Kirkefellesskap - kriterier anno 1877

«Hvis man må velge mellom å lese nye eller gamle bøker, må man velge de gamle: ikke fordi de nødvendigvis er bedre, men fordi de inneholder nettopp de sannhetene som vår egen tid neglisjerer. Kristendommens varige standard må holdes klar i vår tanke, og det er i forhold til den standarden vi må teste alle samtidens tanker. Faktisk må vi for en hver pris la være å følge tiden. Vi tjener en som sa: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.»» (Lewis, C.S.: Christian Apologetics i God in the Dock. Essays on theology and Ethics, Grand Rapids, Michigan; USA, 1970 s92 egen oversettelse)

Det var overraskende aktuelt å lese hva norske utvandrere i USA tenkte om kirkefellesskap. De måtte forholde seg til en helt annen virkelighet enn den norske statskirken de kom fra. Der var mange ulike konfesjoner, og de lutherske kirkene var splittet i flere synoder – ikke bare pga ulike språk, men også ulik teologi. På mange måter ikke så ulik den situasjonen vi har i Norge i dag. Deres klare bevissthet på at det var ene og alene Den hellige skrift som skulle vise veien, er et godt forbilde for oss.

Jeg vil derfor formidle litt fra et prestemøte i Den norske synode i 1877 – med litt fornyet og forkortet språk:

«Mange redelige og enfoldige sjeler har vanskelig for å fastholde både at det er mulig å bli salig i et falsklærende samfunn, og at Gud vil at alle skal tilhøre den rettroende Kirke, samt at det er meget maktpåliggende å etterkomme Guds vilje. De tenker at når man kan bli salig i hvilket som helst kristelig samfunn, så er det likegyldig hvilken kirke vi tilhører. Men de glemmer at den falske læren er sjelegift. Hva ville man si om et menneske som trengte en medisin, våget å drikke av en flaske han visste var tilsatt gift, fordi han hadde hørt en annen hadde drukket den uten å dø? ... Skriften advarer jo mot slik synd og fare. La oss ta dens advarsel til oss.

...

Men om en virkelig er i tvil om, vi eller våre motstandere er det rette samfunn, hvordan skulle han da best komme til klarhet?

En lekmann anbefalte en god metode: se etter det som alltid har vært den falske kirkes måte å arbeide på i dens kamp mod den sanne synlige eller rettroende kirke. Den har nemlig alltid gjort sitt til å berøve Kristus hans ære og evangeliet dets rikdom på trøst, og søkt å gjøre loven til et evangelium og forlede menneskene til i å søke sin salighet i sin egen rettferdighet. En oppmerksom iakttaker vil uten vanskelighet se at striden også nå gjelder evangeliet».

… “Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro.”

(1 Kor 15:1–2)

«Sunn fornuft sier oss at om det hadde vært Guds vilje med motstridende lære, så hadde han opprettet forskjellige slags Kirker: en luthersk, en katolsk, en metodistisk, en presbyteriansk osv. Men Gud hverken kunne eller ville gjøre det. Et av hans sendebud kunne umulig si Ja, der et annet sa Nei. Ingen har lov å tro noe annet, enn det som er åpenbart i Ordet. Det er ingen uenighet når det adlydes.»

…«De som forvansker Guds Ord og forlater sannheten ved urettferdighet, søker som oftest å gi inntrykk av at de har retten på sin side. Det lykkes dem også iblant å kaste et svært bedragerisk skinn over sin dårlige sak, især når de på en smart måte tar menneskenes gamle Adam til inntekt for seg»

… «Vi må alltid søke å være sannheten tro i kjærlighet. Men omstendighetene avgjør, hvor lenge man skal bli værende og vitne uten å oppheve den ytre kirkelige forbindelse med dem som motsier sannheten for ikke å la seg overvinne av den. Ikke kjødelig iver eller kirkepoliti avgjør dette, men kristelig kjærlighet og visdom ved at Guds Ord følges nøyaktig. De som forlater den sunne Lære skiller sig fra og forårsaker splittelsen. Ikke de rettroende som forgjeves har vitnet, forlater en forfallen statskirke og danner en bekjennelsestro frikirke.» …

«Ingen skal gå ut uten videre. Det er ikke nok at han for sin egen del innser at samfunnet farer vill i læren; men det er også hans plikt å vise dette, og vitne for dem han har stått i brodersamfunn med. Gjøre sitt til at så mange som mulig kunne komme til erkjennelse av den guddommelige sannhet og unngå den sjelefare som er forbundet med å bli værende under påvirkning av Guds Ords forvanskning. Den som gir sjelene gift i stedet for sunn mat. Dette krever selv alminnelig nestekjærlighet.

Man ville vise stor ukjærlighet mot sin neste når man visste at maten var forgiftet, og passet seg selv, men tidde stille når andre nøt den til sin undergang. På samme måte ville den også forsynde seg mot sine medmennesker som bare ville holde seg selv borte fra forgiftet åndelig mat, uten å advare andre i sitt trossamfunn mot å fremture i sitt syndige forhold til Skriften og slik utsette seg for stor sjelefare.

Hvor lenge han skal vitne uten å forlate dem, er det vanskelig å sette en regel som må følges i alle tilfelle.»

... «Det er langt fra mot Guds vilje å skille seg fra dem som forvansker den himmelske lære og ikke vil motta tilrettevisning og belæring av Guds Ord. Herren har mange steder i Skriften påbudt en slik adskillelse: Rom 16:17, 2Kor 6:14-17, Tit. 3:10, 1Tim. 6:3-5, Matt 7:15, 2Kor 13:8,10 ... 

Om Splittelse i Kirken (aftryk efter Forhandlingerne i Den Norske Synodes Vestlige Distrikt i Story City, Iowa. 1877.)