Kirke søker kontakt

Et av de dogmer som nærmest uten diskusjon synes å ha allmenn oppslutning både blant leg og lærd, er "dogmet" om folkekirken. Folkekirke er bra, det må vi ha! Den norske kirke skal være en kirke for folket, det samlende uttrykk for det dypeste religiøse i nasjonen. Samtidig skal selve det faktum at det finnes en folkekirke, være det synlige uttrykk for evangeliet, legemliggjøringen av Guds betingelsesløse og grenseløse" kjærlighet. Kirken er en kirke for alle, det sted der alle skal kjenne seg hjemme og velkommen.

Slik har vi gjerne likt å tenke om seg selv innen Den norske kirke. Men samtidig har vi etter hvert blitt tvunget til å se i øynene den brysomme kjensgjerning, at virkeligheten slett ikke svarer til idealet. Idealet har vært en drøm. Vi lever midt i et folk som ikke bare er blitt dypt kirkefremmed, men langt alvorligere, også Gudfremmed. Et folk som i akselererende grad kjenner seg hjemme i nyhedenskapet, og som proporsjonalt med dette opplever kirkens budskap som irrelevant: Kirken har rett og slett intet å si dem. Dette siste er det all grunn til å ta på alvor. Har vi som kirke noe å si? Og: I tilfelle, hva?

Situasjonen maner i høy grad til ettertanke, - for Guds ansikt. Og et spørsmål vi er nødt til å se i øynene er dette: Har vi som kirke selv skyld i det uføre vi er kommet opp i? Jeg tror desverre vi er nødt til å svare bekreftende på dette spørsmålet.

Selve folkekirkeideologien er svanger med en bestemt misjonstenkning som bærer i seg kimen til sin egen ødeleggelse. Avgjørende for hele ideologien er det å bevare "kontaktflaten" i møte med folket. For i det å ha bredest mulig kontaktflate ligger evangeliets mulighet: Mennesker kan komme under ordets hørelse,og så komme til tro og liv i Gud. Dette resonnement er jo i og for seg riktig. Men bare under en bestemt betingelse: At de mennesker man får kontakt med, virkelig får høre Guds ord. Spørsmålet er nemlig ikke bare hvorvidt man får kontakt med folket, men hva vi makter å bibringe dem vi kommer i kontakt med. Her synes det å være mang en kortslutning rundt omkring. Har man klart å samle mye folk til et arrangement, er man vel fornøyd. Og har folk hygget seg, er det desto bedre. Men om et lødig Guds ord har fått lyde, til omvendelse og tro, se det spørres det knapt etter. Denne måten å tenke kontakt på har fanget de kirkelige arbeidsformer. Man anlegger metoder og strategier med dette for øye. Man prøver å være "folkelig" og "populær". Man bruker pedagogikk og kommunikasjonsteori, ja, sågar reklamemannens teknikker, for å "nå" eller "få kontakt med" flest mulig. Det er ikke få velmente og friskfyraktige påfunn som er lansert i Guds navn de siste 30 årene for om mulig å snu strømmen tilbake til kirken. Bakom ligger ikke sjelden den ofte uuttalte frykten for å miste oppslutning, - da er jo arbeidet "mislykket". Og dessverre blir det lett slik for den predikant eller ungdomsleder som klarer å "trekke folk", at når det lykkes, fungerer det vellykkede som selvbekreftelse: Det er vanskelig å argumentere mot suksess. Men ve den prest som ikke er folkelig eller koselig!

Det farlige med hele denne måten å tenke og arbeide på, er at den, sikkert ubevisst, blir bestemmende også for innholdet i det budskap man er satt til å formidle. For å bevare kontakten er det viktig å ikke støte noen eller tråkke noen på tærne. Ingen reklamemann ved sine fulle fem ville finne på å gjøre som Mesteren og kreve at mottagerne av budskapet "skulle hate seg selv og ta opp korset". For å ta vare på kontaktflaten er det også viktig ikke å "gjøre det vanskelig" for folk. Derfor forenkles forkynnelsen til lettfordøyelige plattheter, slik at ingen skal behøve å gjøre seg den veldige anstrengelse det er å tenke en tanke eller to. Om en predikant, som Herren selv, skulle tale slik at reaksjonen ble at "Dette er hård tale (dvs. vanskelig å begripe), hvem kan tåle den?", ville han fort bli avskrevet. For da "kommuniserer" han ikke, må vite.

