«Kirken og den seksuelle overgrepsskandalen»

Siden han i 2013 trakk seg tilbake fra sitt embete, har den forrige pave Benedikt XVI nå vært «pave emeritus». I et budskap ved sin avgang uttalte han at han «hadde fått visshet» om at kreftene på grunn av hans høye alder ikke lenger strakk til for å «utøve Peters tjeneste på en adekvat måte.»^[1]

Likevel lar Joseph Ratzinger, forhenværende professor i dogmatikk og fundamentalteologi, stadig høre fra seg. Siste gang var noen dager før hans 92. årsdag den 27. april 2019. Ratzinger ytret seg om temaet «Kirken og den seksuelle overgrepsskandalen» i en artikkel for aprilutgaven av det bayerske tidsskriftet «Klerusblatt».^[2]

Den avgåtte paven skriver at artikkelen ble til på grunnlag av notater han i februar 2019 gjorde i forbindelse med antiovergrepstoppmøtet i Vatikanet. Offentliggjøringen av dokumentet skjedde etter at han hadde rådført seg med den sittende pave Frans.

Artikkelen består av tre deler:

1. En analyse av den samfunnsmessige konteksten i sekstiårene, av de såkalte 68-erne. Ratzinger hevder at uten denne konteksten er pedofiliproblemet og det misbruk av barn, også i Den romersk-katolske kirke, som henger sammen med det, ikke til å forstå.

2. Andre del forsøker å «antyde hvordan denne situasjonen virker i presteutdanningen og i prestenes liv.»^[3]

3. I den siste delen utvikler den avgåtte paven «noen perspektiver med hensyn til et rett svar fra kirkens side.»

68-ideologien fører til normløshet

I sentrum av Benedikts framstilling står tesen om at «det i sekstiårene skjedde noe
forferdelig, noe som i en slik størrelsesorden vel knapt noensinne hadde forekommet i historien.» Man kan ifølge paven si «at alle de inntil da gjeldende målestokker i spørsmål om seksualitet fullstendig brøt sammen i de 20 årene fra 1960 til 1980. Det oppsto en normløshet som man siden har strevd med å fange opp.»

Helt konkret sier Benedikt her at den såkalte 68-revolusjonen er roten til mange slags onde tilstander i sammenheng med pedofili, alminnelig forfall i normer og verdier og med vold: «Til de friheter denne revolusjonen fra 1968 ville kjempe fram, hørte også den fullstendige seksuelle friheten som ikke lenger tillot noen normer. Den viljen til å gripe til vold som kjennetegnet disse årene, henger nøye sammen med dette sjelelige sammenbruddet.»

Sammenbruddet i den katolske moralteologien

Ratzinger uttaler seg kritisk med hensyn til utviklingen av den romersk-katolske moralteologien i kjølvannet av den «omkalfatringen av alle verdier» som har funnet sted siden sekstiårene. Det har skjedd et «sammenbrudd i den katolske moralteologien som har gjort kirken forsvarsløs overfor samfunnsutviklingen.»

Fram til Vaticanum II var den katolske moralteologien i stor utstrekning naturrettslig begrunnet, mens Den hellige skrift bare ble brukt som bakgrunn eller bekreftelse. Det var dette konsilet som «i kamp om en ny forståelse av åpenbaringen» langt på vei la til side den naturrettslige begrunnelsen og «fremmet en moralteologi med grunnlag bare i Bibelen.»

Det er verdt å legge merke til at Joseph Ratzinger her framstiller skriftprinsippet – man kunne nesten si sola scriptura – vedrørende grunngivingen av den kristne, den kirkelige moralen på en svært positiv måte. Hans kritiske analyse kommer imidlertid til det resultatet at det til sist er følgende tese som stort sett har vunnet fram: «Moral skal bare bestemmes ut fra formålet med menneskets handlinger.» «Tenkemåten» i det pragmatiske uttrykket «Hensikten helliger middelet» har til sist blitt avgjørende. Ratzinger: «Slik kunne det heller ikke finnes noe som ganske enkelt er godt, like lite som det er noe som alltid er ondt. Det gis bare relative vurderinger. Det gode fantes ikke lenger, bare det som i øyeblikket og avhengig av omstendighetene er relativt bedre.»

