Kampen om skapelsen

Jens Bruun Kofoed: Til syvende og sidst. Skapelse, tempel og hvile i Bibelen og den gamle Orient.

Museum Tusculanums Forlag, Københavns Universitet 2015, 405 s.

Jens Bruun Kofoed har arbeidet vitenskapelig med spørsmål knyttet til skapelsesberetningen i første Mosebok i mer enn tjue år. Bokens særlige fokus er å diskutere hvilken betydning de seneste landevinninger innenfor arkeologien og tilknyttede sosialvitenskaper får for den moderne diskusjonen om skapelsesberetningen. Dette spisses særlig inn mot den aktuelle bibeloversettelsesdebatten i Danmark hvor «kampen om den danske bibel» har krystallisert seg i nye oversettelser «på vitenskapelig grunnlag».

Et hovedspørsmål er i hvilken grad tekstene må gjengis i lys av omliggende kulturers forståelseshorisonter, eller om de skal oversettes som del av kanon og med hensyn til den normative tekstsamling de inngår i. Det hevdes fra talsmenn for «oversettelse på vitenskapelig grunnlag» at de fleste bibeloversettelser representerer religiøse konstruksjoner som adskiller seg markant fra de hebraiske bibeltekstenes opprinnelige form og karakter. Mot dette har det vært anført at en dansk kirkebibel er en bibel som består av oversettelser som utgjør en kanonisk samling av tekster … Bibelen er kirkens og gudstjenestens bok.

Kampen om den danske bibel er bakteppet for boken. Bruun Kofoed beskriver den ikke så meget som en kamp om det språklige, men om det metodiske grunnlag for bibeloversettelsen. De to første vers i skapelsesberetningen anser han som et slags mikrokosmos av diskusjonen om teksten som kilde og kanon. Med dette som utgangspunkt trekker Bruun Kofoed gammelorientalske tekster og en lang rekke andre bibelske skapelsestekster inn i en omfattende presentasjon og drøftelse av forskeres bidrag og synspunkter.

Boken er skrevet på dansk. Forskningen og de gammelorientalske tekstene som presenteres, innføres i engelskspråklige sitater. På denne måten gir Bruun Kofoed på nordisk mark en gjennomgang av den internasjonale debatten omkring skapelsesberetningen. Gjennom utgivelsen på dansk markerer Københavns Universitetsforlag vilje til å opprettholde dansk som vitenskapelig språk i et internasjonalt kulturhistorisk fag. Dansk akademia går gjennom denne utgivelsen i en annen retning enn i Norge hvor engelsk etter hvert er blitt dominant i vitenskapelige fremstillinger.

Den bibelske skapelsesberetningen er lest gjennom mer enn to tusen år. Underveis er lesere blitt påvirket av kulturhistoriske kvantesprang som tekstene har vært utsatt for opp gjennom resepsjonshistorien. Spørsmålet er da hvorledes senere leseres forståelseshorisonter forholder seg til tekstens opprinnelige forståelseshorisont. I hvilken grad er den opprinnelige forståelseshorisont tilgjengelig og hvordan er den videreført? Kan creatio ex nihilo (skapelse av intet) som ikke er eksplisitt uttrykt i 1 Mos 1, likevel sies å være en del av et meningspotensiale som først senere i kanon blir eksplisitt? Bruun Kofoed argumenterer for at den kristne tradisjonens kanoniske resepsjon av creatio ex nihilo viser at tanken om creatio ex nihilo må sies å være kanonisk implisitt i 1 Mos 1.

Med denne spissformuleringen innleder Bruun Kofoed en informativ presentasjon av kulturhistoriske kvantesprang i forståelsen av skapelse opp gjennom historien frem til vår egen tid. I spenningsfeltet mellom parallelomani og parallelofobi er det med vår nåværende viten vanskelig å bevise at noe enkeltverk er kilde for 1 Mos 1. Alle som har mistanke om eller antyder at hebreerne har lånt fra omliggende kulturer, må innrømme at det har foregått revisjon i stor stil, endringer og nytolkninger på en måte som ikke forekommer i noen annen komposisjon fra det gamle Midtøsten eller i noen annen hebraisk litteratur, oppsummerer Bruun Kofoed med henvisning til forskere han gir sin tilslutning.

