Kierkegaard, pressen og biskopene

I 1846 offentliggjorde Søren Kierkegaard en bok hvor han blant annet diskuterte pressens rolle i et demokrati. Faren ved et demokrati er at det forfaller til et matematisk likhetsbegrep hvor alle oppfatninger teller likt uten hensyn til dybde og bredde i forståelsen. Kierkegaards bekymring er at pressen kan bli en tjener for det forflatede demokratiet ved å fungere som en hund som jager enhver som stikker seg ut. Den som utfordrer den forflatede og kompakte majoritet, vil få pressen etter seg inntil vedkommende tier stille.

I alt vesentlig har Kierkegaard rett – stort sett er det slik pressen fungerer. Den siste tids utvikling i Den norske kirke har vist at den nå også kan regne med biskopenes støtte. Det fins prester som med en gjennomtenkt begrunnelse og i dypt alvor ønsker å fastholde det standpunkt at det i visse henseender er forskjell på menn og kvinner. De mener også, som kirken stort sett alltid har gjort, at denne forskjellen godt kan få konsekvenser for hvordan den kirkelige tjeneste skal utformes. Det utfordrer det likhetsideal som hevder at vi alle er kopier av hverandre. Derfor må disse prestene hamres på plass. Inntil nylig hadde biskopene en viss sans for den tanke at kirke og samfunn ikke trengte å være kopier av hverandre, og holdt derfor sin hånd over slike prester. Det gjør de ikke lengre, og prestene er nå med biskopenes velsignelse utlevert til den jagende presse.

Det biskopene ikke gjør, er å fortelle oss på hvilken måte disse prestene har brutt med sitt ordinasjonsløfte, eller på andre måter har laget uholdbare tilstander i menighetene. Det er åpenbart tilstrekkelig avskjedsgrunn at de har utfordret dogmet om likestillingen og dermed ideen om at vi alle er kopier av hverandre. Det er rom for så mangt i Den norske kirke, men på dette punkt må den nye ortodoksien åpenbart fastholdes med alle midler.

Selvsagt skal de kvinnelige prestene gis gode arbeidsvilkår og få utføre sin tjeneste uten hindringer. Det er ikke det denne saken dreier seg om. Det den dreier seg om, er om prester som er bundet av Den hellige Skrift og kirkens tradisjon – Kierkegaard kaller det å være bestemt av møtet med det evige – også har en plass i Den norske kirke. Inntil nylig holdt biskopene døren åpen for dette, men nå har de lukket den, låst den og kastet nøkkelen. Men hva skal vi med en kirke som ikke har plass for dem som tar møtet med Den evige på alvor?

Knut Alfsvåg