Kirke og bekjennelse

FBB-BAKGRUNNSSTOFF:

Fra 'In statu Confessionis', Gesammelte Aufsätze, 1966. (Oversatt av Johannes Borgenvink).

Hermann Sasse:

Kirke og bekjennelse^[1]

1.

I løpet av siste menneskealder har det skjedd en dyp forvandling i den evangeliske kirke i Tyskland. Ingen steder kommer kanskje dette tydeligere til uttrykk enn når spørsmålet om den kirkelige bekjennelse blir reist. Da Jahto sommeren 1911 ble fratatt sitt embete p.g.a. vranglære, ble hele det liberale Tyskland rystet over dette man opplevde som et attentat mot den evangeliske frihet. Da skrev Adolf Harnack et trøstens ord til sin venn Gustav Krüger. Man måtte bare finne seg i denne fordømmelsen av Jahtos, fordi kirken fremdeles var en bekjennelseskirke og at det store flertall av dens medlemmer ikke ville tåle at folkekirken^[2] tillot "en kristendom uten den levende Gud og uten den Herre Kristus". - "Den tid vil sikkert komme at selv de positive, slik som i Sveits, vil innse at de ikke lenger øver noe forrederi mot det aller helligste, dersom de fortsatt forblir i et ytre kirkefellesskap som omfatter alt det som hos oss kalles religion - såfremt det da ikke er katolsk eller jødisk".^[3] Men så langt er man ennå ikke kommet "da den tilstand ennå ikke er nådd at folkekirken har sluttet å være en bekjennelseskirke"^[4] At en så stor kirkehistoriker, at den mannen som for bare 30 år siden var det evangeliske Tysklands mest innflytelsesrike og anerkjente teolog, kunne være i den grad blind for den kirkehistorie han selv levde med i, det er for den nåværende generasjon simpelthen ubegripelig. Dette kirke- og kirkelige bekjennelsesbegrep har ført livet i kirken grundig in absurdum. Også Harnacks elever og den teologi han representerte har i mellomtiden lært hvor den kirke havner som ikke lenger er i stand til å si hva den tror, lærer og bekjenner, en kirke som ikke lenger kan skjelne mellom sannhet og løgn, ren og falsk lære, kirke og heresi. Og disse, hvis åndelige fedre en gang i tiden ikke kunne skråle høyt nok når de ropte "Ned med bekjennelsen", "Ned med Apostolikum", disse synger i dag av hjertens lyst salmen "Herre, fri oss fra den falske lære", samtidig som de frydefullt istemmer den apostoliske trosbekjennelse, den som for ikke lenge siden var dem en anstøtsstein.

Så gledelig dette enn måtte være, så alvorlig må teologien i dag spørre seg selv om denne forandring virkelig representerer noen dyp forvandling av den teologiske tenkning - og den teologiske tenkning er der aldri uten hjertets tro - eller hvorvidt dette bare er resultatet av følelsesmessige overveielser og praktiske erfaringer. Det er ennå ikke ensbetydende med noen nyoppdagelse av den kirkelige bekjennelse, om jeg overfor kirkens indre nød kommer til den overbevisning, at kirken ikke kan eksistere uten bekjennelse og derfor går inn for å opprettholde bekjennelsen. For dette kan like gjerne være en rent pragmatisk bejaelse av bekjennelsen. Dette kan være den dypeste grunnen til at den store bekjennelsesbevegelsen vi har opplevd her i Tyskland siden første verdenskrig og særlig de siste ti årene, hittil ikke har ført til noen gjennomgripende indre fornyelse av kirken. "Ja"-et til bekjennelsen har for mange av oss uten tvil ikke betydd det samme som det gjorde for våre fedre i den kirkelige vekkelses tid for 100 år siden. For dem ble det en fornyelse av troen på Jesus født ut av en dyp rystelse av det indre menneske. En blott og bar pragmatisk bejaelse av bekjennelsen kan hvilken dag som helst slå om til fornektelse, og må gjøre det, så snart vanskelighetene og farene ved en alvorlig bekjennelsesdannelse og kirketukt blir åpenbar.

Den gamle liberalismen krevde avskaffelse av Apostolikum som en bindende bekjennelse fordi den ikke så seg i stand til å bekjenne jomfrufødselens under og Herrens legemlige oppstandelse. I dette hadde den i det minste et stort fortrinn framfor dagens bekjennelsespragmatisme, nemlig sannferdighetens fortrinn. Pragmatismen tror heller ikke på disse under, men bekjenner dem ubekymret som om de trodde. Når jeg overfor Gud og mennesker med munnen bekjenner noe jeg ikke av hjertet tror på, da er jeg en hykler. Ingen dialektiske kunster kan få ryddet denne sannheten av veien. Om man aldri så mye forsøker å disputere denne enkle selvfølgeligheten ut av verden, idet man enten løsriver trosinnholdet fra trosakten eller utnytter bekjennelsens liturgiske betydning til å berøve den for dens dogmatiske betydning, da driver man en som-om teologi, som ikke bygger kirken, men river den ned.. Det behøves ingen profetiske gaver til å forstå at den slags teologi før eller senere vil falle som offer for den gamle liberalismen^[5]. I grunnen er denne aldri blitt overvunnet! I disse teologier lever den fortsatt, selv om dens representanter ikke skulle være seg dette bevisst. For den gjør det fromme individs egen fornuft til siste dommer over kirkens lære. Og fordi den nå opptrer i bekjennelsens drakt, vil den når den tid kommer gjøre sine ambisjoner desto sterkere gjeldende.

