Kampen om kapitalen

Av Jon Magne Sønstabø

Kristen "barmhjertighet" blir nå markedsført stadig mer aggressivt. Kristelige organisasjoner står i kø i de kristelige avisene for å gi siste nytt om de stadig voksende behovene i arbeidet.

Sterke virkemidler

Virkemidlene som brukes i denne annonsekrigen er sterke, følelser og tekst skal ramme leserne rett i samvittigheten, slik at de gir sine kroner. Bildene av de små barna som ligger lidende i veikanten, det utsultede blikket fra et barn i Afrika, hungersnød og forfølgelse, alt med en følgetekst om at dine penger vil gjøre det så mye bedre. Pengene er svaret, pengene har løsningen.

Omfavnet reklamefaget

De kristne organisasjonene har omfavnet det moderne reklamefagets effektive teknologi for å øke sine inntekter i godhetens tjeneste. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hva er de langsiktige konsekvensene når denne måten å samle inn penger på blir den retningsgivende for kristen misjon og samfunnsengasjement?

De aller fleste vil vel kjenne seg igjen i erfaringen at når en blir eksponert for nød og lidelse - gjerne gjennom nyheter - blir mottakeren over tid mer «immune» mot inntrykkene som kommer gjennom mediene.

Emosjonell sensur

Konsumentene pakker seg mer og mer inn i et empatisk skall som gjør at det som slipper gjennom den emosjonelle sensur er stadig mindre. Menneskelig lidelse, som kommer gjennom nyhetsbildet, blir bare et bildeflimmer som ikke fester seg i tanken. Følelsene vekkes raskt, men daler også fort ned i det vanlige leie.

Den samme effekten vil mye av denne nye kristne annonseringsmetoden også føre til. Når de potensielle givere møtes av helside etter helside med kristelig nød og kristelige behov, så automatiseres en teknikk om ikke å merke seg bildene og tekstene. Nøden griper ikke følelsene, og kontonummeret til annonserende organisasjon forblir ubrukt.

Følgene

Konsekvensen for organisasjonene blir tapte inntekter og da er en i gang med en ny runde med enda mer aggressiv markedsføring. Det medfører at budskapet blir enda mer hjerteskjærende, enda mer massivt, med en kortsiktig vekst i gaveinntektene, før empatien blir mer innkapslet og skjermet og givertrangen stilner. Spiralen har tatt en ny runde mot bunnen.

Når misjonsorganisasjoner omtrent hevder at arbeidets fremtid og vekst er knyttet direkte til organisasjonens inntekter, er da dette en bibelsk riktig påstand?

Hvem er Herren?

Hvem blir da arbeidets «herre», hvis dette er den praktiske lære? Når en organisasjon stadig ber om penger, men aldri om forbønn, hvem er da dens egentlige gud? Når målet er å fylle organisasjonens konto, så blir det fort organisasjonen som tjenes og dyrkes på bekostning av den treenige Gud.

I forholdet til den kristne givertjenesten så finnes det et forbilde i menigheten i Makedonia. Paulus skriver i 2. Kor 8, 1-5: Vi vil nå gjøre kjent for dere, søsken, hvor stor nåde Gud har vist menighetene i Makedonia.  For i sin nød ble de hardt prøvet, men deres overstrømmende glede og dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi.  De ga etter evne, ja, over evne og frivillig, det kan jeg bevitne.  De ba inntrengende om å få bli med på gaven og tjene de hellige sammen med oss.  Og de ga ikke bare slik vi håpet, men de ga seg selv, først til Herren og så til oss, slik Gud vil det. (Kilde: BS, Bibelen 2011)

Et annet utgangspunkt

Her er en annerledes giverglede. Denne har sitt utspring i Guds nåde. Som med alt annet, begynner også denne aksjon i Gud, i Kristus.

Det andre som kan trekkes frem, er at de gir først seg selv, det er en takknemlighetsgave som Gud tar imot. Et menneske ser hva en har fått og vil derfor også legge sitt liv i Guds hender, for der å være et redskap i hans hånd.

I Kristus er det en rikdom som gjør at grepet om lommeboken løsner. Guds arbeid er ikke synonymt med kristelig arbeid. I Guds vingård går arbeidet fremover på tross av mangler og nød, både på det ytre og indre plan. Det ser ut til at dette er en tilstand som arbeidet er lagt inn under av arbeidets Herre.

Tjenesten kan bare skje på Herrens ord og i mange situasjoner oppleves arbeidsvilkårene som håpløse (Luk 5, 4ff). Men fordi Jesus er det han er, kan den kristne få tjene. Som han selv sa: Meg er gitt…gå derfor ut!

Jon Magne Sønstabø (33), bosatt på Askøy.