Kirkelige kommentarer etter Bispemøtets uttalelse om homofili høsten -97:

Biskopene skrev mer enn en protokoll!

Dagen 22. okt. -97.

Viktige svar vil en finne om en leser betenkningen "Homofili og sjelesorg", utarbeidet av biskop Ola Steinholt og undertegnede. Utredningen ble behandlet på samme bispemøte og er offentlig tilgjengelig.

"Ikke minst forkynnelsen vil være viktig.Ut fra den forståelse av Skriften som er rådende i kirken, er homofilt samliv mot Guds vilje. Når et tema som dette tas opp i offentlighet, vil forkynnelse og undervisning måtte henvise til dette utgangspunktet. Det har med ærlighet å gjøre: Alt blir forvirrende dersom akseptasjon skal føre til utydelighet. Ekte toleranse og tydelige standpunkter er ikke motsetninger. De forutsetter hverandre". (Side 27 pkt. 4).

Om nattverdfellesskapet i menigheten kan en bl.a. lese følgende (s. 28 pkt. c):

"Et særskilt vanskelig spørsmål er hvorvidt samlevende homofile skal ha adgang til nattverden.

Bispemøtet har på bakgrunn av en egen utredning gitt en uttalelse om "Kirkebot og nattverd" (BM 22/94). Her er det gjort rede for bibelske, pastoralteologiske og kirkerettslige sider ved en mulig nattverdnektelse (kirkebot). I henhold til Bibelen har kirken fått i oppdrag å "fastholde synder" når betingelsene for "å løse fra syndene" ikke er tilstede, jfr. Mt 16:19; Joh 20:23. I praksis betyr dette at syndsforlatelse ikke kan tilsies noen som ikke viser tegn til syndserkjennelse og syndsbekjennelse.

Nå er nattverden jo nettopp et sted der troende mennesker får tilgivelse for syndene sine. Det vil si at den forutsetter syndserkjennelse og -bekjennelse. Paulus taler om at en skal prøve seg selv når en går til nattverd, så en ikke spiser og drikker seg selv til doms (1Kor 11:27-29).

Alle vil skjønne at vi her taler om svært alvorlige og følsomme spørsmål. Og nettopp på grunn av spørsmålenes følsomme karakter, har Bispemøtet - sammen med alle våre fremste pastoralteologer - anbefalt "den største grad av tilbakeholdenhet ved bruk av nattverdnektelse i sin alminnelighet".

Så langt er vi to som står bak denne utredningen samstemt. Vi er sammen om ikke å ville tilrå at en går forbi ved nattverden. Men vi argumenterer forskjellig.

Dette er min tankelinje, og min pastorale rådgivning. Jeg begynner i sjelesorgens rom (se s. 30 pkt 2b):

"Dette er stedet for den åpne samtalen, der den homofile og presten møtes i fortrolighet.

Om presten etter forsvarlig samtale finner at den enkelte må advares mot å gå til nattverd, er dette unndradd menighetens kunnskap. Det er en åpen samtale, men den skjer i et lukket rom. Menigheten vil vite hva presten sier i det offentlige rom. En bør kunne forvente at sjelesorg og forkynnelse henger sammen. Men samtalen er etter sin egenart taushetsbelagt.

Det er her en eventuell avvisning skjer. Om noen går til nattverd etter at de har mottatt prestens advarsel, da går de i så fall på eget ansvar. Presten bør, om så skjer, ikke gå forbi ved nattverdbordet. Presten har alt talt tydelig inn i et menneskes liv. Det må være dette menneske selv som trekker konklusjonen".

Begge biskopene står sammen om avslutningsmerknaden (s. 30.3):

"For begge resonnementene gjelder det at adgang til nattverdbordet ikke betyr noen legitimering av bestemte syn på homofilt samliv, eller de valg den enkelte har gjort i denne sammenheng. Dersom det skulle vise seg at noen som lever i homofilt parforhold bruker adgangen til nattverd som uttrykk for slik legitimering fra prestens eller menighetens side, må det gjøres klart at dette er misbruk av nattverden".

Bispeuttalelse som ikke overbeviser noen.

VL 15. okt. -97.

Vanligvis er klarhet et viktig krav i all kommunikasjon. I denne sammenheng har man søkt motsatt vei. Gjennom uklare formuleringer som i og for seg tydelig nok avslører hvor uenige biskopene har vært og fortsatt er, prøver man å samle en splittet kirke med kirkepolitiske midler. Kommentarer og forsøk på å vri meningsinnholdet i favør av ens eget standpunkt tyder på at biskopene ikke engang selv tror på overbevisningskraften i det som sies.

Lærespørsmål, men ikke vranglære

Falsk enhet

(Men selv ikke her ser det ut til å være enighet blant biskopene om hva de har sagt, Sigurd Osberg har offentlig brukt denne formuleringen til å true undertegnede med avskjed dersom jeg nå ikke går tilbake på min tilsynsfraskrivelse. Andre biskoper har visstnok sagt at denne uttalelsen "redder" Asle Dingstad - som om dette skulle dreie seg om en personalsak!)

Det alvorligste her er naturligvis at den enhet som biskopene søker å forsvare, ikke er den enhet som Skrift og bekjennelse kaller oss til. Den sakramentale enhet forutsetter enighet, ikke i meninger og stand punkter riktignok, men i tro og lære (se Ef 4,3-6 der det tales om "Åndens enhet"). Og Bibelen taler aldri om lojalitet. Det er et politisk ord. I stedet kalles kirkens hyrder og lærere til lydighet og troskap mot den tro som en gang for alle er overgitt de hellige (Jud 3; Rom 6,17; 2Tim 3,14 flg.). Det er denne troskap og lydighet som enhver prest og biskop har gått inn under ved sin ordinasjon. Men Bispemøtet gir samlet grønt lys til at vranglæren (eller det som ifølge dem visstnok bare er meninger og standpunkter som bryter med kirkens syn - men altså ikke "vranglære"!) fortsatt skal ha sin rettmessige plass i kirken. Og bekreftelsene har kommet allerede, mindretallsbiskopene skal stå på for å endre kirkens syn og praksis mer enn noen gang. Det de nå har gjort, er å forstå som en ren strategisk tilbaketrekningsmanøver!

Tapte nøkler og ukjærlig sjelesorg

Hvilken sjelesorg er nå det? Å toe sine hender når et medmenneske står i fare for å påføre seg selv evig fortapelse. Noen kaller dette kjærlighet. jeg vil kalle det hjerterått. Hvordan er det mulig at biskoper som Bondevik,, Hagesæther og Bergan kan gi sine prester et slikt råd? Det skulle vel ikke være noen av dem ukjent at nøklene er et av kirkens kjennetegn. Og vi må med stort alvor spørre om dette ikke er et for stort offer å gi på en falsk enhets alter?