At det er her vi finner den dypeste nød hos bekjennelsesbevegelsen i vår tid, hvem vil vel bestride det? - Dersom man for de tyske kirkers vedkommende, de som bekjenner seg til den augsburgske konfesjon, for en gangs skyld bare lot slike teologer komme til orde, som anser de kjennsgjerninger som Apostolikum og Niceanum bevitner, som virkelige kjennsgjerninger, eller om man bare lot de av dem få si noe som virkelig kjenner Augustana og bejaer dens lære som skriftmessig - hvor stille ville det ikke da med ett bli i vår tids teologiske debattsaler! Veien ut av den religiøse og teologiske subjektivisme, som vi slo inn på for tyve år siden, viser seg å være både lengre og tyngre enn man den gang trodde. Å gå denne vei ut av den religiøse og teologiske subjektivisme i retning av kirkens lære, viser seg å være både lengre og tyngre enn man den gang mente. Å gå denne veien til ende og dermed fullbyrde "den store aksedreiing fra subjekt til objekt" på den evangeliske teologis område, vil forbli en oppgave for fremtiden.

2.

Til de tallrike fordommer og misforståelser som den dag i dag står veien for en dypere forståelse av den kirkelige bekjennelse, hører de falske forestillinger om bekjennelsens opprinnelse. Riktignok er vel det syn endelig overvunnet, som en gang ble begrunnet av Schleiermacher, nemlig at bekjennelsen skulle være uttrykk for religiøse opplevelser og overbevisninger, altså at dens opprinnelse skulle være å søke i det iboende behov for selvmeddelelse i religionen. Det er riktignok det samme syn som fremdeles ligger til grunn for den stort anlagte Corpus Confessionem som C. Fabritius påbegynte i 1928 med samlingen av "Kristenhetens bekjennelser". At dette behovet er til stede i kristendommen som i all religion, bestrider vi ikke. Selv ikke mystikken blir trett av stadig på ny og med en rikdom av ord å tale om ting man egentlig ikke kan uttrykke i det menneskelige språk, slik de selv uopphørlig forsikrer oss. Men vi bestrider at den type bekjennelse noensinne har vært opprinnelsen til den kirkelige. Det er sikkert nok at bekjennelsen, når den er ekte, alltid avlegges med den dypeste personlige trosoverbevisning. Den kirkelige bekjennelses vesen ligger for det første langt mer i at den bevitner objektive sannheter, slik som inkarnasjonen eller Kristi oppstandelse, som ikke lar seg utlede av subjektive opplevelser og som gjelder uavhengig av alle subjektive meninger.

For det andre hører det til denne bekjennelses vesen at den er en kirkens bekjennelse , som ikke bare bekjennes av et JEG, men av et VI. Den bekjennelse som springer ut av det fromme menneskes behov for selvmeddelelse kan aldri føre til noe annet enn et stort antall enkelt-bekjennelser. Nå har det 19. århundre riktignok ment å måtte forstå kirkens bekjennelse dithen at den skulle uttrykke det som var felles for de forskjellige personlige bekjennelser hos kirkens enkelte lemmer, "the religion in which we all agree", som opplysningen i Vesten kalte sin minimumsreligion. Hvor man enn i den moderne kristenhet har forsøkt å stille opp trosbekjennelser, som f. eks. i premissene for nyere kirkeforfatninger, så har man som regel aldri brakt det lenger enn til helt fargeløse formler, som bare fikk allmenn tilslutning fordi de i grunnen ingenting sa og derfor heller ikke kunne motsies. Slik blir denne forståelse av kirkens bekjennelse prisgitt av nåtidens teologi. Den kirkelige bekjennelse er like lite en syntese av de mange individuelle bekjennelser som kirken skulle være en sammenslutning av den kristne religions tilhengere.

I motsetning til denne anskuelsen har det i lang tid vært en annen, som søker bekjennelsens opprinnelse i kirkens behov for en sammenfatning av sin lære, fremfor alt ut fra kateketiske og apologetiske målsettinger. Men denne teorien faller allerede på den ubestridelige historiske kjennsgjerning, at bekjennelsen er eldre enn undervisningen og kirkens teologiske arbeid. Begge vokste frem av bekjennelsen, ikke omvendt. I senere tid har man lansert teorien om at kampen mot den truende heresien skulle være det avgjørende motiv for bekjennelsesdannelsen. Det er kirkens nåværende erfaringer som har inspirert dette syn. Man påberopte seg den kjente sats fra Konkordieformelen om at det var kjetternes opptreden som fra Apostolikum av gjorde oppstillingen av de gammelkirkelige symboler nødvendig. Denne forståelsen av bekjennelsesdannelsen betydde for mange en gjenoppdagelse av bekjennelsens normative dogmatiske karakter, noe det 19. århundre ikke hadde noen forståelse for. Fra begynnelsen av hører det til den kirkelige bekjennelses vesen at den skjelner mellom ren og falsk lære, sannhet og løgn, kirke og ikke-kirke, også der hvor forkastelsen av vranglæren ikke blir uttrykkelig uttalt. Enhver ekte bekjennelse inneholder implicite forkastelse av motlæren. Når for eksempel Nicaeno-Constantinopolitanum ikke lenger inneholder anatematismene fra år 325, så innebærer ikke dette noen svekkelse av dens grunnleggende antiarianske holdning^[6].

Allerede de eldste kristelige bekjennelsene, de korte nytestamentlige formlene, hvor Jesus bekjennes som Kristus og Kyrios, avgrenser kirken fra synagogen (for eksempel Joh.9.22) og fra religionene i den hedenske omverden (for eksempel 1.Kor.8.5f), og allerede svært tidlig måtte man presisere denne kirkens urbekjennelse som en bekjennelse til inkarnasjonen og beskytte den mot heretiske omtydninger (1.Joh.4.2). Men likeså visst som vranglærens opptreden ble en foranledning til å formulere bekjennelser, like lite har man lov til å betrakte dette som den egentlige årsak til bekjennelsesdannelsen. Bekjennelsen til sannheten er alltid eldre enn vranglæren. Overfor denne blir bekjennelsen kun formulert på ny, som for eksempel når så viktige antiheretiske bekjennelser som Nicaenum og Chalcedonense i størst mulig utstrekning benytter seg av allerede foreliggende bekjennelsesformler. Forkastelse av vranglæren er bare den nødvendige bakside ved bejaelsen av sannheten. Det er også Konkordieformelens mening når den definerer de gamle symboler som "korte runde^[7] bekjennelser …., som blir ansett for å være den rettroende og sannferdige kirkes hellige, almenne kristelige tro og bekjennelse" (BS^[8] 768, 12ff).

