Kirken og synkretismen – en fristelse med ulike ansikter

Kirken og synkretismen – en fristelse med ulike ansikter

Religionsblanding kan være mange ting. Ofte mer nærliggende enn vi liker å tro.

I den avsluttende delen av C. S. Lewis' Narnia-serie, Den siste striden, skildres en forvirret tid i landets historie. Narnias konge Tirian fører en tallmessig underlegen kamp mot sine fiender, folket fra Calormen, og midt i alt dukker en krysning mellom Aslan og calormenernes gud Tash opp på scenen – av sine tilhengere kalt for Tashlan. Når bedrageriet etter en stund avsløres, trer den virkelige Aslan fram, og i bokens avslutning åpnes en dør til hans evige rike. Bare de som anerkjenner Aslan som Herre og Frelser får passere inn i Guds herlighet og glede.

C. S. Lewis valgte ikke dette billedspråket tilfeldig. Hele Narnia-serien er skrevet med Bibelen som referansepunkt, og i Tashlan kan vi med stor sikkerhet ane Det nye testamentets tale om Antikrist eller lovløshetens menneske, som skal tre frem i den siste tiden og som kjennetegnes av sine religiøse fordringer (se 2 Tess 2; 1 Joh 4 m.fl.). Slik sett hører selv blandingsreligionen med i bildet. Den lovløse, skriver Paulus, «tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud» (2 Tess 2,4).

De tydeligste advarslene mot religionsblanding finner vi ellers i Det gamle testamentet. De innledende versene av de ti bud lyder: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos 20,2–3). Gang på gang kan vi derfor se at Israel blir advart mot de omkringliggende folkenes religioner. De skal ikke dyrke disse folkenes guder, og heller ikke blande sin kultur eller religion med deres. Å være «hellig» i en gammeltestamentlig kontekst er å være helt og fullstendig adskilt fra både folkeslagene og fra deres mangfoldige skikker.

Tre gammeltestamentlige eksempler

GT-tekster fra tre forskjellige epoker i Israels historie kan illustrere viktigheten av ikke å blande sammen innholdet i religioner. Den første finner vi i Tredje Mosebok, i begynnelsen av sinaipaktens tid. Her leser vi om øverstepresten Arons sønner, Nadab og Abihu, som «tok hver sin glopanne, tente ild i dem, la røkelse på ilden og bar uinnviet ild fram for Herrens ansikt. Det hadde han ikke befalt dem. Da fór det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde foran Herrens ansikt.» (3 Mos 10,1-2)

De nøyaktige omstendighetene rundt denne hendelsen er ikke kjent, men Nadab og Abihu ser ut til å ha brukt enten ild fra et ikke-godkjent ildsted (se 3 Mos 16,12) eller røkelse av en ikke-godkjent type (se 2 Mos 30,34-38). Og siden vi har å gjøre med de fremste representantene for Israels offertjeneste, trenger Gud å statuere et eksempel. Mens han forklarer sin dom over prestene til Moses: «På dem som er meg nær, viser jeg meg hellig; foran hele folket viser jeg min herlighet» (3 Mos 10,3).

Et annet eksempel på en upassende blanding av det hellige og det hedenske finner vi i Esekiels bok. Dette skjer i en fase når avgudsdyrkelsen blant israelittene har nådd et høydepunkt, og Gud allerede har ført dom over det Israels sørlige rike, Juda. Men fra sin nye bolig borte i Babylon blir profeten sendt tilbake til Jerusalem i et syn, og får se hva som foregår bak kulissene i Herrens tempel.

Først ser Esekiel et avgudsbilde ved templets indre port, et bilde som «vakte Guds brennende sjalusi [nidkjærhet]» (Esek 8,3). Han blir deretter ført til åpningen til templets forgård, hvor Gud bak en mur lar ham se «tegninger av krypdyr og kveg og alle Israels avguder, motbydelige ting, var risset inn overalt på veggene» (Esek 8,11). For å gjøre vondt verre ser han videre at de som tilber foran disse bildene, og som vifter røkelseskar til ære for avgudene, tilhører det absolutte toppsjiktet i Israels lederskap.

Videre på den profetiske rundturen kommer han til åpningen av porten som leder mot nord, hvor en rekke kvinner sørger over fruktbarhetsguden Tammus. Og som prikken over i-en: Ved selve inngangen til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, ser Esekiel omtrent tjuefem menn som «med ryggen mot Herrens tempel og med ansiktet vendt mot øst. De bøyde seg mot øst og tilba solen» (Esek 8,16).