I og for seg gledelig

Men saken er den at bispeuttalelsen også på dette punkt bærer i seg motsetninger som ikke kan stå seg i lengden. Det moralske spørsmålet står jo igjen: Dersom det er forenlig med kristen livsførsel å kombinere homofil praksis med altergang hvor dan kan man så i lengden nekte praktiserende homofile ordinasjon til kirkens tjeneste? Eller ønsker en igjen å innføre en etisk dobbelstandard i kirken - og hvor har man i tilfelle lært den?

Personlig har jeg på dette område mest respekt for mindretallsbispene som ser at det her dreier seg om et helhetlig og teologisk begrunnet syn som må få konsekvenser for kirkens praksis på alle plan Jeg tipper at det er grunnen til at de tre tålmodig kan vente en tid til, for de vet at når de først er kommet så langt, vil resten med tiden følge av seg selv. Om de ikke har teologien og etikken på sin side, har de i hvert fall tanken i behold.

Bispemøtet om homofili.

For fattig og rik, 16/97

I første omgang vil nok mange si seg tilfreds med denne uttalelsen. Den uttrykker nemlig en enighet angående Kirkemøtets vedtak om at homofile samboende ikke kan ha åndelig lederansvar i kirken, og den avviser en liturgi for forbønnshandlinger med tanke på homofile par. Men en slik tilfredshet vil nok være kortvarig for den som ønsker at kirken skal ha en praksis i tråd med Guds ord. Det er derfor verd å se nærmere på hva som egentlig står i denne fellesuttalelsen fra biskopene.

Biskopene starter med å slå fast det faktum at det er forskjellig syn på homofilispørsmålet i kirken. Dette vet vi alle. Det som teller er hva slags konklusjoner en trekker av dette, og hvilke følger det får for resonnementet videre. Her skjer desverre det fatale at dette faktum styrer vurderingene videre. Utgangspunktet for behandling av dette spørsmålet må for en kirke ikke være at det er uenighet mellom lederne, men hva Guds ord sier. Og i Guds ord er det bare én mening om homofilt samliv, og det er at dette er synd. (Rom. 1,26-28, 1.Kor 6,9.)

Med et bibelsk utgangspunkt skal ikke hovedoppgaven for biskopene først og fremst være å finne frem til ytre enhet når det gjelder ordninger og praksis, men hva som er følgene av et bibelsk syn på dette. Når det så viser seg at biskopene er uenig om hva Guds ord sier, må det problemet som dermed oppstår, tas på alvor. Det skjer ikke, og følgene ser vi i denne uttalelsen.

Det vi i denne uttalelsen får, er en neddemping av alvoret i spørsmålet. Bare på den måten kan de beholde en ytre enhet i kirken. Men dermed bærer det helt galt avsted. En får en enhet som er en helt annen enn den Bibelen og våre bekjennelsesskrifter taler om. I Confessio Augustana art. 7 (CA7) er kirkens enhet beskrevet slik: "Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller sermonier som er fastsatt av mennesker..."

I bispeuttalelsen kommer en helt motsatt ut. En fastslår at en er uenig i læren på dette punkt, men vil tross det finne en enhet i praksis. Når det i uttalelsen står (p. 3) at synet på homofilt samliv i seg selv ikke er av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken, er dette uforenlig med CA7, dersom det da er noe som ikke angår forkynnelsen av evangeliet. Men nå gjør det altså det, for Guds ord sier at den som gjør slik, ikke skal arve Guds rike.(1.Kor 6,9). Det betyr at det er brudd på Guds åpenbarte vilje, altså brudd på loven. Den som bryter loven, går fortapt, om en ikke får forkynt evangeliet og får ta imot tilgivelse for sine synder. Men en kan ikke forkynne evangeliet om ikke loven får vise oss behov for tilgivelse og dermed frelse. Der synd ikke blir synd, blir heller ikke Jesus frelser.

Derfor er det merkelig når bispeuttalelsen bare ser brudd på kirkens enhet dersom det etableres egne forbønns- og velsignelseshandlinger som er i strid med Kirkemøtets vedtak (p.7). Her er vekten lagt på det som kalles "kirkens felles ordninger". På den bakgrunnen er det talende når uttalelsen fortsetter med å uttrykke at det ikke er grunnlag for å påberope seg biskopenes standpunkter som begrunnelse for en såkalt "tilsynsfraskrivelse", og at et samlet bispemøte finner at aksjoner av denne type vil være uttrykk for illojalitet mot kirkens vedtatte ordninger. Her siktes det til de prestene som har frasagt seg tilsyn fra de biskoper som i denne sak lærer i strid med Guds ord. Saken er bare at disse har CA28 i ryggen. Etter at det der understrekes at biskopenes makt og myndighet er knyttet til rett formidling av Guds ord, sies følgende:

"Men når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem". Ansvaret for det ordningsmessige problemet som dermed oppstår, ligger derfor på biskopen.

Problemet i uttalelsen er altså at spørsmålet om enhet hele tiden dreier seg om ytre ordningsmessige enhet, i strid med CA7. Det sies (p. 4) at det vil være skadelig for enheten i kirken om ulike syn skulle føre til ulik praksis. Det er lett å forstå hvorfor dette fremheves. En vil nemlig unngå de problemer som oppstår med ulike ordninger i behandling av slike spørsmål i kirken. Men problemet er at tingene stilles på hodet. Det er jo de ulike syn i kirken på dette spørsmålet som truer kirkens enhet, fordi det gjør at en ikke fremstår med en enhetlig forkynnelse av synd og nåde. Kirkens kjennetegn er i følge reformatorene ikke de ytre ordninger, men dens læremessige grunnlag og dens oppdrag med rett forkynnelse og rett forvaltning av sakramentene.

Dette blir ikke tatt på alvor når det står at det er en selvsagt plass for biskopenes markeringer av sine standpunkter (p.5). For tre av dem er det nemlig standpunkter i strid med Skriftens ord. En går videre og uttrykker at enkelte biskoper ikke er avskåret fra å arbeide for endring av praksis, altså det som enheten etter uttalelsen hviler på. Det må altså bety at det som skaper enhet i kirken, kan forandres. Slik taler ikke CA. For å berge enheten i kirken gir en altså de som skulle verne læren, rett til å endre den i strid med Guds ord.

Det er lett å se at en her kommer inn i en mer og mer håpløs situasjon som får store følger både på kort og lang sikt. Det kommer til uttrykk i det som sies om retten til nattverd. Her får vi vite at det er forskjellige måter å resonnere på. Den ene måten er at homofilt samboende har adgang til nattverden på linje med andre menighetsmedlemmer, og at dette er å ta på alvor at de skal inkluderes i menigheten. Den andre måten er å hevde at en prest i sjelesorgens rom må kunne advare dem mot å gå til alters (p. 6). Mer sies det ikke om den sak. Men det legges til at om noen ønsker å delta på tross av prestens advarsel, gjør de det i så fall på eget ansvar. Presten ber, om så skjer, ikke gå forbi dem ved nattverdbordet.

