Kirken og Skriften

Når undertegnede påpeker at det er en annen religion enn klassisk kristen tro som har tatt sete i Bergen domkirkes menighet, er dette ikke mine ord, men i sak det som presten Hovda ytret da Per Kørner ble kastet på dør under den famøse "homogudstjenesten" i Johanneskirken i mai måned.

Når så biskop Nordhaug i ettertid kommenterer både den aktuelle gudstjenesten og den utvikling som har foregått i Bergens sentrumsmenigheter, hevder han at på tross av uenighet står alle prestene sammen om å forkynne evangeliet. Og underslår dermed den dype forskjell - ja motsetning - i evangelieforståelsen som faktisk foreligger innad i kirken. Den kirkelige "enhet" som biskopen(e) derfor administrerer, består i at vranglære nedskrives til adiafora, og den læremessige pluralisme på postmoderne vis defineres som kirkelig normalsituasjon. Ekklesiologisk er det en avgrunn mellom den kirke som Herrens apostel beskriver med ordene "- ett legeme og én Ånd, - - - én Herre, én tro, én dåp" (Ef 4,4f), og en kirke som lar antinomisme og fornektelse av skaperordningene likestilles med den apostoliske tro. At det her handler om en annen religion, gir seg av de iøynefallende likhetstrekk homoteologien har med gnostisismens angrep på skapelsen og skaperordningene.

I samme utgave av VL som Nordhaugs og Myrseths innlegg stod på prent, var det interessant nok en artikkel som orienterte om at Mekane Yesus-kirken i Etiopia har brutt kirkefellesskap med Svenska kyrkan og ELCA i USA pga. at disse har åpnet for vigsel av homofile. Kanskje Mekane Yesus-kirken også "synes det er like enkelt å tolke Bibelens tekster i dette spørsmålet som det er å se forskjell på svart og hvitt" slik undertegnede beskyldes for?

Saken er at den kirkelige pluralisme som Nordhaug forsvarer, hviler på tesen om Bibelens uklarhet. Og er Bibelen uklar, er det umulig å forstå den rett for andre enn teologiske eksperter og kirkelige kommisjoner som mener seg å ha bedre greie på de ulike spørsmål enn Herrens apostler og profeter. Noe den kirkelige snuoperasjon som har foregått i homofilispørsmålet, dokumenterer til fulle. Hele den kristne kirke har hatt en entydig forståelse i dette spørsmålet gjennom 2000 år. Det er moderne hybris å tenke at vi har så meget større innsikt.

Reformasjonen og den lutherske kirkes eksistens står og faller med troen på Skriftens klarhet. På dette grunnlag var det Martin Luther frimodig kunne holde frem at "det står skrevet". Slagordet Sola scriptura var - og er - primært et kirkekritisk prinsipp. Når Luther ble imøtegått med at "kirken sier" og "paven sier", hadde han ett svar: "Skriften sier!" Noe annet svar er det ikke troens folk kan fremholde når kirken viker av fra Skriften i dag heller.

Det store spørsmål som det i denne sammenheng til syvende og sist dreier seg om i kirkens liv og historie er: Er det kirken som er Skriftens dommer, eller får Skriften være dommer over kirken?

Jan Bygstad, formann i FBB Bjørgvin

(VL 17.07.13)