Kampen om det seksuelle univers

Jeg tenker på et forhold som gjennomsyrer Bibelen fra dens begynnelse til dens slutt, - nemlig forholdet mellom Gud som brudgom, og hans menighet som brud. 

Bibelen tegner opp et drama som handler om den Gud som oppreiser sitt folk, inngår en pakt med henne, søker fortrolighet, fortviler og sørger over folkets troløshet, forsøker seg på nytt, oppretter en ny pakt, renser folket i Jesu blod, - blodbrud - forberede et bryllup - den store fest - den rene drakt - lengsel, - og til slutt fullbyrdelse. De som kjenner sin Bok og sin Frelser, vet hvilke tekster som taler om dette, og hva dette innebærer rent åndelig og emosjonelt. La det være vår store hemmelighet, - en hemmelighet også Paulus har betrodd oss: Dette med Kristus og menigheten.

Naturmystikk

Tilsvarende tanker har fulgt menneskeslekten fra dens begynnelse. Forskjellige kulturer har oppfattet grunnleggende fysiske forhold, tolket dem, regulert dem og derved beriket opplevelsen av dem. Det dreier seg om selve livshjulet, - som dette at den maskuline himmelen vanner den feminine jorden, som åpner seg og tar imot lys og næring slik at liv kan oppstå. Nå vet vi at her er det snakk om et kretsløp, om at jorden gir vannet tilbake til himmelen, så den igjen kan vanne, etc. Så vakkert er det. Alt er segregert og samtidig integrert i et gjensidig og utfyllende tjenerforhold, - underordnet en større hensikt. Og dette bildet reflekteres og forsterkes av rent biologiske forhold. Like umulig som det er å tenke seg himmel uten jord, er det meningsløst å tenke seg de maskuline og feminine genitalier uavhengig av hverandre. 

Naturen taler sitt eget tydelige språk. Og alle mennesker til alle tider har forstått dette kroppsspråket eller naturens tale, og fortolket det på sin måte. Ingen har forsøkt å late som om fenomenene ikke sa noe.    

Kristenmystikk

Som kristne er vi involvert i et drama der Gud står både for manus, kulisser og instruksjoner underveis. Manus er Bibelen, kulissene det hele utspiller seg innenfor er skaperverket, og den Hellige Ånd instruerer og minner oss på forskjellige forhold.  Dette er den store, kristne diskurs. I hovedrollen står mann og kvinne, utstyrt med sine tydelige biologiske kjennetegn, og tilhørende forskjellig sinnelag. 

Gud står bak skaperverket. Og nå har han også talt til oss spesifikt gjennom Sønnen. Alt løftes opp på et høyere plan, til det endelige plan, til selve fullbyrdelsen, av Ham. Det andre kulturer og religioner har bedrevet, er som rene skyggeteater å regne i forhold til dette. Men nå som dramaet går mot sitt klimaks, og er spent til det ytterste, hører det også med til historien at fallhøyden blir desto større. Jeg vil anta at enhver som har gått i alvorlige giftetanker forstår hva jeg her snakker om. Og jeg tror det er dette avgjørende punkt i kirkehistorien vi nå er i berøring av.

Når Ola og Kari skal gifte seg, så dramatiserer de en tekst av kosmiske dimensjoner. Dette dramaet er prentet inn i deres kropper og sinn, enten de vet det eller ikke. Men for en kristen som har et bevisst forhold til hva som her skjer, representerer dette en enorm eksistensiell berikelse, - dette å få være med å uttrykke selve essensen i Guds skaperverk, og i hans frelsesverk. Bryllupet er ikke betydningsløst. Det er spekket med tydning. Og derfor ikler den kristne kulturkretsen dette fenomenet de vakreste klær, og omgir det med det aller beste vi har av ritualer, musikk, litteratur, kirkebygg og feiring. 

Konflikten

Det heterofile univers representerer et totalt univers med helt bestemte spenningsforhold. Det er totalitært. Og det tillater egentlig ikke en parallell, likestillet virkelighet. For en slik ”likestilling” ville suge kraften ut av hele fenomenet. 

På samme måte er det med det homofile univers. Det er også totalitært i sitt dypeste vesen. Og det homofile ekteskap isenesetter og dramatiser sine egne forutsetninger, nemlig et samfunn som har brutt med naturen og biologien, kulturen og teologien. Her anskueliggjøres selve paradigmeskiftet, nemlig en tilværelse som er snevret inn til å bare gjelde homo sapiens. Det kristne univers har implodert, og falt sammen om menneskene idet de baker seg selv inn i sine egne tanker, inn i digitale remedier og urbane miljøer. Her er det mange fenomener som spiller inn og sammen danner det narsissistisk samfunn. Homofili dreier seg i stor grad om selvspeiling, - om å søke sin egen natur. (Derav ordet ”homo” = det samme som, og ”fili” = kjærlighet.) Slik forstått lever selvfølgelig også mange heterofile i vår tid et homofilt liv, overgitt og prisgitt et totalt menneskeskapt miljø som man er. Men det homofile par er kåret av Tidsånden til å visualisere alt dette på en helt spesiell måte. Og de sprenger snart det heterofile univers innenfra, der – foran alteret.

Sinnbildet

Til syvende og sist mener jeg hele denne kampen dreier seg om identitet, om eksistens, og om vårt mentale bilde av tilværelsen. Derfor er debatten så opphetet. Brud og brudgom, - det er selve sinnbildet av den kristne tro. Et brudepar statuerer alt vi har kjært, på samme måte som Frihetsstatuen utenfor New York representerer de dypeste verdier i den nasjonen. Og en forandring av denne statuen ville aldri blitt tolerert, dersom da ikke hele kulturen og tilhørende materielle forhold på forhånd hadde undergått en omfattende forandring. Da vil forandringen ikke bare være mulig. Den vil være uunngåelig.

For mennesker i et kristent univers representerer vielse av homofile absurditetens teater. Det er trist med alle de flotte kirkebyggene vi må forlate. Men det er tross alt bare snakk om religiøse skall. Kirken har overlevd uten bygninger også under andre regimer. Den største utfordringen er ikke at homofilien flytter inn i disse husene, men at den via digitale kanaler lett kan skli inn i våre sinn og forandre vårt sinnbilde. Skjer det, har kirken tapt sin store hemmelighet.

Ferdinand Wyller, kunstner og forfatter

Artikkelen sto første gang på trykk i VL 3. desember 

Se for øvrig Wyllers hjemmeside: ferdinandwyller.no

Wyller er forfatter av boken: "Ikke av denne verden", hvor temaet i artikkelen utvides.