Last ned teksten i Kindle-format. 

Last ned teksten i EPUB-format.

Den Ene Hellige Kirke og de helliges samfunn, tese 1-26.  Om kirkefellesskap, tese 27-50.  Om kirkefellesskapets grense, 51-63.

A. Den Ene Hellige Kirke og de helliges samfunn

1

Guds kirke er èn fordi åpenbaringsordets Gud er tre personer av samme guddommelige vesen – Gud Fader, Sønn og Hellige Ånd.  Kirken er Den Hellige Ånds verk ved Sønnens lære fra Faderen.  Gitt videre til kirken ved apostelordet, er apostlenes lære det middel han bruker når han virker troen i dem som hører ordet.  Derfor er kirkens hellige tro Guds tro, og Guds kirkes rene kjennetegn Guds vitnesbyrd om personenes innbyrdes kjærlighet i Den Hellige Treènhet.   

Joh 17:14, 17f, 20f – Jeg har gitt dem (apostlene) ditt ord /…/ Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.  Liksom du har sendt meg til verden, så sender også jeg dem til verden.  /…/ Men jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord tror på meg, at de alle skal være ett, liksom du, Fader, i meg og jeg i deg, at også de skal være ett i oss, så verden tror at du har sendt meg (v 11).  

1 Kor 3:11 – En annen grunnvoll kan ingen legge enn den som er lagt og som er Jesus Kristus.  Apg 2:42 – De holdt fast ved apostlenes lære…Ef 4:3-6 – Legg vinn på å bevare Åndens enhet ved fredens bånd: Ett legeme og én Ånd, likesom dere også ble kalt med ett håp i deres kall.  Én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, som er over alle, gjennom alle og i alle. 

Joh 17:17, 20f.  Ordene viser ikke til personene i Treènheten, men til Treènhetens vesen.  Personene er ikke ett, for «èn person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.  Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds Guddom er èn, i herlighet like stor, i majestet like evig» (Athanasianum 5f).  I denne underfulle Treènhet er det «likevel ikke tre guder, men èn Gud» (samme 16).  På grunn av Guds åpenbaringsord må vi omtale ham slik, i samsvar meg Jesu ord - «du Far, er i meg og jeg er i deg».  Den Gud vi kjenner ved Jesus Kristus er ingen tankekonstruksjon à la Muhammeds monade.

Kristi forbønn for de troendes enhet er en bønn om «samfunn med guddommelig natur» ved troen på «de dyrebare og meget store løfter» (2 Pet 1:4).  Ved troen har vi samfunn med kjærlighetens enhet mellom personene i Den Hellige Treènhet (Ef 1:3-14).

2

Den Hellige Treénhet er evig, uskapt og umålelig.  Han er «skaperen av himmel og jord, av alt synlig og usynlig» (NC), og gjenløseren av sitt falne skaperverk, okkupert av fiendemaktene synd, død og satans rike.  Midleren for både skapelse og gjenløsning er Sønnen, «som for vår frelses skyld steg ned fra himmelen» og ble menneske i Jesu skikkelse.  Med sin handlende allmakt er han virksom i sin kirke på jorden inntil den dag han kommer som midleren for den kommende verden.  Himmel og jord forgår, men Guds ord står fast til evig tid (Mt 5:18, 24:35). 

5 Mos 4:2 - Dere skal ikke legge noe til det ordet jeg byder dere, og dere skal ikke trekke noe fra, men dere skal holde Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere.  1 Kor 4:6 –(dere må lære dere)  ikke å gå ut over det som står skrevet.  14:36 – er Guds ord utgått fra dere?  Eller er det kommet bare til dere?  Rom 6:17b - Gud være takk!  Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere.  Joh 10:35b - Skriften kan ikke oppheves.  Apg 20:27 - Uten å holde noe tilbake, har jeg  forkynt dere hele Guds rådslutning (jf v 20f). 

Til bibelstudium: Joh 10:34f, 16:12-15, 17:20 (6, 8, 14, 17).  1 Joh 2:24-27, 2 Joh 9f, Rom 1:1f, 1 Kor 5:9-13, 2 Tim 3:14ff.   Merk entallsformene i Lk 24:47, 1 Tim 1:8f, 3:16.  Evig lov: Sal 119:160, Mt 5:18.  Evig evangelium: Jes 45:17ff, 54:8, 10, 61:8, Rom 16:25f, Ef 3:8-12, 2 Tim 1:9, Heb 13:20f, Åp 14:6.

3

Den treéne Gud er den Sanndrue og Trofaste, og selv opphavet til kirkens Kristus-bekjennelse og prekenembete.  I den apostoliske overlevering (NT) handler alle lærebenevnelser om en helhet.  Den blir menighetene formant til å holde fast ved i trofasthet og lydighet. Bekjennelsen stadfester åpenbaringsordets læreinnhold, og embetsutøverne formidler læren.  Utelukket er tillegg eller forbehold. 

1 Kor 1:10 – Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere alle (pantes) må vise enighet og ikke tillate noen splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand.  Vær fullkomment enige i samme sinnelag og mening.  (Jf 15:1-3.)

Til bibelstudium: Joh 17:11b, Rom 12:16, 15:5f, Ef 2:14, 4:3-6, Fil 2:2f, 3:15f, 1 Pet 3:8f.

Eksempler: Urmenigheten, Apg 2:42 - De holdt fast ved apostlenes lære osv.  – Det overordnede mål for innsamlingen til ”de hellige” i Judéa. 2 Kor 9:13 - at dere i lydighet bekjenner dere til Kristi evangelium (her om overleveringen som  helhet).

4

Den Hellige Ånd helliger og bevarer kirken i sannhetens ord fra Faderen, gitt ved Sønnen i Jesu skikkelse.  Ånden er «Sannhetens Ånd», virksom med apostelordets sannhet fra Faderen og Sønnen.  Derfor består kirkens enhet i den ene, rette tro som Gud har bekjent om Jesu person og om hans lidelse, død og oppstandelse (Mt 16).

Joh 14:16f – Faderen /…/ skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: Sannhetens Ånd.   15:26 – da skal han vitne om meg (16:13). Rom 4:17 – (Gud) som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er, så at det er.

Fra bekjennelsesskriftene: Guds kirkes enhet består ikke i liturgisk uniformitet eller samme ”menneskelige” tradisjoner (CA 7, 26:44, Apol 7:30, 15:18, Tr 6).  Kirkens enhet er den enhet som DHÅ virker med kirkens rene kjennetegn som midler.  Uten dem fins ikke troens rettferdighet i hjertene (Apol 7/8:30, FC Ep 10:7, SD 10:31). 

5

Guds kirke er den nye Kristus-virkelighet - «Kristi legeme».  I kraft av sin selvhengivende kjærlighet er Kristus sitt legemes frelser og hode, og kirken et kristokrati underordnet ham i troens lydighet.  Hun er frelst og helliget av nåde «ved vannets bad i Ordet» (Ef 5:26).  Kristus sammenføyer kirken med sin Ånd og helliger henne for å fremstille kirken i herlighet på Dommens dag. Kirkens enhet «hos Jesus Kristus» er Åndens verk «ved evangeliet» (Lk forkl 3 trosart).

