geistlige foreninger tok form midt på 1840-tallet.³⁾ Det ble startet pastoralforeninger en rekke steder i landet, hvor man kom sammen for å drøfte både teologiske emner og praktisk-kirkelige spørsmål. Prestene fikk således dekket behovet for kollegialt samvær, hjelp til å møte felles problemer og utfordringer, og stimulans til fortsatt vitenskapelig arbeid. Dessuten fungerte flere av pastoralforeningene som et slags høringsorgan for biskopen og Kirkedepartementet i teologiske og liturgiske spørsmål. Etter en nedgangsperiode på 1860-tallet, kom det en ny bølge av foreninger på 1870-tallet. Blant de særlig aktive foreninger da var Borgesyssel provstiers pastoralforening og Drammen og Kongberg provstiers pastoralforening. I denne siste finner vi på 1870-tallet en rekke teologisk og kirkepolitisk interesserte prester som Daniel Thrap (f.1832), Oscar Moe (f.1846), Oluf Aabel (f.1825), C.M.Eckhoff (f.1836) og Jon L.Qvisling (f. 1844).⁴⁾ Nye teologiske problemstillinger møtte presteskapet på 1880- og 1890-tallet, og i pastoralforeningene hadde medlemmene ofte ulike svar på utfordringen fra "den moderne vantro". Men striden var ennå ikke begynt for alvor. Fremdeles sto prestene samlet mot vantroen "utenfor", mot fritenkere, radikale aviser og kirkekritiske politikere. Samtidig var prestestanden i ferd med å miste stadig mer makt og innflytelse som stand. Embetsbevisstheten ble nok holdt levende, men prestene følte med rette sin posisjon som embetsmenn truet fra venstresiden. I tillegg var teologiens posisjon som vitenskap truet både innenfra, fra den positivistiske historie- og naturvitenskap, og utenfra, fra aggressive popularisatorer av bibelkritikken som Viktor Rydberg og Bjørnstjerne Bjørnson. Behovet for en konsolidering, en samling av kreftene, har nok begynt å melde seg mot slutten av århundret. Sokneprest M.J.Færden hadde i 1887 deltatt ved Den tredje alminnelige svensk-lutherske prestekonferanse i Stockholm, og skrev begeistret om dette i sitt blad, Luthersk Ugeskrift, med håp om at noe liknende kunne arrangerers også i Norge. Mens Færdens forslag først og fremst gikk i retning av en årlig, nasjonal prestekonferanse, var det andre som tenkte mer i retning av presteforening. I en artikkel i Luthersk Kirketidende i januar 1892, foreslo kapellanen i Søndre-Odalen, Harald Olstad, at man burde danne en "geistlig landsforening". Denne skulle "ivaretage Kirkens og Geistlighedens Tarv ved at træde i Forbindelse med Statsmagterne naar Kirkens Vilkaar gjøres til Gjenstand for Behandling", og dessuten "vaage over den geistlige Stands Ære ved at optræde som dens Forsvarer der, hvor Standen som saadan lider Overlast ved kirkefiendske, hadefulle Angreb".

Luthersk Kirketidende føyde så til en redaksjonell kommentar: "Vi for vor Deel skulde tro, at den indbyrdes Styrkelse til en ret Prestetjeneste maatte være Hovedsagen ved en saadan Forening..." Vi tillater oss å trekke frem denne kommentar som et første signal om den holdning som senere skulle føre til FBB's opprettelse: at hovedsaken måtte være innbyrdes styrkelse til en rett prestetjeneste.

Det var i første omgang ingen som fulgte opp Olstads forslag om en landsdekkende presteforening, men Drammen og Kongsberg Provstiforening fortsatte sitt arbeid for en norsk prestekonferanse. Provstiforeningen valgte i 1892 en komite bestående av prost C.M.Eckhoff, M.J.Færden og Chr.Knudsen, som skulle arbeide for opprettelsen av en "prestekonferens". Etter forhandlinger med sine tidligere kolleger i Kristiania, ble det dannet en komite også der, bestående av stiftsprost Julius Bruun, Thv.Klaveness og Oscar Moe, som skulle forhandle med Drammen og Kongsberg-komiteen. I 1894 møttes disse komiteer, valgte Oscar Moe til forretningsfører, og fikk i gang den første norske prestekonferens fredag 12. oktober 1894. På denne konferansen holdt Otto Jensen et foredrag om "Forsoningen". Mens konferansen ennå var samlet, kom det inn bekymrede brev fra lekfolk rundt i landet, som fryktet at den nye forsoningslære innebar en fornektelse av Jesu døds frelsende betydning. Straks offentliggjorde prestekonferansen en uttalelse hvor de på det sterkeste forsikret at ingen av konferansens deltakere ville nekte for Jesu guddom og hans døds sonende kraft. Teologene sto altså fremdeles sammen, men nye problemstillinger opptok dem. Den nye bibelkritikk var tema for foredrag og debatt. Den nyutnevnte professor Sigurd Odland tok seg av den nytestamentlige, og Simon Michelet den gammeltestamentlige. Lite tyder på at det var uenighet i tilnærmingsmåten mellom de to, som senere skulle bli frontfigurer i kirkestriden.

En slik konferanse, eller de tilsvarende høstkurs for prester, fungerte mest som etterutdanning og som et treffpunkt for prestene. Det var lite forpliktende, og kunne derfor i lengden ikke erstatte foreningsformen. Prestene, særlig de yngre, ønsket et tettere fellesskap. Under denne prestekonferansen ble det derfor også dannet en forening som er interessant i vår historie, nemlig "Norske presters broderkreds".

Norske presters broderkreds

Initiativet ble altså tatt for nøyaktig hundre år siden av Birger Hall (f.1858), og i utgangspunktet var Broderkredsen en forening for unge prester, for en stor del venner og studiekamerater. Dette var en typisk "vekkelses-gruppe", ikke Gisle Johnsons disipler - til det var de fleste for unge - men prester med tilknytning til indremisjonen og sjømannsmisjonen. Birger Hall skrev det selv et par år senere, at Broderkredsen opprinnelig var tenkt å være en ecclesiola in ecclesia, en forening for "særlig åndelige" prester. Noe han etter kort tid møtte motstand på, da "man ikke vilde finde sig i en saadan vilkaarlig udvælgelse af en klik af prester, der ansaa sig for særlig aandelige". Og foreningen innså at dette var rett, og utvidet derfor perspektivet litt, men målet skulle fremdeles være en forening hvor man oppildnet hverandre for Guds rikes sak, en forening med ild og liv, preget av broderlig kjærlighet og respekt for hverandre, på tross av ulike meninger. Det oppsto saktens diskusjoner, men man var seg bevisst at man skulle unngå den fryktede sykdommen, "rabies theologorum".

Thore Godal (f.1856), var en leder blant brødrene og forsvarte at det var noe "frimurersk" iblant dem. Det var viktig at de der de møttes kunne være "forvisset om å treffes som trofaste brødre som kunne gå inn til hverandre og vente bistand fra hverandre åndelig og materielt". På bakgrunn av denne programerklæring vil kanskje enkelte forbauses over at man blant de ivrigste medlemmer i den første bestyrelsen finner både Simon Michelet og Otto Jensen, som begge skulle bli sentrale aktører i den såkalte "professorstriden", men da på liberal-teologisk side. Men årsaken er at man ikke fikk noen klar polarisering i presteskapet før professorstriden. Det var egentlig bare Thv. Klaveness som ble oppfattet som "moderne" i sine anskuelser på begynnelsen av 1890-tallet.

Mellem Brødre

Flere av medlemmene i Broderkredsen hadde holdt sammen i studietiden i de eksegetiske foreningene Syvstjernen, Mogibah og Philobiblica. Den eldste og mest prestisjetunge av de eksegetiske foreningene var Syvstjernen (stiftet 1873). Forbildet var de seks pietistiske prester på Helgeland, som sammen med Thomas von Westen dannet sitt prestelige fellesskap av samme navn. Philobiblica ble stiftet i 1877 av Sigurd Odland. Birger Hall og Otto Jensen var blant de første medlemmer. Forbildet for denne forening var A.H.Franckes pietistiske "collegia philobiblica". I Syvstjernen finner vi på 1880-tallet både Simon Michelet, Lyder Brun, Thore Godal, H.Vangensten, G.Pharo, Hj.Munthe-Kaas, R.Svendsen, C.Hansteen og Jonas Myhre, i tillegg til Johannes Johnson, P.O.Bodding og Carl Konow. Det var på 1880-tallet en gjæringens tid blant de teologiske studenter. I kjølvannet av Lars Skrefsruds besøk i Kristiania i 1882 ble flere av medlemmene i Syvstjernen sterkt vekket til misjonstjeneste, noen av dem reiste ut: Johannes Johnson, P.O.Bodding og Hans Smith. De tre andre var Simon Michelet, Johs. Brandtzæg og Jonas Myhre. Disse hadde altså et nært fellesskap i studietiden, både faglig og menneskelig, selv om de senere skulle havne på hver sine tuer, to på universitetet, to i Menighetsfakultetets forstanderskap, og ellers spredt i våre tre største misjonsselskaper.

Hvis vi nå igjen går frem til Broderkredsen, ser vi at de som satt i styret de 5-6 årene foreningen var virkelig aktiv (1894-1900), alle hadde tilknytning til indremisjonsarbeidet. Både Birger Hall, Th.Godal, Hartvig Halvorsen, Børre Bomhoff, O.C.Iversen og andre, finner vi igjen i Indremisjonens eller Lutherstiftelsens tjeneste de følgende år. Broderkredsen var en forening for prester, så indremisjonsformannen, professor Odland, kunne "bare" bli æresmedlem. Simon Michelet var svigersønn av pastor Storjohann, og var tredjeprest i Trefoldighet fra 1894 inntil han i 1896 ble utnevnt til professor.^{5 )}Da som nå virket hovedstaden tiltrekkende på ambisiøse unge prester, som besatte forskjellige kapellan- og hjelpeprest-stillinger. Enkelte var i tillegg lærere ved de mange høyere skoler i hovedstaden. De unge teologer fortsatte fellesskapet fra studietiden, og møttes i den såkalte "kapellanforeningen". Broderkredsen gav ut et medlemsbrev av mer privat karakter, kalt Mellem Brødre. Th.Godal skrev at bladet skulle være en slags kapellan-forening på trykk, i likhet med kapellanforeningen i Kristiania, hvor der ifølge Godal var "..et broderforhold, et hjerteforhold imellem os, som tillader stridens bølger at gaa høie, uden at vi nogensinde har tilføiet hverandre nogen personlig krænkelse eller nogensinde opfattet hverandre saaledes".

Broderkredsen holdt to møter under høstkurset for prester i Kristiania i oktober 1896. Under et av møtene foreslo sogneprest Thorbjørn Frølich (Ådalen) at Broderkredsen nå burde legge opp til å bli en forening av alle norske prester, for å ivareta deres felles interesser. Han oppfordret bestyrelsen til å nedsette en komite for å drøfte dette spørsmål, og hadde dessuten med et ferdig forslag til statutter for en Norsk Presteforening. I en kommentar i Mellem Brødre skriver Th.Godal at de ikke kunne gi tanken sin tilslutning. Det syntes dem for ubeskjedent å foreslå noe slikt, da foreningen ønsket å virke i det stille uten "ostentation". Mellem Brødre trykket likevel Frølichs forslag til statutter, med oppfordring om å få brødrenes uttalelse. Statuttene besto av 17 paragrafer i et svært omstendelig språk. Presteforeningens oppgave skulle ifølge Frølich være å samle Norges prester om felles mål og felles interesser. Forslaget inneholdt detaljerte, foreningstekniske paragrafer. Med bakgrunn i selvforståelsen til den opprinnelige Broderkreds, er det påtakelig at Frølichs statuttforslag ikke har noen teologisk eller pastoral profil. Broderkredsens statutter sa nemlig at den skulle virke for "levende sammenslutning mellom medlemmene til fordypelse i personlig kristenliv og til dyktiggjørelse i prestetjensten" (§1).⁶⁾ I §2 het det at dette formål søkes ved forbønn, innbyrdes påminnelse, innbyrdes råd og hjelp, regelmessige sammenkomster, åpen meningsutveksling i foreningens blad Mellem Brødre. Videre het det i §3 at "..likesom foreningens virksomhet selvsagt er bygget på Guds Ord og vår bekjennelsesgrunn, således forutsettes det også at ethvert medlem arbeider sammen med den levende menighet under anerkjennelse av menighetens fulle rett til full og fri selvutfoldelse gjennom sine forskjellige nådegaver på kirkelig grunn". Det føyes så til i §4 at Broderkredsen etter evne arbeider for "vår kirkes selvstendiggjørelse". Videre kommer et punkt om interesse for sosialt arbeide, deretter om at medlemmene skal følge med i den vitenskapelige utvikling. Dette siste punkt var særlig Simon Michelets hovedinteresse, noe som fremgår av flere innlegg i Mellem Brødre.

Det var altså en annen type forening Frølich ønsket, nemlig en fagforening for prester. Vi kan forstå at Broderkredsens ledelse var litt engstelige for denne dreining, noe de også tok opp på "lederplass". Th.Godal skrev i neste utgave av Mellem Brødre at enkelte av brødrene privat hadde henvendt seg til ham og sagt at de alle sluttet seg til bestyrelsens bemerkninger, idet de frykter for at man ved å følge Frølich's forslag ville få "en udvortes, kold organisation, som vil have vanskelig for at fremme den sande, ægte broderaand, der bør være foreningens maal" (MB 1/1897, s.11). Frølich likte dårlig denne kommentar, og skrev resolutt at "..private henvendelser til sekretæren ikke vedrørte Mellem Brødre". "Det gaar ikke an at de private saaledes stiller sig bak sekretærens ryg og sekretæren igjen bag de privates ryg." Han forsto heller ikke hvorfor hans forslag skulle medføre "kulde og utvorteshet". Slik prestene nå satt på hver sin holme, kunne det ikke bli stort koldere. Det ville først bli varmere om "isolerthetens svakhet ble byttet med sammenslutningens styrke".⁷⁾ På bakgrunn av Th.Godals omtale av kapellanforeningen i Kristiania, kan vi forstå Frølichs innsigelse. Det synes som om Kristiania-prestene, i all sin broderlige selskapelighet, ikke helt forsto hvor vanskelig mange av kollegene ellers i landet hadde det. Denne polarisering er merkbar i presteforeningens historie, og er neppe ukjent i dag heller. Kristiania-prestene hadde et fint kollegafellesskap og alle muligheter til å videreutvikle seg faglig, og de forsto sjelden at andre hadde det annerledes.

II. DEN NORSKE KIRKES PRESTEFORENING DANNES

Mens interne drøftelser om Broderkredsens fremtid pågikk, fortsatte arbeidet for prestekonferanser. Komiteen for den første prestekonferanse (1894) arrangerte "vitenskapelige høstkurs for prester" både i 1896 og 1898, og var i gang med å planlegge en ny prestekonferanse. Egentlig var det bare Oscar Moe og Eckhoff tilbake i komiteen, men ved hjelp av biskop Bang og J.N.Brun, samt Simon Michelet som representant for Det teologiske fakultet, ble det arrangert en ny prestekonferanse i Trondheim 12.-17. oktober 1900. Et av de første forhandlingstemaer på møtet var spørsmålet om en "Geistlig landsforening". Allerede den 13. oktober ble foreningen besluttet opprettet, og de neste dagene ble brukt til å bli enige om statutter. Flere av Kristiania-prestene var litt skeptiske. Dette gjaldt ikke minst de som allerede var engasjert i Broderkredsen. Gustav Jensen ønsket heller å "forenkle foreningsvesenet". Initiativtaker og formann i Broderkredsen, Birger Hall, sa at han ikke trodde det var fornuftig med en sammenslutning av alle prester. Menighetene kunne nemlig få inntrykk av at man ville fremme et prestevelde. Men på tross av at en rekke sentrale hovedstadsprester var imot dannelsen av en landsomfattende presteforening, gikk forslaget likevel igjennom. Broderkredsen tok konsekvensen av vedtaket, og at medlemmene hadde ulikt syn på saken. De besluttet neste dag å henstille samtlige medlemmer å tre inn i landspresteforeningen, men samtidig skulle Broderkredsen fortsette sin virksomhet "efter statuterne". Broderkredsen var til og med så selvkritiske, at man offentlig beklaget at man tidligere "..bare hadde gjort noe for Kristiania-prestene". Under konferansen meldte 101 prester seg inn i den nye presteforeningen, og to år senere hadde den fire hundre medlemmer.

Den første generalforsamling gikk av stabelen den 17. oktober 1902 og ble åpnet av formannen, Christen Brun, som ønsket velkommen til "den 3die norske Prestekonferens og den norske Kirkes Presteforenings 1ste Generalforsamling". Formannen leste så den første "Beretning", hvor Olstads innlegg i Luthersk Kirketidene i 1892 nevnes, men først og fremst at presteforeningens tilblivelse skyldtes sokneprest Frølich, som hadde tatt saken opp på møter i Broderkredsen både i 1896 og 1898, og dessuten sendt et skriv til alle norske prester med oppfordring til å drøfte opprettelsen av en landsomfattende presteforening.