Rette tilsynsmenn bør tilskynde prestene å advare dem som lever i homofilt samliv mot å gå til alters før de har gjort opp med et syndig liv. Her sies det bare at noen vil hevde at det kan skje! Og samtidig kommer en klar advarsel mot å ta følgene av at noen trosser advarselen. Dette begrunnes med at det er de nattverdsøkendes eget ansvar. Det er ikke rart om mange prester her får store samvittighetsproblemer i forhold til det ordninasjonsløfte som de gav, der de lovet å forvalte sakramentene, og ikke bare distribuere dem. Prestene kan ikke fraskrive seg ansvaret for forvaltning av sakramentene ut fra velmente råd fra biskopene om at de ikke skal ta følgene av det i forbindelse med samboende homofile.

Det sies videre at adgangen til nattverdbordet ikke er noen legitimering av bestemte syn på homofilt samliv. Men så sant dette er noe som angår forkynnelse av lov og evangelium, kan en ikke unngå en slik legitimering. Det signaliserer at det er to syn på saken som er sidestilt. Eneste forskjellen er at de som har det syn at dette er greit, og som lever det ut, ikke kan inneha vigslede stillinger i kirken. Ut fra Guds ord er dette selvsagt, men ikke ut fra biskopenes resonnement. Det blir ikke lett å forklare hvorfor noen menighetsmedlemmer som har full tilgang til Guds nåde på linje med andre, ikke skal kunne ha oppgaver i kirken av åndelig art. Her nytter det ikke å trekke paralleller med 1Tim 3, hvor det er tale om slike som har forbrudt seg på en måte som diskvalifiserer dem til lederverv, for her er jo poenget at de ikke har gjort noe som strider mot Guds ord og som de trenger tilgivelse for. Det er forståelig at mange vil oppleve det diskriminerende for homofilt samboende å bli inkludert i menighetens fellesskap uten å få adgang til tjenester der, når det ellers er aksept på deres livsstil.

Ut fra dette er det på sikt ikke stor hjelp i at det er oppnådd enighet om at en ikke skal etablere ordninger med forbønns- og velsigelseshandlinger for homofilt samboende, eller at slike ikke kan inneha vigslede stillinger. Resonnementet som er brukt her, undergraver nemlig disse ordninger etter hvert. Når homofilt samliv nærmest beskrives som et adiaforon som det kan være forskjellige meninger om i kirken uten at enheten i den trues, har en sagt at så snart mindretallets syn kommer i flertall, må ordningene kunne forandres i tråd med dette. Lojaliteten når det gjelder ordningene er nemlig her knyttet til Kirkemøtes vedtak (p. 7), og dersom det gjøres om, blir også ordningene forandret.

Det er derfor ikke rart at biskopenes mindretall i dag kan akseptere dette. De regner selvsagt med at om ikke så lenge er det de andre som må bøye seg for en praksis som går mot deres overbevisning. Hele resonnementet i uttalelsen legger opp til en slik utvikling. Det virker som om flertallet i dag har akseptert et kompromiss i dette spørsmålet som gjør at de går i en felle. De har lagt et løp som snart kan føre dem opp i et hjørne der de må akseptere ordninger som er i strid med Guds ord for å bevare enheten i kirken. Det vil bli en dyp tragedie for en kirke som ikke er forpliktet på bestemte ytre ordninger, men på Skrift og bekjennelse.

Derfor vil det være en tragedie for kirken om denne uttalelsen blir stående. Det haster med å komme ut av det spor som her er lagt. Skjer ikke det raskt, vil vi ubønnhørlig ende opp med en kirke som har fornektet dens sanne enhet og sitter igjen med et ytre skall av felles ordninger i strid med Guds ord. Det må ikke skje. For alle oss som er glad i Den norske kirke og ønsker den skal være en sann Jesu Kristi kirke, er det maktpåliggende å ta ansvar og gjøre hva vi kan for å berge den fra læremessig og åndelig ruin. Det påligger ikke minst de biskoper som ønsker å stå for et bibelsk syn, å sørge for at en kommer bort fra det spor som her er lagt. Bare slik kan enhet i kirken fremmes i pakt med Guds ord og kirkens bekjennelse.

BISKOPENE og DE HOMOFILE

Dagen og VL okt. -97.

Høstens Bispemøte (BM) er ferdig, og behandlingen av to av de viktigste spørsmålene knyttet til homofilisaken, er sluttført. Bispemøtets tilråding går nå til Kirkemøtet, og skal behandles når dette trer sammen i november. Bispemøtets protokoll kan sammenfattes i tre hovedpunkter:

1. Uenigheten i homofilispørsmålet er ikke kirkesplittende.
2. Praktiserende homofile skal ikke ha adgang til kirkelige stillinger.
3. Samboende homofile skal ha adgang til nattverdbordet.

Når det gjelder det første punktet, er det klart at BM har fulgt opp de føringene som ble lagt ned i uttalelsen fra BM -95, der det ble gitt uttrykk for at en "ikke ønsker at uenighet i dette spørsmålet skal splitte kirken". Bak vedtaket som nå er fattet, ligger en lang og grundig høringsrunde, der et høringsutkast fra BM, "Kirkens enhet og troens fundamenter" har fått høringssvar fra landets teologiske fakulteter, Presteforeningen og Kirkerådet. Kjernen i saken her er hvorvidt det nye syn på homofili er vranglære, eller om hele spørsmålet skal klassifiseres som et adiaforon (et adiaforon er et spørsmål Bibelen ikke uttaler seg klart om, og hvor den kristne kirke derfor står fritt til å ha ulike oppfatninger). Ved at også de biskoper som går imot å akseptere homofilt samliv har gått med på å nedgradere forskjellene i lære til en "uenighet", har de i realiteten gjort homofilispørsmålet som et adiaforon.

Det alvorligste med protokollen fra BM ligger kanskje nettopp her: Et samlet bispekollegium gjør saken til et kirkelig ordningsspørsmål i stedet for å ta på alvor den oppgave de ved sin vigsel til biskoper har sagt ja til: Å "ta vare på den apostoliske lære etter vår bekjennelse -" (sitert etter vigslingsritualet for biskop). Biskopene gjør hermed talen om vern mot vrang lære til en illusjon, og legger kirken åpen for at vranglærerne for fremtiden skal ha fritt spillerom i kirken. Derfor sa også biskop Steinholt etter at BM var ferdig (Dagsrevyen den 8. okt.) at han og de andre vranglærerne vil fortsette med å arbeide for å endre kirkens syn. Også de biskoper som har en restriktiv holdning til homofili, gjør det nå illegitimt å kalle avviket i homofilisaken ved dens rette navn: Det er vranglære, troløshet mot Guds ord, og brudd på ordinasjonsløftet.