Til bibelstudium: Ef 1:3-14, 19ff, 2:4f, 8f, 21f, 4:15f, 5:25-27.  Kol 1:18-20, 1 Kor 12:12, 27.  

6

Årsaken til kirkens enhet er foreningen av Gud og menneske i Jesu person: - ”Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn /…/ som for oss mennesker og for vår frelses skyld steg ned fra himmelen, og ved Den Hellige Ånd ble kjød av jomfru Maria og ble menneske…” (Nicenum).  Kirken gir ham sin hengivne tilbakemelding med apostelordets lære fra ham.

Joh 7:16 (Jesus) – Min lære er ikke min egen, men hans som har sendt meg (14:24).  1 Kor 3:11 – En annen grunnvoll kan ingen legge enn den som er lagt, og som er Kristus Jesus. (Mt 16:18)  Ef 4:16f – la oss holde oss til sannheten og i alle henseender vokse opp i kjærlighet til ham som er hodet, Kristus.  Fra ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen /…/ han virker legemets tilvekst så det blir oppbygget i kjærlighet (jf Kol 2:19).  Kol 2:8 – Se til at ingen røver dere ved sin filosofi eller tomt bedrag, med støtte i menneskelige tradisjoner og verdens tenkemåte, men ikke på Kristus.  Joh 17:20, Jud 3.

7

Kirkens enhet består i troende menneskers samfunn med guddommelig natur.  De er lemmer på Kristi åndelige legeme, lever under Kristi herredømme og har ved dåpen og troen barnerett hos Gud og dermed adgang til Faderen ved Sønnen i Den Hellige Ånd.   

Joh 17:21 – at de alle skal være ett, liksom du, Fader, i meg og jeg i deg, at de også skal være ett i oss.  14:6b – Ingen kommer til Faderen uten ved meg.  2 Pet 1:4 – (han har) gitt oss de største og mest dyrebare løfter for at dere ved dem skal få samfunn med guddommelig natur, når dere flykter bort fra det fordervelige begjær i verden.  Ef 2:18 – (ved Kristus) har vi begge (jødekristne og hedningkristne) adgang til Faderen i en Ånd (3:12).  Joh 14:23, Heb 10:19-23.

8

Også kristne mennesker er ulike, men frelst av nåde, kjenner de Gud i hans selvhengivende kjærlighet og har evig liv.  Årsaken er «Guds rettferdighet», den rettferdighet som evangeliet åpenbarer i Kristi lidende lydighet, gitt til frelse for hver den som tror (Rom 1:16f, 5:15ff).  Guds undergjerninger i en bevitnet Jesus-historie forener dem.  I den forsamlede menighet er den oppstandne Kristus til stede og virksom med «Guds hemmeligheter», de han har innstiftet og befalt (1 Kor 4:1f).  Ved dem forener han mennesker i tillitsfull tro til den eneste sanne Gud.  Den ene unike forener de mange ulike.

Gal 3:27f - Dere, så mange som er blitt døpt til Kristus, er blitt ikledd Kristus.  Her er ikke jøde og ikke greker, ikke trell og ikke fri, ikke mann og kvinne: Alle er dere ett i Kristus Jesus.  Rom 12:4f – Liksom vi har mange lemmer i ett og samme legeme, men ikke alle lemmer har samme oppgave, så er også vi, skjønt mange, ett legeme i Kristus, men hver for seg hverandres lemmer (jf 3:22b-24, Ef 2:21ff).

9

Kirkens enhet «i Kristus» består i enig bekjennelse til apostelordets lære fra Skriftens Herre og kirkens hode.  På denne grunnvoll blir kirken bygd opp i tidens løp.  Kirkens enhet i troen kan uttrykkes på mange måter, men aldri med reservasjoner mot apostelordets lære.  De forrykker grunnvollen, forfalsker de helliges samfunn og sprer hjorden.

Joh 17:8, 11, 14, 17, 20 – De ord som du gav meg, har jeg gitt dem, og de har tatt imot dem. /…/  bevar dem i ditt Navn, det som du har gitt meg, for at de skal være ett liksom vi /…/ Jeg har gitt dem ditt ord /…/ Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet. /…/ Men jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord tror på meg. (Apg 2:42)  Ef 2:19f – Guds husfolk, oppbygget på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.  Rom 15:6 - så dere i enighet og med én munn priser Gud, vår Herres Jesu Kristi Fader.  Fil 2:2 – (de har) samme tankegang, og samme kjærlighet og er ett hjerte og én sjel.

Fra bekjennelsesskriftene.  Om lærestriders nødvendighet: Det er forskjell på ”unyttig trette” og ”nødvendig strid”.  Sistnevnte gjelder trosartiklene eller de fremste hovedstykker i kristenlæren.  Den falske lære må da bli gjendrevet for å redde sannheten (FC SD 1:15). 

Det er nødvendig å skille seg fra biskopene, når enighet medfører at den mest åpenbare sannhet blir avvist (Apol 23:59).  Det er en alvorlig sak å skille lag, men guddommelig myndighet byr alle at de ikke skal ha samfunn med eller være forkjempere for ugudelighet (Tr 42). 

10

Kirkens øversteprest ber ikke for en organisert kirkeenhet i fremtiden, men for dem som kommer til tro på ham ved apostelordets lære, og holder fast ved den (Joh 17).  De er den Éne Hellige Kirke på jorden. Han ber for kirkens læreenhet i den lære som han overga fra Faderen til apostlene og de videre til kirken.  Den bekjennende kirke holder fast ved Kristi ord og har løftet om enhet med Faderen og Sønnen i Den Hellige Ånd (Joh 17).

Guds kirkes grunnvoll: Rom 15:20, 1 Kor 3:10f, Ef 2:20, 1 Tim 3:15, 6:19.

11

Kristi undervisning i “Skriftene” - om sin person og sitt verk – gjør kirken til ”de helliges forsamling, hvor evangeliet blir lært rent og sakramentene rett forvaltet.  Og til kirkens sanne enhet er det nok å være enig i spørsmålet om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning” (CA 7).  

Kristus sammenbinder og sammenføyer, Lk 15:20-24.  Vi blir sammenbundet og sammenføyd, Ef 4:15f, Kol 2:19  Jf Jes 55:8-11, Lk 8:1-18.  Rom 10:5-17, 1 Kor 15:1-4, 1 Pet 1:23ff.

Gud skaper kirkefellesskap med evangeliet og sakramentene som midler: Apg 2:41f, 1 Kor 1:10, 10:16f, 11:23ff, 12:13, 14:1ff, 15:1-4, 2 Kor 8+9.  Tit 3:5f. 

Om kirkefellesskap: - ”til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene”, CA 7:2  (Jf Apol 7:5, 10, 30-31.  SK Troen, 45, 51-55).  Guds kirkes kjennetegn begrunner kirkens enhet (Apol 7:28f).  Enhetens grunn er læren fra kirkens begynnelse, ”forklart og renset ut fra Guds ord”, FC SD, Allmenn, klar, riktig osv. 