Frølichs kamp mot de etablerte

Sokneprest Thorbjørn Frølich var en ivrig pådriver for Presteforeningen, og ba også om å få holde foredrag ved generalforsamlingen, noe som ble vanskelig da programmet allerede var fastlagt. Tema for det ene foredraget var: "Virker Norges Prester i vor Tid med den ydre og indre betimelige Frihed, som fornødiges til at gjøre deres høiviktige Gjerning frugtbringende for den norske Menighed eller vort Folk eller vort Land?" Frølich ønsket også å erstatte foreningens statutter med de han selv hadde foreslått overfor Broderkredsen seks år tidligere. At Frølich fikk så lite gjennomslag for sine tanker, har tydeligvis vært tungt for ham, da han åpenbart har oppfattet seg som presteforeningens opphavsmann. Han gikk sterkt i rette med bestyrelsen, men vant ingen støtte i generalforsamlingen, som avviste alle hans forslag med "overvældende Flertal". Det var altså ikke helt Frølichs dag, og hans skuffelse over å ha blitt overkjørt i "sin egen forening" er vel trolig medvirkende til at han snart begynte å arbeide for en ny presteforening. Frølich var den første som oppfordret de liberale til å bryte ut. Ledelsens behandling av ham har vel også subjektivt bekreftet hans oppfatning av det konservative pampevelde, med Kristiania-prestene i spissen. Som "Bestyrelse" i Presteforeningen valgte man først formann, deretter valgte man tre personer fra hvert stift, og fire fra det stift hvor formannen hørte hjemme. Disse fire skulle da sammen med formannen utgjøre et arbeidsutvalg. Slik fikk man hele 20 personer i bestyrelsen. De første årene besto bestyrelsen av en rekke tidligere "Broderkreds-medlemmer", i tillegg til flere biskoper. Ved generalforsamlingens avslutning foreslo Frølich at Presteforeningen burde få sitt eget organ. Bestyrelsen lovet å vurdere saken før neste generalforsamling.

Under den neste generalforsamling, i Trondheim 1904, kunne Bestyrelsen informere om at redaksjonen i Luthersk Kirketidende (Sigurd Odland og Aug.B.Jahnsen) hadde henvendt seg til "forretningsutvalget" i Presteforeningen, for å tilby dem å utpeke et nytt redaksjonsmedlem etter stiftsprost Skavlan. Presteforeningen foreslo Hartvig Halvorsen, som så trådte inn i Luthersk Kirketidendes redaksjon fra nyttår. Da Luthersk Kirketidende selv hadde stilt seg så positiv til samarbeid med Presteforeningen, fant Christen Brun ingen grunn til å starte et eget organ, især ikke etter at de liberale fra 1904 hadde fått sitt eget organ i Norsk Kirkeblad. Men Frølich var langt fra fornøyd med dette svar, og krevde avstemning over opprettelse av et eget organ, et forslag som da kun fikk hans egen stemme. Deretter fremmet han en rekke forslag, deriblant spørsmålet om presteenker og opprettelsen av en lærerpost ved Universitetet i Religionshistorie og Religionsfilosofi. I referatet står det kort: "Ingen af disse Henstillinger foranledigede nogen Forføining fra Foreningens Side". Samme ettermiddag ble Frølichs forslag til nye statutter for Presteforeningen avvist, mens to forslag til endring som Bestyrelsen hadde fremmet gikk igjennom mot én stemme. Men Frølichs statuttforslag ble trykket i sin helhet i forhandlingene.⁸⁾ Samme kveld fikk så Frølich holde det foredrag han ikke hadde fått holde i 1902, men da det etterhvert led for langt ut på natten, ble han ifølge referatet bedt om å avslutte, og heller fortsette etter forhandlingene neste dag.⁹⁾

Hvorfor dvele ved denne forhistorie? Jo, fordi det går helt klare linjer mellom dannelsen av denne første Broderkredsen, og dannelsen av Norske Presters Nye Broderkreds, som i dag er FBB. Broderkredsens arbeid fortsatte formelt frem til 1908, men etter 1900 var det lite liv i den. I Mellem Brødre for 1903 gav Johannes Johnson klare råd om foreningens fremtid, at den ikke burde bestå lenger enn den virkelig kunne være en krets av brødre. Vi er nå inne i kirkestriden, noe som viser seg i Johnsons formaninger om at det bør være "Frit løp for alle ord og tanker", og at foreningen bør "forene konservative og liberale, moderne og gammeldagse prester og ikke være en klubb for en enkelt retning, hvor man dyrker hverandres mening". Vi kan vel i ettertid si at Broderkredsen gikk i oppløsning først og fremst som en følge av dannelsen av den landsomfattende presteforening, men også ved at brødrenes synspunkter i teologisk og kirkelig henseende kom til å sprike stadig mer. Etter Fredrik Petersens død i 1903 var det få personer igjen som forsøkte å holde sammen det gamle og det nye, som kunne forene teologer av ulik retning.

Presteforeningen og kirkestriden

Den nystiftede Presteforeningen var til en viss grad dominert av dens eldre og konservative medlemmer. Enkelte andre hadde en voksende sympati for den moderne retning, og fikk derfor snart problemer med foreningens profil. Årsaken var først og fremst den linje man la seg på allerede fra den første generalforsamling i 1902. Man la da vekt på å være en presteforening på Skriftens og bekjennelsens grunn. Lyder Brun omtalte disse årene ironisk for "resolusjonsperioden". Det begynte med Sigurd Odlands åpningsforedrag ved generalforsamlingen i 1902, over tema: "Hvad er Evangeliet". Temaet var svært aktuelt etter A.v.Harnacks berømte foredrag om kristendommens vesen, som ble holdt i Berlin våren 1900 og oversatt til dansk/norsk samme høst. Flere av møtets deltakere ønsket da å vedta en resolusjon over hva de norske prester trodde i denne sak. En rekke prester tok ordet for å uttrykke sin mistillit til den liberale retning, som avkortet evangeliet og nedtonte betydningen av Jesu korsdød. Det ble en lang debatt om en resolusjon skulle vedtas, og resultatet ble at man måtte komme med en uttalelse, når dette først var tatt opp. Biskop Bøckman ville bestemt fraråde at man gikk fra hverandre uten å ha uttalt sin mening om saken. Mange rundt i menighetene hadde begynt å stille spørsmål om hvordan den "nu i Tjeneste staaende Presteslægt" stilte seg til denne sak, og at menighetene hadde krav på å få dette spørsmål besvart, sa Bøckman. Forsamlingen vedtok da med stort flertall å avgi en resolusjon. Det førte til at 12 prester forlot forsamlingen. Følgende resolusjon ble så vedtatt enstemmig:

Styrets beretning for 1902-04 ble avsluttet med en kommentar om den kirkelige strid, som "visstnok endnu kun er i sit første Stadium". Det lot seg ikke si hvilken innflytelse denne strid ville få på kirkens forhold og hvilke oppgaver som vil fremby seg for Presteforeningen, men - skriver styret: "Det er vort Ønske at Presteforeningen maatte faa Hjælp fra Gud til at bringe Lys og Klarhed, at give et vægtigt Bidrag til Fremme af et rigt og varmt christeligt Liv paa vor Kirkes Bekjendelses Grund".¹⁰⁾ Generalforsamlingen i 1904 ble ellers i stor grad preget av prost Schjelderups oppgjør med Johs. Ordings sakramentssyn, noe som utviklet seg til en debatt mellom Lyder Brun og Ording på den ene siden, og Sigurd Odland, biskop Bøckman og Christen Brun på den andre siden. Etter at 14 deltakere hadde forlatt salen, vedtok møtet enstemmig (56 stemmer) følgende resolusjon:

"Presteforeningens Generalforsamling uttaler som sin Overbevisning, at enhver Sakramentsopfatning, som negter Barnedaabens gjenfødende Kraft eller Jesu Legems og Blods reale Nærværelse i Nadverden, ligger udenfor den lutherske Bekjendelses Rammer".

Lyder Brun var sterkt i mot resolusjoner, ikke fordi det betydde noe for ham personlig, for "Sandheden kan ikke skapes ved Majoritetsbeslutninger", men fordi han mente at Presteforeningen selv ville lide under denne form for meningsuttalelser. Det ville utvilsomt føre til polarisering, ja til og med splittelse. Den konservative fløy føltes som en "kompakt majoritet", og den omtalte Frølich foreslo derfor dannelsen av en ny presteforening for liberale. Det er vanskelig å avgjøre om Frølichs begrunnelse var teologisk, eller om han var frustrert over ikke å nå frem i "sin egen forening". Men en sentral fremskrittsteolog som Jens Gleditsch, som ellers var regnet for å være "den skarpeste av alle", gikk varmt inn for å bli i Presteforeningen. Stemningen blant de liberale ble likevel ganske amper etter generalforsamlingen i 1907, da sokneprest Jens Tandberg (senere biskop i Oslo og formann i Menighetsfakultetets forstanderskap) holdt innledningsforedraget om "Vor kirkes bekjendelse og dens betydning for vor tid". I foredraget angrep Tandberg den moderne retning, Johs. Ordings og Carl Konows teologi. Dessuten kritiserte han sterkt den immatrikuleringstale universitetets rektor, W.C.Brøgger hadde holdt samme år. Brøgger hadde i sin sterkt utviklingsoptimistiske tale sammenliknet vitenskapens fremskritt med innholdet i de bibelske myter, og de sistnevnte kom ikke særlig heldig fra sammenlikningen. Brøgger hadde oppfordret den studerende ungdom til å velge fremskrittets, lysets og livets vei. Både professor Brandrud og Lyder Brun tok ordet etter Tandbergs foredrag og kritiserte ordstyrer Chr.Knudsen for ikke å ha brukt klubben. De følte seg beskjemmet over at rektor var blitt angrepet på en slik måte fra talestolen i universitetets festsal. Rektor Brøgger møtte til og med opp på neste dags forhandlingsmøte for å beklage seg over det han hadde lest i avisene, som han mente ikke bare var et angrep på han personlig, men et angrep på universitetets rektor, og dermed på hele universitetet. Til beskyldningen fra de teologiske professorer om at Presteforeningen viste uhøflighet mot sitt vertskap, svarte dirigenten, Christen Brun, at dersom generalforsamlingen ikke fikk lov til å uttale seg åpent om alt mellom himmel og jord, om professorer og rektor og hva det kan være, så burde og ville de ikke være her i universitetets festsal. Den resolusjon som ble vedtatt på dette års generalforsamling, viser at de teologiske professorer ikke hadde et helt godt grep på det norske presteskap:

"Den norske presteforenings generalforsamling udtaler sin bestemte tilslutning til vor kirkes bekjendelse og finder under henblik til de nuværende kirkelige forhold at burde hævde, at de prester, hvis anskuelser staar i aabenbar strid med grundlæggende sandheder i vor kirkes bekjendelse, er uskikkede til at være prester i vor folkekirke."

Styrkeforholdet i Presteforeningen kan delvis leses utfra stemmeresultatene. Professor Michelet hadde kommet med en alternativ resolusjonstekst, så denne gang forlot ikke de liberale salen. 18 stemte imot enhver resolusjon, 20 stemte så for Michelets forslag, mens 137 stemte for Tandbergs resolusjonstekst. Det var altså i overkant av 10% av de fremmøtte som sympatiserte med den liberale retning, muligens ville det ha vært flere ved hemmelig valg. Man må også ta i betraktning at det var et klart mindretall av Presteforeningens medlemmer som møtte på generalforsamlingen. De fleste generalforsamlinger ble avholdt i Kristiania, hvor en rekke eldre og pensjonerte prester bodde. De yngste prestene satt gjerne i enekall nordpå, da som nå, og hadde gjerne problemer med å møte.

I 1908 utkom siste nummer av Broderkredsens blad Mellem Brødre. Presteforeningens generalforsamling i 1909 var preget av fordragelighet, og ingen kontroversielle resolusjoner ble vedtatt. Men i 1911 var forsamlingen preget av den forutgående strid etter biskop Erichsens ordinasjonsnektelse. Johan Willoch Erichsen (f.1842) var prest og biskop av den gamle skole, og hadde få år tidligere stått i sentrum i Konow-saken i Bergen. Etter å ha møtt problemet med en liberal prest i praksis, hadde han begynt å ta sitt ansvar som ordinator svært alvorlig. Han spurte da alltid kandidatene om de kunne istemme den apostoliske bekjennelse, også leddene om jomfrufødselen og Jesu oppstandelse. I ett tilfelle hadde kandidaten nølt, hvorpå Erichsen hadde bedt vedkommende komme tilbake når han kunne istemme bekjennelsen. Dette gjorde han, og Erichsen trodde alt var bra, inntil det hele ble slått opp i dagspressen, både i Bergen og Kristiania. Det ble hevdet at biskop Erichsen hadde tvunget frem en bekjennelse, og særlig professorene ved Det teologiske fakultet, med Johs. Ording i spissen, var svært skarpe. Biskopen hadde ikke rett til å avkreve svar på dogmatiske spørsmål. Derimot burde han se til hjertet, og merke seg kandidatenes religiøse trang, ble det hevdet.¹¹⁾ De teologiske studenter forfattet en erklæring i denne sak, hvor de på det sterkeste avviste biskopens rett til å "kryssforhøre" kandidatene. Men at stemningen var noe annerledes blant de eldre prester, viser nettopp Presteforeningens generalforsamling i 1911, hvor man igjen vedtok en resolusjon:

"Generalforsamlingen udtaler at menn som fornekter grundlæggende sandheder i den kristelige tro, ikke bør ordineres til prester i den norske kirke."

Om man nå ser tilbake på de resolusjoner som var vedtatt på de første generalforsamlingene i Presteforeningen, kan man forstå at de liberale teologer var en smule frustrert. De følte at de ikke ble respektert som en gruppe med "hjemstavnsrett i kirken". Behovet for en samling av de liberale i en egen gruppe meldte seg derfor med ekstra styrke etter 1911. De "positive" kunne nok til en viss grad tolerere de liberale, men kunne vanskelig anerkjenne dem som en likestilt retning i kirken. Dette er egentlig kjernen i striden. De liberale, med Lyder Brun i spissen, trodde nok først at deres retning snart ville seire i kampen om menighetene, de kunne vanskelig tro at ikke alle før eller senere ville velge fremskrittslinjen. Når de etterhvert så at det ikke gikk slik, ønsket de iallfall å bli respektert som en retning på linje med de positive. Men en slik anerkjennelse ville av de skrift- og bekjennelses-tro oppfattes som at man gikk på akkord med selve kirkens fundament. Det er ikke antall tilhengere som avgjør ens hjemstavnsrett i kirken, men om man står på kirkens grunn.

III. PARTISTRID I PRESTEFORENINGEN

Fremskrittsgruppen dannes

I begynnelsen av april 1913 ble det sendt ut en innbydelse til en utvalgt gruppe prester om å delta i dannelsen av en fremskrittsgruppe innen Den norske kirkes presteforening.

Professor Lyder Brun skrev i Norsk Kirkeblad at man nå "..endelig hadde fått gjort et alvorlig forsøk på å råde bot på den svakhet som Presteforeningen hittil så følelig hadde lidt under, og som har holdt så mange borte fra den: dens ensidige konservative partikarakter som har voldt at den ikke med rette har kunnet opptre som representasjon for den norske kirkes prester". Målet for den nye Fremskrittsgruppen var først og fremst å bli representert i Presteforeningens styre, for så å få gjennomført kravet om dobbelte innledningsforedrag ved foreningens møter, der hvor man skulle behandle emner som ellers vil bli ensidig (konservativt) belyst. Dessuten skulle man bidra til en bedre deltakelse fra fremskrittsvennlig hold på Presteforeningens møter og arrangementer. Som hovedinnbydere til medlemskap i Fremskrittsgruppen sto Lyder Brun og Jens Gleditsch, og forøvrig var innbydelsen underskrevet av en rekke fremskrittsteologer, som Johannes Hygen, Eugène Hanssen, Bretteville Jensen, Georg Madsen, Erik Veel, Hans Ording og Kristen Skjeseth. To uker etter innbydelsen var sendt ut, hadde i alt 67 prester og teologer meldt seg inn, og kort tid senere kunne Norsk Kirkeblad opplyse at Fremskrittsgruppen hadde mer enn 100 medlemmer. Det var ikke bare "de yngre prester" som kjente seg knyttet til Fremskrittsgruppen, hele 32 kandidater var representert.¹²⁾

Styret i gruppen besto av moderate liberale, Lyder Brun, Johannes Hygen og Eugène Hanssen.¹³⁾ Disse sto også som innbydere til et vitenskapelig prestekurs på Eidsvold i 1914. I sine lover fastslo de at de skulle være "en organisert sammenslutning innen Den norske kirkes presteforening". Dette ble oppfattet som en fraksjonsdannelse, og førte til en større debatt under Presteforeningens neste generalforsamling, i 1915. Det startet med et statuttendringsforslag fra Fremskrittsgruppen, om at pensjonerte prester ikke skulle betale kontingent, og heller ikke ha stemmerett. Bakgrunnen for dette har trolig vært at en rekke eldre, og dermed konservative prester, bodde i Kristiania og møtte på generalforsamlingene, mens de yngre, les: moderne, møtte frem i mindre antall. Forslaget ble nedstemt. Men så fulgte et forslag om å innføre forholdsvalg, for å sikre representasjon for de liberale. Dette ble avvist av forsamlingen, men debatten kom fort til å dreie seg om splid og gruppedannelse i foreningen. Både biskop Bøckman, Edv.Sverdrup og D.A.Frøvig ¹⁴⁾ kritiserte sterkt den gruppedannelse som lå i Fremskrittsgruppen, og Edv.Sverdrup la frem et forslag om at den skulle oppløses. Dersom dette ikke ble gjort, hevdet Sverdrup å ha 110 medlemmer bak seg som ville melde seg ut. De "positive" har tydeligvis ment at deres "sammenslutning" var av en helt annen art enn Fremskrittsgruppen. Man fryktet en organisert splittelse, en formell undergruppe i foreningen. Andre sammenslutninger av prester utenfor Presteforeningen, enten det gjaldt den opprinnelige Broderkredsen, Avholdsforeningen, Fredsgruppen eller Begravelsesforeningen, ble sett på som uproblematiske. Det het i innbydelsen til å danne en landsomfattende presteforening i 1898, at foreningen "..kun tilsigter en sammenslutning om det som er "fælles" for presterne, og det er derfor ingenlunde meningen at ville udelukke eller stænge for fællesarbeide inden det norske presteskab i kirkelige "særformaals" tjeneste. - I forbindelse hermed gjøres det ogsaa udtrykkelig opmærksom paa at allerede bestaaende større eller mindre presteforeninger, uanset nærværende forening, selvfølgelig uhindret fremdeles kan fortsætte hver sin virksomhed som hidtil".¹⁵⁾

Derfor hadde det ikke vært oppfattet som noe problem at Broderkredsen fortsatte sin virksomhet, bare de ikke oppfattet seg som en fraksjon i Presteforeningen. Det var viktig å bevare Presteforeningens enhet i det som var "felles", og ikke ha noen organisert fraksjonsdannelse i selve foreningen. Etter en lang debatt oppnådde man faktisk enighet, grunnet på innlegg fra Lyder Brun og G.Skagestad. Forslagene til endringer i statuttene ble trukket tilbake, og Skagestad svarte ja til at majoriteten ville "være snild" mot Fremskrittsgruppens folk. Sverdrup trakk sitt forslag om oppløsning av Fremskrittsgruppen tilbake, men holdt fast på kravet om at den måtte løse sin forbindelse med Presteforeningen. Det ble forresten uttrykt stor irritasjon over navnet på den liberale gruppe, som om de alene representerte fremskrittet. Lyder Brun repliserte at benevnelsen "positiv" knapt var mindre ekskluderende.¹⁶⁾ Man oppnådde altså på denne generalforsamling en slags "gentlemen's agreement", hvor Presteforeningen indirekte lovet å sikre de liberale representasjon, både i styre og som foredragsholdere, dersom de liberale på sin side gjorde sitt for å bevare foreningens enhet. Allerede ved valget på nytt styre, ser vi at intensjonen ble fulgt opp. Rundt tredjeparten av den nyvalgte bestyrelse tilhørte den liberale fløy, som Jens Gleditsch, Erik Veel, Bretteville-Jensen og Georg Madsen.