I en kristen kirke spiller vernet om læren etter Guds ord samme rolle som immunforsvaret gjør for kroppen. Dersom immunforsvaret svikter, kan selv den minste infeksjon bli livstruende. Resultatet av denne unnfallenheten i læren ser vi allerede for våre øyne i vår kirke: Forvirring og splid blant de troende. Mange av kirkens leke og ordinerte medarbeidere mister frimodigheten i tjenesten og tilliten til sine kirkelig foresatte. Og ikke minst: Uklar veiledning hindrer menneskers frelse.

Mot dette må det med styrke hevdes: Homofilt samliv er synd, som fører et menneske inn i fortapelsen dersom det ikke vender om. En lære som aksepterer homofilt samliv, er i strid med Guds ord, og diskvalifiserer den som hevder den fra kirkelig tjeneste. Derfor har de som har brutt med de vranglærende biskoper handlet rett i følge Guds ord (Tit 3,10f) og bekjennelsen (Confessio Augustana art. 7 og 28).

Når det gjelder det tredje punktet, at samboende homofile skal gis adgang til nattverdbordet, er dette en tilråding fra biskopene som er stikk i strid med Guds ord. Kirkens Herre har gjennom sine apostler gitt sin menighet "nøklemakten", dvs. fullmakt til på hans vegne å tilsi syndenes forlatelse til den som vender om, og til å fastholde et menneske i dets synder dersom det er gjenstridig og ikke vil omvende seg (Matt 16,19; 18,18; Joh 20,23). Biskopenes vedtak her innebærer to ting:

For det første omgjøres presten som forvalter av sakramentene til "servitør", som skal gi folk det de mener å krav på uavhengig om de lever i omvendelse og tro.

For det andre: Ved å gi åpenbart ubotferdige Herrens legeme og blod, tilsier en disse syndenes forlatelse, og bedrar dem dermed like inn i fortapelsen. Dårligere sjelesorg kan vel ikke gis enn det som er sagt i protokollen fra BM: De (mennesker som lever i synd) skal gå til alters "på eget ansvar". Slikt kan en forvaltning av nådens midler som vil være i samsvar med Kristi innstiftelse, under ingen omstendigheter gå med på. Både Skriften og ordinasjonsløftet forbyr prestene å rette seg etter biskopene i dette stykke.

I denne sammenheng er det avgjørende å være oppmerksom på den betydning nøklene har for Kristi menighet på jord. Når Luther taler om dette sier han: "Hvor nøklene er, der er Guds folk; hvor nøklene ikke er, er heller ikke Guds folk" (i skriftet "Von den Konzilien und Kirchen"). Ved å ofre kirketukten på "enighetens" alter står biskopene i fare for å omgjøre Den norske kirke til en løgnkirke.

Avslutningsvis vil jeg peke på at vedtaket fra BM bærer alle tegn på å være et kirkepolitisk kompromiss. Biskopene innser at det er umulig å holde kirken læremessig samlet, og har derfor erstattet en reell kirkelig enhet med en byråkratisk enhet, som administreres gjennom det en kaller "kirkelige ordninger". Disse ordningene er noe en forhandler seg frem til ved at alle fløyer må svelge minst en kamel hver. Osberg og co. har gått med på ikke å ordinere homofilt samboende mot at de mer konservative har ofret nøklene. Dette er et spill som er uverdig i en kristen kirke. Devisen "samhold for enhver pris" sitter i høysetet, mens sannheten ofres. Går det an å ha tillit til kirkelig foresatte som skikker seg slik i sin embetsførsel?

Det ville være meget bedre både for sannhetens og for Kristi kirkes skyld at sannhet fikk forkjørsrett for samhold. Rett nok ville det føre til at splittelsen i Den norske kirke ville bli åpenbar. Men det ville også føre til at troende mennesker fikk tillit til de som er rette biskoper, og tiltro til at det ennå er håp for vår kirke. Slik det nå er blitt, er det mange av oss som har vanskelig for å se at det er noen fremtid for vår kirke, og noen fremtid for oss i den.

Biskopene og nådemiddelforvaltningen

Dagen 27. okt. -97.

I Den augsburgske bekjennelse art. 7, leser vi: "Vi lærer at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet. Til virkelig enhet i kirken, er det nok å være enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene." Det biskopene gjør med sitt vedtak i denne saken, er at de opererer med en falsk kirkelig enhet, der de søker å opprettholde enhet mellom sann og usann forkynnelse av evangeliet, mellom rett og urett sakramentsforvaltning.

I denne sammenheng vil jeg særlig peke på en hovedsak: Bispemøtets vedtak har ganske bestemte kirkerettslige føringer. Når prester i overensstemmelse med Skriften og ordinasjonsløftet fortsatt vil forbeholde seg rett til å anvende "nøklene" (Matt 16,19; Joh 20,23) overfor all åpenbar og fastholdt synd, - også overfor homofile -, kan de nå regne med å bli gjenstand for disiplinærtiltak fra sin biskop. Biskopen vil da ha kirkerettslig legitimitet for å gå til slike skritt. At en i noen bispedømmer (bl.a. Bjørgvin) fortsatt vil få anledning til å anvende nøklene (dersom en gjør det på forsvarlig vis, i samsvar med Kristi ord), vil fra nå av hvile på den enkelte biskops velvilje, og ikke i kirkeretten. Prinsipielt innebærer biskopenes vedtak at det nå er kirkerettslig illegitimt å bruke nøklene. Hvilket betyr at dersom dette vedtaket blir stående, - og Kirkemøtet fastholder hva biskopene har vedtatt -, da har Den norske kirke fått en heretisk nattverdforvaltning. Et slikt vedtak hviler nemlig på en lære om nåden og nådens midler som på grunnleggende måte bryter med Det nye testamentes budskap. Bispemøtevedtaket innebærer med dette også at en tar direkte avstand fra bekjennelsens tale om "prøving" (CA 24) i forbindelse med sakramentsforvaltningen.

En må være klar over at når en løser nattverdforvaltningen fra nøklene, har en ikke lenger det bekjennelsen (CA 7) kaller "en rett forvaltning av sakramentene". Det er et tungt ansvar biskopene nå må ta på seg: Både ødelegger de Den norske kirkes læremessige enhet gjennom å gi vrang lære rom. Og de ødelegger kirkens sakramentale enhet gjennom dette slag mot nøklemakten. At dette i tillegg får kirkerettslig status, gjør situasjonen ytterligere alvorlig.

Biskopemøte-protokoll.

Dagen 16. okt. -97.

