Kan kvinner være prester?

Ifølge dikteren Baudelaire finnes det «bare tre hederlige mennesketyper: Presten, krigeren og poeten. De andre er skapt for å ha et yrke.» Hederlige eller ikke – dikteren har rett i at det å være prest ikke er et «yrke», langt mindre en «jobb»; det er en særegen måte å være menneske på. Det samme gjelder krigeren og poeten.

I Den norske kirke er det blitt et yrke å være prest. En dame kan si at hun «jobber som biskop». I katolske ører lyder dette besynderlig, for det som særmerker både biskopen og presten, er ikke hva han gjør, men hva han er. Han er viet til en tjeneste der han stiller sin egen person helt og fullt under en Annen. Når han forkynner ordet og bærer frem brødet og vinen, gjør han det in persona Christi, som det heter i tradisjonen, han taler og handler på vegne av Kristus. Rituelt uttrykkes dette i selve kirkerommet, i alteret han står ved, i skrudet han bærer, i bevegelsene han gjør og i de rituelle ordene han uttaler. Helt frem til 1960-tallet var det også i Den norske kirke utenkelig at presten skulle si eller gjøre noe som ikke var foreskrevet i alterboken. Den var en del av norsk lov. Bare på prekestolen hadde presten lov til å bruke sine egne ord for å forkynne Guds.

I Den norske kirke kom bruddet med den felleskristne tradisjonen for alvor i 1960, da den første kvinnelige presten ble viet under stor motstand fra flertallet av biskoper, prester og troende legfolk. Denne «relativiseringen» av tradisjonen fikk etter hvert store følger for hele mentaliteten i statskirken. Den ble «sosialdemokratisert». Den gamle embetskirken begynte å kalle seg «folkekirke» samtidig med at folket mer og mer ble borte fra gudstjenesten. Biskoper og prester ble fratatt lederskapet, og den helt ubibelske «rådsstrukturen» ble innført. Kirken skulle ut fra tidsånden være «demokratisk», ikke «hierarkisk», slik den er etter sitt apostoliske opphav og vesen. Vi kan være nokså sikre på at hadde en slik tradisjonsløs «demokratisme» gjort seg gjeldende allerede i oldkirken, ville det neppe vært noen kristen kirke på jordens overflate i dag.

Disse grunnleggende brudd med kristen tradisjon har i økende tempo ført nye med seg. Statlige lover om likestilling og «arbeidsmiljø» er gjort gjeldende i kirken, prestene har krav på frisøndager og kompensasjon for «ubekvem arbeidstid», vinen er alkoholfri, alterbrødet «glutenfritt» og sognepresten er redusert til en kommunal funksjonær under kirkevergen. Selv om statskirken formelt er avviklet, har kirken aldri før hatt et så tett samliv med statlig ideologi og praksis. Til og med abortloven har nå fått bispeflertallet på sin side. Sosialdemokratiet har fått en kirke etter sitt hjerte, og drivkraften i alt dette har fra kirkens side ikke minst vært de kvinnelige prestene. De liker fremdeles å ta på seg martyrminen for å få oss til å tro at de ikke fullt ut er akseptert, men sannheten er at det er de som i dag har definisjonsmakten i Den norske kirke. Til og med Skriften har til tider fått vikeplikt for feminismen. Prestegjerningen er i ferd med å bli et kvinneyrke.

I et slikt ideologisk klima virker det nærmest grotesk når en ung prest står frem og tinglyser sin motstand mot kvinnelige prester. Sogneprest Benjamin Anda er en modig mann, som mild i form og sterk i sak sier det kristenheten har sagt i snart to tusen år. At slikt vekker oppmerksomhet og forskrekkelse, viser hvor fjern kristendommen er blitt for de fleste. Folk har glemt hva et trossamfunn er. Benjamin Anda sier bare det som også her til lands var selvsagt for to generasjoner siden, og som fremdeles er selvsagt i storparten av kristenheten.

Over to tredjedeler av verdens kristne hører til den katolske eller de ortodokse kirkene, der kvinnelige prester prinsipielt er utenkelig. Dette fastslo den hellige pave Johannes Paul 2. i dokumentet Ordinatio sacerdotalis i 1994: «For å fjerne all tvil i en så viktig sak, en sak som henger sammen med selve Kirkens guddommelige konstitusjon, og i kraft av mitt oppdrag om å «styrke brødrene», kunngjør jeg at Kirken ikke har noen autoritet til å gi prestevielse til kvinner, og at denne avgjørelsen skal anses som den endelige av alle troende i Kirken.»

I den katolske, og særlig i de ortodokse kirkene, spiller det rituelle en langt større rolle enn i protestantisk kristendom. I ortodoks liturgi er det ikoniske skjegget nærmest en del av presteskrudet, og bare en mannsrøst kan gi troverdighet til den Kristus-symbolikken som den liturgiske dramaturgien krever.

I den katolske kirke kan kvinner være teologiske professorer, prestelærere og pavelige rådgivere, men like lite som en mann kan føde barn, kan en kvinne stå ved alteret og symbolisere Kristus. Grunnen ligger i selve inkarnasjonen. Gud ble mann. En kristendom som ser bort fra dette, ender i gnostisisme. Presten Benjamin Anda synes å stå alene, men han har kirkehistorien og det meste av kristenheten på sin side. I tider som disse må presten også være kriger og poet.

(Tidligere publisert i Vårt Land)