Midt oppe i alt dette er det overordentlig viktig å gjøre det lett for folk å komme til troen. Derfor gjør man tersklene til kirken så lave som mulig: Ingen skal behøve å måtte ofre noe for sin tro eller for sin Gud. I denne sammenheng er det man har hentet impulser fra underholdningsbransjen for om mulig å nå de yngre generasjoner. Vi har fått "underholdningskristendommen". Med kjappe andakter og oppkvikkede gudsord a la "Jesus er kul", anrettet med en passende mengde "rockete" sanger, skal de unge innbys til å følge Mesteren. For det er så om å gjøre å kunne demonstrere at det ikke er trist å være kristen. Vi er ingen sure pietister, nei! Gud er grei, og vi har det gøy! Til alt overmål får vi også gjerne høre at dette er "å ta ungdommen på alvor". Ja, er det nå det? Det er i hvert fall ikke å ta Herren på alvor. Det er ikke annet enn med et friskt flir å amputere hele Skriftens budskap om Den Hellige, som kaller oss til å være hellige, og derfor annerledes enn den verden vi lever i! En kristen kirke er ikke kalt til "å følge med tiden", men til å følge Herren Kristus, mot tiden.

Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at det i de sammenhengerder man arbeider langs slike linjer, ikke foreligger noe bevisst ønske om å endre budskapets innhold. Det man gjerne vil er å formidle det gamle budskap, bare i nye former og ved hjelp av mer tidsmessige metoder. Men det man ikke er oppmerksom på er at form og metode alltid har bestemmende innflytelse også på innholdet som formidles. Det å ureflektert hevde at form og innhold kan skilles fra hverandre, slik at det ene kan forandres uten at det andre også endres, er kort og godt blindhet. Det er umulig å forene budskapet om den Hellige Gud, om "hva min frelse kostet har", med underholdningsindustriens fjas. Da går Herren sin vei, og vi må fortsette alene. Når vi nemlig prøver å tilpasse kristentroen til hva folk vil ha, eller finner spiselig, gjør vi den samme synd som Israel gjorde med gullkalven (2.Mos.32): Det denne fortellingen handler om, er ikke at Israel ville finne seg en annen Gud, men om at de foretrakk å dyrke Ham som førte dem ut av Egypt, på en måte som var "lettere" for alminnelig folk. "Folket satte seg ned for å ete og drikke, og sto opp for å danse". Og slik ser det ut til å ha vært med Guds folk gjennom alle tider: De vil heller danse, enn ligge på kne.

Det dette fører med seg, er at vi etter hvert blir stående igjen med en "kristendom" som R. Niebuhr har karakterisert som typisk for det moderne menneskes religiøsitet: "En Gud uten vrede, lar mennesker uten synd, ved hjelp av en Kristus uten kors, komme inn i en evighet uten fortapelse".

Kort sagt: Saltet har mistet sin kraft.

Det er viktig å være klar over at når det skarpe og anstøtelige blir tatt bort fra budskapet, skjer det noe fatalt med det: Det mister sin kraft. Budskapets kraft ligger nemlig i anstøtet! Her er det særlig tale om to slags anstøt: Det ene er korsets anstøt (1.Kor.1,18-25), dvs. talen om Messias' stedfortredende lidelse og død på korset. Dette har like fra den første kristne tid vakt motsigelse og irritasjon. Dernest er det budskapet om at mennesket er en synder som står under Guds dom, og som derfor må omvende seg, altså det reformatorene kalte "lovens 2. bruk". Av naturen er vi mennesker svært så selvrettferdige, og vil helst ha smiger og gode ord. Blir vi ikke klødd bak øret, reiser vi oss i protest, om det så skulle være den Allmektige selv som går meg etter i sømmene. Å bli stilt til ansvar finner det moderne menneske seg ikke i, da er det langt bedre for selvfølelsen å avkreve Herren Gud forklaring og regnskap.