En annen teori, som er vokset fram av nyere liturgiforskning anerkjenner at bekjennelsen til sannheten er eldre enn vranglæren og derfor ikke lar seg forklare ensidig ut fra kampen mot heresien. Denne teorien går ut fra det ofte observerte faktum at Det nye testamente bruker samme uttrykk 'homologein' - av og til 'exomologeisthai'^[9] - om troens bekjennelse og lovprisningen av Gud, og at denne språkbruken også er utstrakt til det latinske confiteri.^[10] I fra denne språkbruken er det enkelte ganger tilsynelatende umulig å avgjøre om det dreier seg om bekjennelse eller lovprisning, slik som når det gjelder bruken av ordet "bekjennelse" i Fil.2.11 eller i Apokalypsens hymner. Ut fra dette har man trukket den slutning at bekjennelse er identisk med lovprisning. W. Maurer^[11] har rett når han sier: "Bekjennelsen er kirkens svar på den Kristusåpenbaring som er gitt den av Gud". At kirken er i stand til å svare "Ja" på denne åpenbaring, er den ikke i stand til ut fra seg selv; det er Den hellige Ånds gave. Bekjennelsen er et åndsvirket svar på den guddommelige nådesakt." Men han har ikke lenger rett, når han i fortsettelsen sier: "Åndsvirket bekjennelse er alltid bønn"^[12] og når han stiller opp flg. tese: "Bekjennelsen stammer fra sakramentet"^[13]. Sikkert er det at det ikke fins noen bekjennelse uten bønn. I den forstand kan man svare: " Den svarende kirke er den bedende kirke."^[14] Bekjennelse og bønn, trosbekjennelse og lovprisning av Gud kan også gå over i hverandre. Men etter sitt saksinnhold må de alltid skjelnes fra hverandre, like nøye som trosbekjennelsen og lovprisningen av Gud må skjelnes fra syndsbekjennelsen, som etter Det nye testamente^[15] og kirkens erfaring^[16] er uløselig forbundet med begge arter bekjennelse. Dette gjelder bare for kirken her på jorden. For når det gjelder de fullendte rettferdiges sjeler i himmelen derimot, de som er forløst fra synden og vandrer i beskuelse, ikke lenger bare i tro, for disse finnes det naturlig nok kun en bekjennelse, nemlig lovprisningen, den vi hører i Apokalypsens hymner. Det er også en riktig observasjon at bekjennelsen hører til sakramentet, til dåpen som til Herrens måltid. Det "vi" som taler i bekjennelsen er jo ikke noen tilfeldig sum av fromme enkeltindivider, men det er Guds kirke, Det er "alle vi" som "er døpt til ett legeme i en Ånd" og "drikker av den samme ene Ånd" (1.Kor.12,13), og om hvem det gjelder at de er ett brød: "at vi alle er ett legeme; for alle har vi del i det ene brød" (1.Kor.10,17) . Det er riktig at dåpsfeiringen og eukaristien har bidratt til utviklingen av bekjennelsen, at det liturgiske språket, som da også har vokset ut av den gammelkristelige profetien, har influert på formuleringen av bekjennelsen, og at mange setninger i bekjennelsen først er blitt bedt i liturgien og først da er formulert dogmatisk. Alt dette er riktig. Likevel lar bekjennelsen seg ikke utlede av liturgien eller av sakramentet, fordi denne er eldre enn begge. Kirkens bekjennelse var der allerede før nattverden ble innstiftet og før den kristne dåp ble praktisert.

For hva innebærer det at bekjennelsen er "Kirkens svar på den Kristus-åpenbaring som ble gitt den av Gud"? Hva slags gjensvar fordrer da denne åpenbaring? Ifølge bergprekenen fordrer den lydighetens gjensvar. For det å utføre den guddommelige vilje setter Jesus etter Matt.7,21 uttrykkelig foran det som bare er munnens kyrios-bekjennelse. "De fulgte ham" - det er da også et svar på Kristusåpenbaringen. Og når der til denne handlingens bekjennelse også føyer seg lovprisningen av Guds majestet og barmhjertighet, skulle ikke det være nok? Hvorfor nøyer ikke kirken seg med dette svar? Hvorfor inneholder da bekjennelsen stadig noe mere, noe som ved første øyekast aldeles ikke synes å være noe svar på Kristus-åpenbaringen, nemlig lære, dogma? Er ikke det dogmatiske innholdet, som dog i alminnelighet ansees for å være vesentlig for den kirkelige bekjennelse, i virkeligheten et bedrag eller endog en forfalskning av det ekte bibelske bekjennelsesbegrep? For dogmet synes dog å være et svar på menneskelige spørsmål, nemlig et forsøk fra den menneskelige ånd på å fatte åpenbaringen tankemessig. - På alle disse spørsmål gir Det nye testamente selv det avgjørende svaret i den utvilsomt ekte fortelling om hvordan kirkens første bekjennelse oppstod den gangen ved Ceasarea Philippi. Det var ikke menneskelig nysgjerrighet, heller ikke spekulative teologers teoretiske interesse, som stillet spørsmålet som bekjennelsen gir svar på. Det er Jesus selv som spør sine disipler: "Hvem sier dere at jeg er?" Han nøyer seg ikke med etterfølgelsen. Han krever ingen hymne, ingen lovprisning av sin person, ingen vurdering av seg selv, men en helt nøktern værensdom. "Du er Kristus" - ved å slå dette fast svarer troen. Ordene "Du er Kristus" er ingen bønn, ingen påberopelse, men ekte bekjennelse . Den bærer ennå ikke den liturgiske akklamasjons form som i "Kyrios Jesus Kristus" i Fil.2,11, eller den vi finner i det senere Credo eller i de mangfoldige formene fram til den kateketiske lærebok eller en teologisk solida declaratio, hvor fremtidens bekjennelse kommer til syne. Den første bekjennelsen er etter samtalesituasjonen bare en enkelt svarsetning hvor et faktum blir klart og nøkternt fastlagt. Det er en dogmatisk setning, for dogmet er bekjennelsens læreinnhold. Hva som overhode gir denne første bekjennelsen som den kirkelige bekjennelse sitt tyngdepunkt, er ikke den person som uttaler bekjennelsen, heller ikke den eventuelle pathos eller indre overbevisning som kommer til syne hos den som bekjenner, men ene og alene det overveldende store innhold, dette som ikke ble uttenkt av noe menneske, eller som noen fornuft kunne tenke ut: "Det har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himmelen."

