Kirken og Ludvig Nessa

Den såkalte Nessa-saken har skapt uro i Den norske kirke, ikke minst i presteskapet. Samtidig som kirkens lederskap viser en ganske stor romslighet i forhold til prestenes forkynnelse, forståelsen av kirkens lære og den kristne etikk, synes biskopene nå å kompensere denne økende pluralisme ved hjelp av kirketukt på administrative uregelmessigheter. Mens en i tidligere tider var nøye med å fremme et læremessig enhetskrav i pakt med kirkens tro, legger en i dag mer vekt på et organisasjonsmessig uniformitetskrav og på kirkens regelverk. Dette rammer spesialt prestene, men også den troende legfolk.

TO SAKER

Til sammenligning vil vi nevne to av de "saker" som i den senere tid har vært behandlet av kirkelige myndigheter.

Helge Hognestad tok som prest i Den norske kirke offentlig avstand fra kirkens tro på vesentlige punkter. Selv om hans biskop tok sterkt avstand fra Hognestads teologi og ikke ønsket å bruke ham som prest, gikk han inn i diplomatiske forhandlinger for å legge til rette for hans videre arbeid innen kirken. Det ble ikke reist krav om at Hognestad skulle fratas sine presterettigheter. Til tider fungerte han også senere som prest i ulike sammenhenger. Senere tok Hognestad selv initiativet til å bli løst fra sitt presteløfte.

Harald Bekken sto fram som sokneprest i Vålerenga kirke og erklærte offentlig at han ikke lenger kunne fastholde kirkens lære om den evige fortapelse. Biskopen innkalte ham til samtaler, men etter dette vet ingen hva som har skjedd annet enn at Bekken fortsatt er sokneprest i Vålerenga.

BISKOPENS MEDVIRKNING

Ludvig Nessa har fått sin dom og avskjed og etter biskopens initiativ er han også fratatt kappe og krave. Vi har tidligere utførlig kommentert de sviktende teologiske og arbeidsrettslige premissene for selve dommen (uten at noen har gjort forsøk på å gjendrive vår kritikk!) Nå gjelder vår uttalelse tilleggsdommen som departementet, med god hjelp fra Borg biskop, her effektuert på grunnlag av reskriptet fra 1740.

Biskopens begrunnelse er utelukkende hensynet til forholdene i Borge menighet. Biskopen ønsker "å unngå en splittelse i denne menigheten". Det er etableringen av "valg-menigheten" (biskopens uttrykk) som har satt saken på spissen. Biskopen ønsker med sin drastiske handling å gjøre "en slutt på denne splittelsens virksomhet".

Det er m.a.o. ikke abortsaken eller abortaksjonene som begrunner tapet av kappe og krave. I brevet som biskopen har sendt departementet, påberoper biskopen seg støtte fra ledelsen i Vestre Østfold Indremisjonskrets. "Indremisjonen betrakter Nessas virksomhet som splittelsesvirksomhet".

SPLITTE MENIGHETEN

Vi kan ikke forstå at gudstjenestesamlingene i Nessas prestegård på noe vis kan gi biskopen kirkelig og teologisk rett til å gripe inn i prestens ordinasjonsfullmakter. For det første var det Borg biskop selv som suspenderte Nessa og fratok ham retten til å forrette menighetens gudstjeneste. Presten og de som støttet ham ble drevet ut av kirken og samlet seg deretter i prestegården, der det senere er blitt holdt gudstjeneste på de søndager som det ikke er gudstjeneste i kirken. At mennesker samler seg om Guds ord og sakrament, og det endog med kirkens liturgi og på kirkens læregrunnlag, kan ikke med teologisk rett hevdes å splitte en menighet. For "kirken er de helliges samfunn, hvor evangeliet læres rent og sakramentene blir rett forvaltet", sier vår kirkes bekjennelse, og legger til "men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker" (!)

For det andre vil ikke biskopens handling på noen måte hindre en slik "splittelse", da mange medlemmer av Den norske kirke fortsatt vil samles omkring Ludvig Nessa som sin rette prest. Den eneste forskjellen er at Nessa nå, i biskopens øyne, opptrer med de fullmakter enhver legmann har i kirken. Dersom meningen har vært å hindre etableringen av "valgmenighet", må forordningen kunne sies å være svært dårlig egnet. Eller vil biskopen også kreve at gudstjenestedeltakerne skal underlegges kirketukt og evt. bli fratatt sitt kirkemedlemskap?

OPPMYKING

I den senere tid har man faktisk merket seg en viss oppmyking av den statskirkelige stivbenthet og administrative klausur. Hver søndag kl. 11 samles indremisjonsfolket til gudstjeneste i Storsalen i Oslo. Møtet søndag formiddag i gudstjenestetiden har vært et gjentatt diskusjonstema i kirkelige kretser. Til glede for alle parter er nå diskusjonen avsluttet.

På det første gudstjenesten ønsker biskop Andreas Aarflot den nye ordningen velkommen. "Dette er en menighet i bibelsk forstand", sa biskopen og la til: "I folkekirketradisjonen vår er dette noe nytt. Dette er en kategorialmenighet, en spesialmenighet med åpnere grenser, ikke bundet av geografiske forhold og soknegrenser. Skal vi utpå en dristig måte, må vi bryte tradisjoner og organisasjonsmønstre. Vi må bryte strukturene der det kan tjene det åndelige livet og forkynnelsen av evangeliet" (Vårt Land 9. juli 1989).

Vi ser klare forskjeller mellom dette og "valgmenigheten" i Borge, men vi etterlyser den prinsipielle forskjellen. Hva er det som i prinsippet hindrer en hvilken som helst "valgmenighet" å operere med den samme kirkelige rett? Og hvordan kan en samling om Ordet og sakramentet - selv om den kan sies å"splitte" den geografiske menighet - være tilstrekkelig grunn til å frata en prest kappe og krave?

Stadig flere mennesker oppsøker kirker og fellesskap uten å ta hensyn til soknebånd og geografisk tilhørighet. Mange av disse hjemløse "nomader" søker hen til menigheter og en gudstjeneste med forkynnelse som er i samsvar med hva de lærte var sann kristendom.

KONSEKVENS

Pluralismen har forlengst slått inn i kirkens liv. Kirken med dens biskoper bør ta konsekvensen av dette. Det må nå arbeides for å legge til rette ordningsmessige alternativer slik at en ikke ufrivillig stenger kirken for mennesker som mer enn noe ønsker å leve med Bibelens ord og kirkens bekjennelsesskrifter. Vi tror at biskopene, når de får tid til å summe seg, vil se at dette er et rimelig krav.