Kirke i krise

Bispemøtet har kommet med sin uttalelse om 'De homofile i kirken'. Et mindretall av biskopene går inn for kirkelig anerkjennelse av homofili. De går også inn for en eller annen form for kirkelig velsignelseshandling for inngått partnerskap, samt ordinasjon av praktiserende homofile til kirkelige stillinger. Flertallet i bispemøtet vil ikke gå inn for en slik anerkjennelse av homofilt samliv, med den begrunnelse at det livsvarige monogame ekteskap mellom mann og kvinne er den eneste samlivsform som kan forsvares på grunnlag av Bibelen. Likevel er bispemøtets flertall ikke rede til å dra noen praktiske konsekvenser av den innbyrdes uenighet: Det understrekes meget sterkt at uenigheten ikke skal få noen følger for det kirkelige fellesskap.

Bispemøtets uttalelse har skapt sorg og til dels sterke reaksjoner. Men uventet har den ikke vært for de som har fulgt med i debatten de senere år. Heller ikke kan det ha kommet som noen stor overraskelse at det var nettopp de tre biskoper i Hamar, Tunsberg, og Nord-Hålogaland som ble 'utbryterne'.

Nå har altså bispemøtets mindretal gitt et votum som går rakt imot Guds Ord. Dette har en signaleffekt som slett ikke bør undervurderes. Det er tydelig at selv om Kirkemøtet (som nå vil få oversendt saken) ikke skulle gå inn for mindretallets konklusjoner, er det nå skapt en klar forventning om at vi om ikke mange år vil se den samme utvikling hos oss som i Danmark og Sverige: Her er det ikke bare tale om en kirkelig anerkjennelse av homofilt samliv, men ritual for kirkelig velsignelse av homofile parforhold er under innføring.

Problemet med mindretallets uttalelse, er at den på grunnleggende måte bryter med den kristne tro og med kirkens fundament:

For det første bryter den med Bibelens skapertro. Da Gud skapte mennesket i sitt bilde, skapte han dem til mann og kvinne. Både fysisk og psykisk er mann og kvinne slik skapt, at de hører sammen, og denne samhørighet skal ha sitt uttrykk i ekteskapet. Når mann lever med mann, eller kvinne med kvinne, slik ektefeller skal leve sammen, er det en pervertering av Guds skapervilje og -ordning. Selv om mindretallet gir uttrykk for at de vil holde på ekteskapet som den grunnleggende skaperordning, gjør de dette til tomme ord, ved at de samtidig åpner for en samlivsform som ikke kan gis noen gyldig teologisk begrunnelse.

For det andre bryter den med Guds lov. Guds bud forbyr i klare og sterke ordelag enhver form for homofile handlinger (se f.eks. 3 Mos 18,22; Rom 1,24ff; 1 Kor 6,9f). Dette fordi skapelsen og loven henger nøye sammen. De konkret etiske påbud og forbud er i Skriften uttrykk for Guds skapervilje. Det går derfor ikke an, slik det idag er blitt mer og mer vanlig, å spille generelle etiske overveielser ut mot Skriftens konkrete moralbud. Når man f.eks vil hevde at kjærlighetsbudet tvinger oss til å sette et av de ti bud til side, ender man opp i vilkårlig subjektivisme i etikken. Et av de mest grunnleggende poeng i kristen etikk, er at det aldri er den enkeltes private preferanser som er normgivende, men at kirken har en objektiv norm gitt i Guds ti bud. Skal Kristi kirke tale rett, må den tale som Skriften taler, og ha mot til å kalle en spade for en spade: Homofil praksis er synd mot Gud.

For det tredje bryter mindretallsuttalelsen med troen på Bibelen som Guds Ord. Når man, slik mindretallet gjør, hevder at 'bibelen inneholder Guds Ord, men ikke er identisk med Guds ord', lanserer man den klassiske tese i liberal teologi. Da etablerer man et skille mellom menneskelig og guddommelig som går gjennom Den hellige Skrift. Problemet blir da: Hvem har myndighet til å fortelle hva som er 'guddommelig' og hva som er 'menneskelig' i Skriften? Og hvilke kriterier skal en bruke for å skille mellom disse? Her viser teologihistorien fra de siste 200 år med all ønskelig tydelighet at en slik distinksjon leder ut i ren vilkårlighet, og gjør teologi og kirkeliv til forum for babelsk forvirring. Men slik har den kristne kirke aldri tenkt og trodd om Skriften. Tvert om: Kristi menighet på jord har trodd på og bekjent seg til hele Skriften som Guds Ord. Her er det Gud som taler, gjennom sine tjenere. Den hellige Skrift har for Kristi kirke samme betydning som draft og kompass har for en som skal navigere på sjøen. Kastes begge deler over bord, kommer skuta fort ut av kurs, med fare for havari. Å bøye seg for Skriftens tale, er å bøye seg for Gud. Å ikke bøye seg for Den hellige Skrift, er opprør mot Gud. Dette gudsopprør er nå bispemøtets mindretall blitt eksponenter for. At disse biskoper har villet lytte mer til moderne pressgruppers propaganda enn til Den hellige Skrift, diskvalifiserer dem som veiledere i en kristen kirke.

For det fjerde forfalsker man i den tenkning som legges for dagen rundt dette, Skriftens budskap om nådens Gud og evangeliet. Når Guds kjærlighet blir ensbetydende med at Gud godtar synd, er budskapet om Guds nåde forvrengt til det ugjenkjennelige. Forkynnelsen av Guds nåde i Kristus innebærer ikke at den hellige Gud anerkjenner synd, men om at han tvert om frelser fra synd. Evangeliet om syndenes forlatelse har aldri betydd syndenes tillatelse. Å hevde slikt, er å bedra mennesker som har det vondt, og føre dem vill. Derfor har den kristne kirke alltid talt om omvendelse når den har talt til syndere: Å være en kristen er å vende seg fra sin synd, og til Kristus. Det er påfallende at hverken flertall eller mindretall i bispekollegiet vil tale om synd og omvendelse i sin uttalelse.

