Kirken i vår tid: En institusjon tilpasset livssynsmarkedet?

Sekulære ideologier har vunnet innpass på stadig flere områder. Blant de mest synlige og merkbare utslag av dette er lover som bryter med kristen etikk. Godt synlig er også store endringer i den livssynsmessige opplæringen barn og unge får. Den norske skolen, der barn og unge tidligere fikk grunnleggende kunnskaper om kristendommen, er i dag preget av et likestillingsideal i sin fremstilling av religioner og livssyn. Både yngre og eldre lever i dag i en kultur der medier og underholdning spiller en meget viktig rolle. Det er arenaer der kirke og kristendom for det meste er helt fraværende. Som en følge av den skisserte utviklingen, virker det store flertallet nokså fremmedgjort fra kristen tro og tanke.

Det finnes statistikk og faktaopplysninger som viser at kristendommens stilling er svekket. Noen eksempler: I 1960 ble 96,8 % av alle barn født i Norge døpt i Den norske kirke. Ti år senere var prosentandelen 96,2, mens den i 1980 var 87,2, i 2000 81,1, og i 2013 nede i 62. Selv om prosentandelen hele tiden har sunket siden 1960, har nedgangen altså vært aller mest merkbar de to-tre siste tiår. Dette er bekymringsfullt og dramatisk. Man burde antakelig ikke bli overrasket over at den økte nedgangen i tid faller sammen med svekket kristendomskunnskap og økt livssynspluralisme. Det er også i nevnte periode at Den norske kirke langt tydeligere enn før har satset på å markere seg som en raus og åpen folkekirke. Dette viser seg blant annet i måten den kommuniserer på overfor sine medlemmer.   

I Dagen kan vi 3.10.14 lese om Aksjon dåp i Stavanger bispedømme. Det er Andreas E. Eidsaa jr., kirkeverge i Sandnes, som med utgangspunkt i fallende dåpstall har tatt initiativ til denne aksjonen. Et stort antall menigheter i hans bispedømme har sluttet seg til den.  Kirkevergen sier at kirken ”må være på plass og prøve å snu en trend”. Han uttaler også: ”Noen hevder at det ikke er riktig å døpe barn hvis ikke foreldrene er aktivt troende. Men jeg ser stort på Guds velsignelse som skjer i dåpen også i 2014. Derfor mener jeg at så mange som mulig må få anledning til å bli døpt. Da blir barna også innrullert i trosopplæringen i menigheten”.

Ut fra dette må man kunne slutte at kirkevergen anser foreldrenes forhold til den kristne tro for å være et ikke-tema. Hvordan er i realiteten det åndelige klima trosopplæringen opererer i? Heller ikke dette ser ut til å være noe tema, selv om det jo er av største betydning for hvilket utbytte opplæringen kan gi. Trosopplæring innebærer forpliktelse for foreldre. Når og hvordan kommuniseres dette? En henvisning til at de døpte barna blir ”innrullert i trosopplæringen” virker ikke særlig opplysende.

Som virkemiddel for å øke oppslutningen om dåp arbeider aksjonen med en 30 sekunders reklamefilm som skal vises på kinoene i aktuelle områder. Målet med denne er å formidle en ”flik av det vakre i dåpen”. Om reklamefilm på kino får flere til å velge dåp, vet jeg ikke, men når settingen er slik, vil jo dåp fremstå som et vakkert tilbud på et marked. Kinogjengere er forbrukere, reklame er lokkemat. Kinopublikum er vant med alle slags salgsfremmende effekter som skal overtale dem til å kjøpe noe. Blir potensielle dåpsforeldre betraktet som forbrukere, og dåpen på linje med et salgbart produkt?

Vi er som forbrukere vant til å bli fristet med bonuser og premier av ulike slag. I dåpsaksjonens ”verktøykasse” inngår også noe som kan gi lignende assosiasjoner. Menigheter og fellesråd skal nemlig stimuleres til å kontakte kirkemedlemmer som ikke har meldt inn dåp, og til å besøke nybakte foreldre med gave og invitasjon. Å øke oppslutningen om en kirkelig seremoni - for derved å kunne presentere bedre tall for allmennheten enn nå - er åpenbart viktig.

Blant de passive kirkemedlemmene dåpsaksjonen ønsker å få i tale, kan mange være opptatt av andre religioner og/eller former for spiritualitet som er fremmed for kristendommen. Det ”åndelige marked” i dagens Norge er jo høyst mangfoldig og uoversiktlig. Ikke minst prinsesse Märtha Louise og hennes samarbeidspartner kan tjene som eksempler på alt det diffuse, og mildt sagt kuriøse, som i dag tilbys på det nyreligiøse eller ”alternative” marked.  Påvirkningen fra slike miljøer er stor. For eksempel har bøker som befatter seg med det okkulte over lang tid hatt en rekordstor leserskare. Både enkeltkristne og menigheter vil møte denne påvirkningen på en eller annen måte. Kirkelige medarbeidere kan oppleve at mennesker søker hjelp og råd snart hos dem, snart hos alternativbransjen.

På Den norske kirkes offisielle hjemmeside finnes en liturgi for velsignelse av hus og hjem. Den er vedtatt av Kirkemøtet i 2013. Liturgien presenteres innledningsvis på denne måten:

1. Denne liturgien kan brukes når noen ber presten eller en annen kirkelig medarbeider komme og velsigne deres hjem ved innflytting eller ved en annen anledning. Liturgien kan også brukes på arbeidsplasser eller lignende, der det er ønske om det. Det er en forutsetning at de som bor i eller bruker huset er til stede under handlingen.