12

Enhetens Herre er Herren over enhetens sakrament.  Vi mottar med munnen Kristi legemes og blod i brødets oog vinens skikkelser, og har samfunn med enhetens Herre “for at verden skal tro at du har utsendt meg” (Joh 17:21b).  Men de som reserverer seg mot Kristi ord om sine gaver, utelukker seg selv fra kirkens samfunn.

1 Kor 10:16f – Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod…  Nøkkelordet er ”samfunn” (koinonìa, lat communio).  Når kommunikantene spiser og drikker alterets sakrament, har de samfunn med Kristi Golgata-offer, og dermed samfunn med Guds kirke i himmelen og på jorden.  Jf Joh 13:8, Mt 7:6.

13

Kirken istemmer den rett utlagte Skrift, gitt i og med apostelordets lære fra dens Herre (homologi).  Bekjennelsen samler kirken hvor Kristi medarbeidere utøver prekenembetet på troskapens vilkår.  Der er Kristus kirkens Lærer, som med sin Hellige Ånd bygger kirken på Ordets grunn.  Utelukket er fornektende forbehold og læreimporter. 

Joh 17:19f  - Jeg helliger meg selv for dem (apostlene), for at også de skal være helliget i sannhet.  Men jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord tror på meg.  Ef 4:3-6 – Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, èn Ånd, , likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.

Konkordiebokens bekjennelser har blivende gyldighet i kraft av det Guds Ord de bevitner (FC Ep Kort sammenfatning 4, SD Regel og rettesnor 4-9, 11ff).   

Er det oppstått skiller i trossaker, er det bekjennelsens oppgave å samle kristne på Guds Ords grunn.  Bekjennelsen fremstiller den rene, frelsende lære og tilbakeviser dem som lærer annerledes (1 Tim 3:9, Tit 1:9, 2 Tim 2:24, 3:16).  Slik beholder man den gudvelbehagelige enighet i kirken (FC SD Regel og rettesnor 14).  Samling om bekjennelsen medfører oppbrudd fra ”ugudelige lærere, for de handler ikke i Kristi sted, men er antikrister” (Apol 8:48, ref Lk 10:16, Mt 7:15, Gal 1:9).

14

Guds forsoningsverk i Kristi død for alle blir ved prekenembetet kunngjort for verden og gitt til den enkelte ved tro og dåp (2 Kor 5,18-20).  Guds kirkes lemmer tror Guds løfter på dåpens grunn og står for Gud kledd i «Guds rettferdighet» – Kristus Jesus.

Mk 16:16 – Den som tror og blir døpt, skal bli salig.  Gal 3:28 – Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.

15

Det er ikke bekjennelsen til Kristi ord som splitter kirken, men reservasjonen.

Anm. Da splittelse truet de lutherske kirker etter Luthers død, var man lite opptatt av det organiserte kirkefellesskap.  Det gjaldt å bevare lærens enhet, koste hva det koste ville.   Slik ble Konkordieformelen til (el Enighetsformelen), som avviser vrang lære med bekjennelsen til Guds ord, mottatt med apostelordets lære fra Skriftens Herre.  De som reserverte seg og unnlot å underskrive, stilte seg utenfor kirkens enhet i læren, gitt i kirkens begynnelse.  Den har også vi mottatt, og ved den er vi kommet til tro. 

16

Ingen kan bli frelst og ha evig liv uten å være lem i Kristi troende kirke (Joh 15:1-9).  Når vantroen utfyller Kristi fortjeneste med egne gjerninger, har den skinn av fromhet.  Den utelukker seg selv fra kirken.

Gal 3:10 – de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse.  For det står skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i Lovboken og gjør etter det.  5:4 – Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden.  1 Joh 2:23 – Den som fornekter Sønnen, har heller ikke samfunn med Faderen.  5:12 – Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet.

Fra bekjennelsesskriftene: Guds frelsesløfte ”tilhører ikke dem som er utenfor kirken, der verken Ordet eller sakramentene er” (Apol 9:2). 

17

Guds kall til menneskene ved sin kirkes rene kjennetegn begrunner samhørigheten mellom ”en hellig, allmenn Kirke” og ”de helliges samfunn”

Rom 8:28-30 – alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.  Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så han skulle være den førstefødte blant mange søsken.  Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt.  Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet. 

Fra bekjennelsesskriftene: Kristi kirke er hos dem som lærer evangeliet rent og forvalter sakramentene rett (Apol 4:400, 14:4).  Opplyste menigheter er en frukt av denne lære og forvaltning (SA Fortalen, 10).  Derfor må det prekes og veiledes ( samme 9:2, 11:3, 15:40).  Enig bekjennelse i læren, og med den en rett sakramentbruk, bevarer den kristne frihet med rom for ulikheter i skikker og liturgiske ordninger (FC SD 10:31, jf CA 7). 

18

Kirkens kjennetegn (CA 7) bevarer fellesskapet på kirkens grunn – og ingenting annet..

Ef 4:15f - la oss holde oss til sannheten og i alle måter vokse opp i kjærlighet til ham som er hodet, Kristus.  Fra ham sammenføyes hele legemet og holdes sammen…  1 Kor 1:4-9 (kursiv her) - Jeg takker alltid min Gud for dere, /…/ Dere er jo ved (Jesus Kristus) blitt rike på alt, i hver lære og i all kunnskap, fordi vitnesbyrdet om Kristus er blitt grunnfestet hos dere.  /…/  Gud er trofast.  Ved ham er dere blitt kalt til samfunn med hans Sønn, Kristus Jesus, vår Herre.

19

Den Hellige Ånd skaper ved evangeliet den tro som frykter og elsker Gud på grunn av hans forsoning med verden i Kristi død.  Troen gir seg til kjenne i takknemmelig lydighet mot Kristi ord og befalinger – og da oppstår den samstemmighet (konkordie) som har Guds løfte, at han bor hos oss (Joh 14:21, 23).

Eksempler på falske begrunnelser: Fellesskap grunnet på hjertets tro - som Gud alene ser, eller på vedtak i fellesskapets organisasjon, eller på skjønn om hensiktsmessige tilpasninger og helhetlige hensyn (Joh 14:22).  Slike fellesskap er hvitkalkede graver for Gud (Sal 50:16f, Mt 7:26f, 23:27).

Fra bekjennelsesskriftene: Apol 7:5-8, 12, 19f.

20

Kirkens enhetsbånd er Guds selvhengivende kjærlighet, som kristne tilstreber. 

Kol 3:12-14 – Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham.  Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet.  Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre.  Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.  Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.  1 Pet 5:1-4.

Fra bekjennelsesskriftene: Herskesyke biskoper og fariseisk dømming ødelegger enheten, mens romslighet med hensyn til ordninger og skikker, og overbærenhet med andres skrøpeligheter, bevarer enheten.  Guds forsoningsverk i Kristi offerdød har avskaffet seremonilovene med en bedre ordning.  Det beror på en logisk kortslutning når man misbruker friheten til å tynge samvittighetene med nye påbud og ordninger oppfunnet av mennesker.  (CA 28:23-28, 42-52, 65f.  Apol 4:232-235, 7:33, 15:38).

