Kirken og nordnorsk olje

Norsk olje- og gassutvinning har skutt ny fart, og en del steder her i Nord-Norge går boligprisene merkbart i været. Samtidig har noen av den norske kirkes biskoper protestert mot denne aktiviteten, spesielt når det gjelder området utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe), og har dermed blitt upopulære blant både politikere og nord-norsk næringsliv. Spesielt i den kristne dagspressen ble det en debatt om hvorvidt kirkeledere skal uttale seg om detaljspørsmål innen oljenæringen, særlig etter biskop Jørgensens utspill mot konsekvensutredning i januar/februar.

Viktige og relevante argumenter mot kirkelig kritikk har vært at spørsmålet er for komplekst til at «ufaglærte» kan uttale seg som veiledere i dette, og slett ikke si at Gud mener eventuell utbygging av LoVeSe er galt, at religion ikke høre hjemme i politiske detaljspørsmål, og at kirken har viktigere ting å ta opp på prekestolen. Selv om jeg er enig i mye av dette, får jeg samtidig en følelse av at noen prøver å få kritikere til å holde fred når disse argumentene brukes. Det er som kjent store verdier og mange arbeidsplasser i bildet.

For at vi ikke skal gå oss bort i abstrakte teologiske refleksjoner om hvordan to-regimentslæren best bør brukes her, synes jeg det er best om vi lar være å trekke Guds ord inn i dette spørsmålet, i hvert fall i første omgang. (Spørsmålet om global oppvarming lar jeg også ligge.) I spørsmålet om LoVeSe holder det lenge med menneskeord for å kunne ta en velbegrunnet beslutning. Mer presist: de fire uttalelsene til Havforskningsinstituttet, Klima-og forurensingsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, og Polarinstituttet på den ene siden, og oljenæringens egen oppfatning på den andre side. Uenigheten koker ned til et spørsmål om akseptabel risiko.

De fire første uttalelsene viser tydelig skepsis til utbygging fordi eventuelle ulykker i området ville få uvanlige store konsekvenser. På den andre side er f.eks. oljenæringen, som generelt mener at man vil klare å drive sin virksomhet like trygt og sikkert som ellers på norsk sokkel. F.eks. vil man peke på at den etablerte skipstransporten av olje langs norskekysten er en mye større miljørisiko enn selve oljeboringen. Politikerne skal så tolke kunnskapsmaterialet og deretter bestemme seg. Her kommer hensyn til blant annet sysselsetting, internasjonal politikk, lokal og global miljøforvaltning, samt energiforsyningen til Europa og andre deler av verden inn i bildet. Bildet er komplekst og interessekampen intens, og de lokale og nasjonale næringsforventingene er enorme. Altså: Lysten til å bore er stor og preget av faglig og sikkerhetsmessig selvtillit i næringslivet, men dette står mot en stemme som maner til forsiktighet, representert ved de fire offentlige rådgivende organene.

Rett skal være rett: Selv om jeg ikke er fan av biskop Tor B. Jørgensen i Bodø, så mener jeg at protesten hans fortjener mer støtte og oppmerksomhet fra norske kristne.  Ikke fordi jeg savner mer «grønn teologi» og miljøvernappeller fra prekestolene, tvert om, men fordi kristendom i Norge de siste 200 årene har hatt en prisverdig tydelig motstand mot gambling. Isolert sett er denne motstanden nokså spesiell og kunne gi ukloke utslag, men gir stor teologisk mening når man kjenner de sosiale konsekvensene pengespill har hatt for hus og hjem. Jeg har for god hukommelse til å tro at oljenæringen på norsk sokkel er nesten risikofri, og får en følelse av at det er naturhensyn som er en spesiell høy spilleinnsats denne gangen.

Jeg er ikke imot oljenæringen. Det blir litt useriøst hvis kirkene skal gi folk i oljenæringen råd om å slutte i jobben, samt å avspise nordlendinger med paroler om at de får holde seg til «fisken alene». I stedet hadde det vært mer fruktbart hvis kirken hjelper alt næringsliv og enkeltmenneskene der til å gjøre arbeidet sitt så godt og samvittighetsfullt de bare kan. Akkurat nå er det kanskje noen i oljesystemet som trenger å bli tatt ut av spillehallen og få litt frisk luft.