Det er tydelig at en her har anstrengt seg mye med å formulere vedtak som viser vilje til å bevare enheten i uenigheten. Vi har "filt og strukket oss fra alle sider for å komme fram til et felles dokument", uttalte en av biskopene i følge avisen Dagen. Ved denne kompromissets justeringskunst har Bispemøtet gitt oss en uttalelse som på mange måter kompliserer isteden for å gi avklaring om de alvorlige lærespørsmål saken gjelder. Derved er det også gitt bidrag til å holde lærestriden oppe.

Biskopene uttrykker samstemmighet om å ha lik praksis når det gjelder spørsmålet om vigselshandlinger av og tjenester for samboende homofile i kirken. Her er en enige om at "biskopene ikke etablerer særordninger i et så ømtålelig spørsmål, men at de i sin embetsutøvelse opptrer på samme måte, i lojalitet mot Kirkemøtets vedtak". Det vil i praksis si at ingen homofilt samlevende kan inneha vigslede stillinger i kirken.

Det går tydelig fram av bispemøteprotokollen at det omforente felles handlingsmønster ikke er uttrykk for endring i syn, men forsøk på å motvirke splittelse. "Det vil være til skade for enheten i kirken om ulikt syn skulle føre til ulik praksis", heter det. Like tydelig er det at Bispemøtet, som fortsatt står frem "med et delt syn", også holder fast ved og poengterer "at det blir vist respekt for meningsforskjellene som finnes. Det må gjelde begge veier". Begrunnelsen synes å være denne: "Det bør forutsettes at det ligger en alvorlig overbevisning til grunn for det standpunkt som den enkelte tar til spørsmålene".

Med slike uttalelser fra dem som skulle ha hovedtilsynet for at det forkynnes og læres rett i vår kirke, må man tenke nøye over hva de ulike syn gjelder og hva det oppfordres til å vises respekt for. Her er det grunn til å merke seg det den felles protokollen sier om saken: "Bispemøtet har drøftet spørsmålet om homofilt samliv som et etisk prinsippspørsmål og dermed som et lærespørsmåll som berører viktige grunnlagsproblemer av dogmatisk art. Men Bispemøtet har ikke villet definere dette spørsmål som et punkt som kristen tro står eller faller med. Det berører sentrale ledd i kirkens lære som blant annet skriftforståelsen, skapertro og menneskesyn". Og videre: "det finnes begrunnelser og standpunkter i denne sak som kan være i strid med kirkens læregrunnlag".

Biskopene bekrefter at dette gjelder et "lærespørsmål" som "berører sentrale ledd i kirkens lære". Nettopp derfor må ikke begrunnelsen for det en skal forkynne og ta stilling til bare være ens alvorlige overbevisning, men alltid det som "står skrevet". Dersom ens mening om det som Guds ord sier er en annen enn de uttalte ord i Bibelen, skal selvsagt Skriften selv være det avgjørende og forpliktende for tro og lære. Sannheten vi skal forholde oss til, er ikke det en til enhver tid opplever, føler eller mener, men det som en gang for alltid er sagt oss i Guds ord. Det er dette vi skal vise respekt for og frimodig holde fram.

Det virker både som en selvmotsigelse og undergravning når en etter å være enig om lojalt å følge opp "kirkens offisielle syn", sier at "det betyr ikke at den enkelte biskop har avskåret seg fra muligheten til å arbeide for endring av praksis". Ytterligere strekes dette under når det gjelder de tilsatte og rådsorganers lojalitet: "Det betyr ikke at en er forpliktet til selv å skifte standpunkt".

Med dette skjer faren for å etablere den forkastelige holdning at liv og lære ikke behøver å harmonere. Ett syn og én praksis er kirkens offisielle, men en stilles fritt som kirkens tjenere til å arbeide for det motsatte, selv om det gjelder et "etisk prinsippspørsmåI som "berører sentrale ledd i kirkens lære". En burde kunne forvente at det som beskrives som "lærespørsmål", hadde tilslutning hos alle biskopene i den samme kirke og at alle var forpliktet på å forkynne, undervise og arbeide kun for dette. Men så er ikke tilfelle etter disse utsagn.

Her viderefører biskopene sitt eget dilemma til hele kirken. For det gis ikke klare lederord om hva som er rett og galt i denne saken. Igjen formidles den uklarhet som oppstår når en ikke vil kalle det onde for synd, som er det bibelske begrep for den holdning og handling som er imot Guds ord og vilje. En forsøker delvis å fastholde en rett reaksjon for å dempe den onde konsekvens av synden, uten å erkjenne at det er synd som fører til dette behovet for å motstå slike onde følger: Dermed blir det både en inkonsekvens og en gal lære om synden.

Dette er feilen med uttalelser om homoseksualiteten fra flere hold. En vil ikke sitere Guds ord om saken og la det lede til sannheten. I stedet helliger man nærmest avvikene og unaturen, som om det er en del av Guds skaperverk vi må respektere at skal være slik. Men på denne måten taler vi verken sant om syndefallet med alle dets onde følger for oss mennesker, eller om evangeliets frigjørende frelse for den som tar imot sannheten.

Det samme dilemma tydeliggjøres i spørsmålet om adgang til nattverden. Her konkluderes med at "en ikke vil tilrå å utelukke personer som lever i homofile forhold". At det er vanskelig å anvende kirketukt ved nattverdbordet, erkjennes. Men det kan være nødvendig og må ikke gjøres umulig ved biskopelig forbud. Om denne tilråding skulle følges, kan det ikke forkynnes rett om synden, boten og omvendelsen. For det er dermed avgjort at det ikke lenger skal ha noen konsekvens i kirken å leve slik åpenlyst imot Guds ord. "Bekreftelsens sakrament" gjøres med denne bestemmelse også til en stadfestelse på at en kan søke nåden uten omvendelsen.

Det er både ondt og beklagelig å måtte si, at også denne uttalelse fra biskopene om homofili ikke gir rett veiledning. I stedet videreføres det problem Bispemøtet så tydelig sliter med, og som hindrer det fra å "tale som Guds ord". Da er det ganske frimodig gjort å mene at det ikke blir "grunnlag for å påberope seg biskopenes standpunkter som begrunnelse for en såkalt "tilsynsfraskrivelse". Hvordan kan tilsynsmenn som fastholder læresyn som ikke harmonerer med Skriftens, si og forvente slikt? Dersom en ikke kan påberope seg biskopers standpunkt i en læresak, hva har en da tilsynsmenn for? Og dersom biskopers standpunkt i lærespørsmål er gale i følge Guds ord, hva er da en bedre grunn for tilsynsfraskrivelse?

Dessverre, denne saken er ikke bare en trussel mot enheten i kirken, den har alt splittet kirken. Og vi lider alle ved det.

Guds ord og kirkens orden.

Dagen 20. okt. -97.