21

Et rene-kjennetegn-fellesskap er ikke menneskers verk, men Ordets virkningshistorie i hjertene, gitt til kjenne med bekjennelsen til apostelordets lære.  Ved dåpen og troen har mennesker Kristus til gave og etterfølger hans eksempel i lære og liv (Åpb 14:4).  Hva forholdet ellers er mellom den éne Kristus og kirkens lemmer, ser og vet alene Gud.  Livets vitnesbyrd er situasjonsbestemt og hører ikke med til kirkens grunnvoll.  Sammenhengen ligner den mellom grunnmuren og huset (Mt 7:24-27, Ef 2:19ff).

22

Kirkens gjensvar istemmer og bevitner Kristi lære med kommunion på Ordets grunn – med enig bekjennelse til apostelordets lære, og med adgang til skriftemål for enhver som vil høre Guds tilgivelse og få stadfestet Guds nådepakt i dåpen.  Såkalt ”åpen kommunion” behandler Herrens Nattverd som et sosialt eksperiment, som om livets vitnesbyrd ikke vedkommer enhetens Herre.  Med falsk åndelighet krenker man enhetens Herre over enhetens sakrament. 

Eksempler på misbruk: Nattverd med en prest (el biskop) som åpent underkjenner apostelordets lære og formaninger.  - Nattverd med forbehold om ”Jesus i hjertet”, som rette sakkyndige observerer i levnets forbedring.  – Menigheten holder Nattverd som om dens nattverdfeiring gjør fremsatt brød og vin til enhetens sakrament.

23

Samhørigheten mellom Guds kirke og kirkefellesskap beror på Guds kirkes ytre kjennetegn her og nå.  Denne samhørighet begrunner formaningene om å forlate fellesskap med rom for vrang lære. 

Til bibelstudium: Heb 10:25. Sal 27:4, 42:4, 119:63.  Mt 12:30 osv.  Sal 1:1, 26:5.  2 Kor 6:14, 17. Åp 18:4, Mt 7:15, 16:6, Apg 20:28f, Gal 1:9 og 1 Joh 4:1. 

Ord 10:25. Joh 17:6, 8, 14, 17, 20.  1 Kor 10:16f. Gal 3:28.  Kol 3:11, Ef 2:14f, 4:11ff. 

24

I Nytestamentet (NT) og Konkordieboken handler renlærighet om kirkens apostoliske og profetiske grunnvoll i kraft av Kristi lære.  Den gjør ”Den levende Guds kirke” til sannhetens søyle og grunnvoll (1 Tim 3:16f). 

Til bibelstudium: I NT har den rene lære flere benevnelser.  «Kristi lære» el «Herrens lære:» Joh 7:15-19, Apg 13:12.  «Apostlenes lære»: Apg 2:42, 5:28, jf 2 Tess 2:15, 3:6, 2 Tim 3:10 (min lære), jf Tit 2:7, 10, 2 Joh 9f.  Eller kort og godt «læren»: Rom 12:7, jf 6:17, 1 Tim 4:13, 16, 6:3, 2 Tim 4:2, eller «den sunne lære»: 1 Tim 1:10, 4:6, 2 Tim 4:3, Tit 1:9, 2:1. 

Den trofaste læreformidling hører med til troens frukter.  Men ”lysestaken” flyttes hvor læren er et mål i seg selv, eller fins sideordnet med vrang lære i fellesskapets ordninger: Åp 2:4f, 14-16, 3:3, Mt 24:42f.  Jf 2 Kor 6:14-7:1. 

Motsetningen til Kristi og apostlenes lære er fremmed lære: Ef 4:14, Kol 2:8, 1 Tim 1:3, 4:1, Heb 13:9, 2 Pet 2:1, Åp 2:15, 24 

25

Kirkefellesskap begrunnet i troserfaringer og trosytringer er en påstått enhet.  Den lar kirken fremstå som et sosialt produkt, tuftet på velmenende menneskers skjønn og myndighet, som om Guds ord er utgått fra dem, eller kommet bare til dem (1 Kor 14:36).  Der må deltagerne rettferdiggjøre sin medvirkning med den «kjærlighet» som fellesskapet forventer, nemlig lojalitet mot gjeldende lærevedtak fremfor åpenbaringsordets Gud. 

Mt 7:15 – Vokt dere for de falske profeter!  16:11 – Ta dere i vare for surdeigen til farisèerne og sadukkèerne!  Rom 16:17 – Hold dere unna dem!  1 Tim 6:3f, 11f – Om noen farer med en annen lære og ikke holder fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører Gudsfrykten til, da er han hovmodig og skjønner ingen ting.  Han er bare syk etter diskusjoner og strid /…/ Men du, Guds mann, hold deg borte fra alt dette og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, utholdenhet og tålsomhet.  Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til, og som du bekjente deg til da du avla den gode bekjennelse for mange vitner.  2 Joh 9-11.

Fra bekjennelsesskriftene - om adiàfora-striders nødvendighet: Den kristne frihet skal råde i saker om ”mellomting” (adiàfora), slikt som mangler Guds påbud eller forbud i kirken.  ”Urett” begås når ettergivenhet medfører at sannheten brytes ned (FC SD 10:28). 

Reformer som enten tilslører eller underkjenner apostelordets lære, handler ikke om mellomting, men om evangeliets sannhet og den kristne frihet.  I denne situasjon krever Gud ”en klar bekjennelse” (= bekjennelsessituasjon), og at vi tåler de omkostninger som Gud lar motstanderne påføre oss (FC Ep 10:6 (Gal 2:5, 5:1, 2 Kor 6:14). 

26

Kristus er ikke avhengig av vår innsats for kirkens enhet og vekst, men han vil bruke oss – enhver i sitt kall.  Alle kristne er ved dåpen kalt til å formidle evangeliet til sin neste, og gjøre gode gjerninger (jf De ti bud).

Prekenembetets utøvere (prester/biskoper/evangelister): 1 Kor 3:9 – Vi er Guds medarbeidere.  Dere er Guds åker, Guds bygning.  4:1 – vi er Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter.  Fil 1:1 – Paulus /…/ hilser alle hellige /…/ og deres biskoper (her prester//pastorer) og diakoner.

Menighetens diakonat: Rom 12:7 – den som har diakontjeneste, skal ta seg av sin tjeneste. 1 Tim 3:8-10, 12f.   Diakonisse: 1 Tim 3:(8-)11

Menighetens misjonærer/evangelister: 3 Joh 7f – Det var jo for å forkynne Navnet de drog ut, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene.  Derfor er det vi som må ta oss av dem, så vi kan være medarbeidere for sannheten.