Det åndelige forfallet i Judariket har, med andre ord, nådd forbløffende nivåer. Men legg merke til at de fortsatt bruker Herrens tempel for sin tilbedelse. I offentligheten har man derfor ikke skiftet religion; man har bare «lagt til» en rekke guder fra nabofolkene. Konsekvensene av synkretismen skal imidlertid vise seg å være dødelige. I de følgende kapitlene kan vi lese om hvordan dommen over Jerusalem fullbyrdes og – kanskje mest sjokkerende av alt, ikke minst for en prest som Esekiel – at Herrens herlighet først forlater selve templet (se Ese 10,18) og deretter hele Jerusalem (se Ese 11,23).

Det siste eksemplet fra den gammeltestamentlige verden kan hentes fra en annen bok knyttet til det babylonske fangenskapet, nemlig Daniel. I en av sine mange visjoner ser profeten frem til en tid da hærer igjen vil komme over Jerusalem og «vanhelliger tempelborgen, avskaffer det daglige offeret og stiller opp det motbydelige som ødelegger» (Dan 11,31). Den vanligste tolkningen av dette er at Daniels profeti går i oppfyllelse i 168 f.Kr., da Antiokos IV Epifanes får Guds alter i templet erstattet av et alter til ære for avguden Zevs. En svært traumatisk del av jødisk historie, altså, som også kommer til syne i Jesu tale om endetiden: «Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene» (Matt 24,15-16).

Offerkjøtt og offermåltider

Også Det nye testamente inneholder advarsler om religionsblanding. Et tilbakevendende spørsmål i de tidlige menighetene var for eksempel om det var tillatt for en kristen å spise kjøtt som var blitt ofret til avguder. Paulus sitt standpunkt i saken er at det bare finnes én sann Gud, og at vi derfor ikke skal engste oss unødvendig for kjøttet vi kjøper på markedsplassen. På den annen side, sier han, bør vi unngå å spise offerkjøtt hvis våre verter kjenner til dets opprinnelse, og kanskje tillegger dette en åndelig betydning: «Hvis en ikke-troende inviterer dere og dere sier ja til å komme, så spis også da med god samvittighet alt som blir satt fram, uten spørsmål. Men om noen sier: «Dette er offerkjøtt», så spis det ikke, av hensyn til den som sa det, og for samvittighetens skyld (1 Kor 10, 27-28).

På den annen side ser det ut til å være helt utenkelig for apostelen at en kristen kan delta ved et hedensk offermåltid. I denne sammenhengen viser han også til den åndelige virkeligheten som skjuler seg bak de ikke-kristne religionene:

Derfor, mine kjære, hold dere langt borte fra avgudsdyrkelsen! Jeg taler til dere som til forstandige mennesker. Bedøm selv det jeg sier! Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød. Se på Israels folk! Har ikke de som spiser av offeret, del i det som skjer på alteret? Sier jeg med dette at avgudsoffer betyr noe, eller at en avgud virkelig er noe? Nei, slike offer blir ofret til onde ånder og ikke til Gud. Og jeg vil ikke at dere skal ha fellesskap med de onde åndene. Dere kan ikke drikke både Herrens beger og onde ånders beger. Dere kan ikke delta både ved Herrens bord og ved onde ånders bord. Eller våger vi å utfordre Herren til harme? Er vi sterkere enn han? (1 Kor 10,14–22)

Synkretismen – det at man samtidig drikker av Herrens og demonenes beger – fremstår altså som noe utilbørlig som vekker Jesu rettmessige vrede. Herren er sjalu, skriver Paulus, noe som i denne sammenhengen betyr at han forventer – og fortjener – menighetens udelte kjærlighet og tilbedelse. For å knytte an til en av profetene i Det gamle testamentet igjen: «Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre, min lovsang ikke til gudebilder» (Jes 42,8)

En hellig Gud

Bakgrunnen for denne undervisningen har med Guds hellighet å gjøre. Ingen annen beskrivelse av Herren er så vanlig i Bibelen som at han er hellig. Faktisk brukes dette uttrykket om Gud på mer enn 600 steder i Det gamle og Det nye testamentet. Dette kan vi jo jamføre med dagens populære tale om Gud som kjærlighet, en uttrykksmåte som eksplisitt bare er formulert på tre steder i hele Skriften.