2. Dersom presten eller en annen kirkelig medarbeider blir bedt om å komme til hus der man opplever uro, utrygghet eller hendelser som er vanskelig å forklare, kan denne liturgien også anvendes. Det er en forutsetning at den som utfører handlingen på forhånd har hatt samtale med dem som ber om forbønnshandling. Kirkens oppgave er ikke å ta stilling til den opplevde uro, men å gi sjelesorg og hjelp ved Guds ord og bønn.

Selve ritualet gir valg mellom flere alternative formuleringer. En mulighet er ”I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn: Fred være med dette hus og alle/hun/han som hører til her”. Som vi ser, skjelnes det mellom huset (det materielle) og menneskene som bor der. Det bes i samme åndedrag om fred over noe livløst og over mennesker. I andre av formuleringene bes det om velsignelse over hus og hjem og over mennesker på samme vis. Hus og hjem overgis til Guds omsorg og vern på linje med mennesker. Jesu ord i Matt 18:20 ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem” gjengis. For meg er det nytt at dette løftet skal kunne knyttes eller overføres til et fysisk sted. Tvert i mot tror jeg det betyr at Jesus ved Den hellige ånd har lovet å være nær hos sine venner når de samles i hans navn, uansett hvor de måtte befinne seg.

I sine merknader til liturgien presiserer kirkemøtekomitéen at ”kirken først og fremst er kalt til å velsigne og be for mennesker, og ikke for materielle ting”. På denne bakgrunn er det ikke lett å forstå valg av rituelt språk. For øvrig må man spørre om et hus egentlig oppfattes som ”livløst” når man i liturgiens bønnedel kan finne bl.a følgende relatert til huset: ”Velsign det med ditt nærvær og bevar det fra alt ondt”. Hvilken virkelighetsoppfatning er dette?

Til dem som finner liturgien fremmed, sier komitéen at den kan ses i sammenheng med hverdagens liv og hverdagslige trosytringer som bordbønn og aftenbønn. Den kan være en konkret og håndfast måte å nå inn i hverdagslivet til mange på. Verdt å merke seg er det også at komitéens flertall argumenterer med at liturgien skal møte et behov hos mange. Gjennom å nå inn i hverdagslivet og møte behov skal den understreke Den norske kirkes folkekirkelige profil.

Som begrunnelse for å vedta en liturgi for velsignelse av hus og hjem sier komitéen at en liturgi gir retning for teologisk innhold. Siden komitéen vektlegger sammenhengen mellom liturgi og teologi, er det rimelig å forvente en klar teologisk posisjon. Det komitéen imidlertid gjør, er å presisere at kirkens oppgave ikke er å ta stilling til mulige årsaker til opplevd uro, men å gi sjelesorg og hjelp ved Guds ord og bønn. Komitéen uttaler seg i terapeutiske vendinger, og ser kirken som aktør i et marked:
”I situasjoner med opplevd uro i hus er det god grunn til å sikre at en slik handling virker avdramatiserende og nøktern. En liturgi kan sette situasjonen på et konstruktivt spor og hindre at det skapes økt frykt og usikkerhet. Den kan hindre at mennesker føres dypere inn i mystifiserende og fryktskapende årsaksforklaringer. En kristen liturgi med Guds ord og bønn står i kontrast til den kommersialisering en ser i mange av dagens tilbud om magi ved ’rensing av hus’ o.l”.

Det ligger i sakens natur at punkt 2 har størst sensasjonspotensial, og i media ble det fort tale om ”spøkelsesliturgi”. Mange har ytret seg kritisk til innholdet. En av disse er religionsforsker Pål Ketil Botvar. Han sier til NRK nett den 23.11.13 at han reagerer når prester ikke vil definere hva det er de hjelper folk med, og på manglende teologisk begrunnelse. I samme kilde kan man også finne noen uttalelser fra daværende biskop i Nord-Hålogaland, Per Oskar Kjølaas. Han sier på den ene siden at kirken ikke vil definere om folks opplevelse av uforklarlige ting er ånder eller spøkelser. På spørsmål fra journalisten om det ikke er slik at kirken anerkjenner åndsmakter, svarer han likevel hva det ikke dreier seg om! Det er ikke eksorsisme, det er ikke snakk om at noen er besatt av urene ånder.

I følge en artikkel i Dagen fra 17.9.14 har det etter at liturgien ble vedtatt ikke vært noen stor registrert etterspørsel etter Den norske kirke ved opplevd uro i hus. Hans Arne Akerø, seksjonssjef for gudstjenesteliv og kultur i Kirkerådet, forklarer dette i hovedsak med mangel på markedsføring. Han ønsker mer fokus på velsignelse av hus og hjem enn ”uro”, og fremhever ”andre kulturer”, der terskelen for å spørre presten om tjenester er lavere. I Norge burde folk bli mindre beskjedne når det gjelder å legge sine ulike behov frem for presten.

Spørsmål rundt forholdet mellom dåp og tro, og om hvordan mennesker skal vinnes og bevares for Kristus, vil alltid følge den kristne kirke. I vår tid kan det være vanskelig å få øye på hva kirkelige representanter egentlig mener er sentralt, og hva som er mer perifert, i kirkens oppdrag. Å kommunisere dette er mye viktigere enn den markedsføring Akerø etterlyser. 

I sin salme ”O Fader, la ditt ord, din Ånd hos oss få overhånd” fra 1765 synger H.A. Brorson om hvor lite kraften av ord og sakrament er kjent. Vi har ikke mindre grunn til å beklage det samme i vår tid. Fra denne Brorson-salmen kommer også de kjente linjene ”av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?” Slik kirken i vår tid fremstår, kan vi være fristet til å spørre: Er det ikke så farlig med troens brann, hvis bare stad og land vrimler av så mange døpte at statistikkene ser bra ut? Er kirken fornøyd med å være den foretrukne seremonimester på tidens flerreligiøse torg?