Alle menighetslemmer, enhver i sitt kall: 1 Pet 4:10f – Tjen hverandre, enhver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.  Den som taler skal se til at han taler som Guds ord.  Og den som tjener, skal tjene med den styrke som Gud gir.  Slik skal Gud i ett og alt blir æret ved Jesus Kristus.  Ham tilhører herligheten og makten i all evighet.  Amen.  Tit 3:8 – de som er kommet til tro på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger.

Ef 6:4 (formaningen omfatter mødrene, v 1-3) – Dere fedre!  Vekk ikke sinne i barna deres, men oppdra dem i Herrens tukt og formaning.  1 Joh 2:24 – La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli hos dere! /…/ så skal også dere bli i Faderen og i Sønnen (jf v 7, 14:23).  1 Tim 2:15 – (Kvinnen blir) frelst ved barnefødselen, så sant hun forblir i tro, kjærlighet og helliggjørelse med sømmelighet.  2 Tim 1:5 – Jeg er blitt minnet om den oppriktige tro som er i deg, og som først bodde i din mormor Lois og i din mor Eunike…  1 Joh 2:14 – Jeg har skrevet til dere, barn, fordi dere har lært å kjenne Faderen.  /…/  til dere unge fordi dere er sterke og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde. 

Anm.  Samarbeidet mellom prest og menighet vil medføre faste diakontjenester, alt etter gaver og behov.  Diakonatets utspring er «de helliges samfunn» i Kristi legemes og blods sakrament (kommunionen).  Med ham til gave, øver vi troen i kjærlighetens gjerninger med ham til eksempel. 

Diakonatet lar menighetens sendelse komme til uttrykk i samspillet mellom menighetslemmenes ulike kall, alt etter kjønn og nådegaver (evner som Den Hellige Ånd tar i bruk).  - Fra gammelt av har man inndelt diakonatet i fire hovedområder:  Liturgiske oppgaver (kordiakon), pedagogiske oppgaver (kateketdiakon), pleieoppgaver (karitativ diakon) og økonomisk-administrative forvaltningsoppgaver (kirkeverge-diakon).  Et nytt område i vår tid kan være informasjonsdiakoni.

B. Om kirkefellesskap

27

Det fins kun to slags kirkefellesskap - rettlærende eller vranglærende.

2 Kor 6:14-16 - Gå ikke i fremmed åk sammen med dem som ikke tror.  Hva har rettferdighet å gjøre med lovløshet, eller hvilket samfunn har lys med mørke?  Hvordan kan Kristus gå sammen med Beliar, eller hva har en troende felles med den som ikke tror?  Eller hvordan kan Guds tempel være forenlig med avguder?  (Beliar = djevelen.)  1 Kor 10:21 - Dere kan ikke drikke både Herrens kalk og onde ånders kalk.  Dere kan ikke både ha del i Herrens bord og i onde Ånders bord.  (Jf v 16f.  Ef 4:3-6, 15f)  Rom 6:17 - Gud være takk!  Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere.  Joh 10:35b - Skriften kan ikke oppheves.  (Jf Joh 8:31f, 1 Tim 6:13, 20,  2 Tim 1:13)

28

Kirkefellesskap er menigheter som på dåpens grunn har bønne-, prekestol- og nattverdfellesskap i enig bekjennelse til apostelordets lære fra Bibelens Herre.  Der fremtrer Guds universelle kirke i de helliges forsamling med Guds kirkes rene kjennetegn – evangeliet rett forkynt og sakramentene forvaltet slik Gud har befalt (CA 7).  Der rår den kirkefred som er troens frukt i kjærlighet.  Et «rene-kjennetegn-fellesskap» står følgelig i et sekundært forhold til Guds kirke.  Vi på vår side kan ikke lage et kirkefellesskap, bare forholde oss til det som blir lært og praktisert, og enten konstatere fraværet eller tilstedeværelsen av kirkens rene kjennetegn (Mt 24:45, 1 Kor 4:1f). 

Joh 17:6-8, 17, 20 – du (Faderen) gav dem til meg, og de (apostlene) har tatt vare på ditt ord (14:232a, 15:16).  Nå erkjenner de at alt som du har gitt meg, er fra deg.  De ord som du gav meg, har jeg gitt dem, og de har tatt imot dem og virkelig kommet til innsikt om at jeg er utgått fra deg, og de tror at du har sendt meg.  /…/ Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet. /…/ jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord tror på meg. 

Mt 28:20 – og lær dem å holde alt det som jeg har befalt dere.  Og se, jeg er med dere alle dager inntil tidens slutt. Apg 2:42 - De holdt fast ved apostlenes lære og kirke-fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene.  1 Kor 1:10 – Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herres Jesu Kristi navn, at dere alle taler det samme, og at dere ikke tillater noen splittelse blant dere.  Vær fullkomment enige i samme sinnelag og samme tenkemåte.  1 Pet 2:9 – dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.

Eksempler: Urmenigheten i Jerusalem samarbeidet med menigheten i Antiokia om å bilegge en læretvist, Apg 15.  - Nødhjelpen til urmenigheten, 2 Kor 8:18-9:15, vitnet om enig bekjennelse til Kristi evangelium, 9:13.  Merk forholdet mellom liturgi og diakoni, 9:11ff.  

Anm. Også i dette spørsmål representerer konfesjonell lutherdom den gamle kirke i skriftbunden tradisjon.  Siden Guds kirkes enhet i himmelen og på jorden er Guds verk, må denne enhet komme hørbart til uttrykk over kirkefellesskapets prekestoler og lærekatedre, og synlig til uttrykk i kommunion (HHN).  Og siden Guds Ene Hellige Kirke er større enn et rene-kjennetegn-fellesskap, unngikk de gammellutherske teologer bevisst å identifisere Guds kirke med Den augsburgske konfesjon.

29

Guds universelle kirke er større enn menighetens samling om Guds kirkes rene kjennetegn.  Den Hellige Ånd virker troen når og hvor han vil i dem som hører evangeliet om Guds frie nåde (CA 5).  Derfor fins troende spredt omkring i kraft av den lære som enda fins fra kirkens begynnelse.  De tror på den treène Gud, på Kristus som sann Gud og sant menneske, og på Guds selvhengivende kjærlighet i Jesu offerdød, osv.  De oppfatter at «noe» er galt, men ikke vranglærens alvor og omfang, og de er uten ansvar og skyld.  «Evangelisk-lutherske» menigheter trer fram som apostolatets kirkehjem også for dem. 

Jes 55:11 – (mitt ord) skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og utføre alt som jeg sender det til.  Gal 3:13f – Kristus har frikjøpt oss fra lovens forbannelse, da han blev en forbannelse for vår skyld. /…/  Dette for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene ved Jesus Kristus, og for at vi skulle ved troen få løftets Ånd.  1 Tim 2:19 – HERREN kjenner sine (4 Mos  16:5, 21, 26, jf Mt 25:12, Joh 10:14, 13:18-20, 1 Kor 8:3). 