En ny broderkreds?

Den første Broderkredsen hadde avgått stille ved døden en gang i 1908. Da det i 1913 ble kjent at man hadde dannet en Fremskrittsgruppe innen Presteforeningen, tok Edv.Sverdrup straks initiativet til å danne en komité for å drøfte saken. Foruten Edv.Sverdrup, besto komiteen av forstander ved Diakonhjemmet, Reidar Kobro (f.1876), sogneprest O.K.Simonsen (f.1849), småkirkeprest Gabriel Skagestad (f.1879) og døveprest Conrad Svendsen (f.1862). Disse sendte en henvendelse til "positivt sindede prester", med et forslag om "ivaretakelse av den positive retnings interesser inden presteforeningen". Man kan ha vært engstelig for at fremskrittsgruppen skulle få for stor innflytelse, på tross av at de tidligere generalforsamlinger helt og holdent var blitt gjennomført på de konservatives premisser. I et notat skrevet av Olaf Moe, sannsynligvis i 1916, kommer det klart frem at den umiddelbare foranledning til foreningen var dannelsen av Fremskrittsgruppen. Foreløpig var tanken å avholde et møte for meningsfeller forut for hver generalforsamling, og dessuten velge en komité som kunne forberede valgene. Komitéen skulle ha en funksjonstid frem til neste generalforsamling, hvor det skulle velges en ny komité. Men komiteen uttalte også at man ønsket å få dannet en "særskilt sammenslutning av den positive retnings prester, helt uavhengig av Den norske kirkes presteforening", og hadde satt opp et forslag til statutter. Sammenslutningen var tenkt som en fortsettelse av den gamle Broderkredsen. Fremdeles har man ment at de fleste norske prester hørte hjemme i en slik bekjennelsestro forening, og man sendte derfor ut en forespørsel til det store flertall av medlemmene i Presteforeningen, med spørsmål om de var interessert i å bli med. Slik var det allerede før Presteforeningens generalforsamling i 1915 dannet et stort kontaktnett av prester som ønsket å gjenopplive den gamle Broderkredsen. Av årsaker som ikke fremgår i kildene, ble det valgt en ny komité under denne generalforsamling, som skulle sørge for den fortsatte "ivaretagelse av vor retnings interesser". I denne komiteen satt J.F.Gjesdahl, Hans Nielsen Hauge, M.Bjønnes Jacobsen, Ole C.Iversen, Olaf Moe, Gabriel Skagestad og Edv.Sverdrup. J.F.Gjesdahl ble valgt til formann. Det første komitéen gjorde, var å drøfte den tidligere komités forslag om dannelsen av en "positiv presteforening", og de ble enige om å henvende seg til de embetsbrødre som hadde gitt sin tilslutning til tanken om en "sammenslutning av den positive retnings prester". Det var mer enn to hundre prester som hadde sagt seg interessert, og i april 1916 ble det sendt et rundskriv til disse, med et programforslag som stort sett var identisk med den første komitéens forslag til statutter. Selv om ikke alle svarte på komitéens henvendelse, var likevel responsen så stor at komitéen "turde anse foreningens dannelse sikret". Ordlyden i denne skriftlige henvendelse sikter mot den store gruppe prester, som enten hadde vært medlemmer i Broderkredsen, eller som kjente seg hjemme i tradisjonen fra "det gamle fakultet", som Det teologiske fakultet fra tiden under Gisle Johnson og C.P.Caspari ble kalt. Vi kan ikke uten videre kategorisere prestene etter alder. Vi har jo sett at Fremskrittsgruppen også omfattet prester av alle aldre, og hadde rundt hundre medlemmer. Det var mange eldre, som i likhet med Thv.Klaveness fant det tvingende nødvendig å reformere teologien i pakt med tidens krav, og mange yngre som var "positive". Den store økning i antall studenter ved Menighetsfakultetet skulle være tilstrekkelig til å vise det siste. Vi skal gjengi innbydelsesbrevet i sin helhet, for slik å vise den tydelige linje fra Broderkredsen av 1894:

Likesom der ved siden av "Den norske kirkes presteforening" allerede før har været plads for engere presteforeninger som "Norske presters broderkreds", saaledes har der ogsaa i den sidste tid vist sig at være trang til intimere sammenslutninger av norske prester som vet sig innbyrdes forbundet ved samme teologisk-kristelige grundsyn, uten at man derved paa nogen maate vil konkurrere med den fælles geistlige standsforening.

Undertegnede komité, valgt av meningsfæller paa Presteforeningens sidste generalforsamling, tillader sig herved at indbyde embedsbrødre til dannelsen av en forening, som paa vor kirkes grund ved broderlige sammenkomster og ved andre midler tar sigte paa at nære og berike presternes aands- og hjerteliv, idet vi gjør til vor det gamle løsen: enhet i det nødvendige, frihet i det tvilsomme, kjærlighet i alt!

Foreningens maal vil da være paa bibelens grund og i tilslutning til vor kirkes bekjendelse:

a) at virke vækkende og utdypende paa medlemmernes personlige trosliv

b) at gi hjælp og veiledning til at fylde de krav som vor tid stiller til presten baade med hensyn til forkyndelse, arbeide i menigheten og samarbeide med de frivillige kristelige virksomheter i kirken, og

c) at fremme et for prestens gjerning frugtbart og ansporende teologisk studium blandt medlemmerne.

Vi tillater os herved at anmode alle de av vore embedsbrødre som er stemt for en sammenslutning paa dette grundlag, at indsende sit svar til komiteens formand, sogneprest Gjesdahl, Frogner menighet, Kristiania, inden 6 uker fra dato. Svaret bes ledsaget av 25 øre i frimerker til dækkelse av omkostninger. Saafremt den tilslutning vi faar blir tilstrækkelig stor, er det meningen til høsten at sammenkalde et landsmøte til foreningens konstitution.

Kristiania i april 1

På grunn av verdenskrigen, ble det ikke innkalt til noe møte høsten 1916, og av samme årsak ble det heller ingen generalforsamling i Presteforeningen i 1917. Boligsituasjonen og matmangelen gjorde det vanskelig å arrangere større møter. Det skjedde derfor ikke noe før i 1919, da den 8. generalforsamling i Presteforeningen skulle avholdes. I forkant av denne, 17. oktober 1919, ble alle de prester som hadde svart positivt på henvendelsen tre år tidligere invitert til et møte med sikte på å konstituere den "positive presteforening". Komitéens forslag til navn på foreningen var "Norske presters nye broderkreds". Til styre foreslo man: professor Frøvig, pastor E.Iversen (Tøien), res.kap. Maroni, professor dr. Olaf Moe, res.kap. Normann, pastor G.Skagestad, pastor Conrad Svendsen, professor Edv.Sverdrup (formann) og res.kap. N.B.Thvedt (Trefoldighet).

Forslaget til statutter er skrevet av Olaf Moe:¹⁷⁾

Norske presters nye broderkreds

Forslag til statuter

1. Foreningens maal er paa bibelens grund og i tilslutning til vor kirkes bekjendelse:

a) at virke vækkende og utdypende paa medlemmenes personlige trosliv, b) at gi hjælp og veiledning til at fylde de krav som vor tid stiller til presten baade med hensyn til forkyndelse, arbeide i menigheten og samarbeide med de frivillige kristelige virksomheter i Kirken, og c) at fremme et for prestens gjerning frugtbart og ansporende teologiske studium blandt medlemmene. 2. Foreningens navn er "Norske presters nye broderkreds" (N.P.N.B). 3. Foreningen har et styre bestaaende av 5 medlemmer, som vælges for 2 aar ad gangen blandt medlemmer i eller i nærheten av Kristiania. Formanden velges ved særskilt valg. 4. Der søkes dannet underavdelinger i forbindelse med foreningen for de enkelte bispedømmer. 5. Foreningen bør ha mindst ett møte om aaret. 6. Kontingenten er 2 Kr. om aaret.

Bekjendelsestro presters broderkreds stiftes

Presteforeningens 8. generalforsamling skulle avholdes i Pipervikskirken i Kristiania, en av de nyopprettede småkirker som var en frukt av Gustav Jensens innsats for småkirkesaken. I forkant av generalforsamlingen, som startet fredag 17. oktober kl.17, avholdt kl.10 den nå i seks år planlagte forening sitt konstituerende møte, med rundt hundre prester til stede. Gabriel Skagestad, som var prest i Pipervikskirken, var blant innbyderne. Komiteens formann, sogneprest J.F.Gjesdahl åpnet møtet med bønn og andakt i tilknytning til Joh 1,14. Som programforedrag holdt først D.A.Frøvig sitt over emnet "Positiv teologi", og deretter Olaf Moe "Om den positive teologis stilling i nutiden".¹⁸⁾

Komiteens forslag til statutter ble så drøftet, og noen små endringer ble gjort. Biskop Støylen foreslo å endre punkt 1b: "med hensyn til positiv kristelig forkyndelse. Styret ble endret til å bestå av 7 medlemmer med 3 varamenn, og man var enige om å fjerne klausulen om at styret skulle bestå av personer i eller i nærheten av Kristiania. Litt burde man jo ha lært av tabbene til den forrige Broderkreds. §§ 4 og 6 ble vedtatt uforandret, mens man som en ny § 5 føyde til: "Ogsaa teologiske kandidater har adgang til at bli medlemmer av foreningen". Som en ny § 8 ble vedtatt: "Forandringer i disse statutter vedtages med 2/3 flertal, efterat forslag derom er indsendt til styret og av dette meddelt medlemmene."

At man likevel hadde mer enn rent strategiske hensikter i forhold til Den norske kirkes presteforening, viser følgende programerklæring:

"Bekjendelsestro presters broderkreds" ønsker ved sin stiftelse at uttale:

I anledning av den nuværende kirkelige situation anser vi det paatrengende nødvendig, at det sker en samling av alle norske kristne - læg og lærd - som avgjort stiller sig paa bibelens grund efter vor kirkes bekjendelse.

Vi bekjender vor kristne tro efter de tre artikler og navnlig vor tro paa Jesus Kristus som sand Gud og sandt menneske, undfangen av den Hellig-Aand og født av jomfru Maria, død til soning for vore synder og legemlig opstanden den 3die dag, og vi tar bestemt avstand fra enhver teologi som fornegter disse eller andre grundlæggende stykker av vor tro."

Strid om navnet

Mest debatt ble det om foreningens navn. Mange var ikke tilfreds med det navn komiteen hadde benyttet siden tanken ble unnfanget, "Norske presters nye broderkreds". Situasjonen var endret siden den første Broderkredsen holdt sine hyggelige samlinger. Flere deltakere ønsket derfor en mer tilspisset formulering av bekjennelses-grunnlaget. Prost K.Backer (Søndre Jarlsberg) foreslo navnet: "Positive presters broderkreds", mens Ivar Welles navneforslag: "Bekjendelsestro presters broderkreds" til slutt ble vedtatt med 63 stemmer. Enkelte følte nok at dette navn ble for ekskluderende, da man kunne mene at prester som ikke var medlemmer heller ikke var bekjennelsestro. Andre var ikke så redd for ekskluderende navn, slik sokneprest Bjarne Nordrums brev til Luthersk Kirketidende viser. I dette innlegg, som aldri kom på trykk men som havnet hos B.P.B.'s styre, kan vi lese at foreningens navn var for tungt og gammeldags. I bevisst polemikk mot "fremskrittsgruppen", foreslo Nordrum navnet "fremtidsgruppen", da man jo visste hvem som hadde fremtiden foran seg. Alternativt kunne man kalle seg "sandhedsgruppen". Av større interesse er kanskje brevet fra Ivar Welle, som jo var opphavsmann til det eksisterende navn. Allerede i november 1920 foreslo han at foreningen burde skifte navn til "Norske Presters Broderkreds om Bibel og Bekjendelse". Heller ikke dette forslag ble fulgt opp, men det knytter likevel forbindelsen mellom foreningens røtter og vår egen tid.

Foreningen ble bare omtalt som "Broderkredsen", og i svarene på henvendelsen fra komiteen i 1916, ser vi at mange oppfattet dannelsen som en "restituering af Broderkredsen". Så sent som foran møtet i oktober 1920, kaller flere medlemmer foreningen for NPB, Norske Presters Broderkreds. Man dannet ikke bare en ny "Broderkreds", men også navnet på meldingsbladet Mellem Brødre ble hentet frem igjen, idet Menighetsfakultetets interne meldingsblad, stiftet i 1918, fikk navnet Mellem Brødre.¹⁹⁾

IV. DE VITENSKAPELIGE PRESTEKURS

En viktig del av Broderkredsens, og senere FBB's arbeid har vært etterutdanningskurs for prester. Disse kursene er en del av FBB's historie, men har likevel sin egen historie. Samarbeidet mellom teologer fra ulike retninger fungerte her lenger enn noe annet sted.

De tre første vitenskapelige høstkurs for prester ble arrangert i 1896, 1898, og i forkant av Presteforeningens første generalforsamling i 1902. Professorstriden og uroen omkring Menighetsfakultetets opprettelse gjorde det vanskelig å samles om felles kurs, men etter at Presteforeningens fremskrittsgruppe ble dannet i 1913, arrangerte denne gruppens styre (Lyder Brun, Eugene Hanssen og Johs. Hygen) det 4. vitenskapelige kurs for prester, på Eidsvold i juli 1914. Det var første gang man forsøkte internatkurs, og mer enn femti prester deltok, hvorav flere fra Danmark og Sverige. Både Olaf Moe og Chr.Ihlen holdt forelesninger, da de begge var ansatt ved Det teologiske fakultet, som konservativ motvekt etter Johs. Ordings ansettelse i 1906. Under kurset ble det valgt en ny komité til å forberede neste kurs, bestående av to konservative, D.A.Frøvig og Olaf Moe, og to liberale, Bretteville Jensen og Henrik Hille. Da Olaf Moe sluttet ved Det teologiske fakultet i 1915 for å overta stillingen etter Odland ved MF, gikk han ut av komiteen, og ble erstattet av J.C.Petersen.²⁰⁾

Kurset i 1916 var også lagt opp som et samlende kurs for prester av alle retninger, og både Skagestad, Christen Brun og Frøvig holdt foredrag. Mer enn nitti prester deltok, og Ole Aanensen skrev i Norsk Kirkeblad at det nå måtte "ansees som en gledelig kjennsgjerning at de vitenskapelige prestekurs kan og vil bli en fast institusjon hos oss.." Frøvig skrev i Luthersk Kirketidende at det hadde vært et svært vellykket kurs, preget av "hjertelighet og kollegialitet som gjorde os alle godt". Man hadde følelsen av å komme hverandre nærmere, skrev han, selv om "modsætninger og avskygninger naturligvis ikke vil udjevnes ved et par dagers samvær, men vi oplevet mange gode stunder der borte, og tar de minder med". Frøvig, som fortsatt var medlem av komiteen, skrev så til slutt et ønske om at neste kurs måtte bli like vellykket, men at forutsetningen for det var at "alle, ogsaa de moderne og deres ledere, gjennemtrænges av en følelse av at vi har noget at lære av andre".