Også vi kristne og prester snakket «helst ikke om Gud, fordi slik tale ikke syntes praktisk.»

Kritikk av relativismen

Med dette gjentar og bekrefter Benedikt XVI den kritikk av relativismen han hadde satt i sentrum allerede i sin tale ved den åpningen av det konklavet som valgte ham til pave. Kardinalene visste hvem de valgte! Relativismen motsier en anerkjennelse av transcendens. Det transcendente betyr imidlertid ikke fravær av Gud – men tvert imot – Guds nærvær i denne verden.

Relativismen, som fornekter det transcendente, fornekter også Gud. Den gjør mennesket til avgud, fører til totalitarisme og diktatur og tilintetgjør det kristne menneskesynet gjennom den sterkestes makt. Slik uttrykte kardinal dr. Gerhard Ludwig Müller essensen av dette i et bidrag til den katolske avisen «Die Tagespost».^[4]

Relativisme når det gjelder sannheten, er ikke bare en filosofisk tankegang, men fører uunngåelig til intoleranse overfor Gud.

Ratzinger: «Hvordan kunne pedofili få et slikt omfang? I siste instans ligger grunnen i fraværet av Gud.»

Fornektelsen av det transcendente og «intoleransen overfor Gud» motsvarer den «oppløsningen av kirkens moralske læreautoritet» som Ratzinger beklaget i sin artikkel.

Fordi ærefrykten for nærværet av Kristi død og oppstandelse ikke lenger dominerer, men heller «en måte å omgås dette på som ødelegger det opphøyede i hemmeligheten», blir det også færre som deltar i søndagens eukaristifeiring, som jo er preget av nærværet av Kristi sanne kropp og blod.

Eukaristi og ekklesiologi

Benedikt XVI: «Eukaristien blir devaluert til en seremoniell gest når det blir en selvfølge, noe som høflighet påbyr, at den skal gis til alle som på grunn av slektskap er invitert ved familiefester eller ved anledninger som bryllup eller begravelser.»

Også den «praktiske ekklesiologien» som råder i hans kirke tar Benedikt opp på en kritisk måte. Kirken blir i dag «i stor utstrekning betraktet som bare et slags politisk apparat.» Altså i betydningen en rent menneskelig institusjon, en «embetskirke» som er «mislykket» – slik de mange tilfellene av overgrep jo synes å bekrefte.

Dette mislykkede, slik Ratzinger ironisk fortsetter, «som vi nå selv grundig må ta oss av og forme på nytt.» Men en kirke «som er laget av oss selv», gir intet håp.

Ratzinger spør: «Hva må vi gjøre? Må vi kanskje skape en annen kirke for at tingene kan bli riktige?» Og han svarer: «Vel, dette eksperimentet har allerede vært forsøkt, og det har allerede mislyktes.» Nøyaktig hva han mener med dette, hvilket eksperiment han her snakker om, er uklart. Han kan like gjerne mene sin egen romerske kirke etter konsilet som «reformasjonens kirker». Disse kan han formodentlig først og fremst ha hatt for øyet i form av den feilslåtte Evangeliske kirke i Tyskland (EKD).

Ratzinger viser til Jesu lignelser når det gjelder kirkens vesen.^[5] I noten befant det seg både god og dårlig fisk, på åkeren var det ugress ved siden av hveten.

«Men likevel forblir åkeren Guds åker og noten Guds fiskenot. Og det finnes til alle tider ikke bare ugresset og den dårlige fisken, men også Guds såkorn og den gode fisken.»

Det er «en nødvendig tjeneste for sannheten», og det er ingen falsk apologetikk å forkynne begge deler samtidig, og med ettertrykk.

Benedikt argumenterer altså med henblikk på overgrepstilfeller på samme måte vis som CA VIII. Der heter det om realitetene i kirken at det i dette liv finnes mange falske kristne, hyklere og åpenbare syndere blant de fromme, men at sakramentene likevel er virksomme, også når prestene som overrekker dem, ikke er fromme.

Indrekirkelig kritikk av Ratzingers analyse

Det var aldeles ikke uventet at offentliggjøringen av Ratzingers artikkel forårsaket en storm av kritikk som for det meste var etsende skarp. Det gjaldt først og fremst kritikken fra rekkene av romersk-katolske teologer.