I denne betydning og kun i denne betydning er bekjennelsen kirkens svar på Kristusåpenbaringen. Den er svaret på det spørsmålet som Jesus Kristus selv stillet til disippelkretsen og dermed til kirken til alle tider: "Hvem sier da dere at jeg er?" Med dette spørsmålet utfordrer Herren selv bekjennelses- og dogmedannelsen i kirken. Han ville ikke bare at man skulle følge ham som en man ikke kjente, at man skulle bøye seg for ham som for en numinøs åpenbaring. Det han ville var at man skulle tro på ham som den lovede Messias hos profetene, som Menneskesønnen etter Daniel 7 eller som den lidende Herrens tjener etter Jesaia 53. Å bevare denne urbekjennelsen ren, å komme til en stadig dypere foreståelse av den, å forklare den og å beskytte den for misforståelser og misbruk, det er meningen med all bekjennelsesdannelse i kirken. Noe mer enn det ville verken Nikaenum eller Kaldedonense, Augustana eller Konkordieformelen. Det fins ingen ekte kirkelig bekjennelse, som ikke vil være et svar på det spørsmål Herren rettet til alle generasjoner i kirken, nemlig spørsmålet om hvem han var. Dette svaret kan og vil aldri være noen rasjonell forklaring på den guddommelige åpenbarings mysterium. Bare som troende, ikke som skuende kan kirken avlegge sin bekjennelse, og bare i den tro som er virket av Den hellige ånd. Men til denne troens vesen hører det at den ikke kan tie, at den må bekjenne, ikke bare i lovprisningen, i den begeistrede hymne, men under alle omstendigheter også i den helt enkle dogmatiske tale.

3.

Det var disippelflokken som helhet Jesus rettet sitt spørsmål til. Det svar han fikk kom i første rekke fra Simon. På denne bekjennelsen som uttrykk for en helt personlig tro svarte Jesus ifølge Matteus-beretningen med en helt personlig saligprisning, som fremhever denne første bekjenneren ut av den store mengde av alle dem som siden skulle istemme hans bekjennelse. Men hint svar var på samme tid avlagt i alles navn, slik det kommer til syne i vi-formen i Joh. 6,69: "Vi har trodd og erkjent at du er Guds hellige". Her står vi overfor den bemerkelsesverdige kjennsgjerning, at verken Det nye testamente eller den senere kirke under bekjennelsesdannelsens store tider kjenner til noen motsetning mellom den personlige bekjennelse og kirkens bekjennelse. Hvordan skulle det kunne finnes en sådan motsetning der hvor troen og bekjennelsen er ekte! Vi bekjenner dog sammen med Luther: "Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliget og oppholdt meg i den rette tro, slik han kaller, samler, opplyser og helliger den hele kristenhet på jorden og oppholder den ved Jesus Kristus i den ene, rette tro." Først når kristenheten har forstått disse ord i hele deres dybde, vil den forstå den Hellige Ånds under på ny når den virker den rette kirkes konsensus. Dette under er det "vi" som taler i de forgagne tiders store bekjennelser; det skjer i ordet "pisteuein"^[17] i det gamle Nikaenum, som på ingen måte står i noen motsetning til dåpssymbolets "credo".^[18] Det skjer i Augustanas "ecclesiae magno apud nos docent^[19]; likedan i Konkordieformelens "vi tror, lærer og bekjenner". Det skjønneste uttrykk for tanken om den konsensus som er virket av Helligånden og som kirkens bekjennelse vokser frem av, finner en vel i Øst-kirkens liturgi når diakonen kaller folket til å fremsi bekjennelsen. "La oss ha kjærlighet til hverandre, så vi i enighet kan bekjenne." Ut fra dette blir den hovedfunksjon forståelig, som bekjennelsen har i kirken. Det dreier seg ikke i første rekke om å skille mellom sannhet og løgn, mellom ren og falsk lære. Så livsviktig for kirken som denne funksjon av bekjennelsen enn er, så er den det bare, slik vi allerede har fastslått, når den fremtrer som den nødvendige bakside av den positive oppgaven, nemlig å samle kirken om bekjennelsen. Slik den er vokset frem av kirkens konsensus, slik vil den alltid på ny fornye denne konsensus, idet den bringer den til bevissthet hos hver enkelt.