Eksempler: Profeten Elias trodde han var alene tilbake, da israelittene hadde bøyd kne for Baal.  Men Gud hadde bevart 7000, 1 Kong 19:14-18 (Rom 11:2-6). – Kun èn av de ti spedalske vente tilbake og takket Jesus, og han var en samaritan.  Til ham sa Jesus: «Din tro har frelst deg»  Lk 17:14-19.  – Det var til en samaritansk kvinne Jesus sa: - «den tid kommer, ja, den er nå, da sanne tilbedere skal tilbe Faderen i Ånd og sannhet.  For slike tilbedre vil Faderen ha…», Joh 4:21-23.

Illustrasjoner: Det var en eskatologisk hendelse i kirkens historie da den rettlærende kirke fra aposteltiden fremstod med rene kjennetegn i den wittenbergske reformasjon - og hun fremstår enda. 

Den heterodokse kirke var i kirkens første århundrer judaistene, montanistene, markionittene, arianerne og andre.  Eksempler siden reformasjonstiden er Romerkirken, reformerte kirker i tradisjoner fra Zwingli, Calvin og Bucer, og kirker i Det Lutherske Verdensforbund (moderne lutherdom).

Anm. Mang en kristen er uvitende om kirkens rene kjennetegn og oppfatter ikke vranglærens alvor, omfang og utbredelse.  De er uten medansvar og skyld, og skal møtes med ærlighet og vennlighet.  De tror Guds gaverettferdighet i Jesus Kristus som deres eneste grunn til salighet, og troen vitner ofte om «lykkelige inkonsekvenser» (Frans Pieper).  

Livet i modernitetens kulturmangfold kan medføre familieforhold med splittet kirketilhørighet.  Der bes bordbønn, aftenbønn og holdes bibellesning, og ektefellene gir hverandre frihet til å søke «sin» menighet og de har avtale om barnas kristne oppseding.  Er vi gjester - og vertskapet har annen kirketilhørighet, deltar vi i deres kirkegang.  Blir vi invitert, overværer vi familiebegivenheter og viser medfølelse under gravferden.  Denne medmenneskelighet er vi fri til å praktisere uten lojalitet mot kirkefellesskap med fremmed lære.  Problemene oppstår med selvpålagte bindinger.  De må unngås av hensyn til livets vitnesbyrd og kirkens kommunion og enhet i Kristus.     

30

Enhetens Herre er HERREN over enhetens sakrament.  Her kommer Guds kirkes enhet synlig til uttrykk.  Utelukket er ikke skrøpelige kristne, men åpenbare fornektere i lære og liv.  Noe annet ville være en hån mot enhetens Herre.

1 Kor 10:17 – Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme.  For vi har alle del i det ene brød. 13:6 - kjærligheten gleder seg ikke over urettferdigheten, men gleder seg med sannheten.  Gal 3:15 – Ingen kan oppheve et rettsgyldig testamente, enda det bare er opprettet av et menneske.  Mt 7:6 – Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe deem ned, vende seg mot dere og rive dre i stykker.  (Kirkerettens grunnregel).

Mt7:6.  Kristi advarsel beskriver unionismens destruktive kraft.  Ved inngangen til Nattverdens liturgi bør diakonropet lyde lik et ekko fra den gamle kirke: «Det hellige for de hellige!»   Det har få ny aktualitet under antinomismens trykk (jf Augustana-liturgien.

31

Luther forsvarte det konfesjonelle alter i tråd med kirkens rettspraksis fra aposteltiden.  Han tok på ramme alvor – og kanskje som en selvfølge, sitt oppdrag som skriftefar og vokter ved Herrens bord.  Kirkens reformatorer avviste kirkefellesskap med rom for reservasjoner mot Kristi ord.  Slikt vitner om uærlighet og falsk forbrødring, og djevelens triumf (jf Den norske kirkes ekumeniske avtaler).  Denne arv fra aposteltiden må aldri oppgis. 

Eksempler: Luther utelukket kirkefellesskap med böhmerne - Johannes Hus’ etterfølgere.  De stod i kirkefellesskap med Romerkirken og benyttet seg av dens biskoper ved prestevigslene.  Kirkefellesskap med böhmerne ville ha gjort lutheranerne delaktig i papisme. 

Under læresamtalene i Marburg 1529 forekom ingen felles kommunion mellom sveitserne, anført av Zwingli, og wittenbergerne, anført av Luther.  Det samme var tilfellet under læresamtalen i Wittenberg 1536.  Kildene fra Marburg-samtalene nevner felles bordbønn, men ingen lutheraner deltok.  På reformasjonstiden var alle parter enige om at også felles bønn forutsatte enighet i læren, for felles bønn og kommunion hører sammen (Apg 2:42). 

Ved en anledning skrev Luther et anbefalingsbrev for den etiopiske diakonen Michael.  Anbefalingen kan bero på misforståelser grunnet likheter mellom luthersk og etiopisk nattverdliturgi.  Brevet vitner uansett om Luthers (og luthersk) identifikasjon med den gamle kirkes lærearv fra aposteltiden.   - Kilde: TGHardt.  Kyrkligt Forum 1/1997, 15-16.  

32

Med ærbødighet for kirkens kommunion søker kristne til den rettlærende kirkes gudstjenester og andre samlinger.  Der er Kristus kirkens lærer og fra ham mottar de alterets sakrament for å bli styrket og bevart i kirkens hellige tro.  Med Guds hjelp deltar de i de troendes prestedømme som liturger for Gud og diakoner for andre, og gir etter evne av sine inntekter til Herren og støtter menighetens virksomhet.  Og skulle menigheten være liten og under korset, tar de ikke anstøt av den lille hjord, men har sin glede i Guds tjeneste for oss med Ord og Sakrament.  Men uten ærbødighet for Kristi under i messen, forfaller gudstjenesten til aktivitetstilbud, og kirkefellesskap til medlemsregister.

Joh 8:31 – Om dere blir i mitt ord, er dere i sannhet mine disipler.  10:27 – Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.  Apg 2:42 – De holdt fast ved apostlenes lære og kirkefellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene.  1 Pet 2:9 – dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, for at dere skal forkynne hans veldige gjerninger som har kalt dere fra mørke til sitt underfulle lys.  

Ef 4:1f, 15 – vandre verdig det kall som dere er blitt kalt med, /…/ med tålmodighet så dere i kjærlighet har overbærenhet med hverandre. /…/ la oss holde oss til sannheten og i alle henseender vokse opp i kjærlighet til ham som er hodet, Kristus.  5:32 - Denne hemmelighet er stor - jeg taler om Kristus og kirken.  1 Tess 5:14 – Tilrettevis de uskikkelige, trøst de mismodige, ta dere av de svake, ha tålmodighet med alle.  Lk 12:32 – Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket!

33

I et kirkefellesskap samarbeider kristne om gudstjenestene, bønnene (Salmenes Bok/tide-bønn), undervisningen, diakonatet og misjonen.  Mottagelsen av alterets sakrament gjør hva som helst i fellesskapet til ”en hellig ting” (1 Kor 10:16f). 