Selv om det var rasjonering og trange tider som følge av verdenskrigen, ble kurset i 1918 likevel arrangert. Både Peter Hognestad ²¹⁾ og Olaf Moe holdt foredrag, i tillegg til Oluf Kolsrud, Anton Fridrichsen, Johs.Ording og Bretteville Jensen. Som et anhang til innbydelsen, gav Luthersk Kirketidende kurset sin varmeste anbefaling, da det utvilsomt vil bringe åndelig utbytte og impulser. Frøvig skrev i ettertid i Luthersk Kirketidende, at de emner som var valgt for kurset nærmest var nøytrale, slik at foredragsholdernes teologiske standpunkt ikke kom frem. Samtalemøter om teologiske og kirkelige spørsmål ble unngått, mens det oppbyggelige tok desto mere plass. Stridsspørsmål ble altså unngått, og Frøvig avsluttet: "Vi kan trænge slike vaabenstilstande av og til. Kun maa de ikke paa nogen av sidene forstaaes saa, at vi dermed opgir kampen og stryger flag." Det var nok likevel slik det ble oppfattet, og allerede på første styremøte i den nystiftede Broderkredsen i november 1919, orienterte professor Frøvig fra komiteen for avholdelse av vitenskapelige prestekurs. De positive i komiteen hadde måttet kreve full likestilling mellom gruppene med hensyn på foredragsholdere og komitemedlemmer. Dersom dette ikke ble lojalt fulgt opp, var det bedre at Fremskrittsgruppen og Broderkredsen arrangerte kursene vekselvis, sa Frøvig. Nå hadde det jo vært en brukbar balanse mellom retningene på de tre kursene som var avholdt, og Frøvigs utspill kan da tyde på at han under planleggingen av neste kurs har hatt større problemer med å få gjennomslag for konservative foredragsholdere. Som følge av den tiltagende kirkestrid, måtte den gamle kurskomiteen gå ut i kirkebladene og opplyse at man "under de raadende kirkelige forhold" måtte avlyse kurset i 1920, og utsette det til 1922.

Samarbeidet sprekker

Det første arrangement Bekjennelsestro Presters Broderkreds arrangerte var et alternativt vitenskapelig høstkurs, avholdt 21.-24.oktober 1920 i forbindelse med det lovfestede årsmøtet. Foredragsholdere var Broderkredsens egne ledere, og departementet bevilget 1200 kroner til reisestøtte for deltakerne. Annet hvert år ble årsmøtet holdt i forbindelse med Presteforeningens generalforsamling, og annet hvert år arrangerte man et mini-høstkurs i sammenheng med årsmøtet. Deltakerne fikk iallfall med seg en eller to teologiske forelesninger, samt tid til samtale.

Den 15. oktober 1921, i forkant av Presteforeningens generalforsamling, vedtok så styret i Broderkredsen formelt å arrangere vitenskapelige prestekurs med konservativ ledelse, og heller la dem gå alternerende med de liberales kurs. En komité ble nedsatt, bestående av Ihlen, Frøvig, Hognestad, Skagestad, Moe og Normann. I januar 1922 anbefalte så felles-komitéen for de vitenskapelige prestekurs at kursene for fremtiden ble arrangert skiftesvis av en liberal og en konservativ komité. Frøvig hadde altså vurdert situasjonen rett på Broderkredsens styremøte tre år tidligere. Man var enige om å beholde kursenes vitenskapelige karakter, og unngå at det ble "parti-kurser" i slett mening. Men det ble simpelthen for vanskelig å legge en balansering av retningene til grunn når kurset skulle planlegges. Slik trådte da Broderkredsens egen komité i funksjon, med Chr.Ihlen som formann. Frøvig og Jac. Petersen trådte ut av den gamle komité, og overlot den helt til de liberale. Disse arrangerte et vellykket kurs sommeren 1922 på Heimtun folkehøgskole. Sommeren 1924 var det Broderkredsens tur, og et kurs, med ca. 40 deltakere, ble arrangert på Voss. Foruten Menighetsfakultetets lærere, deltok Carl Stange og Fr.Torm. I 1926 arrangerte de liberale sitt kurs i Orkdal, men tilslutningen var beskjeden, og Norsk Kirkeblad refererte kun Jens Gleditsch' andakt under kurset. De konservatives kurs, som skulle vært avholdt sommeren 1928 på Eidsvold, måtte avlyses på grunn av for lav deltakelse. Man innså at internat-kursets tid var omme, og i 1931 arrangerte den "liberale" komité et svært vellykket kurs i Oslo, etter modell av de første "høstkurs for prester". Den "konservative" komité gjentok suksessen i 1933, da de arrangerte kurs fra 17.-21.oktober. Broderkretsens årsmøte ble avholdt i forkant av kurset, og Menighetsfakultetets 25-årsjubileum ble feiret samtidig.

De liberale arrangerte et nytt kurs i 1935, selv om komiteen under Einar Mollands ledelse knyttet kurset mer direkte opp til Det teologiske fakultet, og demonstrerte fakultetets mer ortodokse posisjon ved å invitere Paul Althaus, Arvid Runestam og Hal Koch. I 1937 arrangerte de konservative igjen kurset i Oslo, og professor Kolsrud fra Det teologiske fakultet holdt åpningsforelesningen i Universitetets gamle festsal. Deretter forflyttet kurset seg til Oslo Lærerskole. I forbindelse med kurset avholdt Broderkretsen også denne gang sitt årsmøte.

Dette var det foreløpig siste kurs som ble avholdt etter de gamle retningslinjer, med to alternerende komitéer.

V. BRODERKREDSEN OG MENIGHETSFAKULTETET - ET NYTT PRAKTIKUM?

Allerede i 1914, da et enstemmig praktikumsstyre innstilte Johannes Johnson til rektor ved Det praktisk-teologiske seminar etter Bernt Støylen, ble det drøftet muligheten for et privat praktisk-teologisk seminar for Menighetsfakultetets kandidater.²²⁾ Johannes Johnson hadde sympati med de moderne og hadde meldt seg inn i Fremskrittsgruppen, men man ville neppe kalle ham liberal. I 1916 ble rektorstillingen ledig på ny, og D.A.Frøvig skrev da en skarp artikkel i Luthersk Kirketidende, hvor han påpekte det urettferdige i at seminarets styre besto av Det teologiske fakultets lærere og Kristiania biskop, mens Menighetsfakultetet ikke hadde noen representanter. Han anbefalte å gjøre seminaret til en rent kirkelig institusjon, og la de to fakulteter representeres av like mange medlemmer. Redaktør i Luthersk Kirketidende, Chr.Ihlen, føyde til at dette ikke lot seg gjøre formelt, men at han anbefalte å ta hensyn til de konservativt-kirkelige ved ansettelsen av ny rektor. Kort tid etter ble Bretteville Jensen utnevnt, noe som ikke akkurat var egnet til å berolige de konservative.

Det er for enkelt å si at Broderkredsen tok initiativet til å opprette et eget praktikum for Menighetsfakultetets studenter, da tanken altså var luftet offentlig siden 1914. Men den 27. februar 1920 tok Olaf Moe og James Maroni på et styremøte i B.P.B. til orde for å få en positiv praktisk-teologisk utdannelse, da man "nå har en person som er fullt skikket til at overta denne gjerning", og man tenkte utvilsomt på Gabriel Skagestad. Dette ble først fulgt opp med en resolusjon to år senere:

"B.P.B., samlet på årsmøte i Kristiania oktober 1922, vil på det sterkeste støtte tanken om at der tillates den bekjendelsestro retning inden vor kirke at oprette et praktisk teologisk seminar ved private midler og at den bevilges samme eksamensrett efter samme regler, som nu gjelder for menighetsfakultetet."

Saken ble tatt opp i Stortinget av forhenværende statsråd Melbye, og realisert i 1925.

At det var en nær forbindelse mellom B.P.B. og Menighetsfakultetet, viser den andre resolusjon som ble vedtatt, nemlig en henstilling til Menighetsfakultetets styre "..i anledning anskaffelsen av passende og tilstrekkelige lokaler for MF, å ta under overveielse å søke statskassen om et rentefritt lån på kr. 200.000,- med pant i gården." Styret fulgte Broderkredsens råd, men fikk avslag fra Statskassen på grunn av dårlige tider. Menighetsfakultetet flyttet inn i St.Olavsgate 29 året etter. Muligens var disse resolusjoner en frukt av Sigurd Normanns foredrag under årsmøtet: "Menighetsfakultetets stilling i vor kirke", men man kan undres på hvorfor Menighetsfakultetets professorer ikke kunne gå rett til MF's styre med disse forslag, uten å gå veien om resolusjoner i B.P.B. Etter søknad fra "Teologiske Studenters Særutvalg ved Universitetet", fikk også studentene delta under foredragene. I det hele var årsmøtene i Broderkredsen en fin anledning for medlemmene til å høre foredrag, få informasjon, og hygge seg i festlig lag. Som regel ble det avholdt en fest, hvor også prestefruene var innbudt. I 1922 nevnes det spesielt at "professor Moes tale for damerne vakte megen anklang!"

VI. KONSOLIDERING AV ARBEIDET, 1920-1945

Etter grunnreglene skulle B.P.B. "..søke å danne underavdelinger i forbindelse med foreningen for de enkelte bispedømmer". Styret satset da på å utvikle et samarbeid med de allerede eksisterende prostiforeninger. Disse ble først kartlagt ved at et brev ble sendt rundt til samtlige proster for å høre om det fantes en slik forening, og hvem som eventuelt var prostilagets kontaktperson. Deretter fikk prostiforeningene tilbud om å få besøk av en foredragsholder. Broderkredsens medlemmer hadde allerede mottatt et brev fra styret, med forespørsel om de kunne bidra med foredrag i slike sammenhenger, og hvilke emner de eventuelt kunne ta. En liste over foredragsholdere og emner ble så sendt prostilagene. Denne foredragsvirksomhet har vært en viktig del av foreningens arbeid helt fra starten, og er en form for regional etterutdanning.

Utover 1920-tallet ble kirkestriden noe dempet, med unntak av striden omkring utnevnelsen av Jens Gleditsch til biskop i Nidaros i 1923. I den anledning sendte Broderkredsen ut en resolusjon til Regjeringen, der de beklaget at den hadde satt seg ut over "..geistlighetens og menighetsrådenes ved avstemningen klart uttalte ønske og ved at utnevne en erklært liberal teolog til biskop i Nidaros har skuffet tilliden til at vort øverste kirkestyre efter grundloven vil hevde kirkens bekjendelse..."

Etter tre-fire år gikk fremmøtet på Broderkredsens møter kraftig ned, og Olaf Moe, måtte i 1924 skrive en solid begrunnet innbydelse til høstmøtet. Moe konstaterte at det var en viss tretthet etter kirkestriden, men det at de liberale nå holdt seg mer i ro, betydde ikke at de var blitt mer moderate. Det viste tydelig Kristian Schjelderups utspill. Selv om man ikke ville hevde at de eldre liberale støttet Schjelderups radikalisme, var de like fullt uvillige til å sette grenser mot venstre. Derfor oppfordret Moe alle medlemmer til å "stå fast på skansen og slå krets om vår forening, og møte frem til dens årsmøte". På årsmøtet i 1924 hadde man invitert Alfred Th.Jørgensen fra København, som foreleste over lutherdommens stilling etter verdenskrigen, med særlig henblikk på Roms propaganda. Frøvig holdt foredrag over: "Hvorfor er en bekjendelsestro presteforening en nødvendighet", Hallesby talte om "Et ord av Jesus til teologer", og domprost Maroni og biskopene Johan Lunde og Bjønnes Jacobsen holdt hver sin bibeltime.

På vårmøtet 1925 holdt Olaf Moe foredrag over: "Vor stilling til de kirkelige enhedsbestrebelser". Både Moe og andre styremedlemmer i Broderkredsen var i denne perioden sterkt økumenisk engasjert. Samme høst deltok de ved den første Life and Work konferansen i Stockholm.

Broderkredsen hadde mange medlemmer, men ikke så mange aktive. Dagens styre i FBB kjenner kanskje igjen problemet bak siste setning på innbydelsen til årsmøtet 1926: "Skyldig kontingent for aarene 1921, 1922, 1923, 1924, 1925 og 1926 bedes betalt paa høstmøtet."

Forholdet til de høykirkelige

I 1925 var den høykirkelige forening Pro Ecclesia stiftet, av bl.a. Michael Hertzberg, Oluf Kolsrud, J.Ursin, Absalon Taranger, Karl L.Reichelt og Rasmus Slaatelid.²³⁾ Ved siden av arbeidet for en liturgisk fornyelse, arbeidet man også for å gjeninnføre den biskoppelige suksesjon, og Nidaros erkebispesete. Hertzberg hadde vært styremedlem i Broderkredsen fra 1922-24, men ellers var det få direkte forbindelser mellom foreningene. I 1927 tok Broderkredsen opp spørsmålet om den høykirkelige bevegelse. Etter et foredrag av Rasmus Slaatelid over det Gabriel Skagestad i et motinnlegg kalte "det høykirkelige maksimum", ble det en ivrig debatt blant brødrene. Slaatelid hadde nevnt både embetets guddommelige opprinnelse, ønsket om å gjeninnføre successio apostolica i bispeembetet, betydningen av det sakramentale liv og pleien av liturgien, samt det evangeliske munkevesen. Skagestad holdt da frem at lutherdommen ikke kjenner en forpliktende kirkeordning, kirkens formål er det viktige, altså dens "kristelighet". Han tok til orde for det genuint evangeliske (i motsetning til det høykirkelige), som innebar:

a) At det personlige trosliv er et personlig samkvem mellom den kristne og Gud, uten mellommann.

b) At det allmenne prestedømme eksisterer i det personlige gudsforhold og i retten til å virke med sin karismatiske nådegave.

c) At den lokale menighet er det primære og grunnleggende. Den eier og forvalter Kirkens goder.

d) At det kirkelige embete er en praktisk, og av Gud villet institusjon.

Skagestad er utvilsomt representativ for kirkesynet hos flertallet av Broderkredsens medlemmer, i det han ville avvise både ukirkeligheten og høykirkeligheten. "Det gjelder å knytte kirkeligheten til kristeligheten," sa han, "la det derfor være stor frihet, men ikke en frihet som strider mot det evangeliske prinsipp." Mikael Hertzberg holdt naturligvis et innlegg for høykirkeligheten, og for gjeninnføringen av den apostoliske suksesjon, og sammen med N.B.Thvedt talte han varmt om enhetsbestrebelsene i denne sammenheng, særlig om "Faith and Order". Men de fleste støttet Skagestad, så som Olaf Moe, L.Kobro, O.Hallesby og D.A.Frøvig.

Pro Ecclesia gikk i oppløsning midt på 30-tallet.

Fraksjonsvirksomhet i Presteforeningen

I 1927 trådte Broderkredsen igjen inn i den funksjon den var tiltenkt ved etableringen i 1913/1915, nemlig et redskap til å hindre de liberales overtakelse av Presteforeningen. På innkallingen til høstmøtet 1927, som skulle avholdes i forkant av Presteforeningens generalforsamling i Trondheim, ba man brødrene møte mannsterkt frem. Man ventet nemlig et stort oppbud av liberale prester, og at disse ville foreslå den liberale Bretteville Jensen til formann i Presteforeningen, noe som ifølge Broderkredsen "ville være uheldig og gi et misvisende uttrykk for den virkelige stilling innen vår prestestand". Man mente at det ville ha stor betydning om man på positiv side kunne bli enige om en formannskandidat etter den tidligere broderkredsformann G.F.Gjesdahl, som hadde frasagt seg gjenvalg. De konservative samlet seg om Oslo biskop, Johan Lunde, som fikk 69 stemmer, mens Bretteville-Jensen fikk 62, L.Koren 58 og Eivind Berggrav 47.

Luther-renessansen

I 1928 ble vårmøtet holdt i Bergen for første gang. I et intervju i avisen Dagen (29/5-1928), sa formannen, professor Frøvig, at B.P.B. nå hadde over 250 medlemmer. På spørsmålet om hva det vil si å være bekjennelsestro i dag, svarte Frøvig:

"Bekjennelsestroskap er ikke bokstavdyrkelse, men troskap mot den arv av kristelig erfaring og sannhetserkjennelse som kirken har vunnet og nedlagt i sine bekjennelser. Vi vet at bekjennelsesskriftene er menneskeverk, det er først og fremst deres ånd og grunntanker det gjelder å være tro mot. Men vi aner samtidig bekjennelsene for verdifulle og umistelige uttrykk for den sannhet som er oss gitt i det nye testamente, som står for oss som øverste norm for kristelig tro og lære. Og vi mener at troskap mot sannhet er en betingelse for at en fulltonende og virkekraftig forkynnelse av synd og nåde kan lyde i vår kirke, noe som også har stor betydning for oppnåelsen og bevarelsen av et godt forhold mellom prest og kristenfolk."

Årsmøtet høsten 1928 ble holdt i Menighetsfakultetets lokaler, biskop Bjønnes-Jacobsen holdt foredrag over betydningen av en konfesjonell vekkelse i våre menigheter. En pressemelding ble sendt ut, med overskriften: "Lutherdommen er Guds gave til det norske folk". Vi er nå inne i en periode hvor den lutherske bekjennelse fikk relativt større vekt enn de oldkirkelige. Lutherdommen fikk en klar renessanse i Norge denne tiden, og flere av Broderkredsens medlemmer var sentrale i dannelsen av Norges Lutherlag samme år, hvor Sigurd Normann satt som formann frem til sin død.²⁴⁾ Det var nå en merkbar endring i det teologiske klima, og den liberale teologi hadde lite vind i seilene.

Muligens som et ledd i denne tilnærming mellom retninger, foreslo biskop Bjønnes-Jacobsen at man skulle forandre navn til det opprinnelige "Norske Presters Broderkreds", men saken kunne etter lovene ikke realitetsbehandles, og ble utsatt til året etter. Bjønnes-Jacobsen talte da igjen varmt for navnebyttet, men ble nedstemt av et stort flertall.