En «Deutsche Arbeitsgemeinschaft Moraltheologie» (Tysk moralteologisk arbeidsfellesskap)^[6] under ledelse av de romersk-katolske teologiprofessorene Christof Breitsamer og Stephan Goertz betegnet eksempelvis dette bidraget som et «mislykket og udugelig bidrag til bearbeidelse av overgrepskrisen.» Benedikts kritikk av utviklingen innen moralteologien beskriver moralteologene som «ærekrenkende anklage der tidligere og nåværende medlemmers anseelse blir skadelidende.» Benedikt instrumentaliserer overgrepstematikken bare «for å gjenta sin velkjente kritikk mot en moralteologi med en posisjon på området seksualetikk som han ikke deler.»

Magnus Striet^[7], moralteolog i Freiburg, uttrykte i et bidrag til internettportalen katolisch.de at Benedikt XVI «bygger opp en stråmann for å kunne holde noen skyldig for hvorfor overgrep skjedde – og systematisk ble dysset ned.» Det er «absurd» når den avgåtte paven gjør 68-bevegelsen ansvarlig.

Kritikerne av Ratzingers bidrag tok voldsomt anstøt først og fremst av at den avgåtte paven satte den såkalte 68-revolusjonen i sammenheng med overgrep mot barn begått av prester i Den romersk-katolske kirke, og at han også gjorde særlig homoseksuell pedofili ansvarlig for dette.

I sin tekst våget Benedikt XVI faktisk å hevde offentlig at det «i ulike presteseminarer (…) dannet seg homoseksuelle klubber som opptrådte mer eller mindre åpent, og som tydelig forandret klimaet på seminarene.»  Og helt til å begynne med hevder Ratzinger: «Det hørte med til 68-revolusjonens fysiognomi at man nå også diagnostiserte pedofili som tillatt og passende.»

Kritikk av kritikken

Den som nå til dags ikke tilfeldigvis er en avgått pave på 92 år, burde ikke komme med slike utsagn, med mindre han vil risikere en karriereknekk, en storm av skittkasting, eller det som i økende grad er sannsynlig, en politianmeldelse.

Benedikt XVI, som i dette tilfellet er i den komfortable situasjon å være både avgått pave og 92 år gammel, sa og skrev det etter hvert «unevnelige», ble likevel ikke møtt med bare bitende kritikk, men også med tydelig støtte.

Den forhenværende prefekten for Vatikanets troskongregasjon, kardinal dr. Gerhard Ludwig Müller, bedømte artikkelen eksempelvis som «den mest dyptpløyende analysen av opphavet til kirkens troverdighetskrise i spørsmål om seksualmoral», og (…) mer intelligent enn alle bidragene på toppmøtet for lederne i bispekonferansene til sammen.»^[8]

Müller fant også klare ord til kritikerne av Benedikt XVI: «Den gudløsheten som her brisker seg, kan ikke bli verre enn når man angivelig vil hindre den forbrytelsen og dødssynden som overgrep mot mindreårige er ved å velsigne homoseksuelle handlinger mellom voksne, latterliggjøre prestenes sølibat, munker og nonners ordensløfter og bagatellisere syndene mot det gudvillede, uoppløselige ekteskapet.» Dette er folk «som verken tror eller tenker.»

Også formannen i teologisk kommisjon i Den internasjonale konferansen for bekjennelsestro fellesskap (IKBG), dr. Werner Neuer (Schallbach ved Lörrach), uttalte seg positivt og med tilslutning. Som han skriver i IKBG-tidsskriftet «Diakrisis», er den tidligere pavens skriv «et opprop for en indre fornyelse av kirken. Man kan bare ønske seg en stor utbredelse av det i alle kristne kirker.»

Positiv vurdering

Benedikt XVIs redegjørelser kan muligens her og der virke litt unyanserte. Noen innsmettede, personlige opplevelser og iakttakelser gir Benedikts tekst et personlig preg, og dermed også på en måte noe som er subjektivt.  