Gudstjenesten:

Kol 3:16 – La Kristi ord bo rikelig blant dere, undervis og forman hverandre i all visdom med salmer, hymner og åndelige sanger, og syng i nåden for Gud i deres hjerter!  Heb 10::24f – La oss gi akt på hverandre, så vi oppildner hverandre til kjærlighet og gode gjerninger og ikke forlater vår egen menighetsgudstjeneste, som noen bruker å gjøre, men la oss formane hverandre, og dette så meget  mer som dere ser dagen nærme seg.  1 Tess 5:11 - Oppmuntre derfor hverandre og oppbygg hverandre, som dere også gjør. 

Bønnene:

Samarbeidet om bønnene i liturgien og tidebønnene er troens svar på Guds ord, og hører ikke med til troens vilkår, som er evangeliet og sakramentene.  Men skjer bønnen offentlig utenom gudstjenestene, er også bønnen en bekjennelse, og dermed underlagt den prøving som angår kirkens rene kjennetegn.

Apg 2:42 – De holdt fast ved /…/ bønnene.  Jak 5:16 – Bekjenn derfor syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli legt.  2 Tess 3:1 - be for oss at Herrens ord skal få fremgang og bli æret…  1 Tim 2:1-8  (Apostelen oppfordrer kristne til å forenes i bønn av ulike slag).

Fra bekjennelsesskriftene: Apol 13:16, 23:30f, SK Fadervår 13-30.

Undervisningen:

Samarbeidet om undervisning og utdannelse skjer med metoder som svarer til kildens egenart – her Guds åpenbaringsord (kongenialitetskravet).  Enighet i bekjennelsen til Kristi ord og lære omfatter fellesskapets lærekatedre for kristendomsfag og presteutdanning. 

Sal 78:4-7 – Til etterslekten vil vi fortelle om Herrens herlige verk og hans velde /…/ Han ville at etterslekten skulle lære loven å kjenne /…/ Så skulle også de stå frem og kunngjøre den for sine barn, for at de kunne sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men gi akt  på alle hans bud.  (Joel 1:3)  Mk 10:14f  (Jesus) – La barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til.  Ef 6:4 – Og dere fedre!  Vekk ikke sinnet i barna deres, men fostre dem med Herrens tukt og formaning.  2 Tim 1:5 – Jeg er blitt minnet om den oppriktige tro som er i deg, og som først bodde i din mormor Lois og i din mor Eunike.  3:15 – Du kjenner fra barndommen de Hellige Skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. 

Fra bekjennelsesskriftene: Apol 4:67, 346 (225-228).  - SK Troen, 43-58.  - FC SD 2:50, 11:29, 50.  - Utelukket er andre kriterier: Apol 7:10f og 18f.

Diakonatet: 

Gal 6:6, 10 – Den som blir undervist i ordet, skal dele alt godt med den som underviser. /…/ La oss derfor, mens vi har tid, gjøre godt mot alle og mest mot troens husfolk.  2 Kor 9:7 – Enhver bør gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang.  Gud elsker en glad giver! 

Eksempler: Urmenigheten valgte ut diakoner til å administrere hjelpen til enkene, og gi apostlene mer tid til Guds ord og bønnen, Apg 6:1-7.  - Menighetenes gaveinnsamling til urmenigheten i anledning hungersnød 1 Kor 16:1-3, 2 Kor 8-9.  - Menigheten i Filippi sendte penger til Paulus for at han kunne avse mer tid til å forkynne Guds ord, Fil 4:14-16.  – Gajus hjalp misjonærer som hadde liten eller ingen inntekt, 2 Joh 5-8. 

Misjonen: 

Guds universelle nåde i Jesu Kristi offerdød kommer til uttrykk i en inviterende og inkluderende praksis.  De som søker fellesskap uten å bekjenne kirkens tro, er underveis, hva motivet enn måtte være.

1 Pet 1:10-12 – Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som hører dere til.  De gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter.  Det ble åpenbart for dem at det var ikke seg selv, men dere de tjente med dette evangelium.  Det er nå blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet i Den Hellige Ånd, sendt fra himmelen.  Mt 28:18-20 – Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden.  Gå derfor ut og gjør alle folk til disipler, døp dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt hva jeg har befalt dere.  Og se, jeg er med dere alle dager inntil tidens ende.  Mk 16:15 – Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapelsen!  Apg 8:4 – de som nå var spredt, gikk omkring og evangeliserte ordet (jf 11:19).  

Dan 9:18f, Apg 9:11(-19), Gal 4:6, Rom 10:8-13, 1 Tim 2:1f, 4:5, Apg 27:35. 

34

Det hender kristne er overlatt til seg selv, avskåret fra et normalt kristenliv (Apg 2:42).  De må flittig bruke Guds Ord og bønnen på dåpens grunn, øve troen i sitt daglige kall (Mk 16:16), og kommunisere kirkefellesskap når anledningen byr seg.

35

«Unionistisk» er det kirkefellesskap som gir rom for reservasjoner mot apostelordets lære i gudstjenestelige ordninger.  Prioritet har «det helhetlige hensyn» til en kirke som ingen har sett (bekjennelsespragmatisme).  Man klassifiserer noen lærekonflikter som «kvalifiserte bekjennelsesspørsmål» og andre som «alvorlig uenighet», og rangerer forholdet som «belastende», men «ikke kirkesplittende».  - Det unionistiske vern om vranglæren er en lek med ord.  Man inkluderer løgnen istedenfor å ekskludere den.  Enighet med rom for uenighet er en selvmotsigelse.  Den blir tilslørt med ord om ulike «syn», «retninger» og «aspekter», men virkningen er kirkeødeleggende.  Unionismen fremelsker karrierisme, medløperi og troløshet formet av kjærlighet til «kirken».  I strid med prekenembetets forvalteroppdrag på troskapens vilkår, blir splittelsen sementert med falske vitnesbyrd om åpenbaringsordets Gud.

Anm.  Unionistiske kirker er et produkt av antikkens samfunnsteori (societas = summen av individer) og modernismens tro på mennesket som alle tings mål og rettens kilde.  Med stor konsekvens er slike virksomheter mer eller mindre tilpasset rettighetsidèer i det sekulær-liberale demokrati med karriereveier i en struktur til topps.  Dette produkt strider mot Guds kirkes kristokrati med dets tjenerstruktur ovenfra (el hode-struktur).        

36

Unionistiske kirker begrunner fellesskapet med en kortslutning: Siden Guds barn fins spredt omkring i alle kirkesamfunn, må «kjærligheten» gi rom for enighet «på tilstrekkelig grunnlag», begrunnet i skjønn, tilnærming og forsonlig sinnelag.  Med kjærlighet bestemt av menneskers interesser, får troserfaringer og trosytringer prioritet framfor historisk gitte lærekriterier fra apostelordets Herre.  Man kan sogar overse Kristi testamentord i nattverdlæren (jf Borgå-avtalen).  Unionismens kjærlighetslære forkynner frafall fra Herren ved å fremstiller Jesus som lykkeprofet (jf Jer 6:14f, 8:11f, 14:14f, kap 28, Esek 13:9-16, 1 Tess 5:3).

