Kirke søker kontakt II

AKTUELL ARTIKKEL

av kap. Jan Bygstad

Artikkel i Dagen, 1991.

KIRKE SØKER KONTAKT

I Dagen av 10.des. har Heidi Merete Ekern (HME) en kommentar til min artikkel "Kirke søker kontakt". Det er åpenbart at HME ikke helt har forstått poenget med det jeg skrev, og hennes kommentar blir dermed et typisk forsvar for den "kristelige tilpasningsdyktighet" som er blitt så utbredt i evangeliseringens navn. Fordi dette gir anledning til å utdype noen vesentlige momenter i forlengelsen av det jeg tidligere skrev, vil jeg prøve å svare HME utførlig. I den flom av velmente tiltak for å "nå folk" som vi har sett i etterkrigstiden, er det særlig to fundamentale sannheter som har druknet: For det første sannheten om at Skriftens Gud er hellig, og for det andre forståelsen for at i møte med Den Hellige, vil det naturlige menneske uvegerlig ta anstøt. Disse to saker henger nøye sammen, men det kan være nyttig i denne sammenheng å skjelne mellom dem:

Når det gjelder det siste punktet, ble det i forrige artikkel pekt på hvordan det hører med til egenarten både for lov og evangelium at de støter det naturlige menneske. Dette har man i sterk grad mistet bevisstheten om i etterkrigstidens kristenliv. Man har levet i den illusjon at bare man kunne gjøre kristendommen tiltalende nok for det moderne menneske, da ville det også begjærlig gripe sannheten. Bak denne drøm, ligger et naivt-optimistisk menneskesyn som forutsetning: Troen på at mennesket dypest sett leter etter Gud og lengter etter ham: Får det søkende menneske bare Gud fremstilt tilstrekkelig tiltalende, da vil det også bli kristent. Ifølge Guds Ord forholder saken seg stikk motsatt: "Kjødets attrå er fiendskap mot Gud", Rom.8,7. En amerikansk forkynner på besøk i Norge nylig, sa det slik: "Det falne menneske er ikke på leting etter Gud mer enn en gutt som skulker skolen er på leting etter læreren". Det er denne gudfiendtlighet som ytrer seg i anstøtet mot lov og evangelium, og som avslører noe av det dypeste i syndens vesen: Det falne menneskes opprør mot den gode Gud, fordi Han er god!

Når man altså ikke tar anstøtet imot Guds Ord på alvor, henger det sammen med manglende forståelse for fallets dybde: Man tror (uten å si det høyt) at "egentlig er vi gode på bunnen". Dette fører til at det kristne arbeid blir anlagt etter linjer som appellerer til det gode i mennesket, til det positive. Man vil vise folk at når de tar avstand fra kristentroen, er det egentlig en misforståelse. Folk tror at kristendommen er umoderne, ergo må vi godtgjøre at man både kan "følge med tiden" og samtidig være kristen: Vi får en modernisert kristendom, der man på død og liv skal vise hvor aktuell og trendy man kan være, og engasjert i vår tids problemer. Vi får det som har vært kalt "vi også -kristendommen": Enhver ny bølge som måtte dukke opp i tiden, blir noe man kort tid etter hopper på i kristen forkynnelse og arbeid. I tillegg skal forkynnelsen sette ord på det moderne menneskes livsfølelse, så det "kan kjenne seg igjen" i kirken; da vil de gripe troen med begge hender. Narcissus må uforstyrret få fortsette sin selvbeundring også i kirken. Dette er ikke noe annet enn et "kristelig mindreverdighetskompleks" i møte med det moderne.

Eller man innbiller seg at folk tar anstøt av troen fordi det er for alvorlig eller for strengt å være kristen. Så blir det ødvendig å vise hvor "glade" vi kan være, hvor mye vi kan hoppe og danse og slå vitser. Og hvor sterkt vi tar avstand fra pietister og andre som har en "streng" kristendom. For de hadde jo helt misforstått! Denne typen kristne viser sterke allergiske reaksjoner når de møter bibelsk kristendom, og de er gjerne raske til å sette merkelapper som "gledesløs fariseisme" og "tung og kjedelig" og "død konservativisme" på sine brødre (som de selvfølgelig helst ville sluppet å være i familie med!). Her bør vi være klar over at "å være greker for grekere" ikke innebærer at vi skal være overfladisk for de ovefladiske!