Men selv om et analytisk bidrag til et bayersk «Klerusblatt» verken vil være en encyklika eller en doktoravhandling, yter den overflatiske og til dels respektløse nedsablingen av Ratzingers bidrag fra romersk-katolske teologer ikke rettferdighet overfor den avgåtte pavens veloverveide analyse.

Når for eksempel pastoralteolog og dekan ved Universitetet i Wiens katolsk-teologiske fakultet, Johann Pock, foreholder Ratzinger at han «ut fra det han personlig er rystet og fiendtlig innstilt overfor, og med et lokalt og innsnevret blikk har gjort kirken en bjørnetjeneste i den aktuelle debatten»,^[9] eller når den allerede nevnte «Arbeitsgemeinschaft Moraltheologie» videre polemiserer med at framstillingen av utviklingen i den moralteologiske fornyelsen vitner «om liten intellektuell anstrengelse», faller slike til fornærmelse grensende bebreidelser tilbake på forfatterne.

Det anbefales at Magnus Striet og alle de kritikerne som betegner konstateringen av en sammenheng mellom den såkalte 68-bevegelsen og det utbredte seksuelle misbruket av barn og mindreårige i Den romersk-katolske kirke (og for lengst ikke bare der!) som «absurd», selv befatter seg noe mer velfundert med materien.

Til dette hører riktignok også at man seriøst befatter seg med den relasjonen Ratzinger postulerer mellom overgrep mot barn i Den romersk-katolske kirke og pedofilt orientert homoseksualitet. Det ville være en meningsytring der sannhetsgehalten i dag for det meste ikke bare sterkt bestrides, men av og til blir kalt «diskriminering», «homofobi» osv. Eller sågar truet med strafferettslig forfølgelse.  

Likevel taler fakta klart for Benedikts analyse.

For det første burde man ikke lukke øynene for det triste og sjokkerende faktum at langt de fleste tilfeller av seksuelle overgrep mot barn og mindreårige ikke forekommer i Den romerske-katolske kirke eller i kirkenes sfære, men i familienes, selv om rapporteringen i mainstream media siden 2012/13 har gitt inntrykk av at seksuelle overgrep mot barn er et spesifikt kirkelig, ja, et romersk-katolsk fenomen.

Ifølge en offisiell statistikk fra den tyske forbundsregjeringen er i alle fall gjerningspersonene i 93 % av tilfellene kjent for barnet. I to tredjedeler av tilfellene tilhører de familien eller familiens nære omgivelser.^[10] 

Dette endrer slett ikke noe på det skandaløse ved barneskjendingen innenfor kirken, men setter de ulike tallene fra statistikken inn i en noe mer realistisk sammenheng.

Den tyske bispekonferansen bestilte og offentliggjorde i september 2018 studien «Seksuelle overgrep mot mindreårige, begått av katolske prester, diakoner og mannlige ordensmedlemmer i Den tyske bispekonferansens distrikt.» Denne studien kalles også «MHG-studien», noe som har sin årsak i at forskningskonsortiet var knyttet til universitetene i Mannheim, Heidelberg og Gieβen. Til grunn for studien ligger de gjennomgåtte 38156 personalmappene fra de 27 tyske bispedømmene for tiden mellom 1946 og 2014.

Ifølge MHG-studien har man i løpet av de aktuelle 68 årene funnet 3677 etterforskede tilfeller, henholdsvis etterforskbare tilfeller, der mindreårige har vært rammet av seksuell vold i Den romersk-katolske kirke. Sammenlignet med dette er det i Tyskland gjennomsnittlig hvert år (!) 14000 –15000 tilfeller av seksuelle overgrep mot barn. Men dette ville da bety at det i analyseperioden på 68 år står 3677 verifiserte overgrepssaker i Den romersk-katolske kirke mot forsiktig anslått ca. 1 million tilfeller i det tyske samfunnet som helhet.

Med alle disse tallene må man ta to punkter i betraktning:

1.  For enhver påstand som synes å ha belegg i en såkalt vitenskapelig studie, finnes det minst én annen såkalt vitenskapelig studie som støtter motsatt påstand.