Ikke fordi Guds ulike egenskaper skal settes opp mot hverandre. Men Guds hellighet inntar en særstilling i det bibelske materialet fordi det peker på hans totale særstilling i tilværelsen. Det står ganske enkelt for at han er uovertruffen. Unik. One of a kind. Eller med Paulus' ord: Gud er «kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se» (1 Tim 6,15-16)

Å bekjenne Gud som hellig må derfor være det samme som å si at det er han og ingen andre som fortjener vår tilbedelse. Dermed følger det helt av seg selv at makter som vil konkurrere med Herren om denne tilbedelsen kalles for «urene». Urenhet i en gammeltestamentlig forståelse handler, i tillegg til etikk og moral, om å avvike fra skapelsens ordninger (jf. de moralske og kultiske budene i Moseloven). Og ingen orden kan være så grunnleggende som at Herren og ingen andre fortjener skapningens tilbedelse. Derfor taler Det nye testamentet om «urene ånder» – åndsmakter som prøver å konkurrere med sin Skaper.

Synkretisme i dagens kirke

Sammenblanding av religioner har eksistert til alle tider. Det er også et tilbakevendende aspekt ved såkalte «folkelige» religioner, som i mange tilfeller utgjør en blanding av den offisielle religionen og ulike trosoppfatninger forankret i kulturen eller tidligere trosoppfatninger. Det kan for eksempel handle om hedenske høytider og tradisjoner, om tilbedelse av fedreånder, om besøk hos sjamaner eller medisinmenn – osv.

Men spørsmålet er da hvilket uttrykk dette kan tenkes å få i vår nåværende kultur, og jeg vil ta Sverige som utgangspunkt. Lenger tilbake i tid var det nok av folketro – i tillegg til ren overtro – som pleide å møte sterk kritikk fra prester og andre kirkelige embetsmenn. I vår egen tid kommer religiøst press fra minst tre forskjellige kilder: nyåndelighet, østlige teknikker og islam.

I Sverige husker fremdeles mange medieoppmerksomheten som fulgte den svenskkirkelige presten, Ma Oftedals, engasjement i nyåndelige strømninger som sjamanisme og reiki-healing, noe som også bidro til at hun gikk inn og ut av sitt presteembete. Men nyåndelige forestillinger og teknikker har gjennom årene dukket opp både her og der i Svenska kyrkan. Den tidligere biskopen i Karlstad, Bengt Wadensjö, gikk for eksempel offentlig ut og fortalte om sin tro på reinkarnasjon.

Da Markuskyrkan i Stockholm arrangerte en yogaklasse der den hinduistiske guden Shiva ble påkalt og mantrat "Aum" ble uttalt, valgte imidlertid biskop Andreas Holmberg å sette ned foten: Dette var ikke forenlig med kirkens tro og lære. I stor grad synes dette å være et mønster i Svenska kyrkan som helhet. Når nyåndelige forestillinger og teknikker fremheves på en så eksplisitt måte, fører det til markeringer fra kirkens ledelse.

Det samme kan imidlertid ikke sies om teknikker som er hentet fra de østlige religionene. Den nevnte biskopen Andreas Holmberg forsvarer for eksempel bruken av disse når de, med hans egne ord, «føyes inn i en kristen kontekst og brukes i evangeliets tjeneste». Og videre: «Mennesker er forskjellige, og det er en rikdom i de verktøyene som hjelper oss å komme i kontakt med det guddommelige.» I Stockholms stift er det i dag åtte av ti menigheter som regelmessig inviterer til aktiviteter som yoga, mindfulness, zenbuddhistisk dypmeditasjon og qigong.

Det er mye å si om dette, og jeg er selv ikke like overbevist som biskopen om disse og andre teknikkers åndelige nøytralitet. Men selv uten dette, vekker de jo nettopp spørsmålet om religionsblanding: Kan en teknikk som er skapt for å søke seg mot en annen religiøs virkelighet, transformeres til noe som er helt og holdent «kristent» – eller er det uunngåelig at den på en eller annen måte legitimerer en synkretistisk tilnærming? Det minste man kan si er at det bør sees både som et bevis på fattigdom og som mangel på kreativitet når en kirke har så lav tillit til ressursene i sin egen åndelige tradisjon at den må importere teknikker fra hinduistiske og buddhistiske miljøer!

Det siste eksemplet på en religiøs tradisjon som utøver innflytelse på våre nordlige breddegrader er islam. I takt med den økte innvandringen har vi fått flere etterfølgere av islam, og vi har sett flere nye moskeer bli bygd – selv om de fleste muslimer som samles til bønn gjør det i såkalte «kjeller-moskeer» som opprinnelig ikke var bygget for dette formålet.

Islams innflytelse i Svenska kyrkan kan imidlertid beskrives som defensiv snarere enn offensiv. Med dette mener jeg at det er få kristne som i vesentlig grad kan sies å være påvirket av muslimsk tankegang og trosstandpunkt. Imidlertid ser det ut til å ha funnet sted en tilpasning til islam på enkelte områder, i den forstand at forskjellene mellom religionene tones ned.