For å komme frem til en enda dypere forståelse av denne konsensus, spør vi om hvem den egentlig omfatter; hvem er dette "vi" som taler i bekjennelsen? Det er naturligvis den krets av mennesker som taler i bekjennelsen og gjør den til sin, nemlig disippelkretsen som antar Peters bekjennelse og gjør den til sin bekjennelse, og senere alle de utallige millioner av kristne til alle tider og steder, alle de som gjør bekjennelsen til sin; de 318 fedre i Nikea og de 150 i Konstantinopel, slik som hele kristenheten, som den gangen og senere har bekjent seg til deres trosavgjørelser; det er "ecclesiae magno consensu docentes", i hvis navn Augustana ble overlevert, samt alle de prester, menigheter og kirker i senere tid, som bekjenner seg til den "ikke fordi den er oppstilt av vår teologi, men fordi den er hentet ut av Guds ord, hvor den er fast og vel grunnlagt".^[20] Det Vi som taler i bekjennelsen kan altså være en større eller mindre krets, det kan omfatte hele kristenheten - for slik har jo alle kristne gjort Petersbekjennelsen til sin - eller en større eller mindre del av den. Men også i slike tilfeller blir bekjennelsen, hvis den for øvrig er en ekte bekjennelse, avlagt i den bevissthet at det den uttaler, det er sannheten som har gyldighet for hele kristenheten. I denne betydning representerer enhver ekte kirkelig bekjennelse med krav på ekumenisk gyldighet. Konkordieboken så vel som Tridentinerkonsilets dekreter var ut fra deres opprinnelse og gyldighet partikularkirkelige konfesjoner. Men så vel den lutherske som den romerske bekjennelse vil være katolske i den forstand, at de uttaler den lære, som har gyldighet for hele kristenheten, fordi de er Jesu Kristi ene og eneste evangeliums lære. Begge vil beskytte kirkens urbekjennelse til Jesus som Kristus fra forfalskninger og således være et svar på Herrens spørsmål: Hvem sier dere at jeg er?

Ut fra dette er det den lutherske bekjennelses egenart vil bli forstått. Den beste måten å bli klar over dette på er en sammenlikning med hva den reformerte kirke forstår med bekjennelse: "En reformert trosbekjennelse er en i et lokalt beskrevet^[21] kristelig fellesskap spontant og offentlig formulert, inntil videre retningsgivende fremstilling av den til den almenne kristne kirke foreløpig sjenkede innsikt i den i den Hellige skrift alene bevitnede Gudsåpenbaringen i Jesus Kristus"

Slik har K. Barth^[22] definert sin kirkes bekjennelsesbegrep i en betenkning til det reformerte verdensforbund av 1925 over temaet "Ønskeligheten og muligheten for en allmenn reformert trosbekjennelse". Også her finner vi den tanken at bekjennelsens innhold har sin opprinnelse, ikke i den menneskelige fornuft, men alene i Guds åpenbaring i Jesus Kristus, og at dette innhold tilhører kirken i sin helhet. Men bekjennelsens innhold er bare en foreløpig sjenket innsikt, som kan bli erstattet av en bedre, dypere innsikt. Fremstillingen av denne innsikt blir derfor, slik det sterkt betones ved gjentagelsen av uttrykket, bare noe som gjelder inntil videre, og man gir i overensstemmelse med dette avkall på en felles bekjennelse, som skulle være bindende for hele den reformerte kirke, og overlater mye heller oppstillingen av bekjennelsene til de "lokalt beskrevne kristelige fellesskap", en menighet, et forbund av menigheter eller en kirke som omfatter hele landet^[23]. Det er således forklaringen på at den reformerte kirke ikke har noen symbolske bøker - alle utgaver av de reformerte bekjennelsesskriftene er som bekjent private samlinger av de i enkeltkirkene gjeldende eller tidligere gjeldende bekjennelser. Det er videre forklaringen på at der ikke finnes en eneste reformert bekjennelse, som skulle være felles for alle reformerte kirker, ikke engang Apostolikum. Hver enkelt av de store reformerte bekjennelsene, som Confessio Helvetica, Gallicana, Belgica, Scotica, Heidelberger katekismen og Westminster-konfesjonen, gjelder bare innenfor bestemte kirkeområder. Også Salnars bekjente forsøk på å sammenfatte det felles læreinnholdet i alle disse enkeltbekjennelser i sin Harmonia Confessionem, er forblitt er privatarbeid. Til forskjell fra dette er Augustana den bekjennelse som er felles for alle lutherske kirker verden over. Også de øvrige bekjennelsesskriftene blir alment anerkjent, selv om Konkordieformelen i enkelte kirker ikke er offisielt antatt^[24]. På en helt annen måte enn i den reformerte kirke er bekjennelsen i lutherdommen uttrykk for den kirkelige konsensus, som sier at det til kirkens vesen og dens enhet etter Augustana VII hører å "consentire de doctrina evangelii et de administratione saramentorum"^[25]. Og denne konsensus forståes ikke bare i geografisk, men også i tidsmessig utstrekning. Bekjennelsen forbinder oss ikke bare med dem som i dag bekjenner den rette troen sammen med oss, men også med alle dem som før oss har bekjent den, og med de kommende slekter som etter oss vil bekjenne den. Til den geografiske samtidighetens ubique^[26] hører også den kronologiske kontinuitets semper^[27] Den finner sitt uttrykk deri at den lutherske bekjennelse alltid legger den største vekt på at den intet nytt forkynner, men kun den gamle sannhet. Derfor står ved begynnelsen av Konkordieboken de "tria symbola catholica sive oecumenica"^[28] Derfor begynner Augustana med å stadfeste Nicaenum, og Konkordieformelen med å stadfeste Augustana og de andre bekjennelsene. Og slik den lutherske bekjennelsse skuer bakover i tiden, skuer den også inn i fremtiden. Den er "et offentlig visst vitnesbyrd, ikke alene for de som lever i dag, men også for våre etterkommere"^[29], og den blir avlagt "for Guds ansikt og for den hele kristenhet blant de nålevende og de som kommer etter oss"^[30]. Om denne bekjennelsesdannelsens kontinuitet vet den reformerte kirke intet. Hvor de gamle symbolene blir stadfestet i de lutherske bekjennelsene, der fastsetter de reformerte bekjennelsene den bibelske kanons omfang. Bekjennelsen blir derfor et forsøk på å uttale den nålevende generasjons skriftforståelse innenfor et bestemt kirkeområde. Om og i hvilken grad denne skriftforståelse stemmer overens med tidligere generasjoner, det er sikkert nok et interessant spørsmål. Men det er et rent historisk spørsmål, og som sådan intet spørsmål av teologisk, dogmatisk betydning. For en kirkehistorie i streng forstand, en historie, som Guds kirke i verden lever med i, finnes det etter reformert oppfatning ikke, og den kan heller ikke finnes. For den reformerte kirke er den sanne kirke intet jordisk-historisk fenomen, ingen kontinuerlig historisk kjennsgjerning. Den er noe som der og da^[31] blir til en begivenhet, nemlig overalt, og bare der, hvor det behager Gud ved sin Ånd å gjøre det forkynte menneskeord til Guds ord og ved dette ord kalle til sin kirke de som er bestemt for saligheten. Etter denne oppfatning kan det ikke finnes noen kontinuitet mellom vår bekjennelse og de generasjoners bekjennelse som levde før oss og etter oss. Den lutherske bekjennelse derimot vet om en indre sammenheng mellom generasjonenes bekjennelse. Den vet om en kirke som ikke bare blir til en begivenhet når det under skjer at Den Hellige Ånd nå og da^[32] føyer seg til Ordet, men den vet også om den kirke som med nådemidlene i ord og sakrament som redskaper for Den hellige ånd varer gjennom historiens årtusener og inn i deres egen historie når nådemiddelforvaltningen blir synlig for troen Har det guddommelige ord en historie i verden, så finnes det også en historie om virkningen av dette ordet - altså en kirkens historie og dermed en historie om det svaret kirken har gitt på det Herrens spørsmål som finnes i evangeliet. Dermed opphører Nikaenum og Augustana å være en enkelt generasjons bekjennelse. I virkeligheten er det ingen av de store bekjennelsene utenom den reformerte kirke som har forstått seg selv på den måten. Ingen av dem har villet ha en foreløpig lokal gyldighet, som bare skulle gjelde inntil videre. Alle har langt mer villet bringe den store konsensus til uttrykk, som forbinder den rettroende kirke til alle tider og steder.