Bispemøtet slår fast at "synet på homofilt samliv er ikke i seg selv av en slik art at det behøver å true enheten i kirken". Dette gjør biskopene til tross for at de innrømmer at spørsmålet "berører sentrale ledd i kirkens lære som bl.a. skriftforståelsen, skapertro og menneskesyn". Fra før vet vi at biskopene Rosemairie Køhn, Sigurd Osberg og Ola Steinholt går inn for at homofile partnere skal kunne få en kirkelig velsignelse og få full adgang til alle kirkelige stillinger. Når de øvrige biskopene nå erklærer at dette synet ikke truer enheten i kirken, gir de i virkeligheten de tre og deres vranglære en kirkelig legitimasjon.

Strid med skriften

Biskopene har åpenbart vært mer opptatt av å berge kirkens orden enn å verne kirkens lære. Flertallet har ikke ønsket å erklære mindretallet som vranglærere, for å berge kirkens ytre enhet. Alle er blitt enige om å følge en felles praksis, bispemøtet vil samlet respektere Kirkemøtets beslutningsmyndighet. Derfor er det "å bryte med kirkens å etablere egne forbønns- eller velsignelseshandlinger i strid med Kirkemøtets vedtak", kan vi lese (pkt 6).

Det er grunn til å reagere kraftig imot bispemøtets resonnement. De hevder at å gå inn for en kirkelig velsignelseshandling for homofile par ikke truer kirkens enhet. Men å etablere en kirkelig velsignelseshandling er å bryte med kirkens enhet. Dersom det er galt å etablere en ordning som velsigner et syndig forhold, må det også være galt å kjempe for en slik ordning!

Katastrofe

Det er uhyggelig at vi i en luthersk kirke med Skriften alene som overordnet prinsipp har fått et bispekollegium som til de grader setter Skriftprinsippet til side og i stedet gir seg til å mane til respekt for kirkens ordninger. Reformasjonens hovedsak var jo å frigjøre troens folk fra kirkens autoritet (den katolske pave- og bispemakten) for å binde samvittigheten til skriften alene. Nå fører bispemøtet og kirkemøtet oss inn i en motreformasjon, der vi blir invitert til å respektere vranglæren og neglisjere Skriftens klare ord, -for å berge Den norske kirkens orden!

Illojalitet

Legg merke til hvordan "kirkens ordninger" hele tiden nyttes i argumentasjon. Her får altså bibeltro prester vite at så lenge ordningene er felles, er det illojalt å fraskrive seg tilsyn av en biskop som går inn for velsignelse av homofile samliv. Men en biskop som lærer i strid med Skriften, har avsatt seg selv som åndelig hyrde. I Augustana 28 star det om biskopene: "Men når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem". Ingen prest kan tvinges til a betrakte en vranglærende biskop som sin åndelige hyrde. Det vil være å innføre kirkelig diktatur.

Viktig spørsmål

Uenighet

Det finnes bare en vei ut av dette: Troens folk må sette Guds Ord over kirkens orden. Hverken Kirkemøte eller Bispemøte har krav på autoritet når de setter Skriften til side. I Bibelen finner vi røsten av den gode hyrde. La oss følge den.

Kirkens enhet og min tro.

VL 21. okt. -97.

Årets bispemøte sier meg at noe er galt. Når spørsmålet om kirkens enhet går på bekostning av læren, så er det grunn til uro.

Er ikke biskopene også til for å verne kirken mot vrang lære? Men for å bevare kirkens enhet blir grunnleggende uenighet kamuflert gjennom kompromisser. Skulle men så driste seg til å protestere mot en slik unnfallenhet, blir det behandlet som verre enn moralsk svik eller grove teologiske avvik. Min tillit til Den norske kirkes biskoper blir ikke styrket når de på den ene siden ikke vil ansette homofile og lesbiske som lever i parforhold i kirkelige stillinger, og på den andre siden ikke vil ta avstand fra dem som bryter med kirkens lære. For meg er dette en dobbeltmoral som kirken ikke kan leve med. I en slik situasjon kan jeg ikke annet enn å stille spørsmålstegn ved lederegenskapene til dem som skal lede kirken. Jeg kjenner ikke de prester som trues med å frata kappe og krage. Men det undrer meg at de skal provosere mer enn den nød vi møter i verden fordi vi ikke lever etter Guds ord.

Vi vet alle at aborttallene øker, flere ekteskap går i oppløsning, flere mennesker blir sosiale tapere. Vi stjeler mer, drikker mer, bruker mer narkotika, og dreper mer enn før, og så videre. Verdens fattige blir fattigere. U-landene tynges av gjeldskrise. Flyktninger har ingen steder å reise. Vår jord forsøples av forurensning. Vi blir stadig flere her på jorden, og det er for lite mat.

Vi svikter både i individualetikken og i sosialetikken. I en slik situasjon er det grunn til selvransakelse og bot. Men hva gjør våre biskoper? I stedet for å framheve Guds ord som en veiviser i livet, blir vi stilt fritt til å mene hva vi vil. Og dette gjøres for å redde kirkens enhet. Dette kaller jeg unnfallenhet og svik.

Det er ikke bare min tillit til biskopene som svekkes. Også min tro svekkes når de som er satt til å lede meg, ikke kan lede. Hvem har gitt våre biskoper mandat til å gjøre min tro om til tvil? For kirkens enhet skal min tro ofres. Flertallet av biskopene er ikke bedre enn mindretallet. For alle biskopene er enheten viktigere enn rett lære. Men for meg blir enheten likegyldig når kirken råtner opp innenfra fordi den ikke våger å snakke om rett og galt. Hva er signaleffekten fra Bispemøtet høsten 1997? Prester og menigheter kan mene hva de vil, bare de følger de kirkelige ordninger! Hva som er rett og galt, får den enkelte finne ut av selv. Ingen må dømme andres meninger som gale. Til nød kan jeg si hva jeg selv mener. Vi har fått religionsfrihet i Den norske kirke. Men en slik holdning er ikke bare en hån mot den svake tro, men først og fremst mot Gud.

Jeg er trøtt av prester og biskoper som taler om forståelse, omsorg og kjærlighet. Ingen blir etter kirkens lære frelst gjennom gjerninger og gode følelser. Er det våre subjektive følelser som skal bestemme hva som er rett og galt? Da trenger vi verken biskoper eller Bibelen. Det blir stadig flere som har sin private gudsoppfatning, og som støtter seg til både prest og biskop. Og de har en sikkerhet og tro som langt overgår min egen. Men er ikke kristen tro noe langt mer enn å skape Gud i mitt eget bilde? Er ikke kristen tro å tro på Bibelen og å gjøre Guds vilje? Fra våre biskoper ønsker jeg en formaning om å følge det Gud har pålagt oss!

Jeg vil ha en biskop som kan fortelle meg hvordan jeg kan leve rett. Som kan fortelle meg om synd og nåde. En biskop som ikke kan si hva som er rett og galt, trenger jeg ikke. Når to syn på samboerskap eller partnerskap blir likestilt for å redde enhet, er dette ikke bare forvirrende, men også ødeleggende for kirken. For meg er det ikke bare dårlig teologi, men også dårlig sjelesorg.