Det en slik måte å tenke på fører med seg, er at vi blir sittende igjen med en "kameleonkristendom", som prøver å gi folk det de vil ha, men som fullstendig har mistet sin integritet, og derfor skammer seg inderlig. Skammer seg over evangeliet, og derfor ikke tør forkynne det som står skrevet, men et budskap som er uten kanter og tilpasset "folkets religiøse behov". Skamfølelsen er dypt rotfestet i den norske kristensjel. Etter å ha blitt gjort narr av i mer enn hundre år, (fra Alexander Kielland av, og senere av hylekoret fra Akersgatas og NRK's koryfeer) orker man ikke å være upopulær lengre. Og så populariserer vi troen.

Men en kristentro uten anstøt er og blir kraftløs!

Rett nok kan det være viktig å rydde bort falske anstøt. Men dette har man vært så ettertrykkelig flink til de siste førti år, at man også har kvittet seg med anstøtet i selve budskapet. Det at man er så redd for å støte, har fått den følge at man i forkynnelsen er blitt livredd for å tråkke noen på tærne. Det er blitt så mye menneskefrykt innen det kristne arbeid at man tar hensyn til alt og alle. Bare ikke til Guds Ord. Derfor tør knapt noen forkynne loven etter dens 2. bruk mer (dvs. lovens avslørende og dømmende gjerning). Forkynnernes fortielse av denne del av Guds råd, er kanskje den mest alvorlige unnlatelsessynd Gud vil komme til å kreve oss til regnskap for, jfr. Esek.3,17ff.

Med dette i minne kan det i dag være grunn til å spørre om hanen som står på mangt et kirkespir i landet vårt legemliggjør vår kirkes grunnskade: Er kristen-Norge blitt en værhane i stedet for en røst som vekker sovende syndere, slik Peter ble vekket da hanen gol annen gang? Mark.14,72.

Når det gjelder sannheten om at Bibelens Gud er en hellig Gud, er det karakteristisk for svært meget av dagens kristne liv og arbeid at det mangler syn for dette fundamentale. I tråd med dette hører man også svært lite om begrepet "gudsfrykt". Når Guds hellighet blir borte, behøver man nemlig ikke å frykte ham mer (se Jes.8,14; Mal.1,6). Da blir Gud en som man kjekt og selvfølgelig kan omgås med som en kamerat, og som en gjerne kan gi en kjomslig klapp på skulderen. Ja, "dåren stormer frem hvor engler knapt tør trede".

At Gud er hellig, svarer til at han har kalt sitt folk til å være et hellig folk. Derfor er Guds folk kalt til å være "et annerledes folk", et folk som nok er i verden, men ikke av verden, og som derfor er vesensforskjellig fra verden. Dette innebærer at vi som kristne er kalt til å stå for en "motkultur" så lenge vi er her i verden.

Ordet hellig på hebraisk betyr egentlig "å være utskilt/adskilt". Hellighet er Guds vesen, og noe Gud er alene om å være. Men ved å skille ut et folk for sitt eget navn, helliger Gud sitt folk, så det får del i hans egen hellighet. Dette har grunnleggende betydning for den kristne identitet: I kraft av å ha fått del i frelsen i Jesus Kristus, har Guds barn blitt borgere av et "rike som ikke er av denne verden", (Joh.18,36f). Det hører med til det fundamentale i en kristen identitet å vite at man er "annerledes", dvs. "fremmede og utlendinger i verden". Derfor vil sann kristendom alltid komme til å bli gjenstand for denne verdens fremmedhat, noe Jesus påny og påny innskjerper overfor sine disipler.

Der helligheten blir borte fra den kristne bevissthet og forkynnelse, skjer det noe fatalt med troen: Den mister noe av det mest vesentlige i sin selvforståelse. Følgen blir en rastløs identitetsløshet, der man "prøver å finne seg sjæl" som kristen. Men den identitet som man så "finner", blir hjemmesnekret, laget på lånt gods herfra og derfra, etter "vi-også"-oppskriften.

Til denne bevissthet om det hellige, hører det bibelske skille mellom Guds rike og "verden". Verden og verdslighet er noe Guds folk er skilt ut fra og frelst fra, (Kol.1,13). Dette hører vi lite om i dag. Det virker snarere som om det er om å gjøre at en kristen skal stikke seg minst mulig ut, være mest mulig lik verden. For det å tale om "verden" var jo noe de gamle pietister gjorde, og slik må vi for all del ikke bli! De første kristne var seg klart bevisst det å være annerledes, (se 1.Pet.4,3; Rom.12,1f), de var kalt til "å være hellige likesom den Hellige som kalte dem", (1.Pet.1,15). Dette var også en av de sterkeste misjonsfaktorer i den første kristne tid: Den hedenske omverden så at de kristne levet annerledes, de gikk mot strømmen, og slik var de lys og salt i verden. Tilsvarende har en gammel kirkens mann sagt at "bare den som i hellig tilbaketrukkethet er skilt fra verden, kan i Åndens kraft påvirke verden".