4.

Hvor mange misforståelser en kunne ha spart seg, hvor mange ganger en kunne ha unngått å tale forbi hverandre under de siste tiårs evangeliske teologi, om man hadde aktet på det faktum at den lutherske og den reformerte kirke ikke bare har forskjellige meninger på en rekke viktige lærepunkter i bekjennelsen, men også når det gjelder den kirkelige bekjennelses vesen. Ingen er tjent med at man overser eller bagatelliserer denne forskjell. De teologer, som har gjort dette under foregivende av at de selv stod på den lutherske bekjennelses grunn, og med tilsynelatende stor lærdom og enda større iver har påtvunget lutherske prester og menigheter den reformerte bekjennelsesforståelse som den alene evangeliske, disse teologer har lesset på seg en tung byrde av skyld. Det er visselig et dypt alvorlig spørsmål hvilken konfesjon som her har bedømt rett, og vi vil ikke unndra oss plikten til å prøve dette nøye. Men først av alt må denne forskjellen ganske enkelt fastslåes, at den virkelig finnes Påstanden om at kirken samler seg om bekjennelsen, den har gyldighet i den lutherske kirke. I den reformerte kirken har den, om overhode, en svært så begrenset gyldighet. For her er det egentlig den Hellige Skrift det som kirken samler seg om. Dette standpunkt ser ved første blikk ut til å være det mest evangeliske. Man forstår at det ut fra dette stadig på ny blir bebreidet den lutherske kirke at den overbetoner bekjennelsen og setter denne over bibelen. Vi ville ikke være sønner av den lutherske reformasjon om vi ikke meget alvorlig prøvet berettigelsen av denne anklage. Ingen luthersk teolog ville heller bestride at her ligger en fare for vår kirke som konfesjonskirken "kat' exochen"^[33] og at enkelte teologer stadig på ny faller som offer for denne oppfatning. Men at vår kirke skulle ta reformasjonens sola scriptura mindre alvorlig enn den reformerte, og at Skriften skulle bli tilmålt mindre betydning for kirken, når den sier at kirken samler seg om bekjennelsen - det kan vi ikke gå med på. Også for oss står Den hellige skrift i kirkens midtpunkt. Men det er nå en gang slik i denne syndens verden at Skriften også kan misbrukes og gis en falsk forståelse. I hundre år, før Det nye testamentet fantes, hadde kirken bibelen til felles med synagogen, og Det nye testamente hadde alle heretikere allerede bemektiget seg. I dag har vi bibelen til felles med de aller verste sekter. Det er ikke Skriften den sanne kirke samler seg om, men den samler seg om den purt og rent utlagte Bibel. Det er den kirkelige bekjennelses^[34] oppgave å uttale den rette skriftforståelse som kirken er nådd frem til, å hjelpe prestene slik at deres forkynnelse forblir innenfor rammen av den rene lære og å bevare menighetene for predikantvilkårligheter og falsk skriftutlegning. I denne betydning utøver bekjennelsen "Ordets tjeneste". Hvilke fordeler moderne eksegeter har eller enn mener å ha fremfor forfatterne av Konkordieformelen eller andre av vår kirkes symbolske bøker - at de er dem overlegne i filologiske og historiske kunnskaper , det er det ingen som bestrider - så er overlegenheten likevel på visse punkter uten tvil på de gamle teologer fra det 16. århundres side. For det første kjente disse fremdeles bibelen som en helhet. For dem var bibelen ikke et konglomerat av tilfeldig tilblevne skrifter og historiske skikt. Derfor var de fremdeles i stand til å utlegge bibelen og ikke bare enkeltsteder og skrifter. De visste også hva det betyr at Skriften utlegger seg selv. Og for det andre var Skriften for dem virkelig autoritet, som de bøyde seg for i ydmykhet. Å påberope seg bibelen var for dem ennå ikke det, som det dessverre så ofte er blitt siden: En påberopelse av eksegetenes egen fornuft. Som bekjennelsesteologer var de gamle bibelteologer. Bekjennelsen var for dem som for vår kirke til alle tider kun en kommentar til Den hellige skrift og en hjelp til prekenen. Slik en kommentar er meningsløs uten teksten den fortolker, slik er bekjennelsen meningsløs uten bibelen. Og slik et kart først får sin mening når den bevarer