«Kirken er én»

Lekmannen Aleksej Khomjákov (1804-60) var i en årrekke leder av den slavofile bevegelsen i Russland, og essayet som vi skal omtale her var et teologisk uttrykk for denne strømningen. Det ble utgitt posthumt i Berlin i 1867 og er nå oversatt til dansk av sogneprest Sten Hartung. Hartung har dessuten forsynt utgivelsen med et informativt etterord, fotnoter og bibliografi. Også omtalt som panslavisk, var strømningen et uttrykk for 1800-tallets nasjonale oppvåkning der til lands og besinnet innbyggerne i de slaviske landene på språk og folketradisjon, idet den la vekt på det kulturelle slektskapet mellom slaviske nasjoner i ulike deler av Øst-Europa.

De østlige områdene innen det slaviske området (Russland, Hviterussland, deler av Ukraina, Serbia, Bulgaria, Makedonia) er overveiende ortodokse, og den ortodokse kristendommen ble et kjerneelement i den panslaviske oppvåkningen. Her så de slavofile uttrykket for det sant slaviske til forskjell fra den romerske katolisismen i Vest. Den ortodokse kirken var bæreren av nasjonens ånd.

Slik blir grenseoppgangen Khomjákov foretar i forhold til den romersk-katolske kirkens teologi forståelig. Punktene hvor denne tradisjonelt adskiller seg fra Østkirkens tro markerer Khomjákov, slik som lære om skjærsild og den vestlige forståelsen av den fysiske forvandlingen av nattverdelementene (transsubstansiasjonen).

Teologisk kontekst

Når en lutheraner, og overhodet en protestant, vil jeg tro, umiddelbart kjenner seg hjemme i en del av Khomjákovs kristenvisjon, slik denne kommer til uttrykk i Kirken er én, er én av grunnene at både den ortodokse kirken og den lutherske avviser flere av innovasjonene i teologi og fromhetsliv i den romersk-katolske historien. De ortodokse gjorde dem aldri. Protestantismen avviste dem og ble på en måte til som reaksjon mot disse. Mindre preget av teologisk ekspansjon i den førmoderne perioden, faller ortodoksi og protestantisme her på visse punkter sammen.

Khomjákov var med sin privilegerte sosiale bakgrunn vel fortrolig med vestlig åndsliv. På det kirkelige området reagerer han blant annet mot de etter hans oppfatning «meningsløse» spekulasjonene i romersk-katolsk teologi om nattverdsakramentets forhold til naturlovene. Den teologiske skolastikken som særkjenner vestlig teologi fra forrige tusenårsskifte og stilte stadig mer presise spørsmål for å definere trossannhetene ditto mer, gjorde seg etter hvert riktignok gjeldende i øst, om enn ikke så gjennomgripende som i Vest-Europa. I det hele finner vi her en teologi som i sin form er mindre problemorientert, mer «narrativ» og mer direkte bibelsk i formen. Khomjákovs tekst er en reaksjon mot den vestlige skolastiske formen å drive teologi på.

Kirken er én som innlegg i vår teologiske diskurs i Norge idag

Teksten Kirken er én er hverken skrevet for nordmenn, lutheranere eller for vår tid. Noe direkte økumenisk anliggende har Khomjákov ikke. Det er ingen åpenbar søken hos ham etter sannhet - ortodoksi (rett tro) - andre steder enn i hans ortodokse kirke. På tross av likhetene mellom ortodoksi og protestantisme som jeg har streifet, er forskjellene store. Skriften er ikke nok, skriver Khomjákov for eksempel. En lutheraner vil i denne teksten altså både kjenne seg hjemme – og borte.

En insistering hos Khomjákov som gjør ham og ortodoksien særegne i forhold til all vestlig kristendom, romersk-katolsk og protestantisk, er det kollektive.  Khomjákov levde samtidig med to svensker som fikk stor betydning også for norsk fromhet fra midten av 1800-tallet og til vår tid, Lars Levi Læstadius (1800-61) og Carl Olof Rosenius (1816-68). Pietisme av disse typer er imidlertid fremmed for ham. Individualismen er for forfatteren en av Vesterlandets svøper. Ved å tenke slik er han i tråd med gammel teologisk mentalitet i øst. Der var ikke sakramenter og mystikk poler på samme måte som i Vestkirken. Ånden er ved epiklesen i nattverden sterkt knyttet også til dette sakramentet i henhold til østlig-ortodoks lære.

Om Khomjákov skriver i en ikke-filosofisk, snarere narrativ genre og slik synes å gjengi Bibelen på en likefram måte, er den nyplatonske impulsen der likevel med selvfølge. Tanken hans om kirkens enhet (tekstens tittel) næres av denne, og uten nødvendigvis å komme i konflikt med Bibelens lære. Jeg blir ledet til å tenke på den tsjekkiske middelalderteologen og ifølge mange historiefremstillinger forløperen for Jan Hus, Matthias av Janov (d. 1394) som jeg selv har arbeidet med – også han slaver, likefullt helt ut en del av den vestlige teologiske tradisjonen. Han var preget av nyplatonsk tenkning og argumenterte ut fra kirkens - vakre - enhet mot alle de nye fromhetspraksisene som samtiden hans kjente, og besinnet tvert imot på den ene riten som var overlevert gjennom Det nye testamente, den regelmessige mottagelsen av Herrens legeme og blod i eukaristien.

Av Guds enhet slutter Khomjákov kirkens enhet. «Kirkens enhed er en uundgåelig følge af Guds enhed, for kirken består ikke af en mængde mennesker i deres individuelle forskjellighed, men den er en enhed i Guds velsignelse» - med denne setningen åpner forfatteren essayet. Den ortodokse kirke er i læren fellesskapsorientert. Det ser ut som om kirken er delt, skriver Khomjákov, men dette er kun i forhold til mennesket. Kirken er både synlig og usynlig, og den fulle enheten tilligger det siste. Dette har blant annet sammenheng med Khomjákovs eskatologiske tenkning. Kirken har ennå ikke nådd den fylden som Herren vil åpenbare på den ytterste dag.

Tanken adskiller seg fra det vi er vant til. I evangelisk-luthersk teologi legger man gjerne vekt på at fylden allerede er til stede etter som kristen- og kirkelivet dypest sett ikke består i annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet, hans liv og rettferdighet tilregnet. Khomjákov byr på en filosofisk tenkning om kirkens enhet som ikke uten videre er den evangelisk-lutherske kirkes. Ifølge Luthers kirke består enheten i Kristus, og ham er hver troende forent med, og han utgjør kristen manns og kvinnes rettferdighet. Sondringen Khomjákov gjør mellom Kirkens indre Ånd og dens ytre fremtredelsesformer blir dermed mindre interessant. Det eneste som gjelder i kirken, vil vel vi si, er den indre helligheten, for å bli i Khomjákovs terminologi, men tolke den evangelisk. Khomjákovs skjelning åpner derimot for et skille mellom kirken og den øvrige menneskehet i frelsesøkonomien: kirken dømmer kun seg selv, skriver han, menneskeheten overlater derimot Gud til den ytterste dags dom. Og inntil den skal også jorden helliggjøres, forutsetter Khomjákov, uten at han utfolder dette poenget. Imidlertid blir ikke sammenhengen her klar mellom kirkens utbredelse av det ene evangeliet over jorden og menneskenes frelse. Hartungs fortjenstfulle oversettelse gir oss mulighet til å brytes med denne viktige og interessante teksten fra den russisk-ortodokse tradisjonen.

Aleksej Khomjákov: Kirken er én 

København: Fønix 2020, 70 sider