Men sann hellighet kan ikke populariseres. Da vil den uvegerlig komme til å bli sin egen karikatur.

Med tapet av bevisstheten om at Gud er hellig, har man også mistet mye av evnen til å skjelne. Åndelig lederskap med åndelig dømmekraft er blitt mangelvare. Så er evnen til å se forskjell på hva som er av Gud og hva som er av mennesker, hva som er åndelig og hva som er kjødelig, og hva som er hellig og hva som er vanhellig blitt borte. Dermed er døren blitt slått på vid gap for allehånde kjødelige arbeidsformer. Normen er ikke lenger hvorvidt noe er av Gud eller ei, men om det trekker folk. Bare det trekker folk, kan nesten hva som helst godtas. De grelleste overtrampene her skjer på den kristne musikkens område. Av frykt for å miste de unge har man akseptert moderne rytmemusikk som legal kristen arbeidsform og -metode. Dette er å bruke kjødelige midler for å fremme åndelige mål.

Når HME skriver om at Paulus talte annerledes til bibelkyndige jøder, enn til athenere på Areopagos, har det ingenting med saken (forholdet mellom innhold og form/metode i arbeidet) å gjøre: Budskapet var det samme, bare at apostelen ordla seg på en måte som var tilpasset tilhørernes evne til å forstå. Tilsvarende vil man i dag selvfølgelig tale annerledes til barn i en søndagsskole enn man gjør til teologer på fakultetet. Men i begge tilfeller skal det være Guds Ord som får lyde.

Problemet med bruken av moderne rytmemusikk i kristen sammenheng, er at denne har et uttrykk/en form som er vesensfremmed for det budskap som skal formidles. Vi får dermed et motsetningsforhold mellom form og innhold, som får ødeleggende konsekvenser for budskapet selv. Det man overhodet ikke synes å ha gjennomtenkt, er at det er en nær og uløselig sammenheng mellom musikk og spiritualitet: Musikk er metafysikk. Bevisstheten om hvem man har med å gjøre i Den Hellige, er uforenlig med den larm og sanselige vrikking som hører rytmemusikken til. Overfor Den hellige "drar man sin sko av sin fot" i hellig frykt og tilbedelse.

Her er vi ved kjernen i saken: Det som er aller viktigst for oss både som enkeltkristne, og i vårt kristne arbeid, er å vite hvem vi har med å gjøre når vi står for Gud: Han er Den Hellige og høyt opphøyete majestet, som selv ikke englene kan tåle å se ansikt til ansikt! Vet vi det, vil det også ha gjennomgripende konsekvenser både for trosliv, gudstjenesteliv, og hverdagsliv. Det skaper hellig alvor. Besynderlig er i denne sammenheng HME's sitat fra Fork.11,9: "Gled deg du unge i din ungdom, og vær vel til mote i din ungdoms dager, og vandre på ditt hjertes stier, og etter det dine øyne ser; men vit at for alt dette skal Herren trekke deg frem for dommen". Dette bibelord gir ikke, som HME synes å tro, en god ballanse mellom glede og alvor i ungdomstiden. Det er tvert om en alvorlig advarsel til de unge mot nettopp den fare som ligger ungdomstiden særskilt nær: Lettsindig overflatiskhet, som er av den karakter at alt bedømmes etter om det er "gøy" eller ikke. Dersom den unge ikke i tide stanser opp og besinner seg, vil Herren kreve ham til regnskap for denne lettsindighet. Derfor sies det også tidligere i samme bibelske skrift: "Vokt din fot når du går til Guds hus! Å komme dit for å høre er bedre enn når dåren bærer frem offer; for de vet ikke at de gjør ondt. Vær derfor ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære frem et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få!" Når vi har med Den Hellige å gjøre, bøyer vi oss ydmykt i støvet, lukker munnen, og ber Ham om å tale. Når vi trer inn i hans hus, skjer det ikke med fnising, vitser og "hei på deg", men i stille ærbødighet. Og med bønnen: "Tal Herre, din tjener hører". Den totale og bevisstløse respektløshet man i dag er vitne til hos folk som gjester Guds hus, også blant slike som kaller seg kristne, vitner tydeligere enn ord om hvor lite gudsfrykt som sitter igjen.