Et omtalt eksempel på dette er tidligere erkebiskop Antje Jackelén, som under erkebiskopshøringen for ti år siden hadde vanskelig for å svare entydig ja på spørsmålet om Jesus gir et sannere bilde av Gud enn Muhammed (senere har hun imidlertid i flere sammenhenger vært tydelig på at Jesus Kristus er den som gir det sanne bildet av Gud). Et annet eksempel kan være møteplassen Guds Hus i Nacka. Felles for disse og lignende eksempler er at Jesu eksklusivitet blir satt til side. Det synes ganske enkelt ikke å være mulig å holde fast ved ortodoks kristen tro og samtidig omfavne islams bilde av Allah som en legitim representasjon av den ene gud.

Ikke bare religion

Men det er ikke bare religionsblanding som kan beskrives som synkretisme. Også andre ideologier med store og eksklusive krav kan skape lignende situasjoner. Bare se på hvordan totalitære systemer rundt om i verden har utpekt kristendommen som deres Fiende nr. 1 i kampen om undersåttenes sinn.

Politiseringen i Svenska kyrkan er kanskje tema for en annen artikkel, men det er noe med politikk som også må få plass i en artikkel om synkretisme. Man trenger bare å se på mengden av forskjellige Jesus-bilder som blir produsert innenfor ulike politiske strømninger for å innse dette. I en nylig publisert avhandling har leder ved Claphaminstituttet, Per Ewert, vist hvordan de svenske sosialdemokratene systematisk har bidratt til å sekularisere den daværende statskirken innenfra. Johan Sundeen og Gunnar Hyltén-Cavallius har også skrevet innsiktsfulle bøker om temaet. Det er også interessant at den kristne grenen av Socialdemokraterna, Broderskapsrörelsen, i 1999 fikk i oppgave av partikongressen å utvikle samarbeidet med en rekke muslimske grupper i Sverige, noe som i forlengelsen førte til at de endret navn til Socialdemokrater for tro og solidaritet i 2011, og åpnet organisasjonen for flere religioner enn de kristne.

De synkretistiske sidene ved dette kommer også frem i selve språket. Når man leser salmetekster fra det røde 60- og 70-tallet kan man finne subtile dreininger fra bibelske til politisk fargede begreper. Sammen med biskop emeritus Jonas Jonson, som da tilhørte den radikale venstrebevegelsen, synger vi for eksempel om hvordan vi i eukaristien hever «rettferdighetens tegn» som får de materialistiske strukturene til å bryte sammen (Sv Ps 398). Denne tendensen blir enda tydeligere i oppfølgingsbindene Psalmer i 90-tallet og Psalmer i 2000-tallet, som begge inneholder tekster som høres mer ut som politiske pamfletter enn utlegninger av bibeltekster og begreper.

Du kan kalle det tilpasning til nåtiden. Du kan kalle det språklig eksperimentering. Men man kan også kalle det synkretisme, i den forstand at en sekulær-politisk tankegang får være toneangivende for hva Guds folk forventes å synge og proklamere når de kommer sammen for å feire gudstjeneste.

Og da har jeg ikke engang nevnt den aktuelle trenden med å sette opp pride-flagg og lignende symboler i våre kirker og gudstjenesterom. Også på dette fenomenet tenker jeg at mye av det vi så langt har notert i artikkelen kan anvendes: En bevegelse som setter mennesket i sentrum snarere enn Gud og hans ord blir presentert som legitim selv på det aller helligste stedet – i noen tilfeller til og med som en utsmykning av kirkens alter. En ideologi med et stort sett annerledes frelsesbudskap sidestilles med, eller settes over, det kristne evangeliet. En etikk som strider mot Bibelens egen, forkynnes i et kirkerom som er utskilt til den hellige Gud. Her finnes det vel paralleller til både Mosebøkenes tale om «fremmed ild» og Esekiels fortvilelse over opphøyelsen av andre guder i Herrens hellige tempel?

Synkretisme er et tidløst fenomen, og en konstant fristelse for Guds folk. Dens grunnleggende problem er ikke at den benytter seg av mangfoldet i Guds skaperverk, for her kan vi virkelig si med apostelen at «alt tilhører oss» (jf. 1 Kor 3,21-22). Problemene kommer heller av at vi sidestiller andre teologiske og ideologiske systemer med troen på den hellige Gud. Når vi gjør det, bryter vi det Jesus valgte å kalle «det største og første budet»: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand» (Matt 22,37–38).

Olof Edsinger, generalsekretær for Svenska Evangeliska Alliansen

(Tidligere publisert i Fast Grunn nr. 1/2024)