Kirke, kjønn og virkelighet

Alf Kjetil Walgermo påstår i Vårt Land lørdag at Bibelens budskap er at kvinnene er essensielle og tettest på evangeliet. Det er helt rett, og jeg påstår det samme i min nylig utgitte bok Bibelen uten filter: Bibelforståelse, kirke og kjønn. Det forunderlige er imidlertid at Walgermo oppfatter dette som et argument i diskusjonen om forholdet mellom kjønn og kirkelig tjeneste. Det gjør nemlig hverken Jesus eller apostlene. Kanskje vi burde overveie om de kan ha hatt sine grunner? Da kunne vi i det minste ha unngått den beklemmende følelsen av overlegenhet i forhold til det store flertall av kristne i historie og nåtid som har fulgt Jesus og apostlene på dette punkt.

Heller ikke Halvor Nordhaug lar seg forvirre av selvkritiske refleksjoner i sitt innlegg i samme avis. Frimodig bygger han sitt syn på NT-tekster som aldri har vært ansett som relevante i denne sammenheng, og når han kommer til dem som er det, parkerer han dem ved hjelp av akkomodasjonsargumentet: De er tilpasset sin samtid og er derfor uinteressante. Det beste man kan si om dette argumentet, er at det er anvendelig. På denne måten kan en nemlig ta hvilken som helst tekst til inntekt for hvilket som helst standpunkt. Argumentet har da også med stor flid vært benyttet av protestantiske teologer som ikke liker det bibeltekstene sier.

Nordhaug påstår at den som tenker prinsipielt annerledes enn ham i denne saken, gjør seg skyldig i det han kaller «kjønnsmetafysikk». Det er en ganske treffende betegnelse på det vi her egentlig diskuterer. Det underliggende problem er nemlig forståelsen av kjønn innenfor rammen av en helhetlig virkelighetsforståelse. Uenighet på dette punkt informerer i vår tid mange flere diskusjoner enn den som dreier seg om kirkelig tjeneste. Skal vi tenke prinsipielt, er det derfor dette vi må tematisere. Kanskje en god begynnelse da kunne være å dekonstruere den kjønnsmetafysikk Nordhaug og Walgermo holder seg med, og som for tiden også har stor allmennkulturell anerkjennelse?

Utgangspunktet er her at kvinner og menn i størst mulig grad skal være gjensidig utbyttbare. Kjønnenes ulikhet speiler altså ikke et guddommelig mysterium, slik Bibelen hevder, men er en slags biologisk uregelmessighet som skal undertrykkes i størst mulig grad. Dette er et irrasjonelt og virkelighetsfjernt utgangspunkt som motsies av alle menneskers erfaringer. Likevel er det i vår tid blitt det kirkelige og allmennkulturelle majoritetsstandpunkt. Forutsetningen for denne virkelighetsforståelsen er troen på at det eneste som reelt eksisterer, er konkrete fakta, mens alle forsøk på å sette dem inn i en meningsfylt sammenheng, oppfattes som private og individuelle fortolkninger. Derfor kan den felleskristne enighet vi inntil nylig hadde når det gjaldt kjønnsforståelsens forutsetninger og konsekvenser, avvises som subjektiv vilkårlighet. At en dermed kaster nye problemer inn i de allerede kompliserte økumeniske relasjoner, ser ikke ut til å bekymre noen. Heller ikke spørsmålet om den nye kjønnsmetafysikken i det hele tatt er forenlig med troen på Gud som Skaper.

Både menns og kvinners kirkelige tjeneste er viktig. At patriarkalske strukturer gjennom historien på en beklagelig måte har bidratt til å holde kvinner nede, kan vi fort bli enige om. Men er det rett å kompensere for dette ved å utstyre seg med holdninger som gjør at om Jesus og Paulus i dag hadde meldt seg til tjeneste i Den norske kirke, hadde de blitt avvist i ordinasjonssamtalen?

Prof. dr. theol Knut Alfsvåg

(På trykk i VL 25.11.20)