I tillegg bør det her nevnes at man står overfor et gedigent problem i etikken når man hevder at kjærlighetsbudet tvinger en til å sette til side andre Guds bud. Dette bygger nemlig på den underliggende forutsetning at enten vil det koste for mye å etterleve disse Guds bud. Eller så er disse Guds bud ikke gode i seg selv, med de uoverstigelige vansker dette vil medføre både for åpenbarings- og Gudsforståelsen. Skal en kristen kirke bare forkynne de Guds bud som det ikke koster stort å overholde?

Det tør dermed være klart at den teologi som ligger bak uttalelsen fra bispemøtets mindretall, ødelegger helt sentrale sannheter i det kristne budskap: Både skaperteologien, den grunnleggende gudsforståelse (troen på Gud som en hellig Gud), Den norske Kirkes fundament i Bibelen, og læren om frelsen slik den kommer til uttrykk i forkynnelsen av lov og evangelium, endres på avgjørende vis. Homofilispørsmålet er altså, som man vil se, ikke et spørsmål som bare berører et isolert område av kirkens tro. I stedet har det vidtrekkende konsekvenser for hele kristendomsforståelsen. Vi har her med en 'teologi' å gjøre som på avgjørende måte bryter både med Bibelen og vår kirkes bekjennelse. Med dette skulle det også være godtgjort at når den 'konservative' gren av kirken så skarpt setter seg imot den nye 'erkjennelse' som bispemøtets mindretall har gjort seg til talsmenn for, bygger det ikke på noen 'primitiv biblisisme' som pukker på enkelte løsrevne bibelvers. Tvert om bygger man på en helhetsforståelse av det bibelske budskap som har vært den kristne kirkes entydige fellesgods gjennom 2000 år.

I tillegg er det nødvendig å tilføye:

Det er for det femte ikke sant, slik den homofile propaganda gjennom en årrekke har hevdet, at de homofile er 'skapt sånn'. Den Allmektige har aldri skapt noe menneske med synd. Derimot er det mulig at en homofil kanskje er 'født sånn'. I så fall skiller han/hun seg ikke vesentlig fra andre mennesker: Vi er alle født med synd. Men om vår synd er aldri så mye medfødt, innebærer det ikke at jeg har rett til å leve den ut. Tvert om er kjernen i det kristne budskap at dette er noe jeg skal omvende meg fra, og så leve i forsakelse og tro. Der går intet ekstratog til himmelen for homofile, i den forstand at de, til forskjell fra andre mennesker, skal ha rett til å leve ut sin syndige legning. Å omvende seg, er å vende seg bort både fra hva jeg gjør, og fra hva jeg er. Og vende seg til Jesus for å bli frelst.

For det sjette river den tale vi her møter, enheten i vår kirke i stykker. Vi vil nå se en dyp og ødeleggende splittelse fra rot til topp i Den norske Kirke, med varig strid og ufred. Dette er alltid følgen av vrang lære. Da hjelper det lite at både flertall og mindretall i bispekollegiet med styrke hevder at uenigheten dem imellom ikke skal få noen følger for enhet og fellesskap i kirken. Ifølge Confessio Augustana (som er Den norske Kirkes grunnleggende reformatoriske bekjennelsesskrift), art. 7, er kirkens enhet ikke primært av organisatorisk art, men grunnet på enighet om budskapets sannhetsinnhold. Dette fundament er det nå rettet et alvorlig slag mot.

Mindretallsuttalelsen som nå er kommet, er det foreløpige toppunkt i en utvikling der den homofile bevegelse, som har vist seg meget dyktig i å bearbeide media, har maktet å snu opinionen. Idag er det er sterkt press mot kirken og dens ledelse: Bøy dere for folkemeningen, tilpass dere tiden!

Dersom det går på dette område som i kvinneprestsaken, kan man vente en 3-trinns utvikling i kirken: I første stadium bearbeider en meget aktiv pressgruppe kirken og dens ledelse for å vinne anerkjennelse. I neste omgang oppnår man en delvis anerkjennelse, idet det blir kirkelig legalt å godta homofili og foreta kirkelige forbønnshandlinger for homofile. Det tør være klart at vi nå er på vei inn i 'stadium to' i homofilispørsmålet. Det tredje og siste stadium er at 'det gamle syn' skyves ut i periferien, og blir kirkelig marginalisert. Dette har vært utviklingen i våre naboland, og vi vil etter alle solemerker oppleve det samme hos oss. Den liberale falanks i kirken har med bispemøtets uttalelse oppnådd akkurat hva den ønsket: Professor Kjetil Hafstad og professor Berge Furre har målbevisst arbeidet for å få en kirkelig pluralisme der et nytt syn på homofilispørsmålet skal ansees som likeberettiget med det som gjennom 2000 år har vært kirkens entydige budskap. Ved at bispemøtets flertall har kommet disse i møte, er Den norske Kirke brakt inn i en kritisk situasjon: Selve det sentrale i kirkens budskap revideres.

Alvoret i denne saken er så stort, at forkynner kirken ikke sannheten i samsvar med sin grunnvoll nå, vil feiringen av kirkens 1000 års jubileum dette året kunne komme til å bli gravøl for Den norske Kirke som bekjennende kirke.

Jan Bygstad,

formann i Foreningen for Bibel og Bekjennelse.