2.  Forutsatt at de siterte studiene angående overgrepstilfeller er seriøse: De dokumenterer bare verifiserte tall, ikke mørketallene. Disse ligger antakelig høyere.^[11]

Homoseksuell pedofili og overgrep i kirken

La oss se nærmere på de tallene som stammer fra Den romersk-katolske kirke:^[12]     

I samfunnet som helhet rammes jenter omtrent tre til fire ganger så ofte av seksuelle overgrep som gutter. Forholdet mellom kvinnelige og mannlige gjerningspersoner er ifølge noen studier 1:9.^[13]                                                                                   
Helt annerledes ser tallene ut for Den romersk-katolske kirke ifølge MHG-studien. Etter den var nemlig 62,8 prosent av overgrepsofrene mannlige. Bare 34,9 prosent var kvinnelige, og for 2,3 prosent manglet opplysninger om kjønn.^[14]  Den tydelige overvekten av mannlige ofre skiller seg etter forskernes opplysninger fra det man finner av seksuelle overgrep i ikke-kirkelige sammenhenger.

Med hensyn til katolske prester dreier det seg som kjent utelukkende om menn. Det trengs egentlig ingen kostbare studier eller forskning for å kunne dra den slutning at det overveiende antall av gjerningsmenn innen Den romersk-katolske kirke altså må være homoseksuelle pedofile.^[15] For straks å tilfredsstille den politiske korrekthet: Dette betyr naturligvis ikke at alle homoseksuelle er pedofile, eller at alle pedofile er homoseksuelle. Men det betyr at de som i overveiende grad er ansvarlige for overgrepssakene i Den romersk-katolske kirke, er homoseksuelle, pedofile gjerningsmenn.

Ratzinger skriver i sin artikkel: «På ulike presteseminarer dannet det seg homoseksuelle klubber som opptrådte mer eller mindre åpent, og som tydelig forandret klimaet på seminarene.»

Det Ratzinger her antyder, er at et lite mindretall som opptrer offensivt, og som så å si har ryggdekning ut fra det samfunnsmessige klimaet generelt, i en mindre sammenheng også kan virke klimaforandrende.

«Homoseksuelle klubber» er riktignok ikke noe særskilt karakteristikum ved romersk-katolske presteseminarer. Men det er snarere påfallende at stadig flere bekjennende homoseksuelle overtar nøkkelfunksjoner i de tyske partiene, og selv om de tilhører et lite mindretall på bare 2 prosent,^[16] setter de dagsorden og får på en avgjørende måte i gang normforandrende beslutninger (f.eks. det såkalte «ekteskap for alle»). Slik forandrer de klimaet. Og dette er vel å merke ikke bare gjennom overbevisningskraft, men også gjennom det press som lover utgjør.^[17]

Det spørsmålet som Benedikt XVI stiller i sin artikkel, lød jo slik: «Hvordan kunne pedofili få et slikt omfang?» Joseph Ratzinger stiller dette spørsmålet av interesse for en historisk-kritisk bearbeiding av overgrepsskandalen. Det var ikke slik hans kritikerne bebreidet ham, så å si for å «bygge opp en stråmann» eller «for å kunne finne en skyldig for hvorfor overgrep skjedde – og systematisk ble dysset ned.» (Striet)

Når Benedikt skriver at til 68-revolusjonens fysiognomi hørte det med å
«diagnostisere også pedofili som tillatt og passende», er dette velbegrunnet.

Men man må også til dels si seg enig med Striet: Det dreier seg naturligvis ikke bare om hvordan overgrep mot mindreårige kunne få et slikt omfang, men også hvorfor man i stedet for å reagere med adekvat kraft heller dysset ned de tilfellene som var blitt kjent.

Og dette lar seg ikke ganske enkelt forklare med at man var bekymret for kirkens renommé. Man manglet bevissthet om den uretten som ble begått. Overgrep mot barn som sådan ble ikke alltid, og på et dyptgående plan, oppfattet som en forbrytelse.

Dette kan bare være mulig i et ganske bestemt klima – det gjelder både i samfunnet som helhet og innen kirken – der misbruk av barn, eller for å si det tydelig: sex med barn, blir oppfattet som en bagatell. Eller som «kjærlighetshandling etter gjensidig samtykke».