"Fremgangslinjen for vor retning"

Høstmøtet 1929 ble holdt i sammenheng med generalforsamlingen i Presteforeningen. Ole Hallesby og Ivar Welle skulle begge innlede over emnet "Fremgangslinjen for vor retning". Hallesby hevdet at man på ledende positivt hold i de senere år ofte hadde inntatt en uklar og vaklende holdning til de liberale teologer, og at det derfor var blitt vanskelig for lekfolket å holde klare linjer. Årsaken var at hensynet til kollegialiteten spilte en alt for stor rolle innenfor prestestanden, og han advarte derfor mot de liberales program "samspill mellom retninger". Ivar Welle viste tydelig sin uenighet med Hallesby, og mente at man først og fremst måtte legge vekt på det positivt byggende arbeid, som "denne forening (Broderkredsen), Menighetsfakultetet og den kristelige presse". Calmeyergate-linjen, hvor man nektet ethvert samarbeid med liberale, lot seg ikke gjennomføre konsekvent blant prester i en statskirke. Vikigere var da å satse på forkynnelsen, for der positivt å vise forskjellen på et bekjennelsestro standpunkt og et liberalt. Innledningene ble fulgt av "et livlig ordskifte", hvor både Skagestad, Vold, Moe, Frøvig, Thvedt, biskop Lunde, Fleischer, Joh. M.Wisløff og biskop Hognestad deltok. Dessverre er ikke referatet av samtalen bevart. Men trolig har flertallet støttet Welle. I 1920 hadde både Olaf Moe og Gabriel Skagestad kritisert den skarpe og ukjærlige tone på Calmeyergatemøtet, og unnlatt å underskrive programmet. Hallesby engasjerte seg ikke så sterkt i Broderkredsen, eller i Presteforeningen, eller i Tidsskrift for Teologi og Kirke eller annet arbeid knyttet direkte til prestestanden, men viet det meste av sitt arbeid til Indremisjonen og Studentlaget.

Det teologiske klima var utvilsomt endret til det bedre, og den relative borgfred som hersket mellom retningene i kirken, var medvirkende til at Broderkredsen ikke måtte innta en stridende posisjon. Man arrangerte vårkurs og høstkurs, og virket forøvrig gjennom de organer og de posisjoner som var vunnet de foregående tjue år. Menighetsfakultetet uteksaminerte nå langt flere teologiske kandidater enn Universitetet, og MF-teologene dominerte også etterhvert både presteskapet og Presteforeningen.

For og mot barthianismen

Etter som kirkestriden stilnet, ble det desto sterkere intern strid blant de positive, og utgangspunktet var den dialektiske teologi. Spørsmålet var om denne teologi burde føre til en endring av de teologiske skillelinjer. Dette ble tatt opp til drøfting på Broderkretsens høstmøte i 1933, der Reidar Hauge gav et sterkt forsvar for den dialektiske teologi og Karl Barth.²⁵⁾ Blant Hauges, og Barths skarpeste kritikere var Olav Valen-Sendstad, som i en bok hevdet at Barths teologi var panteistisk. Valen-Sendstad rettet i den samme bok meget skarp kritikk mot både Hallesby og Bekjennelsestro Presters Broderkrets, og hevdet at den på årsmøtet i 1933 hadde stilt seg tvilrådig til sine egne retningslinjer, og nærmest gjort knefall for barthianismen.²⁶⁾ Dette ble på det sterkeste avvist av formannen, professor Frøvig i en artikkel i Luthersk Kirketidende i juni 1935. På bakgrunn av Reidar Hauges spørsmål, om det trengtes nye teologiske retningslinjer, hadde Valen-Sendstad trukket den konklusjon at B.P.B hadde skiftet kurs. Frøvig reagerte skarpt på at Valen-Sendstad slik forvekslet Hauges "retningslinjer" med Broderkretsens grunnregler, som det aldri hadde vært snakk om å endre, og hvor man uforbeholdent sluttet seg til bekjennelsen av den kristne tro etter de tre artikler, og erklærte at man tok bestemt avstand fra enhver teologi som fornektet disse eller andre grunnleggende stykker i troen. Derimot ville Broderkretsens holdning til de teologiske retninger være forskjellig. Til den liberale teologi fastholdes en bestemt avvisende holdning, "men det kunne derimot være av interesse å drøfte hvorvidt en ny bevegelse som den dialektiske teologi er av en slik art at det krever en annen holdning fra vår side", skrev formann Frøvig.²⁷⁾ På bakgrunn av denne sak, meldte Olav Valen-Sendstad og Carl Fr.Wisløff seg ut av Broderkretsen i 1936.²⁸⁾ På neste styremøte offentliggjorde Broderkretsen en uttalelse, hvor de først siterte grunnreglene og den resolusjon som ble vedtatt ved dannelsen, og at alle de prester og teologer som deler dette grunnlag, "må ha full rett til å stå som medlemmer av vår broderkrets, om man da enn kan ha noget forskjellig syn på tidens aktuelle bevegelser".

Tidsskrift for Teologi og Kirke

I innledningsforedraget på årsmøtet 1928 hadde Frøvig gitt oversikt over "den alminnelige åndssituasjon og særlig den teologiske gjæring i nutiden". Utsiktene for en positiv teologi, en teologi der lavkirkelig åpenbaringstro og erfaring kommer til sin rett etter Skrift og bekjennelse, er ikke mørke, sa Frøvig, og fastslo at det var noe nytt i gjære, som kunne bli verdifullt for en slik teologi. Her nevnte Frøvig både Rudolf Otto og Karl Barth, som begge talte om det irrasjonelle og paradoksale i kristendommen. Dette nye burde "gjøres fruktbart for en positiv teologi ved særlige organer", og Frøvig foreslo derfor et nytt teologiske tidsskrift. Denne tanke møtte straks gjenklang, og på stedet dannet man et aksjeselskap og fikk tegnet aksjer á kr. 50 for 2500 kr. Den 5. november 1928 skrev Frøvig så et brev til alle Broderkretsens medlemmer, og forklarte saken videre. Man tenkte å starte over nyttår (1929), men trengte flere aksjonærer og abonnenter. Redaktører i det nye Tidsskrift for Teologi og Kirke (TTK) skulle være Olaf Moe, D.A.Frøvig og Andreas Seierstad. Det var først tanken at et nummer årlig skulle være viet den praktiske teologi, redigert av Gabriel Skagestad.²⁹⁾ Litt utpå nyåret 1929 hadde man fått mer enn 120 abonnenter, og reist en aksjekapital på mer enn 5.000 kroner. Men man ventet med å starte utgivelsen til 1930.

Redaksjonen, som besto av D.A.Frøvig, Olaf Moe og Andreas Seierstad, ble stående uforandret til 1946, da Johannes Smemo overtok Frøvigs plass (Frøvig var da 76 år gammel). Så fortsatte Moe, Seierstad og Smemo helt frem til 1959, da var Olaf Moe 83 år gammel. Høsten 1959 stoppet TTK opp, det kom bare to nummer det året. I 1960 ble tidsskriftet så omorganisert. I en kort innledningsartikkel til den nye rekke, skriver red. (Leiv Aalen) at det var Frøvig som hadde tatt initiativet til bladet, og som fungerte som redaksjonens formann til 1946. Det sies i 1960 at TTK hittil ikke i formen har vært et organ for Menighetsfakultetet, selv om redaktørene og de fleste bidragsytere har vært knytte til fakultetet eller hatt sin utdanning derfra. Men TTK har vært "forum for en skrift og bekjennelsestro teologi". FBB nevnes ikke eksplisitt, faktisk heller ikke i tidsskriftets første nummer fra 1930. Fremdeles hadde ikke Menighetsfakultetet noe formelt ansvar for TTK, som eksisterte som eget aksjeselskap og ble utgitt i kommisjon hos Lutherstiftelsen. Men redaksjonsrådet skulle heretter være Menighetsfakultetets professorråd, supplert med rektor ved dets praktisk-teologiske seminar. Redaksjonsrådet skulle da oppnevne redaksjonen for fem år om gangen.

Krigsårene

I 1939 benyttet Olaf Moe, som igjen var blitt formann i Broderkretsen, anledningen til å gi en begrunnelse for "hvorfor vi trenger vi en klar lærefront". Lærefronten var nødvendig både utfra kristendommens eget vesen, og utfra de aktuelle "strømninger i nutidens teologi og kirkeliv". At foreningen også følte tiden på pulsen, tyder Egil Brekkes foredrag i 1938 på: "Hvor langt går kirkens ansvar med hensyn til krig og fred?"

Høsten 1939 ønsket man å ta opp temaet "Lov og Evangelium". Både Ole Hallesby, gen.sekr. Tormod Vågen og res.kap. Torleif Bomann ble spurt. Men det endte med at stipendiat Leiv Aalen holdt foredraget, noe som ble Aalens første offentlige oppdrag i foreningen.³⁰⁾

Vårmøtet 1940 ble planlagt å inneholde foredrag om psykologi og pedagogikk, og om kristendomsundervisningen i skolen, men møtet ble avlyst pga. krigen.

Høstmøtet i oktober 1940 ble likevel arrangert, og biskop Berggrav og frue deltok, sammen med rundt hundre deltakere. Peder Olsen holdt foredrag over "Psykologien i sjelesorgens tjeneste".

På vårmøtet i 1941 holdt Olaf Moe foredrag for full festsal på Menighetsfakultetet over emnet "Teologi og aktuell eschatologi". Det var vanskelig å treffes under krigen, men styret var samlet i mai 1941 for å drøfte den nye skoleplanen.

Høstmøtet 1941 ble det siste mens krigen varte. William Schübeler holdt foredrag om "Sjelesorg i trengselstider". Det ble en ivrig samtale etter foredraget, men utfra de navn som nevnes i referatet, fremgår det at både aktive NS-prester som A.M.Olay, og motstandsprester som Lars Asbjørnsen, som var i hemmelig prestetjeneste hos "gutta på skauen", deltok. Dette må ha vært så vanskelig, at vi kan forstå det korte referat: "Intet festlig samvær denne gang".

Vårmøtet 1942 ble innstilt "grundet forholdene". Styret møttes siste gang den 4. september 1942. Til stede var Olaf Moe, D.A.Frøvig, Th.Nordset, Johannes Smemo og L.Schübeler.

På første styremøte etter krigen, 12.juni 1945, besluttet man å nedsette et utvalg bestående av Smemo, Indrebø og Nordset, som skulle behandle NS-presters og kandidaters og de suspendertes forhold til Broderkredsen. Høstmøtet 1945 ble arrangert allerede 10. september, og mer enn 150 prester deltok. Ole Hallesby holdt foredrag over emnet: "Bekjennelsestroskap i dag". Styret fra før krigen ble gjenvalgt.

Sjelesørger, skolemester og vakthund - et tilbakeblikk

Hva hadde så Broderkretsen utrettet siden dannelsen i 1919?

Først og fremst hadde den vært et rådslagningsorgan for positive teologer.³¹⁾ De første tretti år bar preg av stor stabilitet i styret, og sentrale styremedlemmer som MF-professorene Olaf Moe og D.A.Frøvig, samt Gabriel Skagestad og Johannes Smemo hadde stor betydning for foreningens profil. Ved å kaste et blikk på styrets sammensetning før krigen, ser man hvor mange toneangivende konservative teologer som deltok i dette arbeidet. Det er derfor vanskelig å si hvor mye "ære" foreningen har for tiltak og prosjekter som ble drøftet på møtene. Det synes som om Broderkretsen også har fungert som en møteplass mellom de teologiske professorer ved Menighetsfakultetet og de praktiske kirkemenn.

Men var Broderkretsen en organisasjon? Den var representert som "organisasjon" på Calmeyergatemøtet i 1920, og man har senere opptatt forhandlinger med Organisasjonenens Fellesråd om assosiert medlemskap. Flere ganger ble styret oppfordret til å ta skrittet fullt ut, og danne en alternativ presteforening. Likevel var og er foreningen hverken en organisasjon eller en fagforening. Best uttrykkes nok Broderkretsens egenart gjennom dens funksjoner:

Et hovedanliggende var å sikre Den norske kirke prester som sto på Bibelens og bekjennelsens grunn. Man fortsatte på mange måter det arbeid som var påbegynt ved dannelsen av Menighetsfakultetet, for å sikre kirken skrift- og bekjennelsestro prester. Derfor arbeidet man for et eget praktisk-teologisk seminar.

Men også etterutdanning var viktig, både som vitenskapelige kurs, eller ved å invitere dyktige gjesteforelesere til vår- og høst-møtene i foreningen. Man arbeidet også for samhold og kollegafellesskap blant konservative prester, både sentralt og lokalt. Man ville støtte den enkelte prest, når vedkommende møtte vanskeligheter for tjenestens skyld. Man arrangerte foredragskvelder på prostiplan, gjerne knyttet til prostiforeninger og lokallag. Lokallag i de ulike bispedømmer har hele tiden vært et mål, selv om antallet og aktivitetsnivået har variert sterkt.

Man startet så også utgivelsen av et konservativt fag-tidsskrift, for å demonstrere og opprettholde de konservatives vitenskapelige nivå. Endelig forsøkte man å bevare kirken og presteskapet i den rette tro, gjennom aktiv deltakelse i Presteforeningens saker og valg, og gjennom stadig å følge den aktuelle debatt, for å prøve de mange kirkelige tiltak og utspill på Guds Ord.

Slik ble foreningens rolle å være både sjelesørger, skolemester og vakthund.

VI. EN NY GENERASJON TAR OVER

Etter krigen skjedde et markert generasjonsskifte i Broderkretsen. Skagestad gikk ut av styret i 1940, etter 21 år, Smemo gikk ut i 1947, etter 19 år i styret. I 1947 ble Olav Hagesæther og Leiv Aalen valgt inn i styret, men så ved 30-årsjubileet i 1949 skjedde en full utskiftning av de gamle medlemmer, da både Olaf Moe, D.A.Frøvig, Th.Norseth og Ragnvald Indrebø gikk ut, etter å ha sittet sammenlagt nitti år i styret. Moe ble etterfulgt som formann av Andreas Seierstad, og forøvrig ble Sverre Aalen, L.J.Danbolt, J.Bjønnes-Jacobsen, H.E.Wisløff, I.P.Seierstad og Lars Bulien valgt inn. Olaf Moe og Frøvig ble utnevnt til æresmedlemmer, før Moe holdt et foredrag over B.P.B.'s 30-årige historie. Foreningen hadde nå omlag fire hundre medlemmer.

De gamle kjempers tid var over, og det neste decenniet bar preg av å være en overgangsperiode, med raske utskiftninger i styret. Man hadde mange medlemmer blant biskopene, og stor støtte i presteskapet, men få gikk aktivt inn i foreningen.

Det var ikke særlig sus over foreningen på 1950-tallet. Den strevde med å finne sin form i en ny tid, og fortsatte derfor i de gamle spor, men med påtakelig mindre glød enn før krigen. Likevel samlet høstmøtet i 1951 hele 110 deltagere, og i tillegg 60 prestefruer. Styret skrev i protokollen at man hadde inntrykk av at B.P.B. fremdeles hadde en sterk posisjon og en viktig misjon. Men man bør alltid se med en viss skepsis på en forening som må erklære at den har en sterk posisjon. Som tegn på sin posisjon nevner styret at høstmøtet var besøkt av både biskop Smemo, biskop Indrebø og biskop Støren, og at biskop Maroni hadde svart ja, men ble forhindret.

Perioden kjennetegnes ellers av en markert sekularisering som følge av oppbygningen og velstandsøkningen etter krigen. Mange var skuffet over at samholdet og den positive holdning til kirken som man hadde kjent under krigen, bare viste seg å være et blaff. Nye tiltak ble satt i gang, for å bevare folket for kristendommen, som Institutt for Kristen Oppseding og dagsavisen Vårt Land.

På årsmøtet i 1953, i Bergen, møtte kun 35, hvorav bare tre fra Østlandet (inkl. formann og sekretær). Samme år raste den såkalte "helvetesdebatten" mellom Hallesby og biskop Schjelderup. Dette kjentes nok ekstra sårt, da både Hallesby og Ludvig Hope, samt flere kjente kristne ledere, hadde sittet på Grini sammen med Kristian Schjelderup under krigen. Der hadde Schjelderup gjennomgått en omvendelse, og hadde så fått en av Ludvig Hopes berømte håndskårne stokker. Hope kalte det en bispestav, og utropte Schjelderup til "biskop av Grini". Pussig nok nevnes ikke helvetes-debatten i Broderkretsens protokoller, og striden gjenspeiles hverken på årsmøtet eller i foredragene på høstmøtet.

VII. BEKJENNELSESTROSKAP I FUNKSJON

Reorganisering og navnebytte

På styremøtet i forkant av vårmøtet 1958, ble det behandlet et brev skrevet av Aanund Tønnesen, Kristiansand, hvor han foreslo en reorganisering av B.P.B. Styret skrev kort i protokollen at dette forslag ikke kunne realitetsbehandles på årets vårmøte. Ellers forsøkte man iherdig å få biskop Indrebø som formann, men han svarte nei like før valget. Leiv Aalen ble da spurt, og tok over som formann høsten 1958. Leiv Aalen hadde vært styremedlem fra 1947-49, men bare deltatt på to styremøter. Han ble ikke gjenvalgt i 1949, men da kom derimot Sverre Aalen med i styret. Men det var Leiv Aalen som skulle komme til å lede reorganiseringen av Broderkretsen, og forme dens profil til det vi i dag forbinder med FBB.