Et par bemerkninger til sist: I misjonsbefalingen sier høstens Herre: "Gå derfor ut - -". Man synes i dag å ha misforstått dette ord dit hen at det er en befaling om å "nå ut". Herren har altså ikke sagt det, men kun "gå ut"! Så er det Hans sak, og ikke vår, hvor langt vi når. Men at vi på denne måten synes å ha lest misjonsbefalingen feil, har ført to ødeleggende konsekvenser med seg i kristent arbeid:

For det første blir vi så opptatt av alle dem vi ikke når, at vi nesten glemmer dem vi tross alt når. Dette fører til at forkynnelse og menighetsarbeid kun er rettet inn mot dem som er "utenfor", og det på den usunne måte som er beskrevet i disse artikler. Men for dem som er "innenfor" blir det "sveltihjæl". Lite og ingen forkynnelse er rettet inn på at disse skal grunnfestes og bli bevart i troen. Systematisk bibel- og katekismeundervisning hører dessverre til sjeldenhetene i menighetslivet. Dermed tappes Guds barn for kristen kunnskap og åndskraft, mens de i beste fall kanskje kan holde den åndelige sultedød fra livet ved hjelp av det sukkertøyet de får servert. Men mange dør, eller blir åndelige flyktninger: De søker til andre menigheter og sammenhenger for å få mat. Dette er en kjensgjerning som er en tung dom over det arbeid som i dag går i den norske Kirkes regi.

For det andre skaper denne opptatthet av å "nå ut" stress. Det tør være vel kjent at det som skaper stress ikke er det vi får gjort, men tanken på alt det vi ikke rekker over. Og når vi ser strømmen som forlater kirken, får vi panikk. Så er vi blitt så opptatt av å nå alle de vi ikke får tak i, finne på nye tiltak, metoder og aksjoner, at særlig vi som er satt til å være hyrder og ledere står i stor fare for å glemme det ene nødvendige. Det er så mye å gjøre, at vi mister evnen til å høre. Vi blir så geskjeftige og travle. Men jo mer vi løper, jo mer tappes vi for åndskraft. Jo mer vi løper, jo mer bindes vi av loviskhet: For til å se og leve i evangeliet, kreves det stillhet for Guds Ord. Stillhet, og villighet til å ta også Guds dom inn over seg og sitt når den lyder. Den loviskhet som er en frukt av alt dette kav (og sikkert like mye en forutsetning for det) blir en tung bør å slite med for hyrdene og prestene, og den kommer også uvegerlig til å slå igjennom i deres forkynnelse. Med de ødeleggende følger dette vil få for troslivet hos tilhørerne.

Jeg er redd vi står i fare for å komme i den situasjon Marie Monsen beskrev fra sin tid som misjonær i Kina: Hun og de andre misjonærene kjente seg forkastet,- ikke som Guds barn -, men som Guds tjenere. Hvis dette virkelig er Guds dom over vårt arbeid og vårt kav, da må vi også regne med at høstens Herre tar sin Ånd og sin velsignelse fra oss. Spørsmålet blir da: Vil vi merke det?

"For så sier Herren: Legg merke til hvordan det går dere! Dere sår meget, men høster lite i hus, - - ", Hagg.1,5f.

Jeg vil igjen få minne om, at det eneste som virkelig kan gripe mennesker og gjøre dem til Jesu etterfølgere, er et budskap som har Åndens egen ild og kraft. Dette kan vi som kirke bare få del i ved påny å besinne oss på Guds ord og på hvem vi har med å gjøre, slik at Gud får lov til å være Gud, og vi slutter med å prøve å hjelpe ham ved å tilpasse ham til hva folk godtar. Dette vil koste oss at vi kanskje må ta Guds dom inn over oss og det arbeide vi står i. Kanskje må Herren, før han kan gi ny nåde, gripe inn med en ny tempelrenselse. Men en slik lutring er salig, for i denne ligger kimen til fornyelse! Fornyelse skjer i Guds rike aldri ved å finne på noe nytt, men ene og alene ved at vi drives tilbake til kildene i Ordet. Det viser både den hellige Skrift og kirkehistorien.

Det var i en tid temmelig lik vår Jeremias sa (6,16):"Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler". Gud gi at vi ikke svarer på samme vis som hans folk den gang gjorde: "Vi vil ikke vandre på den!"