Hvordan er vi kommet dit? Benedikt svarer: Fordi den såkalte 68-bevegelsen først bereder grunnen for et samfunnsklima som senere utviklet seg videre. I kjølvannet ble og blir det propagert en forståelse av seksualitet der det etableres en «fullstendig seksuell frihet som ikke lenger tillater noen normer» i samfunnet.

68-ernes og deres (grønne) epigoners ansvar

Det er særlig partiet DIE GRÜNEN (De Grønne) som gjør det mulig å forstå Ratzingers tese om at «68-ernes fysiognomi» er å regne med blant årsakene til at pedofile handlinger i bestemte kretser – men også i samfunnet som helhet – siden syttitallet i stadig mindre grad har blitt håndtert under overskriften «straffbar handling», og i økende grad under overskriften «mindretallsrettigheter» eller «antidiskriminering». Tilsvarende debatter, der målet er å gjøre pedofile handlinger, altså sex med barn, salongfähig og straffrie, er blitt startet og heiet på av særlig De Grønne.

Dette partiet, som ble grunnlagt i 1980, har sine røtter spesielt i antiatomkraft- og miljøbevegelsen, i de såkalt nye sosiale bevegelsene, fredsbevegelsen og Neue Linke (Nye venstre) fra syttiårene. Etter gjenforeningen kom i tillegg Bündnis (forbund) 90 fra DDR, som var mer rettet mot frihet og rettigheter.

Fra kretsene i dette partiet, henholdsvis bevegelser som sto det nær, kom impulsene til både de offentlige pedofilidebattene på sytti- og åttitallet og tilsvarende i året 2013.

Den som skarpt kritiserer den avgåtte paven for å trekke en forbindelseslinje fra 68-erne og deres partipolitiske epigoner til overgrepsskandalene også i Den romersk-katolske kirke, må allerede fullstendig ha fortrengt den offentlige pedofilidebatten fra 2013.

Denne debatten, som jo ikke ligger så langt tilbake, ble eksplisitt ført av De Grønne og innenfor dette partiet, henholdsvis det rød-grønne partispektret.

I 2014 la Institutt for demokratiforskning ved Universitetet i Göttingen fram den foreløpige sluttrapporten «De Grønne og pedoseksualiteten».

Journalisten Christian Füller karakteriserer i en artikkel publisert den 14. september 2013 i avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung De Grønne som et parti som har vært «full av pedofile grupper av alle slag.» Årsaken til mangel på vern for ofre lokaliserer han dypt inne i partiets ideologi – i troen på en bedre verden. Atskillelsen fra pederastene var ikke, slik det ble framstilt, politisk hygiene. Det var tvert imot slik at disse av seg selv hadde forlatt gruppen for å forsterke sine muligheter for innflytelse på partiet.^[18]

Alice Schwarzer bekrefter i virkeligheten Benedikts teser i og med at hun i det feministiske tidsskriftet «Emma» skriver: «Det var ikke bare De Grønne. Det var heller ikke bare 68-erne. Det var tidsånden, og den var venstreorientert eller liberal. Det var ganske enkelt sett på som kult av (nesten) alle som oppfattet seg som progressive: Det er ikke noe galt i det når voksne og barn… for barna vil det jo de også. Og det var ikke tilfeldig at denne holdningen i løpet av syttitallet brøt fram på bred front, anført av den harde kjernen av pedofile som nå usjenert betegnet seg som «pedoseksuelle» og stilte seg selv i et forklaret lys som «barnevenner». «Forbrytere uten ofre» var de på den tiden ikke bare for taz [venstreorientert tysk avis]. Men det er 68-erne og deres arvinger, De Grønne, som i de publikasjonene som sto dem nær, propagerte ikke bare barnas rett på sin egen seksualitet, men også de voksnes (les: menns) rett på seksualitet med barn.»^[19]

I 2013, da De Grønne på nytt initierte en pedofilidebatt, var det en bred enighet i de fleste media og hos svært mange journalister, politikere og analytikere om at pedoseksuelle handlinger selvsagt utgjør en forbrytelse. De nye forsøkene på å skjønnmale slike handlinger som legitime uttrykk for seksuelle og andre friheter samt å kreve avskaffelse av § 174 og § 176 i straffeloven ble beskrevet som avskyelige ideologiske utløpere av 68-bevegelsen.^[20]

Ratzinger står for akkurat de samme tesene. Dagens kritikere av ham betegnet bare seks år senere disse som «absurde.»