vandreren fra å komme på feil vei og viser ham den rette vei, slik får den kirkelige bekjennelse sin mening når den hjelper predikanten til å forkynne evangeliet purt og rent. Om en kirke fremdeles er en bekjennelseskirke avgjøres ikke ut fra fylden av gamle bekjennelsesskrifter, som den ennå måtte ha, men det avgjøres ut fra den levende forkynnelse i preken, undervisning og sjelesorg. Men er den i denne forstand en ekte bekjennelseskirke, da er den også en bibelens kirke. Det er en erfaring i nyere kirkehistorie, at bibelens autoritet står og faller med bekjennelsens autoritet. Har ikke den reformerte kirkes skjebne - som i det 19. årh. for en stor del prisgav prestens binding til bekjennelsen - vist hvor den kirke havner, som forplikter presten på bekjennelsen, ikke fordi, men kun i hvilken grad den stemmer overens med Guds ord. For til forskjell fra det lutherske quia^[35] har quatenus^[36] jo fra gammelt av vært karakteristisk for den reformerte bekjennelse. Dette quatenus har vært uttrykk for "den fromme og frie relativisme" som den selv anvender når den betrakter sine egne oppstillinger^[37]. Dette quatenus kan imidlertid ha en dobbelt betydning. Det kan være uttrykk for den sannhet som er en selvfølge for enhver evangelisk kirke, nemlig at bekjennelsen kun kan inneholde lære, som er tatt fra den Hellige Skrift. Men det kan også bety: Jeg antar bekjennelsen kun i den utstrekning den er i overensstemmelse med Skriften, men om dette virkelig er tilfelle eller ikke, det spørsmål lar jeg ligge ubesvart. Denne "fromme relativismen" blir til en svært så ufrom sådan, med bekjennelsens autoritet oppgis også bibelens. For dersom jeg ikke lenger er i stand til å si om en av bekjennelsens setninger er i overensstemmelse med Skriften eller ei, som når jeg sier - "I dag synes det meg slik. Derfor lar jeg det foreløpig gjelde" - da retter min tvil seg i virkeligheten ikke mot bekjennelsen, men mot Skriften selv. Jeg har ikke lenger den tillit til Skriften, at den utlegger seg selv. Det eneste jeg da hører er den forvirrende fylde av innbyrdes motstridende eksegetiske meninger. Jeg hører ikke lenger det guddommelige ords klare og entydige stemme.

Det er mot denne relativisme som fordunkler klarheten i den Hellige Skrift og oppløser dens autoritet at den lutherske kirkes bekjennelsesbegrep retter seg. For representantene for denne relativisme må det synes å være uttrykk for både lettferdighet og titanisk overmot, når Luther i sin store bekjennelse av 1528 bekjenner sin tro "som jeg tenker å holde fast ved inntil døden, så jeg (dertil hjelpe meg Gud) kan skilles fra denne verden og komme for den Herre Jesu Kristi domstol" ^[38]. og når Konkordieformelens bekjennere "for Guds ansikt og for hele kristenheten, både den nålevende og de som kommer etter oss, vil ha bevitnet at alle de artikler som her er presentert og som det har stått strid om, og ingen andre, er vår lære, tro og bekjennelse, som vi ved Guds nåde med uforferdede hjerter vil stå fram for Jesu Kristi domstol og gjøre regnskap for, disse som vi verken hemmelig eller offentlig akter å tale eller skrive imot, men som vi ved Guds nåde har til hensikt å holde fast ved" ^[39]. Det som her taler, er ingen falsk securitas ^[40], men den ekte tros certitudo ^[41], som vet hva Guds ord er og hva det sier. Det er med den samme visshet som den rette prest, når han ifølge Luther stiger ned fra prekestolen, kan si: "I denne preken har jeg vært en Jesu Kristi apostel og profet .. for det har vært Guds ord og ikke mitt eget "^[42]. Det er luthersk bekjennelse. Der finnes intet "foreløpig" eller "inn til videre". Noe slikt kan ikke finnes, fordi bekjenneren alltid står på evighetens terskel. For bekjenne kan man kun in conspectu Dei omnipotentis ^[43], slik Konkordieformelen sier på det sist nevnte sted, og det betyr alltid å ha blikket rettet mot dommens dag. Fordi den lutherske kirke har fattet det dype esjatologiske alvor i bekjennelsen, den som blir bevitnet av Det nye testamentet, derfor kjenner den heller ikke til noen "foreløpig" bekjennelse.

5.