Den norske kirke må våge å snakke om moral og dom. Frykten for vår egen moralisme og dømmesyke må ikke få oss til å slutte å snakke om Guds vilje. Uten synd er det ingen behov for frelse. Når våre biskoper svikter, så har det kanskje sammenheng med at vi har lått de lederne vi fortjener. Men Kirkemøtet høsten 1997 har en historisk mulighet til å fortelle hva som er rett og galt. For hva skal vi med kirkens enhet når vi ikke lenger ser vår synd? Uten en forståelse av synd dør troen.

Teologien vises i ordningene.

VL 04. nov. -97.

Dette dreier seg om en særskilt gruppe homofile, antakelig de som har inngått homofilt partnerskap eller lever i stabile homofile parforhold. Det er i hvert fall klart ut fra sammenhengen at det dreier seg om mennesker som har "valgt andre løsninger enn de som kirken gjennom sine ordninger legger til grunn" (pkt. 6, vår fremheving).

Det alvorlige med dette standpunkt er ikke først og fremst at det dreier seg om en spesiell synd, nemlig homofilt samliv. Det alvorlige er at man i forvaltningen av sakramentet åpner for det syn at mennesket kan bli frelst uten å angre sin synd og tro på Guds frelsende nåde. Vurdert ut fra Bibel og bekjennelse er et slikt standpunkt vranglære. Det hviler derfor et dypt alvor over denne saken (Mat 18:6, Jak. 5:20, Åp. 2:14). I den siste uttalelsen synes Bispemøtets flertall å ville tone ned forskjellen mellom flertall og mindretall i Bispemøtet. Flertallet uttaler seg meget forsiktig om sjelesorg for homofilt samboende: "Andre vil hevde at en prest i sjelesorgens rom må kunne advare dem mot å gå til alters" (pkt. 6). Flertallet har altså innrømmet prestene rett til i sjelesorg å advare de homofilt samboende mot å gå til nattverd. Flertallet har imidlertid ikke sagt noe om sin egen holdning til dette!

Det synes som om Bispemøtets flertall tror at man kan skille mellom ord og handling. Den som offentlig og ubotferdig lever i uoppgjort synd, og som etter formaninger fra prest og menighet ikke omvender seg, skal likevel gis rett til nattverdbordet. To ganger etter hverandre, både som utrykk for flertallets og for hele Bispemøtets mening, frarådes prestene å utelukke homofilt samboende fra nattverden (pkt. 6). Hva skal da disse prestene gjøre med Guds ord som sier: "Derfor, hver som eter brødet eller drikker Herrens kalk uverdig, blir skyldig i Herrens legeme og blod" (I Kor. 11:27)?

Bispemøtets uttalelse er på dette punkt i strid både med Skrift og bekjennelse. Luther er tindrende klar i den store katekismen. Alle er velkomne til nattverdbordet, med ett klart unntak: "Det eneste unntak er det menneske som ikke ønsker noen nåde og absolusjon og som ikke har noen tanke om å bedre sitt liv." I de Schmalkadiske artikler heter det at: "... man ikke skal la åpenbare og ubofferdige syndere komme til alterets sakrament, eller til andre kirkelige samfunnsgoder, før de har forbedret seg og avstått fra synden." Også i den Augsburgske bekjennelse er samme sak klart fremme i artikkelen om boten. Biskopenes syn innebærer altså et klart og fundamentalt brudd med de lutherske bekjennelsesskriftene.

En finlesning av Bispemøtets vedtak viser en annen og alarmerende utvikling i Bispemøtet. Det siste punktet i uttalelsen dreier seg om tilsetting, valg og oppnevning av homofilt samboende til stillinger eller oppgaver med forkynnende, undervisende eller liturgisk funksjon (pkt. 8). Bispemøtet frarår "slike" tilsettinger, men åpner i praksis for dem. To forhold viser at Bispemøtet er seg bevisst hva de åpner for: 1) Man overfører vedtaksmyndighet i "slike" saker til de respektive "styrende organ". 2) Man hevder at "... tilsetting, valg og oppnevning" av homofilt samboende til "slike oppgaver" ikke skal forstås som legitimering av noe bestemt syn. Når det gjelder det siste punktet i uttalelsen, har flertallet i bispekollegiet nå endret standpunkt. Så sent som i 1995 uttalte de at de ikke kan anbefale at personer som lever i homofilt samliv skal ha "forkynnende, undervisende eller liturgiske funksjoner" (Pkt. 10 i flertallets konklusjon, BM 2/95).

I og med den siste uttalelsen synes Bispemøtet faktisk å åpne for homofilt samboende i forkynnende, undervisende og liturgiske funksjoner i kirken. Mindretallet vil at kirken skal bekrefte praksis ved forbønnshandling og ordinasjon. Biskopene hevder likevel samlet at kirkens enhet brytes dersom en slik forbønnshandling eller ordinasjon utføres.

Slik vi forstår Bispemøtets uttalelse representerer den i praksis et brudd med både Bibel og bekjennelse på et av de mest sentrale lærepunkt, nemlig evangeliet om syndenes forlatelse. Bispemøtet har dessuten tilrådd prestene ikke å gå de ubotferdige forbi ved nattverdbordet. Med sitt vedtak står de i fare for å hindre mennesker fra å få del i Guds nådefulle tilgivelse for brudd på hans hellige vilje. Dersom biskopene fastholder og praktiserer det standpunkt de nå har tatt offentlig, bryter de med kirkens enhet slik den defineres i Confessio Augustana 7.

Må gå de små skritt i homofilisaken.

Oppland Arbeiderblad, sitert i VL 06. nov. -97.

- Føler du ikke dermed at du har gått på akkord med egne meninger?

- For å svare ærlig, vet jeg ikke riktig, for jeg synes vi fikk til en del ting på Bispemøtet, og i denne saken må vi gå de små skritt. Det ble gjennomslag for at homofile som lever i parforhold skal kunne gå til nattverd. Videre ble det slått fast at en prest ikke skal kunne frasi seg biskopens tilsyn, selv om han er uenig med sin biskop. Dessuten var det enighet om at homofile som lever i parforhold skal kunne ha verv i menighetsråd og fellesråd samt ha stillinger som kirketjener og kirkeverge. Derfor var det også de andre som ga noe.

Enhet eller enighet

Utsyn, 31-32/97.

1. Uenighet i homofilispørsmålet må ikke få splitte Kirken.
2. Praktiserende homofile har ikke adgang til kirkelige stillinger.
3. Homofile samboende skal ikke nektes adgang til nattverdbordet.