Kirkens ansvar

Benedikt XVI skriver i sitt bidrag om sitt motiv for å la høre fra seg: «Da jeg på det tidspunktet krisen brøt ut i det offentlige rom, og mens den ennå vokste, var i ansvarlig posisjon som hyrde i kirken, måtte jeg spørre meg selv hva jeg ved å se tilbake kunne bidra med for et nytt oppbrudd – selv om jeg nå som emeritus ikke bærer noe direkte ansvar.»

Hans artikkel er derfor ikke noe «oppgjør», men en verdifull åndelig impuls til å reflektere over kirkens selvforståelse i en verden som har glemt at den har glemt Gud. Det er et samfunn der hovednormen synes å bestå i å sette spørsmålstegn ved alle verdier og normer – for på individualistisk måte å kunne anerkjenne eller avvise dem. Det er et samfunn der Gud ikke lenger er til stede, og som derfor trenger kirkens klare vitnesbyrd for å definere sin etikk og moral på grunnlag av Guds ord. Verden og samfunnet står alltid overfor det.

Kardinal dr. Gerhard Ludwig Müller kommenterer den heftige kritikken mot Ratzingers artikkel fra rekkene av romersk-katolske teologer og deres krav om «ekte fornyelse» slik: Man snakker om fornyelse og reform av kirken og mener bare tilpasning til sin egen dekadanse.»^[21]

Fotnoter

[1] http: //w2.vatican.va/content/benedict-xvi/la/speeches/2013/february/documents/hf_ben-xvi_spe_20130211_declaratio.html – lastet ned 15.07.2019

[2] Den fullstendige ordlyden finner man under CNA Deutsch: de.catholicnewsagency.com/story/die-kirche-und-der-skandal-des-sexuellen-missbrauchs-von-papst-benedikt-xvi-4498

[3] Alle sitater fra Ratzinger-artikkelen kommer fra online-offentliggjøringen på katolisch.de: https: //www.katolisch.de/aktuelles/aktuelle-artikel/benedikt-xvi-68er-sind verantwortlich-fur-missbrauchsskandal – lastet ned 9.7.2019 (uten sidetall).

[4] 20.4.2007; lastet ned 17.7.2019 på https://de.zenit.org/articles/mut-zur-weite-der-vernuft-entspricht-der-wurde-des-menschen-zur-relativismus-kritik-von-joseph

[5] Matt 13.

[6] https://www.katolisch.de/aktuelles/aktuelle-artikel/moraltheologen-kritisieren-benedikt-text-misslungener-beitrag

[7] I 1998 tok Striet dr. theol. -graden om «Das Subjekt» i Nietzsches sene filosofi «Das Ich im Sturz der Realität“.

[8] http://www.kath.net/news/67624

[9] Pock overfor kathpress. Dokumentert i: https://religion.orf.at/stories/2975674/

[10] https://de.wikipedia.org/wiki/Sexueller_Missbrauch_von_Kindern_(Deutschland)

[11] Det heter i en aktuell undersøkelse fra Universitetet i Ulm at man kan gå ut fra 114 000 ofre for seksuelle overgrep begått av katolske prester og like mange av prester og medarbeidere i evangeliske kirker. Dette kan man tro på eller ei.
Det føderale politiet i Tyskland går sågar ut fra at bare hvert 15. til 20. overgrep blir anmeldt. Av disse kommer bare hvert femte tilfelle til forhandling, dvs. at bare ca. en prosent av overgrepssakene havner for retten. Det faktiske antall saker ville etter dette ligge på omtrent 300 000 årlig.