Dagen etter, den 15. april, holdt sokneprest Erling Ruud et foredrag om "Bekjendelsestroskap i funksjon", som grep hele forsamlingen. Ruud fremhevet med styrke at "bekjennelsestroskap som ikke fungerer er svikt". Inngående søkte Ruud å analysere situasjonen etter Det frivillige kirkemøtet 1957, og konstaterte at toleransekirken hadde vind i seilene - men hvorfor tolererer den så ikke bekjennelseskirken? Saken var at dette kirkemøte hadde vært sterkt preget av Schjelderup-saken. Biskop Smemo hadde holdt et oppgjør med Schjelderup, men kom samtidig til å si noen kritiske ord mot Calmeyergatelinjen. Selv om møtet i 1957 uttalte seg meget sterkt for å bevare Den norske kirke som en bekjennelseskirke, følte Erling Ruud og mange med ham at den såkalte "bekjennelsestroskapen" ikke stakk særlig dypt hos de fleste prester. De fleste var iallfall åpne for å samarbeide på tvers av ulike syn, og kirkemøteresolusjonen fra 1957 ble av flere tolket som om det var fritt frem å samarbeide med liberale. Utfra denne "forvirring på vedkjenningsfronten" tok Andreras Seierstad og B.P.B.-formannen Birger Gulbrandsen initiativet til en lukket konferanse på Hadeland, som resulterte i en uttalelse som begynte slik:

"Vi undertegnede gir vår tilslutning til følgende grunnsyn: All kristelig virksomhet innen folkekirken må skje på Guds ords og den evangelisk-lutherske bekjennelses grunn. Frivillig samarbeid bør bare skje på dette grunnlag. En finner det likevel forsvarlig at en påtar seg lovbestemte oppgaver, t. eks. i prestegjerning eller menighetsråd selv om tjenesten må utføres under eller ved siden av andre tjenestemenn som ikke kan sies å stå på bekjennelsens grunn."

Uttalelsen ble skrevet i to litt ulike varianter, en for prester og en for lekfolk, men begge konkluderte med å oppfordre til en landssammenslutning for prester og lekfolk.

Sokneprestene Erling Ruud i Arendal og Aanund Tønnesen i Kristiansand samlet deretter hver sin større gruppe prester, og ble enige om å danne lokale prestelag på grunnlag av en formålsparagraf som var nesten likelydende med "Hadelands-erklæringen". Men i stedet for å gå inn for en ny landsomfattende sammenslutning, rettet altså Agder-prestene henvendelsen til B.P.B., og oppfordret den til en reorganisering etter de samme prinsipper, slik at den ble en "landsomfattende organisasjon bygd på lokallag med mest mulig likelydende basis". Man gikk inn for et positivt vernearbeid om bekjennelsen, noe som innebar at man organiserte lokale bekjennelsestro prestelag, hvor man i fortrolighet kunne tale sammen og be sammen. Dette skulle ikke tre i stedet for B.P.B. Dessuten måtte man bevisstgjøres på forkynnelsen, markere en bekjennelsestro holdning i presteutnevnelser, ved å innstille bekjennelsestro prester, og markere bekjennelsestroskap i grunnleggende stridsspørsmål. Samtidig skulle man vokte seg for altfor snart å gå til angrep på de som står frem på vegne av kirken (og vil være bekjennelsestro) og angripes, selv om man i enkelte ting kan være uenig med vedkommende!

Det ble dannet flere lokallag etter dette, og ved opprettelsen av et lokallag i Nidaros samme år var både biskop Fjellbu og domprosten kritiske til denne "fraksjonsdannelse". Men B.P.B.-prestene, med Håkon Fred. Breen og Georg Osnes i spissen, tok seg ikke nær av det, men repliserte at "Ordo Crucis er da også en fraksjonsdannelse".

Intet fellesskap med heretikere

Høstmøtet 1958 ble preget av nyorganiseringen. Leiv Aalen holdt en programtale om B.P.B.'s oppgave i dagens kirkelige situasjon, som var å verne om bekjennelsen og bekjempe vranglæren. Man skulle vekke og utdype de bekjennelsestro presters erkjennelse for det positive innhold i bekjennelsen, noe som kunne samles i ordet: å mure med sverd ved lend (Nehemias).

Aalen gjorde seg så til talsmann for en strengere holdning, og ville avvise preken-fellesskap og nattverd-fellesskap: "Nulla communicatio in sacris cum hereticis", "in sacris" da tolket både som gudstjeneste-fellesskap og administrativt fellesskap. I samtalen etterpå tok den 82-årige Olaf Moe ordet, og reserverte seg mot Aalens begrunnelse og personlige oppfatning i denne sak. Selv hadde Moe en annen oppfatning, og han stilte seg kritisk til Aalens avgjorte motstand mot den økumeniske bevegelse, da setningen "nulla communicatio..." ikke utelukket samarbeid på alle områder.³²⁾ H.E.Riddervold var også totalt uenig med Aalen i hans syn på samarbeid med andre kirkesamfunn, hvor han anså Aalen alt for hård og tysk-orientert. Carl Fr.Wisløff betonte sterkt, i motsetning til Aalen, at det måtte være forskjell på holdningen til liberale teologer og forholdet til dissentere. Wisløff fant det ellers gledelig å se at Calmeyergate-linjen ble gjennomført, og at B.P.B.'s holdning, som tidligere hadde vært slapp, nå syntes å bli mer avgjort: "Det gjelder å gripe inn mens striden er der." Erling Ruud talte varmt om lokallagenes betydning, og la stor vekt på at samlingen om bekjennelsestroskap hadde sin grunn i den aktuelle situasjon, som var preget av at biskopene hadde sviktet.

Ut med Broderkretsen

Man fant nå at navnet "Broderkrets" ble for eksklusivt og gammeldags, og endret derfor navn til "Prestelaget For Bibel og Bekjennelse" (FBB). Dermed var det definitivt ute med benevnelsen "Broderkretsen", som hadde vært i bruk siden 1894. Det ble i første omgang flere utmeldinger, både på grunn av at navnet ble endret, og man fryktet at "bekjennelsestroskapen" skulle forsvinne, - og fordi man fryktet at Leiv Aalens nye linje skulle bli for eksklusiv i bekjennelsesspørsmålet. Men Leiv Aalens formannsperiode ble som helhet en vekstperiode for FBB, og medlemstallet ble mer enn fordoblet. Etter 1960 lå det på rundt 500 medlemmer. Leiv Aalen hadde nok mange disipler som beundret ham og støttet ham i sentrale spørsmål. Men flere av de nyutdannede teologer var noe reservert. Det føltes nok som et mye mer avgjørende skritt å melde seg inn i F.B.B. under Leiv Aalen, enn slik foreningen hadde fungert tidligere. I 1960 skrev Leiv Aalen og Eugen Spydevold et brev til alle de nyutdannede kandidater, med overskriften: "Et ord mellom brødre". Her uttrykkes forbauselse over at "såvidt mange av den yngre generasjon av kandidater fra MF ikke er medlemmer av Prestelaget for Bibel og Bekjennelse", dette "til tross for at foreningen ikke vil annet enn å hjelpe våre kandidater til å gjøre alvor av det kandidatløfte de har avlagt ved teologisk embedseksamen om å leve og lære i samsvar med Guds hellige ord. Undertegnede, som pt er dekanus og landssekretær, vil innstendig henstille til brødrene fra MF om nå endelig å ta skrittet og melde seg inn i FBB. Henstillingen gjelder alle som vil stå på Skriftens og vår kirkes bekjennelses grunn og være med å verne og reise den kristne fedrearv i vårt folk".

Men medlemsvervingen gjaldt ikke bare MF-kandidater. I brev som ble sendt til landets prester i 1960, skrev Leiv Aalen at "F.B.B.'s hovedformål falt sammen med de grunnsetninger for Den norske kirkes stilling som bekjennelseskirke, som ble fastslått ved det frivillige kirkemøte høsten 1957. Vi vil i dette stå sammen med alle som er enige i foreningens grunnsyn og formål, uansett om de har fått sin utdannelse ved MF eller ved Universitetets teologiske fakultet..."

Ved reorganiseringen og navneskiftet fikk man et sentralstyre, samt et landsstyre, som besto av sentralstyret supplert med formennene for kretsene. I det nye sentralstyret fortsatte Leiv Aalen, og I.P.Seierstad, mens det ved loddtrekning ble bestemt at J.Bjønnes-Jacobsen, og Aanund Tønnesen skulle ut. Bjarne Hareide fra Institutt for Kristen Oppseding (IKO) skulle dessuten være fast medlem. Det ble likevel ikke noe av samarbeidet med IKO, og Aanund Tønnesen fikk derfor beholde sin plass i sentralstyret.

Kvinneprest-spørsmålet

Man drøftet problemet med kvinnelige prester på de fleste styremøtene i 1960 og 1961. I en erklæring kalt "Ord og handling i spørsmålet om kvinnelige prester", ble det hevdet at F.B.B., helt fra denne saken ble aktuell i 1938, hadde understreket at det ikke gjaldt kvinnesak eller ordningsspørsmål, men først og sist spørsmålet om troskap mot Den Hellige Skrift.

Gunnar Stålsett var "a coming man", og var ønsket som ny sekretær etter Spydevold. Nå endte det med at Asbjørn Nielsen fikk denne jobben, men Stålsett deltok heretter på møtene. Han ble formelt valgt inn i styret i 1962. I august 1961 skrev Stålsett et brev til FBB med flere konkrete forslag til hvordan man skulle møte utfordringen fra tidens krav. Prestelaget burde ta initiativet til en forberedelse på et skille mellom stat og kirke, så kirken gjennom sine representative organer kan stå klar til å ta over hele apparatet. "Man kan tale om en utmattelsestaktikk fra statens side i forholdet til kirken, noe som belyses av utviklingen i saken om de kvinnelige prester," skrev Stålsett. Derfor "trenger vi en beredskap", så kirken kan "beskikke sitt hus". Stålsett foreslo selv en aksjonsplan, som innebar en ekspertkonferanse (eventuelt sammen med IKO), spesielle komitéer, et seminar, samt stimulering av den offentlige debatt. F.B.B.'s sekretariat under ledelse av formannen skulle stå for ledelse og koordinering. Resultatet av dette ble den såkalte "Hald-konferansen", en lukket konferanse om "Folkekirken i dagens situasjon". Årsaken til at den ble holdt lukket, var at man ønsket en fri og uforbindtlig samtale om de nordiske folkekirker, og uten noen som helst binding til F.B.B. Som foredragsholdere hadde man invitert Carl Strandberg fra Uppsala, biskop Chr.Baun fra Viborg, Ole Modalsli, Aasmund Dale, Ole Sæverud, Thorleif Bomann, Leiv Aalen, Andreas Aarflot, Olav Hagesæther og Arthur Berg. Ellers deltok Ragnvald Indrebø, Godvin Ousland, Chr.Tidemann Strand, Gunnar Stålsett, Johannes Smemo, Olaf Hillestad, Bjarne Hareide, Fridtjov Birkeli, Håkon Haus og Kaare Støylen.

På landsstyremøtet i 1962 foreslo Stålsett at FBB burde få sitt eget meldingsblad, noe som ble realisert fra 1963, med Erling Ruud som redaktør og Stålsett som redaksjonssekretær. Allerede etter første nummer trakk Ruud seg, og Stålsett ble redaktør. Styret i FBB besto nå av Leiv Aalen (formann), Erling Ruud (nestformann), biskop Indrebø, Olaf Hillestad og Gunnar Stålsett.

I januar 1964 var det så at Erling Ruud skrev til formannen i Organisasjonenens Fellesråd (OF), gen.sekr. Sverre Seim, om muligheten for at FBB kunne få en organisert tilknytning til OF, eventuelt assosiert medlemsskap. Men søknaden ble avslått. Ellers ble 1964 et stridens år. Først og fremst gjaldt dette spørsmålet om kvinnelige prester. Man fulgte en streng linje. Da Arne Thorbjørnsen hadde assistert under ordinasjonen av Agnes Vold i Hamar Domkirke 15. september 1963, førte dette til at et FBB-medlem ikke lenger kunne sitte i kretsstyret i NMS sammen med Thorbjørnsen. Saken endte med at Thorbjørnsen trakk seg fra kretsstyret.

Det var heftig debatt i Presteforeningen dette år. Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, var blitt ordinert av biskop Schjelderup i 1961. Nå søkte hun om medlemsskap i Presteforeningen. Per Lønning var formann, og sammen med styret i Presteforeningen hadde han neppe personlige innsigelser mot dette. Men man visste likevel hvor vanskelig et problem dette var, og man forsøkte å finne et kompromiss som kunne hindre foreningens splittelse. Når Presteforeningens grunnregler sa at bare ordinerte prester kan være medlemmer, mente FBB at dette innebar en prinsipiell teologisk anerkjennelse av kvinnelige prester. Flere meldte seg ut av Presteforeningen, og andre arbeidet for å gjøre PF om til en ren fagforening. Saken ble løst ved å la den teologiske eksamen, og ikke ordinasjonen, være betingelse for medlemsskap i Presteforeningen. Slik ville man holde spørsmålet om kvinnelige prester utenfor. Forslaget fikk ikke det nødvendige to tredjedels flertall, men året etter innkalte Reidar Kobro til ekstraordinær generalforsamling, forøvrig den eneste i Presteforeningens historie, og saken gikk da i gjennom.

FBB hadde nå 525 medlemmer. Ved valget på nytt styre høsten 1964, fikk Stålsett flest stemmer, foran Sverre Aalen. Leiv Aalen gikk ut i 1963, etter fem år i formanns-stolen, og ble etterfulgt av Erling Ruud. I 1965 ble Even Fougner med i styret, og Reidar Svoren overtok som sekretær. Dette året inneholdt ellers noe debatt om skriftsynet, etter at man hadde sendt ut en erklæring om dette, forfattet av Sverre Aalen.

Hva med prestekursene?

Tanken om vitenskapelige prestekurs ble gjenopptatt etter krigen, og man vurderte igjen å arrangere et internatkurs. En egen komite ble nedsatt, ledet av Andreas Seierstad, og resultatet ble et internatkurs på Hurdal, i januar 1947.³³⁾ De seksti fremmøtte representerte hele bredden i presteskapet, fra biskop og professor til hjelpeprest og student. Broderkretsen, som tidligere hadde stått bak komiteen for avholdelsen av de vitenskapelige prestekurs, oppfordret nå Menighetsfakultetet til å fortsette dette arbeid. I juni 1947 ble det av Menighetsfakultetets lærerråd bestemt å gå i gang med teologiske internatkurs for prester. Det første ble besluttet avholdt på Rønningen folkehøyskole i Oslo, fra 5. august til 15. september 1948. Som komité ble valgt Seierstad, Olav Hagesæther og Lars J. Danbolt. I april 1948 hadde komitéen fått tilbakemelding på at høsten var en dårlig tid, og at 1 måneds varighet var for lenge, og man bestemte da nytt tidspunkt til 15. juni til 7. juli 1949. I september kortet man kurset ytterligere ned, og det ble arrangert fra 15. til 29. juni samme år. Den danske professor N.H.Søe var invitert som gjesteforeleser, og ellers deltok alle MF-lærerne, samt Birger Gulbrandsen og professor Leiv Amundsen. Kurset var (pussig nok) kun åpent for prester mellom 35 og 50 år. Disse ble fristet med "oppfriskning av teologien, styrking av fellesskapet på skriftens og den evangelisk-lutherske bekjennelses grunn, og fysisk og psykisk rekreasjon, som fredelig internatliv, spaserturer i skogen og tennis kan gi".

To år senere ville man å gjenta forsøket, og inviterte til internatkurs på Hurdal Verk i perioden 18. til 30. juni 1951. Et velfyllt og spennende program, flere kjente foredragsholdere, og mulighet for å ta med familien for en rimelig pris, skulle friste prestene til å sette av disse ukene. Men tre uker før kurset startet hadde kun ti personer meldt seg på, og det hele ble avlyst. Ivar P. Seierstad måtte skrive et beskjemmet brev (på brevark fra Luthersk Kirketidende) til skolebestyrer Aanestad på Hurdal og forklare at det ikke ble noe av kurset. Samtidig ba han om at avlysningen ikke måtte offentliggjøres, da man jo håpet å kunne arrangere noe liknende senere. Hurdal verk hadde iallfall fått god omtale som et velegnet rekreasjonssted i brosjyren, og fikk nøye seg med det. Forsøket ble ikke gjentatt. Det Lutherske Verdensforbund (LVF) arrangerte kurs i Oslo i 1953 og 1955, men deretter kom systemet med vitenskapelige prestekurs inn under Presteforeningen igjen. Tanken var å arrangere kurs de år det ikke var generalforsamling.

