Kan Gud ha vist dette?

I juli vil tusener av mennesket fra alle kirkesamfunn i hele Skandinavia strømme til den "Skandinaviske Bibel- og Misjonsuke" i Sarons Dal i Kvinesdal. Over halvparten av deltakerne skal visstnok tilhøre den norske Kirke. Det gir prester og teologer grunn til å følge med i det som skjer der. Det er Aril Edvardsen som har gitt denne virksomheten dens profil, og han taler meget klart og sterkt om det han mener det er viktig fot kristne å legge vekt på i var tid.

I boken "Meg har Gud vist", som utkom i 1974 har han gjort rede for sine visjoner og begrunnet sin tverrkirkelige virksomhet. Det er en fengslende bok med et innhold som man ikke blir så lett ferdig med. Boken kan egentlig ikke anmeldes som en vanlig bok. AE opptrer med denne boken som profet blant Guds folk, og innholdet i boken må derfor bedømmes etter 1. Tess. 5,19-21: "Utslukk ikke Ånden, ringeakt ikke profetisk tale; men prøv alt, hold fast på det gode."

"Det gode" som jeg gjerne tar med fra denne boken, er blant annet følgende: Den sterke vilje til Bibeltroskap, den dristighet og det engasjement som boken gir uttrykk fot, åpenheten fot Guds Ånd, det lidenskapelige rop til de etablerte kirker om ikke å "stivne" i død renlærighet, og den sterke botstonen som slås an når det gjelder vår holdning til og vår omtale av andre kirkesamfunns medlemmer.

Men boken vil mer enn dette. Het er synet, visjoner; om Guds universelle kirke i endetiden, om hva alle kristne nå må gjøre i denne siste tid før gjenkomsten, og om "hva Gud må gjøre i alle kirkesamfunn". Her er utsyn over hele kirkehistorien, her er dristige og nye tolkninger av fortellinger og skriftavsnitt i GT og NT.

Det kunne være mye å skrive om her, men det er den bærende hovedtanke, visjonen, som må prøves på Guds ord. Og det AE mener Gud har vist ham, er at vi ikke må tale mot noe kirkesamfunn eller mot noen medlemmer av disse. Acta 10,28 er hovedstedet: "Men meg har Gud vist at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent". Gud har i visjoner deretter vist ham at det i tiden like før gjenkomsten skal skje en åndsutgydelse over alt kjød (Joel 3), og at åndsdøpte kristne fra alle kirkesamfunn skal samles i en mektig vekkelsesbevegelse og utgjøre det synlige Kristi legeme, Bruden som Kristus skal komme og hente.

I fremstillingen av disse hovedtanker, og i måten de begrunnes på ut fra Bibelen, må jeg ut fra Skriften dessverre forkaste det meste. Her er klare svermeriske drag, og flere utsagn som ikke lar seg forene med Guds ord. Jeg vil særlig nevne tre ting:

Det første gjelder synet på menigheten og menighetens historie. Det går i korthet ut på at menigheten i NT består av åndsdøpte mennesker som levet "et kristenliv på et høyere plan, et liv i overflod". Helt frem til vårt eget århundre har det vært mørke tider fot menigheten, med unntak av visse gjenoppdagelser av bibelske sannheter (Luther - rettferdiggjørelsen, Wesley - helliggjørelsen, Barratt - vanndåpen (!)). Men nå finner det sted en gjenoppdagelse av åndsdåpen, og det er ifølge AE tegnet på at åndsutgytelsen over alt kjød (Joel 3) er i ferd med å skje.

Skillet mellom gjenfødt og åndsdøpt slik det forstås her, er ubibelsk. Det trenger vi her ikke gå nærmere inn på. Synet på menighetens historie et en konstruksjon som henger sammen med synet på menigheten, eller rettere kirken. Når Kirken er den synlige forsamling av åndsdøpte kristne fra alle kirkesamfunn, blir det vanskelig å finne noen som et rett åndsdøpt før i vår tid! Skriften lærer ikke at det inntil den siste tid vil være mørke over menigheten, og at det så skal fremtre én synlig kirke av åndsdøpte. Det har alltid vært kun én Hellig alminnelig Kirke, og det vil det alltid være. Og denne kirke kjennetegnes ikke ved de åndsdøpte, men ved at evangeliet forkynnes rett og at sakramentene forvaltes rettelig (jfr. CA 7).

AE's syn på menigheten er for det andre båret av en sjeldent klart uttrykt herlighetsteologi. AE vil gjøre den skjulte Kirke synlig. Typisk er tittelen på bladet "Troens Bevis" (uth. her), og omslaget på aprilnummeret, som handlet om " . . . hva Gud nå gjør i Danmark". Fordi kristne fra forskjellige kirkesamfunn mottar den såkalte åndsdåpen, er for AE Guds handling åpenbar og den ene Kirke synlig. Dypest sett er det inkarnasjonen det står om her. Når kirkens overnaturlighet gjøres åpenbar gjennom en empirisk åndsbesittelse, er det ringeakt for den Gud som har valgt å møte oss gjennom menneskelige tegn i Ord og sakrament.

For det tredje er bibelsynet ikke skriftmessig. Det viser AE's egen bibelbruk. Det er ikke Skriften alene, forstått ut fra Kristus som Skriftens sentrum, som er rettesnor, men det er Skriften, forstått som en rekke enkeltord, der åndsdåpen er hovedpunkt og der visjonene om menigheten i endetiden bestemmer hvordan tekstene fra GT og NT skal tolkes (se f. eks. s. 83-98). AE vil være bibeltro, ja, han vil selv mene at visjonene ikke sier noe annet enn Bibelen selv. Men ser man nøyere etter, blir det klart at hans eget Bibelsyn er bestemt av åndsdåpserfaringen og visjonene. Bare et nytt syn på hva som er sentrum i Skriften kan gi et nytt Skriftsyn som så igjen kan korrigere visjonene og sette Åndens dåp inn i dens rette sammenheng.