[12] Til Den evangeliske kirke i Tyskland (EKD) jf. Deutsches Ärzteblatt(tysk legetidsskrift) 27.6.18:

www.aerzteblatt.de/nachrichten/96094/Sexueller-Kindesmissbrauch-Kritik-am-Aufarbeitungswillen-der-Kirchen

«EKD har fremdeles ikke fått på plass noen pålitelige strukturer for bearbeiding. Det er en skandale», sa Kerstin Claus, fast gjest hos bearbeidingskommisjonen og medlem av overgrepsrammedes råd av uavhengig oppnevnte i saker om seksuelt misbruk av barn (UBSKM).  For de rammede er «mangelen på transparens absolutt» når det gjelder oppklaring av sakene. I EKD finnes det ingen sentral instans hvor man kan melde inn tilfeller. Tall på rammede og gjerningspersoner innenfor EKD eksisterer ikke. «Kirken snakker fremdeles bare om enkelttilfeller, men den kollektive dimensjonen m.h.t. overgrepene må nå endelig synliggjøres,» krevde Claus.  

[13] Andreas Jud, Miriam Rassenhofer, Andreas Witt, Annika Münzer & Jörg M. Fegert: EXPERTISE – Häufigkeitsangaben zum sexuellen Missbrauch. (opplysninger om hyppighet av seksuelle overgrep) beauftragter-missbrauch.de/presse-service/literatur-und-medien/

[14] John-Jay-studien (USA 2011) sier at ca. tre fjerdedeler av alle overgrepsofre i Den romersk-katolske kirke var mannlige ungdommer som ble misbrukt av mannlige gjerningspersoner. [1.136] I befolkningen som helhet er dette forholdet motsatt. Etter utsagn fra seksualmedisineren og psykoterapeuten Hartmut Bosinski er sågar omtrent 80 prosent av ofrene i Tyskland hunkjønn, og flertallet av gjerningspersoner er hankjønn.

[15] Av de etterforskede 3677 overgrepstilfellene i Den romersk-katolske kirke var det ifølge MHG-studien 1670 geistlige (4,4 prosent av det samlede presteskapet) overgripere. Til dels hadde de forbrutt seg flere ganger.

[16] Ifølge en representativ Emnid-måling fra år 2000 beskrev bare 1,3, henholdsvis 0,6, prosent av de spurte som bodde i Tyskland seg som homoseksuelle. Tall på rundt 2 prosent er også resultatet fra mange representative, statiske tellinger fra andre land.

[17] Slik som gjennom straffeforfølgning av avgivelig diskriminerende ytringer osv.

[18] Christian Füller: Sexuelle Befreiung (seksuell frigjøring). Frankfurter Allgemeine Zeitung, 14. September 2013. Lastet ned 17. September 2013.

[19] https://www.aliceschwarzer.de/artikel/die-gruenen-und-die-paedophilie-311659

[20] Eksempler: Der alltägliche Missbrauch in einer grünen Kommune (de daglige overgrepene i et grønt kollektiv). Offentliggjort den 21.07.2013. Freia Peters, i Die WELT. https: //www.welt.de/politik/deutschland/article118234356/Der alltaegliche-Missbrauch-in-einer-gruenen-Kommune.html    

CICERO: Der blinde Fleck nach ´68 (den blinde flekken etter 68) -VON MAX THOMAS MEHR den 21.juni 2013
 www.cicero.de/innenpolitik/paedophilie-gruene-der-blinde-fleck-nach-68/54803                 

Adam Soboczynski. Achtundsechziger: Pädophiler Antifaschismus (68-er: Pedofil antifascisme) . i DIE ZEIT nr. 42/2013. https://www.zeit.de/2013/42/paedophiler-antifaschismus-kindesmissbrauch           
eller svært utførlig: Christian Füller. Die Revolution missbraucht ihre Kinder. Sexuelle Gewalt in deutschen Protestbewegungen (Revolusjonen misbruker sine barn. Seksuell vold i tyske protestbevegelser). Carl Hanser-Verlag, München 2015.

[21]Roland Noé: Das sind Leute, die weder glauben noch denken“ (Det er mennesker som verken tror eller tenker). i kath.net/news 14.04.2019. http://www.kath.net/news/67624

---

Artikkelen er oversatt fra tysk av Astrid Sagnes.

Den har stått i tidsskriftet: Lutherische Beiträge 1/2020. side 45-56.

Tidsskriftets nettsted: http://www.lutherischebeitraege.de/

Pengestøtte til: Lutherische Beiträge kan gis til: Evangelische Bank

IBAN: DE71 5206 0410 0000 6174 90 BIC: GENODEF1EK1