Kirken, Teologien og Det Gamle Testamente: En personlig rejse i receptionshistorien

Müller mener at den nye praksisen i virkeligheten fremstiller jødiske tekster fra antikken som kristendom. For ham er det spesielt den historisk kritiske metode fra og med 1700-tallet som gjør det tydelig at dette er to ulike størrelser. [1] Han hevder at oldkirken etter Markion ca. år 150 fikk behov for å forsvare GTs posisjon i form av skriftbevisene hvor GT skulle være en profeti om Jesus. Müller mener nemlig at i NT er det kun Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger som har denne måten å bruke GT på. [2] Personlig mener jeg bruk av pesjer i de andre evangeliene og brevene er et viktig motargument her. Pesjer-tolkning er en eskjatologisk tolkning av bibeltekster i lys av nåværende hendelser. [3] Pesjertolkningene i Qumran viser hvordan det man tror i utgangspunktet styrer tolkningen. Eksempler i NT er blant annet 1. Pet. 1.10-12 og Mark 14.27: «Jeg vil slå gjeteren, og flokken vil bli spredt.»), samt referanser som ikke tydeliggjør hvilken GT-tekst en refererer til (Matt. 2.23.)

Det forblir grunnleggende uklart for meg hvorfor kritisk lesning skulle gjøre det tydelig at GT bare var en jødisk bok, og hvilke rolle Josva 10.12-15 om sola som stanset har for å dokumentere det. [4] Derimot er det sant at den nye lesningen medførte et press for å unngå et dobbelt sannhetsbegrep, og at bibelhistorien ble mer sannsynlighetsberegnet, og at sannhetsverdien i Bibelen måtte forlate det referensielle for mange. [5] Müller henviser blant annet til Adolf von Harnack, som mente at moderne bibelforskning har gjort det reformatorene ikke så, nemlig at GT er «et vitnesbyrd om en stammereligion med en fordring på partikularitet og kan derfor ikke være kanonisk på linje med Det Nye testamente.» [6] Men, det at GT har et fokus på israelsfolkets utvelgelse har jo ikke akkurat blitt avslørt de siste 200 årene vel? Ikke minst legger han seg på linje med Notger Slenczka i at GT i en kristen bibel ikke kan opptre med samme kanoniske status som NT. Disse skriftene bør mer være som apokryfene. [7]

Müllers kobling mellom opplysningstiden, historisk kritisk metode og den hebraiske bibel som kun en jødisk skriftsamling, har noen sviktende premisser. Problemet som oppsto var ikke primært at jødedom var en fremmed religion, men den historiske distansen (Lessing: «Historiens avgrunn»). Dette gjorde alle tekster fra antikken mindre relevante, også NT. Den nye historiske bevisstheten ble koblet til andre endringer i mentalitet, som utviklingsoptimisme knyttet til fornuft og vitenskap. Dermed ble ikke bare GT fjernt for den moderne bevissthet, men også NT. Skulle GT og NT kunne berges som budskap fra Gud og som formidler av kristendom, måtte man skille de evige og åndelige sannhetene fra selve bibeltekstenes feil og fabler. I etterkant har mye moderne teologi basert seg på disse premissene, men hva de evige sannhetene har bestått av har variert, og ofte styrt av både kulturelle mentaliteter og subjektivisme.

Det spesielle med Müllers bok er argumentet med at GT ikke er egnet til å formidle kristen tro, og at dette er avslørt av moderne bibelforskning. På meg virker dette som en misforståelse. Både NT og GT ble silt gjennom de samme ideologisk fargede brillene etter opplysningstiden.

