Kirken – middel eller mål?

21.04.2013
Dagfinn Stærk
Aktuell kommentar Ekklesiologi Kirken

”Kirke/menighet er ikke målet. Kirke er kun verktøy for å nå målet”. Dette utsagnet er ganske typisk for hvordan mange i dag tenker.

Bildet viser Mariakirken i Bergen. (Foto: Nina Aldin Thune, via Wikimedia Commons, CC-BY-SA).

 

I 2011 besøkte engelskmannen Martin Robinson Norge. Robinson er en mann som er opptatt av misjon og evangelisering. Det er bra. Men i sin iver for dette ble det allikevel feil når han sa at ”Kirke/menighet er ikke målet. Kirke er kun verktøy for å nå målet”. Dette utsagnet er ganske typisk for hvordan mange i dag tenker: Menigheten er et middel, ikke et mål. Men ifølge NT er menigheten Kristi kropp, Guds folk, Guds tempel, Kristi brud. Kristi brud skal forenes med Kristus selv i det himmelske bryllup. Ved tro og dåp blir vi del i menigheten/kirken, og det er her vi holdes oppe i vår tro gjennom Guds ord, bønn, lovprisning, fellesskap og nattverd.

”Den som ikke har Kirken som mor, kan ikke ha Gud som far”, ble det sagt både i oldkirken og på reformasjonstiden. Rett forstått viser det oss hvor vi åndelig sett kommer fra og hvor vi tilhører. Kirken/menigheten er ikke et middel vi bruker for å oppnå noe bedre, og som vi lar være å bruke hvis vi ikke synes det fungerer. Kirken/menigheten er Kristus her og nå. Med en slik forståelse blir kirkebenkene fullsatt hver eneste søndag, og mange fler får lyst til å søke kirken og frelsen vi her får del i.

I iveren etter å evangelisere kan også Kirkens nådemidler bli et middel til å nå lenger ut. Fra en konferanse for Frikirkens arbeidere ble det referert at ”Inntrykket er at de fleste pastorer ikke vil stenge nattverdbordet for udøpte barn og unge.” Men dette er å snu saken på hodet. Man kan jo ikke tale om å stenge døra til spisestua for noen som ikke har først har gått gjennom inngangsdøra. Dåpen og troen er inngangsdøren til menigheten. Nattverden er menighetens åndelige spisestue.

De som vil dele ut nattverd til udøpte, undergraver dåpen. Avdøde biskop og forfatter Bo Giertz tok opp dette spørsmålet i sin klassiske roman Steingrunnen. Å dele ut nattverd uavhengig av dåp er en nedvurdering av dåpens innhold. I oldkirken sa man det heller slik: ”Det hellige for de hellige.” Både her hjemme og i misjonsarbeidet bruker man for øvrig håndspåleggelse og bønn om Guds velsignelse for udøpte når menigheten samles til nattverd.

Kirken – middel eller mål? Skjer det egentlig noe avgjørende ved dåpen? Hvem er nattverden for? Det er viktig at den lutherske kirke stadig besinner seg på slike spørsmål.