Dette er ikke stedet til å påvise den lutherske bekjennelses skriftmessighet. Når vi hevder dette, så mener vi naturligvis ikke, at bekjennelsen er ufeilbar, at den ikke lar seg revidere og ikke har behov for noen form for utfylling. Vi gjør heller ikke hver eneste en av dens teologiske setninger til våre egne - det var jo forskjellige teologiske skoler som var meddelaktige i formuleringen av dem. Vi stiller den inn under den stadige etterprøving på Den hellige skrifts norma normans. Men nettopp denne prøving har overbevist oss om at de store læreavgjørelser, som ble felt i vår kirkes symbolske bøker, er riktige. Derfor fins det heller ingen videreutvikling av bekjennelsen som ignorerer disse avgjørelser, og vi må bebreide vår tids forsøk på å danne nye bekjennelsesformuleringer ved siden av de gamle eller i deres sted, at de ikke har tjent til å samle, men til å spre, ikke til klargjøring av troen, men til forvirring, fordi de ikke tok de gamle bekjennelsers fordring alvorlig nok. De har oppgitt den konsensus vi har hatt med fedrene i så mange århundre til fordel for en øyeblikks-konsensus som raskt forgår. For de gamle bekjennelser er sant og visst bevitnelser om hvorledes "Den hellige skrift … den gang ble forstått og utlagt". Men de er det i en annen mening enn de samtidige eksegetiske og dogmatiske verker. For "de som levde den gangen" tenkte ikke med sin bekjennelse bare på sine samtidige. "For Guds ansikt og den hele kristenhet både den nåværende og den kommende" var det de bekjente sin tro og dermed også for oss som lever i dag. I de gamle bekjennelser taler de til oss i dag og krever av hver enkelt av oss at vi prøver deres avgjørelser, deres lære, på Den hellige skrift. Denne bekjennelsens fordring kan ingen teolog unnvike. Gjør han det, har han allerede sagt seg løs fra fedrenes kirke. Men der hvor vår tids teologi forstår denne fordrings alvor på ny, slik at man vet hva det betyr "in conspectu Dei omnipotentis et coram tota ecclesia Christi, quae nunc est et quae aliquando in posteritate erit" (BS 1099, 38ff)^[44], med blikket rettet mot dommens dag uttaler sitt JA eller NEI til kirkens bekjennelse - da har man oppdaget kirken på ny.

NOTER:

1. Oversatt av Johannes Borgenvik fra Boken "IN STATU CONFESSIONIS. Gesammelte Aufsätze von Hermann Sasse" utgitt 1966. Artikkelen er fra 1941.
2. Tysk: "Die Landeskirche". De forskjellige delene av Tyskland hadde sine "Landeskirchen". Ordet kan sammenliknes med det norske "folkekirke"
3. A. von Zahn-Harnack, Adolf von Harnack (1936), s. 398
4. ibid s.399
5. Vi bruker ikke denne betegnelsen som noe partinavn
6. at dens antiarianske holdning gjøres "mildere"
7. Vel eg. "pregnante" lat. "breves et categoricae confessiones"
8. Den tyske utgave av den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter: "Die Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche" , se for eksempel 2.utgave, Göttingen 1952
9. Sml. for eksempel Matt.10,32, Joh.9,22, Rom.10.9f., 1.Joh.4,2.15, Phil.2.11 med Matt.11,25, Rom.14,11; 15,9
10. Tenk på begynnelsen av den såkalte ambrosianske lovsang: Te Deum laudamus, te Dominum confitemur", som Luther av og til regnet med til bekjennelsene.
11. Bekenntnis und Sakrament I (1939),
12. ibid s.1
13. s.12
14. s.1
15. Å "bekjenne" syndene er den tredje betydning av ordene "homologein", "exomologeisthai"
16. En minner igjen om bruken av ordene confiteri eller confessio i kirkespråket. Hvor dypt trosbekjennelsen, syndsbekjennelsen og lovprisningen av Gud henger sammen, viser ikke bare selve reformasjonen, men også den lutherske kirke frem til 1700. Fra det tidspunkt faller det et nytt lys på den så ofte misforståtte "ortodoksien".
17. gresk infinitiv: "å tro"
18. latinsk verb: "jeg tror"
19. "hos oss lærer kirkene med stor konsensus(enighet) . Lat
20. BS 835, 9ff
21. med sikte på forskjellige typer fellesskap, lokalmenigheter, foreninger, forbund av menigheter, etc. innenfor et visst område
22. Die Theologie und die Kirche (1928), s.76. Hvorvidt den eldre reformerte Barth ville istemme dette, får stå hen. Han taler for de andre reformerte, som vi har å gjøre med.
23. Fylke eller landområde, jfr. Ordet "folkekirke"
24. "konsipert"
25. "være enig om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning" (den latinske tekst til Aug.VII)
26. overalt
27. alltid
28. de tre ekumeniske eller katolske (almennkirkelige) symboler (Augustana, Nicaenum, Athanasianum)
29. Solida Declaratio, Von dem summarischen Begriff 16 (BS 840, 15f)
30. Sol. Decl. XII (BS 1099, 38ff.).
31. tysk: "je und dann"
32. tysk: "je und dann" jfr. AUG. V: For ved ordet og sakramentene som nådemidler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil (lat.: ubi et quando vissum est Deo). Overs.s anm.
33. gresk: "i eksklusiv forstand"
34. Til det flg. Se også W. Elert, Schrift und Bekenntnis (1936), Der christl. Glaube (1940) s.40f
35. lat. "fordi"
36. lat. "i hvilken grad"
37. K. Barth ovf. Side 79.
38. "darauff ich gendencke zu bleiben bis ynn den tod, drynnen (des mir Gott helffe) von dieser welt zu scheiden und fur unsers herrn Jhesu Christi richtstuel komen" WA 26, 499, 21ff
39. Sol.Declaratio XII (BS 1099 f.).
40. lat. "sikkerhet"
41. lat. "visshet"
42. WA 51, 517, 27ff
43. lat. "for den allmektige Guds øyne"
44. se ovf.