I desember 1963 henstilte Sentralstyret i FBB igjen Menighetsfakultetets professorråd om å ta initiativet til kurs med henblikk på etterutdannelsen av prester. Menighetsfakultetet satte da i gang arbeid med sikte på et kurs samme sommer. I februar 1964 fikk F.B.B. overlatt en protokoll og en bankbok av biskop Smemo. Smemo hadde mottatt dette av fru Moe, etter Olaf Moe's død i 1963. På bankboken, som var utstedt på "Prestekursuskomitéen", var det innestående kr. 797,18. Smemo, som siste gjenlevende medlem av denne komité, skrev at Prestelaget var det som lå nærmest for ham å tenke på, da "..de i dag i størst grad representerte de interesser som disse kursene ville tjene. Dette da under forutsetning at Prestelaget har arrangert og vil arrangere vitenskapelige prestekurser på konservativ basis, men uten å være bundet til noen institusjon, og med åpen adgang for alle teologer som ønsker det". Smemos brev viser at forbindelsen mellom prestekurskomitéen og B.P.B. ikke har vært selvsagt, på tross av at det var Broderkretsen som opprinnelig hadde oppnevnt komiteen. Dette er litt underlig, så lenge både Moe og Smemo var medlemmer av Broderkretsens styre fra 1919 til etter krigen. Kanskje var det forbindelsen mellom Broderkretsen og det nye F.B.B. som for Smemo ikke var selvsagt. Erling Ruud svarte iallfall biskopen at han mente vilkårene måtte sies å være til stede, da F.B.B. også hadde medlemmer fra universitetet. Det neste kurs, som skulle arrangeres på Mesnali i juni 1964, var " et vitenskapelig prestekurs med klart konservativt og Bibeltro program". Dessuten slo Ruud fast at "innbydelse utgår til alle prester og blir kunngjort i begge kirkeblad. Det er også meningen for fremtiden å arrangere liknende kurser". Samme dag skrev Erling Ruud til formannen i lokallaget i Nord-Hålogaland, sogneprest Arvid Nergaard i Berlevåg, og tilbød 500 kr. i reisestøtte for om mulig fire prestebrødre kunne slå seg sammen og kjøre ned til Mesnali for prestekurset. Ruud foreslo også at man tok opp foredragene på lydbånd, så flere prester nordpå kunne få glede av dem

VIII. BEKJENNELSESARBEID PÅ NYE FRONTER

Da Erling Ruud forlot formannsvervet i 1966, la han ikke skjul på at det hadde vært en krevende jobb. Formannsvervet i FBB var rett og slett for stort for en menighetsprest som ham, som dessuten ikke var "fagteolog". Man hadde håpet på en større bredde i medlemsmassen. På tre år hadde man mistet hundre medlemmer, og talte nå 430. Kvinneprest-striden hadde tydeligvis ført til en avskalling. Etter at Erling Utnem overtok som formann, konstaterte man igjen hvor bemerkelsesverdig få medlemmer FBB fikk blant de nye kandidater. Det ble derfor sendt et brev til alle nye kandidater og praktikums-kandidater, denne gang til begge fakulteter. De yngre kandidater på sin side gav gjerne uttrykk for at de syntes FBB var litt for opptatt av å skrive resolusjoner, en kritikk som vel ikke har avtatt med årene.

I opprørsåret 1968 ble både Andreas Aarflot og Gunnar Lislerud innvalgt i Styret. Utnem fortsatte som formann. På årsmøtet var det omtrent ingen prester under førti år tilstede, og man spurte seg igjen hvorfor de unge prester ikke ble medlemmer. Årsmøtet drøftet også foreningens rolle i forhold til Presteforeningen, og Erling Ruud foreslo å fremme følgende krav til PF: 1) at den skulle gå over til å bli en ren fagforening, og 2) at prestekurs vekselvis skulle legges til Menighetsfakultetet og Universitetet. Dette var nødvendig for at Menighetsfakultetet skulle få stipendieordning til sine kurser, og det var et rimelig krav at man tok hensyn til dette i etterutdanningen. Muligens for å appellere sterkere til de unge, var temaet for vårmøtet i 1969 "Vårt ansvar for de fattige i verden. Hvor radikal bør løsningen være?" - innledet av Tor Aukrust og Jacob Aano. I 1969 ble det forøvrig feiret 50-årsjubileum, og man utgav et festskrift i den anledning, kalt "Troen kan ikke tie", redigert av Erling Utnem. I et brev til medlemmene januar 1969, skrev Utnem at FBB i denne tid ønsket å være et styrkende bindeledd mellom brødre som vil være med i en aktiv bekjennelsesfront. "Vi har møtt ropet om solidaritet i bekjennelsesarbeidet fra brødre i våre naboland og i Tyskland. Denne utfordring har vi tatt opp, og i noen grad lykkes med å finne sammen i et fellesskap, men dette utvidede fellesskap har vært en økonomisk belastning for FBB." Som svar på dette brev, skrev et medlem tilbake at "det nok er leit at FBB har så dårlig økonomi, men ennå mer leit er det at det er så vanskelig å få de kandidater som komme fra MF til å stå som medlemmer i FBB. Sentrumsposisjonen som holdes av Lønning og Lunde synes så mye mer forlokkende. Lønnings teologi har sine røtter i eksistensialismen, akkurat som Jervells." Anfin Skaaheim hadde nå overtatt sekretærstillingen etter Reidar Svoren.

Spørsmålet om kvinnelige prester

Høsten 1969 fikk styret i FBB en henvendelse fra en prest i det nyopprettede Borg bispedømme, som var kommet i dyp samvittighetsnød på grunn av kvinneprest-spørsmålet. Per Lønning var nettopp utnevnt til Borgs første biskop. Styret i FBB sendte da følgende erklæring til biskopene:

"På grunn av samvittighetskonflikter som er oppstått ved ordinasjon av kvinner til prester i vår kirke, vil styret i FBB henstille til bispekollegiet om snarest mulig å drøfte hvilken måte enhvers samvittighet i dette vanskelige spørsmål blir trygget. Som det nå er, uten retningslinjer fra kirkelig hold, skaper denne tjeneste konflikter og samvittighetspress som flere av biskopene, presten og kirkens lege medlemmer ikke alltid er sterke nok til å bære. Ved slike retningslinjer kan det unngås at mange i praksis nødes til å akseptere den tjeneste de ikke har tro for etter Guds ord."

Det kan bemerkes at i FBB's styre i 1969 satt de tre påfølgende biskoper i Borg, nemlig Andreas Aarflot, Gunnar Lislerud (varamedlem), og Even Fougner. De hadde alle skiftet standpunkt i spørsmålet om kvinners ordinasjon før sin utnevnelse.

I januar 1973 ble saken om kvinnelige prester tatt opp på nytt i FBB-styret. Bakgrunnen var at flertallet i Menighetsfakultetets lærerråd hadde anbefalt ordinasjon av kvinner til prestetjeneste, ved å åpne praktikum for kvinner. Sverre Aalen og Håkon Haus utarbeidet en uttalelse i spørsmålet. Karl Skarbøvik kunne ikke se seg enig med de andre i denne sak, og i mars 1973 trakk han seg derfor ut av styret. I august ble det så en prinsippdebatt i sentralstyret, hvorvidt man var forpliktet til å være enig i alle vedtak sentralstyret gjorde for å kunne beholde sitt medlemsskap. Man ble enige om å legge frem følgende vedtak i sammenheng med årsmeldingen: "At styret har gitt denne uttalelse betyr ikke at styret vil forplikte de enkelte medlemmer til et bestemt standpunkt i dette spørsmål. Det vi venter er at generalforsamlingen godkjenner at styret sendte ut uttalelsen som uttrykk for foreningens standpunkt i denne sak."

Abort på dagsorden

I 1970 hadde FBB for første gang tatt opp abort-spørsmålet. Kjell Petter Dahl tok opp drøftinger med dr. Arne Schjødt, om noe kunne gjøres eller sies i denne sak. I 1973 ble saken særlig aktuell, som et resultat av den pågående valgkamp. FBB's styre uttalte da "..at såkalt fri eller selvbestemt abort er i strid med det kristne syn på mennesket og det ufødte barns rett til liv. Det er å frykte at en slik lov vil løsne et skred og øke antallet aborter, som vil føre den nåværende liberale praksis i retning av en katastrofe for vårt folk. Kirken bør i dette spørsmål ut fra sin forpliktelse på Guds Ord tale klart og inntrengende når den skal veilede folket".

FBB og økumenikken

Ved formannsvalget i 1973 var Even Fougner og Einar Solli aktuelle kandidater, men Einar Solli ble valgt. Med i styret fikk han Erling Utnem, Sverre Aalen, Per Flacké og Torleiv Austad, med Jan Gossner og Olav Skjevesland som varamenn og Anfin Skaaheim som sekretær.

Sommeren 1974 hadde både Erling Utnem og Per Flacké deltatt ved Lausannemøtet for verdens evangelisering. Flacké skrev en positiv uttalelse om dette, som etter bearbeidelse av Torleiv Austad kom i meldingsbladet i 1975, med anbefaling om å tilslutte seg "Lausanne-pakten". Samtidig ble Peter Beyerhaus invitert til å tale over temaet "Misjon og eschatologi", sammen med Aksel Valen-Sendstad, på høstmøtet 1975. Beyerhaus var flere ganger FBB's gjest. Av øvrige utenlandske teologer somhar betydd mye for FBB, må spesielt biskop Bo Giertz nevnes. Han har deltatt som foredragsholder en rekke ganger på FBB's møter.

På 1970-tallet ble det holdt stadig flere styremøter, på grunn av de mange saker. FBB satte i gang et omfattende arbeid med "Leuenberg-konkordien" (konkordien mellom lutherske og reformerte kirker). Styret bevilget 600 kroner til innkjøp av tjue bøker om Leuenberg-konkordien, til spredning i Norsk Teologisk Nemnd, Menighetsfakultetet og Misjonshøgskolen. En konsultasjon ble avholdt med foredrag av Holsten Fagerberg, Leiv Aalen og Andreas Aarflot. Men bare mellom tjue og tretti var påmeldt, og enda færre møtte.

Det skjedde en helt klar nedgang i deltakelsen på FBB's møter. Planlagte konsultasjoner ble avlyst, og styret fant ut at de måtte få "aktivisert yngre prester", og "øke aktiviteten på lokalplanet". Videre skulle man koble sterkere til det internasjonale nett av bekjennelsesbevegelser. Noe av årsaken til denne nedgangen var nok at Presteforeningen hadde trappet opp sitt arbeid på prostiplanet, og slik dekket prestenes behov for kollegiale samvær. FBB's styre bekymret seg over prestenes manglende teologisk bevissthet. Man ville derfor sette i gang arbeid lokalt, og starte teologisk studiearbeid ute i prostiene. Man fant det strategisk å arbeide for å få noen gode, bevisstgjorte prester rundt i landet, som "..kunne virke som aktivister for klar lutherdom, og som det vil bli vanskelig å komme forbi når det er tale om foredragsholdere". Man skulle også satse mer PR-messig på å verve teologer på praktikum. Olav Skjevesland gjorde mye av arbeidet med å innhente opplysninger om Presteforeningens etterutdannings-strategi og Etterutdanningsrådet. Man gikk så ut og spurte konkrete personer om å danne grupper for å drøfte teologiske spørsmål, i alt ti grupper rundt i landet. Av disse skulle noen arbeide med Leuenberg-konkordien, andre med den reformatoriske forkynnelse, med sikte på en senere konsultasjon. Blant nøkkelpersonene rundt i landet, som man håpet skulle danne slike studiegrupper, var tidligere styremedlemmer som Thorvald Kolshus, Per Flacké og Kåre Svebak, dessuten Christian Andersen, Audun Brommeland, Jørgen Rostrup, Egil Moen, Sigmund Harbo, Per Myrstad og Olav Skjevesland. Det viste seg vanskelig å få deltakere i disse gruppene, da Presteforeningens eget studieopplegg ble stadig mer populært. Man kan saktens lese en viss resignasjon ut av FBB-formann Einar Solli's årsmelding, hvor han slår fast at FBB etter styrets mening fortsatt har en viktig oppgave å ivareta.

Mellom karismatikk og kirkelig fornyelse

På 1970-tallet var flere av FBB's medlemmer nært knyttet til den karismatiske retning som særlig fant sitt nedslag i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS). Jan Gossner var medlem av FBB's styre, da dette uttalte at FBB fulgte NKSS' planer om en konsultasjon over "Kvinnens stilling i hjem, samfunn og kirke" med stor interesse, ikke minst utfra hva man kunne tilby kvinnelige teologer. Denne perioden var Sverre Aalen sterkt engasjert i arbeidet mot Stortingets "Innstilling til lov om likestilling mellom kjønnene". Mange fant denne kobling av ordningsteologi, karismatikk, likestilling og spørsmålet om kvinnelige prester problematisk.

I 1975 ble det en debatt i avisene om hvorvidt motstand mot kvinnelige prester var et vilkår for medlemskap i FBB, og Einar Solli gikk ut i pressen etter styremøtet 21. april 1975 og avkreftet dette. Solli sa videre at det ble overlatt til den enkelte ut fra FBB's lover og praksis å avgjøre om de fant det naturlig å stå i foreningen eller ikke. "FBB som forening har uttalt seg offentlig mot kvinnelige prester (1973), og står fremdeles på dette standpunkt. At noen har et annet syn i denne spesielle sak, er etter styrets mening ikke til hinder for at de kan stå sammen med oss i foreningen i arbeidet for Skrift og Bekjennelse på andre punkter."

For å styrke medlemstallet i FBB, startet man drøftinger om å åpne FBB også for lekfolk. Even Fougner var imot, da han mente FBB's styrke lå i det å være et prestelag. Andre talte for. Samme år startet en undergruppe av FBB for studenter på Menighetsfakultetet. Reidar Hvalvik var første formann i "FBB-stud", og han fikk dermed sete i sentralstyret.

Det kom flere utmeldinger denne høsten, som følge av FBB's holdning i kvinneprest-spørsmålet, med også i sammenheng med oppstartingen av studentgruppen på Menighetsfakultetet. Den yngre generasjon hadde en tettere tilknytning til det høykirkelige miljø i Kirkelig Fornyelse. Denne foreningen, som startet opp på slutten av seksti-tallet, og som i utgangspunktet var et studenttiltak, hadde flere medlemmer med tilknytning til FBB. De gav ut et blad kalt "Lære og Liv", som ble sendt til alle FBB's medlemmer, men alle var ikke like begeistret for denne bevegelsen. Likevel har nok samarbeidsviljen overfor de høykirkelige vært bedre de senere årene enn i 1927, da Mikael Hertzberg ble stående temmelig alene med sitt syn. FBB gikk inn med aksjer i mini-forlaget Arken, som var et samarbeid med Kirkelig Fornyelse.

Kirkens forhold til staten

I 1976 var det en viss bekymring over at et etterutdanningsråd utnevnt av departementet skulle kontrollere prestenes etterutdanning. Særlig på bakgrunn av Bremer-utvalgets konklusjon, med obligatorisk etterutdanning på bispedømmeplan og prostiplan. FBB gav derfor en uttalelse hvor man krevde at fakultetene måtte stå for den teologiske profil på etterutdanningen. I 1976 tok man også opp spørsmålet om forholdet mellom stat og kirke, og arrangerte en intern konsultasjon i mai, og en åpen konsultasjon på Mariaholm i august.

I november sendte styret ut "20 teser om Stat og Kirke", hvor man advarte mot at staten styrte kirken, når staten bygger på en ikke-kristen ideologi. Det kom flere utmeldelser på grunn av Stat-Kirke-uttalelsen, og tre biskoper sendte protestbrev til styret.

Profil og samarbeid

FBB's nære forbindelse til Menighetsfakultetet var ikke lenger selvsagt. I 1976 ble Sverre Aalen valgt til formann, etter å ha vært medlem av styret i 22 år. FBB hadde nå bare 350 medlemmer, men FBB-stud gjorde det bra, med ca. åtti medlemmer. I 1977 ba FBB om å få holde en kort orientering på Menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar, men praktikumsrådet under ledelse av Ingemann Ellingsen svarte nei. Da søknaden ble gjentatt i 1978, ble saken overlatt til kandidatene selv, og de ville gjerne ha en slik informasjon, både på eldste og yngste kull.

I februar 1978 avholdt FBB i samarbeid med Kirkelig Fornyelse en konsultasjon om "Kvinneprest-problemet", med nesten hundre deltakere. Spørsmålet ble igjen tatt opp i styret i juni, etter at Presteforeningens landsstyre hadde skrevet at Den norske kirke "ifølge lovgivning og administrativ praksis godkjenner kvinner som prester. Er de rettelig kalt, har de etter loven rett og plikt til å utføre hyrdetjeneste for menigheten". Styret i FBB, tiltrådt av kollegiet for Kirkelig Fornyelse, nedla en protest mot denne formuleringen, og nektet å godkjenne vedtaket, som de anså i strid med Guds Ord.

FBB var samtidig i gang med en redigering av sine lover, for uttrykkelig å få frem at man var i mot kvinner som prester, da "dette må bli helt klart, utfra spørsmålets viktighet som "testfråga" på bibeltroskap" (Sverre Aalen i årsberetningen 1978).

Man var nå kommet opp i fire hundre medlemmer, og Carl Fr.Wisløff, Tore Wigen og Ludvig Munthe var blant de som meldte seg inn i 1978. Selv om en rekke eldre medlemmer meldte seg ut på slutten av 1970-tallet, var tilveksten bra. Bernt T.Oftestad ble valgt til formann i 1978, og Boe Johannes Hermansen begynte i stillingen som sekretær, en stilling han fremdeles besitter.

Under Bernt Oftestads ledelse gikk FBB inn i en periode som i aktivitet best kan sammenliknes med årene fra 1958-63, da Leiv Aalen var formann.

"Et ord i den kirkelige situasjon"

Bernt T.Oftestad viste seg som formann raskt å gå uredd og kritisk inn i den kirkelige debatt, og utsendte "Et ord i den kirkelige situasjon fra Prestelaget for Bibel og Bekjennelse". Dette var en støtte til Børre Knudsens embetsnedleggelse, på bakgrunn av at den nylig innførte abortlov etter hans mening gjorde det statlige kirkestyre selvmotsigende. På tross av dette, gikk ikke FBB ut med en oppfordring til allmenn embetsnedleggelse. Spørsmålet var om statsmakten forstår kirken som en del av den øvrige statsforvaltning, eller som et trossamfunn med en selvstendig kirkelig rett som sikres frihet i alle åndelige spørsmål. Oftestad henviste til skriftet Kirkens Grunn fra den norske kirkekampen under Den andre verdenskrig, og sa at selv om Børre Knudsen har brutt med det statlige kirkestyre, så har han ikke brutt sitt ordinasjonsløfte, og har derfor rett og plikt til å betjene sin menighet med Ordet og sakramentene. Til slutt ble statsmyndighetene oppfordret om å prøve saken for domstolene. Dernest kom et tresiders åpent brev til biskopene, hvor FBB sterkt beklaget at biskopene hadde avslått å vise Børre Knudsen den nødvendige kirkelige solidaritet.