Både lov og evangelium er altså slik etter sin egenart at de egger til motsigelse, de støter folk. Dette har de som søker kontakt på kirkens vegne, fornemmet, slik at de med fin nese for hva som er "akseptabelt", forsiktig har dreiet på budskapets innhold: "Evangeliet" er blitt til en Guds allmene akseptering, til budskapet om Guds grenseløse kjærlighet, muligens også en viss tale om Jesu terapeutiske hjertelag, samt lignende floskler. Og loven er omgjort til (i beste fall) et budskap om at "vi skal ikke plage andre, vi skal være grei og snill, og for øvrig kan vi gjøre som vi vil".

Denne anemiske karikatur av Skriftens budskap serveres som kristendom, motivert av en overtroisk illusjon om at bare man støter folk minst mulig, vil de også bli kristne. Men budskapet er blitt kraftløst, og folk vender kirken ryggen nettopp av denne grunn. Og vi skal nok få oppleve at jo flere fiffige virkemidler vi tar i bruk for å "nå folk", desto tommere blir det i benkeradene. For når budskapet blir tomt, blir kirkebenkene det og. Og fordi budskapet mister saft og kraft, mister kirken sin integritet: Den tør i liten grad å stå for noe. Og skulle man være nødt til å avgi en uttalelse som man aner kan bli upopulær, da går man helst i diplomatens forsiktige silketøfler, og kaller det "sjelesørgerisk omsorg". Rakrygget mannsmot og endefram klarhet hører visst gangne sekler til.

Det er på tide at vi besinner oss på at det eneste som kan gripe mennesker, fornye dem, og gjøre dem til Kristi etterfølgere, er åndskraft. Intet virkemiddel, ingen kontaktskapende tiltak kan erstatte dette. Denne åndsmakt ligger i Kristi ord, i lov og evangelium slik det lyder i Skriften. For bare ved et uavkortet budskap gjør Gud selv sine to gjerninger, "døder og gjør levende", og fører mennesker til omvendelse og tro. Dette er en gjerning Herren alene er i stand til å gjøre, ikke vi. Og han gjør det ved det "tveeggete sverd", ikke silkehansker! Vi skal ikke glemme at det tross alt er Guds lov som i Skriften kalles for "pedagogen",- Gal.3,24.

Vi skal heller ikke glemme at når Jesus kalte sine første disipler (Luk.5,1-11), gjorde han det ved en handling som for dem ble en anskuelsesundervisning på hvorledes de skulle virke som menneskefiskere: All deres egen erfaring, strev og kunnskap hadde slått feil: De hadde "-strevet hele natten og ingenting fått -". Men i sin mislykkethet kastet de garnet påny, på Kristi Ord. På dette ord og ved dette ord alene skal det til alle tider drives menneskefiske i Guds Rike. Det er virkekraft i budskapet selv. Skjer det på andre premisser, eller med andre virkemidler, om aldri så velmente, blir det svart hav. Man kunne saktens spørre seg om ikke grunnen til at der satses på så mange virkemidler og tiltak, er at vi har mistet troen på at ordet kan virke av seg selv, og derfor må erstattes av vår innsats og våre påfunn?

Vi lever og virker i en kirke som søker kontakt. Det avgjørende for kirkens liv er imidlertid hvem vi har kontakt med: Står vi i levende kontakt med kirkens Herre? Har vi tid til å bli så stille at vi hører Hans røst, - i Ordet -, at han får kontakt med oss? Får Herren selv nå inn bakom alt strev og jag i tjenesten "for å nå folk", så vi hører ham si: "Hold opp, og kjenn at jeg er Gud."? "Han har skapt oss, og ikke vi selv, til sitt folk, og til den hjord han leder". Dette krever ikke bare en radikal omprioritering av hvordan vi som kirke, prester og forkynnere bruker tiden og av hva vi "satser på". Det krever omvendelse. Det krever at vi begynner å be høstens Herre om tilgivelse for vårt kristelige arbeid, for vår løping hit og dit, for at vi i en underlig innbilning om å tjene ham, går i veien for ham. Får vi nåde til å stanse opp slik, da er det også håp om at vi påny kan få stå i levende kontakt med han som er kirkens Herre. Og da skal vi nok også få åndskraft som har gjennomslagskraft. For da er det hans egen hånd og hans egen Ånd som får virke, og ikke vi selv. Og da ville kanskje det under komme til å skje, at folk ikke bare kom i kontakt med kirken, med med kirkens Herre.