Kantate fra Bachs ungdomsår

Leander Franke: Johann Sebastian Bachs Actus Tragicus

Musik - Budskap - Kontext

Norma Bokförlag 2022

Hft 148 sider

Forfatteren av boken, Leander Franke, f 1988, er en svensk kirkemusiker og musikkforsker. Ifølge omtalen av ham i boken er tyngdepunktet i hans forskning forholdet mellom musikk og teologi. Han har vært med på mange fremføringer av Bachs kantater, som solist, dirigent og instrumentalist.

Boken handler om Bachs kantate nr 106, «Gottes zeit ist die aller beste Zeit» eller «Actus Tragicus», som den også kalles.

Vi siterer fra bokens omslag:

«Actus Tragicus är ett fascinerande vokalverk komponerat av den unge Johann Sebastian Bach. Styckets djupa teologiska innebörd, dess starka symbolik och inte minst dess tidlöst vackra musik har fascinerat musikutövare och åhörare genom århundraden. Denna bok är en djupdykning i detta stycke som inleder med dess tillkomst och sammanhang följt av en ingående analys av verkets musik, struktur, text och teologi. Därefter följer en genomgång av verkets receptions- och tillämpningshistoria internationellt och i Sverige där även idéhistoria, politisk ideologi liksom verkets överföring i konst, litteratur och dans med mera behandlas. Avslutningsvis får fyra auktoriteter inom olika områden berätta om sin relation till och förståelse av verket»

Franke har skrevet en meget lettlest bok om denne flotte kantaten, som Bach skrev bare 22 år gammel. Det er etter all sannsynlighet en begravelseskantate. Man vet ikke hvem den ble skrevet for. Den har et gripende innhold, som både tekstlig og musikalsk berører en dypt.

Franke innleder boken med et «Preludium» som inneholder en innledning og en prolog. Prologen gir oss en stemningsrapport fra en av hans egne fremførelser av kantaten, en god appetittvekker til videre lesning. Deretter kommer en kort biografisk beskrivelse av Bach frem til hans tjeneste som organist i Mühlhausen (1707-08), som ble skrevet i løpet av de to årene han var der.

Bach skrev aldri titler på sine kantater. Det vil si at de «titler» som ble brukt, er ganske enkelt første linje i den første sang i kantaten. Derfor har denne kantate fått navnet «Gottes zeit ist die aller beste Zeit». Når denne kantate også kalles «Actus Tragicus», er det fordi man senere har gitt den dette navn.

Franke nevner den spesielle instrumenteringen i kantaten, fraværet av fioliner og bratsjer. Av strykere er der kun to viola da gamba (forløper for celloen). I tillegg brukes to blokkfløyter og basso continuo (Franke har en diskusjon om hvilke instrumenter som ble brukt til dette på Bachs tid. I dag er det vanlig å bruke cembalo/orgel pluss cello).

Denne instrumentasjonen, med de sprø blokkfløytetonene og den mørke strykerklangen er noe som passer godt til «sørgemusikk», påpeker Franke, og han viser også til Telemann som gjør det samme i sin Trauer-Actus.

I kapittelet «Tekst og teologi» vises til at Bach bruker bibelsitater, lutherske salmer og andre tekster. Noe som er svært vanlig i hans senere kantater.

Ellers påpekes det i dette kapittel, at Bachs musikk er preget av ortodoks luthersk teologi, med klart fokus på skjelningen mellom lov og evangelium.

Han siterer bl.a. teologilærer ved Församlingsfakulteten i Gøteborg, Daniel Johansson, som bl.a. sier følgende: «Jag menar att Bach porträtterar denna distinktion mellan Lag och Evangelium i sitt verk (Actus Tragicus), ja, faktisk låter han åhøraren erfara Lagens och Evangeliets arbete»

Dette kan jeg bare istemme. Måten Bach kombinerer bibelsitatene, og hvordan han tolker dem musikalsk, viser tydelig hans forståelse av forholdet mellom lov og evangelium. Jfr. f.eks. et sted der koret synger: Det er den gamle pakt: husk, du skal dø! Dette er uttrykk for loven. Sopranen synger: Ja, kom, vår Herre, kom! Dette er uttrykk for evangeliet. Bach viser også i denne sang at evangeliet får det siste ord i og med at sangen toner ut med ordet «Jesus» hos sopranen (Ja, komm, Herr Jesu!)

I neste sang synges det fortrøstningsfullt fra Salme 31, 6: «I dine hender overgir jeg min ånd».

Boken har et meget interessant kapittel om selve musikken, som gir gode og fyldige kommentarer til de enkelte satser og hjelper oss til å gå dypere inn i kantatens innhold, både tekstlig og musikalsk. Alt ifra en beskrivelse av den gripende Sinfoniaen som innleder kantaten til den avsluttende koral, en jublende lovsang til den treenige Gud:

«Glorie, Lob, Ehr und Herrlichkeit sei dir,

Gott Vater und Sohne bereit’,

dem Heilgen Geist mit Namen!

I kapitlet «Resepsjonshistorien», vil forfatteren vise hvordan kantaten «Actus Tragicus» er blitt tillempet og betraktet under tiden fra dens tilkomst til i dag.

Det har oppstått en forståelse av at Bachs musikk ble hurtig glemt etter hans død. Det er ikke tilfellet. Hans musikk ble fortsatt fremført, på tross av en ny fremvoksende musikkstil, og på tross av at han ikke lenger kunne fremføre sine egne verker. Ca. femten år etter Bachs død spilles hans musikk både i Berlin og etter hvert også i Frankfurt. «Actus Tragicus» ble sunget årlig i Berlin fra 1855.

I dette kapittel beskriver Franke også hvordan Bachs musikk generelt ble mottatt og videreført. Et eksempel på dette er avsnittet som kalles «Kompilasjoner». Det handler om at man satte sammen enkeltsatser fra ulike kantater, og fremførte dem nærmest som et potpurri. Den gode hensikt med dette var å gjøre Bachs vokalmusikk mest mulig spiselig for publikum. Men, som forfatteren sier, tidens musikkforskere var bare måtelig imponert over dette.

Dessverre har det sneket seg inn en feil i innholdsoversikten i boken, hvor dette kapittel blir kalt for «Komplikasjoner» istedenfor «Kompilasjoner».

Franke beretter videre om hvordan Bachs musikk, inklusiv «Actus Tragicus», har inspirert skjønnlitteraturen. Videre berettes om den skjebne hans musikk ble utsatt for gjennom ulike politiske ideologier, hvor man tolket tekst og musikk slik at det passet med deres ideologi, jfr. hva som skjedde under 2. verdenskrig og i DDR.

Så følger et fyldig kapittel om resepsjonshistorien i Sverige og om Bach i vår tid.

Boken avsluttes med intervjuer av fire personer om deres forhold til «Actus Tragicus», en dirigent, en blokkfløytist, en sanger og en teolog.

Leander Franke har gitt oss en lesverdig bok, som gir en god innføring i denne spesielle kantaten fra Bachs ungdomsår.

Sigmund Hjorthaug