Etter dette meldte flere seg ut av FBB, bl.a. biskop Gunnar Lislerud og Olav Skjevesland, og kort tid etter Dagfinn Hauge. Men fremdeles oversteg antallet innmeldinger de utmeldinger som kom.

"Råd i kvinneprestkonflikten"

Høsten 1979 kom så FBB, i samråd med Kirkelig Fornyelse, med de såkalte "Råd i kvinneprestkonflikten". I ni punkter fremsatte man råd i denne sak, under presisering av at de ikke måtte oppfattes som samvittighetsbindende, da man ikke ønsket å sette seg "til dommere over våre motstanderes personlige trosliv og gudsforhold". Likevel innholdt listen råd som var temmelig strenge i sine avvisninger av åndelig fellesskap med kvinnelige prester, likeledes deltakelse ved gudstjenester, møter og konferanser, ordinasjoner etc. med kvinnelige prester. Etter dette meldte flere tidligere styremedlemmer seg ut, bl.a. Leif Flørenes, Gunnar Stålsett og Asbjørn Nielsen.

Ungdomsforbundet og Det teologiske fakultet sendte skarpe reaksjoner til styret.

"Ånden og Kirken" - jubileum

I jubileumsåret 1979 ble det utgitt en artikkelsamling til forståelse av Apostolicums 3. artikkel, "Ånden og Kirken", redigert av Einar Huglen og Reidar Hvalvik. Arbeidsmengden var nå såpass stor i styret, at man opprettet et arbeidsutvalg, bestående av formann, sekretær og Tore Wigen. Andre styremedlemmer skulle konsulteres etter behov. På generalforsamlingen i 1979 ble lovene redigert, og foreningen ble nå omsider åpnet for lekfolk: "Prester og lekfolk som er enige i foreningens basis og formål og er tilsluttet kirker av luthersk bekjennelse, kan bli medlemmer" (§ 3). Først nå, seksti år etter den første programerklæring ble skrevet, ble det altså realisert hva man uttalte: "I anledning av den nuværende kirkelige situation anser vi det paatrængende nødvendig, at der sker en samling av alle norske kristne - læg og lærd - som avgjort stiller sig paa Bibelens grund efter vor kirkes bekjendelse." Samtidig fant noen det vemodig at "prestelaget" forsvant, og ble til en "forening". Heretter skulle navnet lyde "Foreningen For Bibel og Bekjennelse" (FBB).

IX. FOR BIBEL OG BEKJENNELSE I 80-ÅRENE

I 1980 sendte styret i FBB ut en forespørsel til medlemmene om å støtte Børre Knudsen. Dette første til flere reaksjoner fra medlemmer som var redd for at FBB skulle knytte seg for tett til Børre Knudsens kirkepolitiske engasjement. Man burde istedet gitt sin støtte til biskopene With, Utnem og Andersen, ble det sagt. Man forsøkte seg igjen på å organisere foredragsvirksomhet i FBB-regi på prostiplan. En liste over foredragsholdere med forslag til mer enn tjue foredrag ble sendt ut til lokallagene.

Man avgav i 1980 også en uttalelse i Hognestad-saken, der bl.a. biskop Aarflot fikk honnør for å ta sin tilsynsplikt alvorlig ved å nekte kollas. Aarflot ble også tilskrevet i anledning bispemøtet i 1981, med forespørsel om å ta inn forbønn for det ufødte liv i kirkebønnen. Forslaget ble avvist.

I perioden 1980-81 var det relativt lite strid i kirken, selv om stadig flere av medlemmene møtte konflikter på grunn av sin troskap mot Guds Ord i kvinneprest-spørsmålet. På tross av enkelte utmeldinger, var det hele tiden en relativ vekst, og man hadde nå 475 medlemmer.

Generalforsamlingen i 1982 var preget av uro omkring karismatikken og Børre Knudsen-saken. Enkelte mente at FBB burde bli en virkelig kamporganisasjon, mens andre tok til orde for større forsiktighet. Det ble oppfordret til å danne en gruppe for en seriøs vurdering av den karismatiske bevegelse, innen broderlige rammer. Hele det påfølgende år ble det forsøkt å utrede problemet, uten at det førte til noe resultat. I 1983 avgav FBB er uttalelse om høyesterettsdommen mot Børre Knudsen, hvor man hevdet at Kongen som kirkestyre har reell bekjennelsesplikt, og at tiden nå var inne for kirken til tydelig å si fra at denne bekjennelsesplikt ikke blir ivaretatt.

I 1984 fikk man for første gang en lekmann - det vil si lek-kvinne - inn i sentralstyret, da Torunn Wigen ble valgt. Generalforsamlingene samlet på 1980-tallet sjelden mer enn mellom tjue og tretti deltakere, selv om medlemstallet holdt seg jevnt på over fem hundre. Men en klarere profil i aktuelle spørsmål førte samtidig til økt motstand fra egne rekker. Styret var flere ganger i konflikt med avisen Vårt Land, både utfra konkrete saker der innlegg ble refusert, og i tilfeller der enkeltpersoner ble omtalt satirisk av avisens journalister.

I 1985 ble det nedsatt et litteraturutvalg, som planla en rekke produksjoner. Den første som ble utgitt var Brynjar Haraldsø: "Kirkens tro". Senere er det blitt flere utgivelser.

I 1986 ble det opprettet en egen personalnemnd, som skulle ha som oppgave å hjelpe og støtte medlemmer når disse fikk vanskeligheter fordi de kjempet for å forkynne og bære frem Guds Ord i samsvar med vår kirkes bekjennelse.

De neste årene ble det stadig flere konkrete saker, der medlemmer måtte forsvares etter media-oppslag eller etter urett behandling av kirkelige overordnede. I 1988 gikk Håkon F. Breen, som da ble pensjonert fra domproststillingen i Molde, inn i en ny tjeneste som sjelesørger for FBB's medlemmer.

I 1988 foretok styret under ledelse av daværende formann, Asle Dingstad, en omfattende revisjon av kollektbønnene.

Man inngikk også drøftelser med representanter fra sentralstyret i Presteforeningen. En forutsetning for fortsatt medlemskap i Presteforeningen måtte være at det ble vist full respekt for FBB's teologiske grunnsyn. Det hadde vært mange overtramp den siste perioden, tydelig demonstrert ved siste generalforsamling, hvor ansatser til et presteideal som sto meget langt fra FBB's eget presteideal ble fremmet. Man hadde en åpen og nyttig samtale i forkant av Presteforeningens sentralstyremøte i desember 1988.

De siste års begivenheter

De siste fem år ligger så nær oss i tid, at det er vanskelig å gi et rett bilde av utviklingen. FBB har først og fremst vært preget av et økende antall lekfolk i foreningen, og i 1993 er det hele tre kvinner i styret. De 12 lokallagene er alle aktive, selv om de driver etter noe ulikt mønster, både samtalegrupper, seminarer og konsultasjoner. Samtidig har FBB måttet trappe opp forsvaret for enkeltmedlemmer, for de prester som på grunn av sin overbevisning har brutt med Staten, eller blitt "fradømt kappe og krage". På bakgrunn av et seminar om "Kirkens Grunn - en grunn å stå på, en kurs å følge", som ble avholdt i 1990 i samarbeid mellom FBB, Kirkelig Fornyelse og Kontaktnettet for Kirkelig Samhold, opprettet man "Samråd på Kirkens Grunn". Både i denne saken, og i synet på kvinnelige prester, synes FBB å bli stadig mer marginalisert i forhold til kirkens selvoppnevnte sentrum. Av erklæringer og uttalelser som kom i 1990, var "Kirken og Ludvig Nessa", "Kyrkjestriden i Kvæfjord", og "Det nye MF". FBB frykter en nyorientering både teologisk og kirkelig ved Menighetsfakultetet. Med få unntak er det ikke lenger en nær og direkte kontakt mellom FBB og Menighetsfakultetets lærere. I lys av denne utvikling, og at MF har åpnet for kvinnelige ordinerte lærere, er det kanskje naturlig at FBB-stud's invitasjon av en markert kvinneprest-motstander for kort tid siden skapte store bølger på Menighetsfakultetet. Om det så kun er et historisk paradoks at Den norske kirkes presteforening i FBB's jubileumsår 1994, har både en formann og en generalsekretær som står på kirkens gamle syn i kvinneprestspørsmålet (og hvor formannen også er medlem i foreningen), det vil vi vite ved neste jubileum.

Formenn i B.P.B./FBB

Edv.Sverdrup 1919-21

M.Bjønnes-Jacobsen 1921-22

Olaf Moe 1922-26

D.A.Frøvig 1926-38

Olaf Moe 1938-49

Andreas Seierstad 1949-51

Birger Gulbrandsen 1951-58

Leiv Aalen 1958-63

Erling Ruud 1963-66

Erling Utnem 1966-70

Håkon Haus 1970-73

Einar Solli 1973-76

Sverre Aalen 1976-78

Bernt T.Oftestad 1978-81

Arne Paulsen 1981-83

Kaare Fuglestrand 1983-85

Asle Dingstad 1985-92

Harald Kaasa Hammer 1992-93

Jan Bygstad 1993-97

Styremedlemmer og møtende varamedlemmer:

Edv. Sverdrup 1919-22 (professor ved MF)

D.A.Frøvig 1919-49 (professor ved MF)

Olaf Moe 1919-49 (professor ved MF)

M.Bjønnes-Jacobsen 1919-22 (biskop, Hamar 1922-1934)

James Maroni 1919-36 (biskop, Agder 1930-1946)

Sigurd Normann 1919-36 (biskop, Hålogaland 1937-39)

Gabriel Skagestad 1919-40 (biskop, Stavanger 1940-49)

Th.Freihow 1922-26

Mikael Hertzberg 1922-24

J.R.I.Kvistad 1924-26

Andreas Fleischer 1924-36 (biskop, Bjørgvin 1932-48)

K.O.Kornelius 1926-28

L.Schübeler 1928-45

Johannes Smemo 1928-47 (biskop, Agder 1946-51, Oslo 1951-68)

Ragnvald Indrebø 1932-49, 1962-66 (biskop, Bjørgvin 1948-61)

Th.Norseth 1936-49

Peder Olsen 1940-47, 1951-55

John Røstad 1945-49

Dagfinn Hauge 1945-49, 1953-55 (biskop, Tunsberg 1961-78)

Olav Hagesæther 1947-49 (biskop, Stavanger 1968-76)

Leiv Aalen 1947-49, 1958-63 (professor ved MF)

Sverre Aalen 1949-58, 1964-78 (professor ved MF)

Jens Bjønnes-Jacobsen 1949-53, 1958-60

Lars J.Danbolt 1949-51

Andreas Seierstad 1949-51 (professor ved MF)

Ivar P.Seierstad 1949-51, 1958-61 (professor ved MF)

H.E.Wisløff 1949-51 (biskop, Sør-Hålogaland 1959-69)

L.S.Bulien 1949-55

Leif Flørenes 1949-55

Christen Hallesby 1951-53

Sverre Stoltenberg 1951-53

Sverre Magelssen 1953-55

Alfr. Andresen 1953-55

Gunnar Trana 1955-58

J.O.Rødland 1955-58

Gerhard Atterås 1955-58

Olav Egeland 1955-58

Torbjørn Osnes 1955-60 (dosent ved MF)

Aanund Tønnesen 1958-62

Bjarne Weider 1958-60 (biskop, Sør-Hålogaland 1969-82)

Johs. Aschim 1960-62

Arthur With 1960-61

Gunnar Hartberg 1961-63

Olaf Hillestad 1961-62

Gunnar Stålsett 1962-66 (rektor ved praktikum, Universitetet)

Erling Ruud 1962-66

Kåre Fuglestrand 1964-65, 82-85

Otto Holmås 1965-68

Even Fougner 1965-69 (biskop, Borg 1991-)

Erling Utnem 1966-78 (biskop, Agder 1973-83)

Leiv Sandsdalen 1966-67

Knut Andersen 1966-67

Viktor Anderson 1967-68

Kjell Petter Dahl 1967-71

Andreas Aarflot 1968-71 (biskop, Borg 1976, Oslo 1977-)

Gunnar Lislerud 1968-69 (biskop, Borg 1977-91)

Aage Lunde 1968-71

T.Kolshus 1969-73

Håkon Haus 1970-73

Karl Skarbøvik 1971-73

Olav Skjevesland 1971-75 (rektor og professor ved MF)

Svein Helland 1971-73

Einar Solli 1973-76

Per Flacké 1973-75

Jan Gossner 1973-78

Torleiv Austad 1973-77 (professor ved MF)

Håkon Fred. Breen 1975-77

Helge Aarflot 1975-77

Alf B.Oftestad 1976-79, 1983-85

Arne Lund 1976-77, 1978-80, 1992-93

Kåre Svebak 1977-79

Einar Huglen 1977-80

Bernt T.Oftestad 1978-81 (professor ved MF)

Raymond Berge 1978-80

Tore Wigen 1978-81 (professor ved MF)

H.Sommerset 1979-80

Jan Klausen 1979-85

Leif Michelsen 1980-84

Svein Lilleaasen 1980-81

Kjartan Ruset 1980-81, 1991-92

Brynjar Haraldsø 1981-83, 1991-92 (professor ved MF)

John Olav Larsen 1981-82

Aksel Andreassen 1982-83

Torgeir Flateby 1982-83

Helge Hartberg 1982-83

Asle Dingstad 1983-92

Gunnar Johnstad 1983-89

Astor Kviestad 1983-84

Gunnar Navestad 1984-85

Torunn Wigen 1984-91

Einar Erikstein 1985-

Svein Rise 1985-88

Njål Klevberg 1985-91

Roger Juul 1986-89

Sigurd Svendsen 1988-89, 93-

Otto Odland 1989-91

Alf Danbolt 1989-

Synnøve Neerland 1991-

Harald Kaasa Hammer 1992-93

Finn Egil Tønnesen 1992-93

Ingvard Hageberg 1992-

Tom Hængsle 1992-93

Tove Rustan Skaar 1992-

Jan Bygstad 1993-

Bent-Inge Misje 1993-

Olaug Torset 1993-

Formenn i FBB-stud (MF) (og som har sittet i sentralstyret)

Reidar Hvalvik 1975-77

Runo Lilleaasen 1977-79

Torkild Masvie 1979-81

Harald Hegstad 1981-83

Gunnar Øvstegård 1983-84

Paul Otto Brunstad 1984-85

Geir Afdal 1985-86

Lars Einar Flø 1986-88

Dag Endre Hansen 1988-89

Ronny Heimli 1989-90

Erik Holt 1990-92

Kyrre Klevberg 1992-

FBB's sekretærer

Som sekretær fungerte frem til 1958 et av styremedlemmene, eller oftest et varamedlem, som slik fikk møte i styret for å utføre denne oppgave.

Sigurd Normann 1919 - 1921

Ole Puntervold 1922 - 1925

Otto Halvorsen 1926 - 1930

H.E.Riddervold 1931 - 1937

Th.Norseth 1937 -

Peder Olsen 1945 -

Eugen Spydevold 1958 - 1964

Asbjørn Nielsen 1964 - 1966

Reidar Svoren 1966 - 1969

Anfin J.Skaaheim 1969 - 1976

Anders Moen Kvalsnes 1976 - 1977

Boe Johannes Hermansen 1978 -

Kilder:

FBB's eget arkiv, som inneholder styreprotokoller fra 1919 til i dag, samt korrespondanse.

Olaf Moe's etterlatte papirer, som finnes ved Menighetsfakuletets arkiv. Mellem Brødre 1894-1908 FBB's meldingsblad 1963- Luthersk Kirketidende Norsk Kirkeblad Årbok for Den norske kirke 1952- Norges Geistlighet/Prester i Den norske kirke (utg. 1905, 1914, 1925, 1930, 1949, 1958, 1973 og 1990.) Forhandlinger ved Den norske kirkes presteforenings generalforsamling. Nr. 1 (1902) til nr. 42 (1992).

Litteratur:

H.S.Blom Svendsen: "Den norske kirkes presteforening. 1900-1950", Oslo 1950.

L.Aalen: "Bekjendelsestro Presters Broderkrets Reorganisert", Luthersk Kirketidende 1958, s.313-316.

L.Aalen: "Fem år F.B.B.", Luthersk Kirketidende 1963, s.455-459.

A.Seierstad: "Aktiv Vedkjenningstruskap", Luthersk Kirketidende 1964, s.31-33.

A.Aarflot: "Vitenskapelige Prestekurs. Et historisk tilbakeblikk", Luthersk Kirketidende 1964, s.350ff, 375ff.

R.Svoren: "På Kirkens Grunn" i E.Utnem (red.): "Troen kan ikke tie. Prestelaget for Bibel og Bekjennelse. Jubileumsskrift", Nomi forlag, Stavanger 1969.

E.Ruud: "Prestelaget for Bibel og Bekjennelse i 50 år" i "Årbok for Den norske kirke 1970", s.181-184.

Hans Chr.Mamen: "Inter Collegas. Den norske kirkes presteforening 1900-1975", Andaktsbokforlaget 1975.

B.T.Oftestad: "Skrift og bekjennelsestroskap i dag? Tanker ved FBB's 60-års jubileum" i: E.Huglen og R.Hvalvik (red.): "Ånden og Kirken", Oslo 1979.