Nettopp spørsmålet om vranglære er spørsmålets kjerne. Bibelen taler nemlig klinkende klart om homofil praksis. Både i Rom 1:27 og 1Kor 6:9-10 plasseres homofilt praktiserende under Guds dom. Her er det forkynnelsens oppgave å kalle slike til bekjennelse og oppgjør. Bare en omvendelse kan redde mennesker som på denne måten lever i sine synder.

Når biskopene nå degraderer dette spørsmålet til noe som ikke får konsekvenser for det kristne fellesskapet, gir de samtidig et signal om at det går an å være en sann kristen samtidig som en er homofilt praktiserende. Dette er i strid med 1Kor 6:9-10, som sier at menn som øver utukt med menn, ikke skal arve Guds rike. I stedet for å kalles til omvendelse, kalles de nå til Herrens nattverd. Biskopene gir dessuten et signal om at uenighet i spørsmål der Skriften taler klart, ikke får konsekvenser for fellesskapet. Her dreier det seg om et spørsmål som berører forholdet til ett av de ti bud. En kan underes om det overhodet finnes noe som kan kalles "etisk vranglære" for våre biskoper.

Vi kan forstå at biskopene i det lengste ønsker å finne fram til felles formuleringer for ikke å splitte Kirken på uvesentligheter. Det er nok av dem som ønsker det. Men her dreier det seg om et spørsmål der Bibelen ikke gir oss noe valg. Homofilitekstene er ikke vanskelige fordi de er krevende tolkningsmessig. De er vanskelige fordi det i vår tid er høyst upopulært å hevde det disse tekstene sier.

Efeserne 4 er kanskje det kapittelet i Skriften som sterkest minner oss om at det er en sammenheng mellom kristen enhet og sann lære. Det er derfor ikke underlig at det nettopp er i dette kapittelet vi finner uttrykket "sannheten tro i kjærlighet". I denne saken trenger vi å minne hverandre om at begge disse aspektene er viktige: både å vise troskap mot den bibelske sannhet og å møte mennesker med kjærlighet uansett hva de mener.

Enhet og uenighet i Bispemøtet

Luthersk Kirketidende, (24. okt.) 19/97.

Uttalelsen fra Bispemøtet slår fast som "et faktum" at det er forskjellige syn i kirken. Likevel erkjenner kollegiet at enheten i kirken ikke tåler at begge oppfatninger fremtrer som likeverdige uttrykk for kirkens syn. Den linje som Bispemøtets og Kirkemøtes flertall står for "er å betrakte som kirkens offisielle syn, i den forstand at dette legges til grunn for kirkens felles ordninger". Verken flertallet eller mindretallet blant biskopene vil altså hevde at det i kirken råder to likeverdige syn hva angår homofilt samliv. Hva sier så biskopene om homofilisakens "vekt" hva angår kirkens enhet? Er denne saken "tung" nok til potensielt å kunne splitte kirken, og i så fall på hvilke premisser? Her vil Bispemøtet hevde et dobbelt synspunkt: "Bispemøtet er klar over at det finnes begrunnelser og standpunkter i denne sak som kan være i strid med kirkens læregrunnlag, men synet på homofilt samliv er ikke i seg selv av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken." Dette kan kanskje fremtre som en noe rask landing i en vanskelig sak. Flere spørsmål etterlates åpne. Hvilke typer syn på homofilt samliv kan være forenlig med kirkens læregrunnlag - og hvilke kan det ikke?

For egen del finner jeg det rimelig å anta at Bispemøtet her ønsker å reise et gjerde mot en form for antinomisme som vil hevde at uenighet i etiske spørsmål ikke vedrører kirkens enhet, eller at etiske bud og formaninger i Skriften prinsipielt ikke har en slik vekt at de kan være forpliktende for kristne i dag. Det er innlysende at slike radikale posisjoner på en helt annen måte utfordrer kirkens enhet enn et syn som vil forsvare kristnes rett til å leve i homofilt samliv utfra en alternativ forståelse av de bibelske tekster, eller som en form for nødløsning der hvor andre veier synes stengt. Hvis biskopene har denne type sondringer i tankene, vil jeg mene at de har et viktig anliggende.

Noen vil ganske sikkert være misfornøyd med at biskopenes flertall nøyer seg med å få gjennomslag for prinsippet om ensartede ordninger for liturgi og ansettelser i kirken, og ikke insisterer på at mindretallet må avstå fra å hevde sitt syn offentlig. Men det er en grunnleggende forskjell på hva en biskop eller prest gjør i kirkens rom innenfor rammen av en liturgisk handling, og hva vedkommende hevder som sitt syn i et offentlig ordskifte. I kirkens gudstjeneste og liturgi er det primært Den norske kirke som handler, ikke biskop X eller pastor Y. Biskopene har innsett at hensynet til kirkens enhet gjør at begge oppfatninger her ikke kan fremstå som Den norske kirkes syn. Det tror jeg vi skal takke dem for.

Om å leve i konflikt i kirken

VL, 29. okt. -97.

Vi er i en vanskelig fase i kirkens behandling av homofilisaken. I mange år har vi strevet med den. Alle som berøres av saken, er sterkt engasjert.

For noen er saken helt personlig, fordi de selv er homofile og ønsker å være fullt akseptert og engasjert i kirkens liv og arbeid. For om alle går den langt inn i sjel og hjerte, fordi den har med våre dypeste og mest forpliktende overbevisninger å gjøre.

Noen er hellig overbevist om at det vil være brudd på troskapen mot Guds ord å akseptere homofilt samliv på samme etiske grunnlag som heterofilt. Disse er både i Bispemøtet og Kirkemøtet et flertall på antakelig mellom to tredeler og tre firedeler. Andre er like hellig overbevist om at det er i overensstemmelse med Guds vilje å akseptere homofilt samliv. Vi er i klart mindretall i de kirkelige fora og miljøer.

Det avgjørende spørsmål nå er ikke å repetere diskusjonen om de teologiske og etiske kontroverser, men å finne en god løsning på hvordan vi kan leve med uenighet i en så vanskelig sak. Kanskje kunne det være et brukbart utgangspunkt om vi tok inn over oss det mange "utenfra" sier om oss i kirken: Vi er faktisk ikke så gode til å takle konflikter. Vi vet at det har å gjøre med forpliktelsen på Guds åpenbaring. Men vi må ikke stoppe der. Vi må se om vi kan øke vår evne til å leve best mulig med de vanskelige konflikter.

Da vil det hjelpe om man er litt forsiktig med å snakke om kirkesplittelse. Bispemøtet i høst har vist oss en god vei i saken. Sterk uenighet er ikke det samme som kirkesplittelse, og det behøver langt fra å føre til slik splittelse. Hvis faren for splittelse brukes som en slags trussel i argumentasjonen, blir det helt galt. Det finnes mange eksempler i kirkens historie på hvor destruktiv den religiøse fundamentalisme er. Men vi må snarest mulig komme videre, og lengre enn Bispemøtet har anbef