Kirkemøtet i Nikea

Emil Hilton Saggau og Kasper Dalgaard,

Kirkemødet i Nicæa: Oversættelse, indledning og kommentarer.

Fredriksberg: Samfundslitteratur, 2025.

223 s.

For to år siden anmeldte jeg på FBBs webside Philip Carys bok om den nikenske trosbekjennelse. Dette er en helt annerledes bok om et beslektet tema. Saggau har en postdok-stilling ved Universitetet i Lund, mens Dalgaard, som også har en PhD i teologi, arbeider ved Uddannelsescenter Diakonissestiftelsen i Danmark. Sammen har de skrevet en bok som gjør nøyaktig det tittelen sier: Den gir den historiske kontekst for og de viktigste tekstene fra Kirkemøtet i Nikea. Disse tekstene får vi her både i deres greske originalutgave, i gode danske oversettelser og med relevante og velinformerte kommentarer. Boken er refererende i sin tilnærming til diskusjonen og tar derfor egentlig ikke stilling i diskusjon angående Arius’ tenkning, men den gir vederheftig informasjon og solid historisk bakgrunn for å forstå hva det var som foregikk.

Boken er delt i tre deler. Første del drøfter i tre kapitler de kristnes stilling i den romerske verden, de konkrete begivenheter som ledet fram til kirkemøtet i Nikea, og betydningen av den nydannelse kirkemøtet representerer, i og med at kirkelige stridsspørsmål her avgjøres av et kirkemøte med felleskirkelige autoritet. Selv om det gikk en viss tid før kirkemøtets avgjørelse ble reelt akseptert, var det her etablert en tilnærming som dannet presedens.

Annen del gjengir kirkemøtets tekster med oversettelse og kommentarer. Her nøyer en seg altså ikke med vedtaket i den arianske strid, men tar med alle konsilets vedtak, hvorav den viktigste, i tillegg til forsøket på å bilegge striden om kristologien, var å vedta tidspunktet for påskefeiringen. Det er et vedtak kirkene fremdeles forholder seg til. (At kirker i øst og vest i dag har ulike tidspunkt for påskefeiringen, skyldes ulike tradisjoner for beregning av vårjevndøgn, og innebærer derfor ikke at noen av partene tar avstand fra det som ble bestemt i Nikea).

Tredje del drøfter utviklingen etter kirkemøtet i 325. Etterspillet var da også komplisert nok, ettersom Athanasius, som etter hvert overtok som Alexandrias antiarianske biskop, ble drevet i landflyktighet flere ganger som følge av sin iherdige antiarianisme. Utviklingen føres fram til kirkemøtet i Konstantinopel i 381 og vektlegger kappadokiernes betydning for konsolideringen av det nikenske parti og den nikenske teologi. Avslutningsvis peker boken på denne betydning disse to kirkemøtene har for ulike kirkesamfunn den dag i dag, om enn de ikke nødvendigvis forstår deres betydning nøyaktig på samme måte. I denne sammenheng drøftes også Luthers diskusjon av kirkemøtenes betydning i Om konsiliene og kirken fra 1539.

Den mest verdifulle ved denne boken er at den gir oss en enkel og pålitelig tilgang til tekstene fra konsilet. I sin drøftelse av den historiske kontekst er forfatterne mer opptatt av det sosiale og politiske enn av drivkreftene i den teologiske idehistorie. Man kunne også ha ønsket at når de først har gitt oss en kildesamling, så kunne de også ha tatt med de viktigste referatene fra Nikea-møtet, som er de vi har fra Eusebius av Caesarea og fra Athanasius. Disse foreligger imidlertid i Oskar Skarsaunes bok Troens ord fra 1997, som fremdeles er en lesverdig framstilling av det som skjedde i teologisk tenkning da de oldkirkelige bekjennelsene ble til. Saggaus og Dalgaards bok erstatter ikke denne, men supplerer den på viktige punkter.

14.2.2025

Knut Alfsvåg