Dessuten er det et åpent spørsmål hvordan GT kan være bærer av jødedom også, ettersom rabbinsk jødedom og jødisk tro og praksis før år 100 er svært forskjellig. I den rabbinske tradisjonen er det en grunnleggende tanke at profetiene tok slutt etter Malaki, og at inntil Gud lot profetiens ånd vende tilbake til jorden, var det de skriftlærde som hadde fullmakt til å tale i Guds navn, slik Talmud sier det i Yoma 9b. [8] Etter at Toraen ble gitt til Israel, er nå Himmelen/Gud ikke lenger i stand til å ta beslutninger angående Toraen uten innsatsen fra de skriftlærde, noe som kommer fram blant annet i Bavli Bava Metsia 59a-59b. [9]

Når Müller mener at kirken etter opplysningstiden måtte oppgi sitt eierskap til GT i lys av at kirke og synagoge er to ulike tolkningsfelleskaper, er poenget hans å få frem at det er meningsløst å spørre etter hvem som har rett. [10] Dette fremstår som en usammenhengende bruk av sannhetsrelativisme som undergraver hans eget standpunkt. Hvorfor skulle det i så fall være galt å bruke GT?

Logikken er omtrent slik: Moderne bibelforskning avslører at GT er en dokumentasjon på hvordan tidligere tekster og forståelsen av dem er blitt endret over tid i ulike tolkningsfelleskaper gjennom historien. Den muntlige jødiske tradisjonen slik den viser seg i Mishna og resten av Talmud er en fortsettelse av dette. Dagens jødiske felleskap står derfor i kontinuitet med GT, noe de første kristne i praksis ikke gjorde. De hellige skriftene blir ikke kristne av å bli tolket kristent. [11] Problemet er at med denne argumentasjonen, vil de samme skriftene ikke bli jødiske av å bli tolket av rabbinerne heller.

Men både kristendom og dagens jødedom står i kontinuitet med GT, ja, ingen av dem gir mening uten kjennskap til GT. Boken bærer preg av erstatningsteologiske perspektiver. Müllers henvisning til 2. Kor. 3. 13 hvor Paulus snakker om sløret over de ikke troende jødenes øyne, tar ikke hensyn til at Paulus selv var jøde og at jødekristne ikke sluttet å regne seg som jøder. [12] Jeg savner altså perspektivene fra messiansk jødedom, det holder ikke å henvise til tysk liturgisk bruk av GT som resultat av skyldfølelse. Schleiermacher og Müller finner sammen i at GT er skrevet ut fra en annen gudsbevissthet enn den kristne. [13] Den Jesustroende rabbineren Rudolf Hermann Gurland (1843-1905) var begeistret for Schleiermacher selv, men mente i motsetning til ham at GT var svært verdifullt for alle kristne. [14]

Det er altså greit å legge tradisjonell rabbinsk virkelighetsforståelse til grunn (ikke jødisk forskning på sin egen tradisjon nødvendigvis), men ikke den tradisjonelt kristne, Ifølge Müller. Dermed blir det ikke bare vanskelig å gjøre seg forstått for kristne tilbedere, men også vanskelig for ham å forstå den kristne grunntanken: Hvis Jesus lever, er den historiske avgrunnen overvunnet, og hans syn på GT bestemmer vårt.

Eksistensen forlag har utgitt boken.

[1] Müller, Kirken, 7-8.

[2] Müller, Kirken, 21-22

[3] Elgvin, «Sixty Years,» 23.

[4] Müller, Kirken, 52.

[5] Müller, Kirken, 52.

[6] Müller, Kirken, 59.

[7] Müller, Kirken, 61.

[8] Harry M. Orlinsky, «The Septuagint and its Hebrew text,» i W. D. Davies og Louis Finkelstein (red.), The Cambridge History of Judaism: The Hellenistic Age (London: Cambridge University Press, 1989), 534-562; 534-535.

[9] Jeffrey L. Rubenstein, Rabbinic Stories (Mahwah, N.J.: Paulist Press), 80-87, og Chilton and Neusner, Types, 91. Neusner drøfter her diskusjonene fra og med M. Makkot. 3.15 A-D.

[10] Müller, Kirken, 76, 79-80.

[11] Müller, Kirken, 82-84.

[12] Ibid, 16.

[13] Müller, Kirken, 57.

[14] Raymond Lillevik, Apostates, Hybrides, or true Jews? Jewish Christians and Jewish identity in Eastern Europe 1860-1914 (Eugene, OR.: Pickwick Publications/Wipf and Stock, 2014), 276.