I presentasjonen av verdensbilder i den gamle Orienten gir Bruun Kofoed innblikk i et mangfold av forestillinger. Han viser også til likhetstrekk gjennom en felles tredelt vertikal kosmisk geografi som også kommer tydelig frem i Det gamle testamente. På det horisontale plan forekommer forestillingen om en navlesten eller en verdensakse som representerer et bindeledd mellom menneskenes synlige og gudenes usynlige verden, og som spiller en sentral rolle i forestillingene om templene som gudenes bolig og stedet hvor verden ble til. Verdens navle var det sted hvor den synlige verden ble til, og som fortsatt sikret den ro, orden og fruktbarhet som preget det opprinnelige skaperverk. Både i Babylon og Egypt forestilte man seg at templets gudebilde var en manifestasjon av den gud som det forestilte, og at man skulle interagere med disse gudebilder som om man sto overfor gudene selv. Man brakte gudene mat og drikke i overflod. Gjennom ritualer gjenoppførte man det skapelsesdrama som guden var hovedperson i, og aktualiserte seieren over kaoskreftene. Bruun Kofoed fremholder at i den virkelighetsforståelse som kjennetegner den gamle Orient, er den rituelle gjenoppførelse av skapelsesdramaet i templet uløselig forbundet med en forståelse av tempelkomplekset som et mikrokosmos av makrokosmos, hvor alt i den synlige verden utenfor tempelkomplekset avhenger av det som foregår innenfor tempelkomplekset. Det skal sikre korrespondansen eller kontinuiteten mellom menneskets og naturens synlige og gudenes usynlige sfærer.

Et hovedspørsmål i tolkningen av skapelsesberetningen i komparativt og kanonisk lys er om de innledende ord i skapelsesberetningen angir en absolutt eller en relativ begynnelse. En relativ begynnelse innebærer at det allerede kan ha eksistert en materie som dannet utgangspunkt for skaperhandlingen i resten av skapelsesberetningen. Betydningen av en rekke av de første ordene og det hebraiske verbet for «skape», «bara», kan også være avgjørende. Refererer verbet «bara» til materiell skapelse, eller primært til den rolle og funksjon som de forskjellige elementer i kosmos blir tildelt som er en forutsetning for at kosmos kan forvandles til et fullt ut funksjonelt kosmos? Med slike spørsmål beveger Bruun Kofoed seg i minefeltet mellom den gammelorientalske og den kanoniske kontekst. Skal tekstene oversettes i lyset av den samtidige orientalske kontekst og ikke på bakgrunn av tekstenes jødiske og kristne virkningshistorie? Er det bare den førstnevnte som fortjener betegnelsen vitenskapelig, mens sistnevnte må betegnes som en doktrinær og anakronistisk oversettelse? Bruun Koefoed går her grundig og nyansert inn i den polariserte danske debatten mellom historisk-kritiske og konservative forskere og fremhever at det bare er den foreliggende tekst i den jødiske og kristne kanon vi har adgang til, og at den derfor nå – uansett dens tradisjonshistoriske forhistorie – må forstås i lyset av de tekster den litterært og teologisk bevisst er plassert sammen med.

Bruun Kofoed tar leserne med på en sprenglærd ferd gjennom det religionshistoriske og bibelske materialet. Ferden spisser seg i presentasjonen av skapelsesberetningen som en tempelinnvielsestekst med kosmiske dimensjoner. Den innleder en «kanonisk tråd» om hvordan Gud skaper kosmos, så det er ordentlig eller funksjonelt med den avsluttende syvende «skapelsesdag» som en markering av at det opprinnelig var Guds hensikt å opprettholde eller vedlikeholde dette. I analogi med andre orientalske tempeltekster, men innholdsmessig vidt forskjellig, foregikk dette rituelt i tabernaklet og templet med Israel som representant for menneskeheten, inntil den universelle nyskapelse blir en realitet.

En grundig bok krever grundig lesning. Forfatteren betegner i all beskjedenhet resultatet som foreløpig og tentativt. Gjennom ettertanke og kritisk vurdering får han på mange måter frem det unike i de bibelske skapelsestekstene i møte med arkeologiske tekster og funn som viser eksempler på hvordan religiøse forestillinger og virkelighetsoppfatninger fikk billedlig og skriftlig utforming i de kulturhistoriske og religionshistoriske omgivelser.

Boken har

• Ordforklaringer
• Litteraturliste
• Forfatterregister
• Kilderegister

Forfatteren, Jens Bruun Kofoed, er cand theol fra Københavns Universitet 1992 og har i en årrekke undervist i Det gamle testamente ved Dansk Bibelinstitutt. I 2001 ble han dr. philos fra Aarhus Universitet. Han har forskningskompetanse i old-israelitisk og nærorientalsk historiografi, Israels historie og skapelsesteologi. Jens Bruun Kofoed er nå professor II i Det gamle testamente ved Fjellhaug internasjonale høgskole.