Illustrasjon: Unionisme etablerer en absurd situasjon, som om man viser kjeltringer og horkarer kjærlighet ved å delta i deres ativiteter!  Kong Davids sønn Absalon gjorde opprør som anfører for en flokk på 200, men ikke var det et argument for at resten av Israel skulle slå følge med dem.  2 Sam 15.  At noen slår følge med vranglærere er ikke et argument for kirkefellesskap med dem.

Lk 12:51-53 – Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden?  Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid.  Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre…

Om læreenhet: Apg 2:42a, 6:7b, 12:24, 19:20, 1 Tess 1:8, Ef 4:3-16.  Jf brevenes innledende hilsener med Mt 28:18-20, 1 Pet 2:2f. 

Bekjennelsens ja til apostelordets lære medfører nei til  vrang lære: Mt 7:6, 10:34-36, 16:6 (1 Kor 5:6) etc.  Jf Jer 23:28.  Advarsler til den kjempende kirke: Mt 24:5ff.  2 Kor 11:1, 1 Tim 4:2, Apg 20:29-31, 2 Tim 4:3-5, 2 Pet 2. 

Rett beredskap: Med apostelordets lære fra Kristus kan man bedømme hva Guds vilje er og oppfatte løgnen, Joh 10:27, Rom 12:2.  - Kristne plikter å gi akt på læren, 1 Tim 4:16, og bedømme den, 1 Kor 14:29.  De skal ”prøve åndene” om de er av Gud, 1 Joh 4, og hva som behager ham, Ef 4:17-23, 5:9-14.  Denne plikt påhviler især prestene, 1 Tim 3:10, jf 5:17, 2 Tim 4:2. 

37

Kirkefellesskap som er ”lutherske” av formalitet, er også fellesskap av formalitet.  Deltagerne kan befinne seg nær hverandre - også ved Herrens bord, men med forbehold mot Kristi ord går de ”hver sin vei” (Jes 53:6). 

Hos 8:11 - De har gjort seg ”altere til å synde med”. 

Til bibelstudium: Enhet i hjertene, 1 Sam 16:7, Apg 15:8.  Enhetens uttrykk i lære og liv, se 1 Kor 1:10, 11:20ff, 12:13.  1 Kor 14, 2 Kor 8 og 9.  Enhetens Herre utelukker fornektelser: Joh 8:44, 46f, 51; 17:6-8, 11, 14, 17, 20f. 1 Kor 1:10, 2 Kor 13:11, Fil 2:2, Apg 4:32.  Jf Ef 4:4f, 15f, 1 Tim 3:15b, Åp 3:8b, 11 (2:10).  

Det er døptes skyldighet for Gud å ta vare på Kristi ord fra Faderen, Joh 7:16-18, 14:23.   Kirkefellesskap på troskapens vilkår: Rom 6:17, 16:19, 1 Kor 11:2, 15:3, 16:15f, 1 Tess 1:2-8, 2:13f (jf 2 Tess 2:13-15, 3:6), Åp 3:8b, 14:4.  Jf sammenstillingen nåde og apostelembete (el prekenembete): Rom 1:5, 1 Kor 15:10, Ef 3:8f.  Jf 1 Pet 1:25.

38

Kirkefellesskap av unionistisk type kan vise til basis «i» Guds ord og Skriften alene-prin-sippet, og de kan av historiske grunner fremstå som ”evangelisk”, ”luthersk” og sogar med påstand om å forvalte «det beste i lutherdommen».  Med skjønnmalende ord hegner man om lærdommer i strid med apostelordets lære og slikt som er usømmelig for Gud (2 Kg 17:9).  Og slik ble menighetene lagt åpne for fariseismens lære om synd og viljefrihet, og for sammenblanding av rettferdiggjørelse ved tro (frifinnelsen) og helliggjørelsen (fornyelsen).  Karakteristisk var støtten i den lærde biblisisme, flertallsbeslutninger og biskopelig kollegialitet i vilkårlige tolkningssirkler (Mt 4:1-11). 

39

Det er tre grunner til å skille seg fra dem som sidestiller Guds ord og vrang lære: (1) Av hensyn til Guds ords sannhet, (2) for sin egen frelses skyld, og (3) av hensyn til de Guds barn som Gud kjenner.  Guds kirkes rene kjennetegn gjelder også dem.

1)  Sal 119: 103-105 – Å, dine ord er søte for ganen, bedre enn honning for min munn.  Av dine påbud får jeg forstand, derfor hater jeg alle falske stier.  Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.  1 Joh 1:5f – Gud er lys og intet mørke er i ham.  Om vi sier at vi har samfunn med ham og vandrer i mørket, da lyver vi og holder oss ikke til sannheten.  2 Kor 13:8 – Ingenting makter vi mot sannheten, bare for sannheten.

(2)  Mt 7:15 – Vokt dere for de falske profeter, som kommer til dere i saueham, men innvortes er glupske ulver! (16:6)  Gal 5:9 – En liten surdeig gjennomsyrer hele deigen.  2 Kor 11:3 – jeg er redd for at liksom slangen med sin list bedrog Eva, så skal også deres sinn bli fordervet, så dere kommer bort fra den oppriktige troskap mot Kristus.  2 Kor 7:1 – la oss rense oss fra alt som besmitter både kjød og ånd.  2 Tim 2:16f, Tit 1:11, 13f, 3:10.  2 Joh 11.

(3)  Jak 5:19f – Mine brødre, om noen iblant dere farer vill fra sannheten, og noen omvender ham, da skal dere vite at den som omvender en synder fra hans villfarelses vei, frelser hans sjel fra døden og skjuler en mengde synder.  2 Pet 2:1.

Til bibelstudium om vranglærens fare: 

Beskrivelsende ord:  Glupende ulver, Apg 20:29.  Svikefulle, 2 Kor 11:13.  Trakter etter vinning, Tit 1:11, 2 Pet 2:3.  Oppblåste og uvitende, 1 Tim 6:3f.  Fordervede, 2 Tim 3:8.  Forførende ånder, 1 Tim 4:1.  

Hva faren består i:  Vranglære bryter ned troen, 2 Tim 2:18, og medfører at apostelordet spottes, 2 Pet 2:2, og klandres, 2 Kor 6:3.  Kristeliggjorte forbehold fører mange vill, Mt 24:5, og leder til fortapelse, Gal 1:8f, 2 Pet 3:16.  Blir vranglære tolerert i fellesskapets ordninger, vil den ete om seg lik koldbrann, 2 Tim 2:17, eller gjennomsyre fellesskapet lik surdeig, Mt 16:6, 12, 1 Kor 5:6-8, osv. 

Hvordan forholde seg til vranglære? Jesus og apostlene praktiserte Jos 24:15 – «utskillelsens regel».  Jesus hadde ikke bønnefellesskap med sadduséere og fariséere, Mt 6:5-15, 23:1ff, 24:23-28 osv.  Fra Jesus stammer «kirkerettens grunnregel» Mt 7:6– Gi ikke det hellige til hundene og kast ikke deres perler for svinene osv.  Jf Mt 10:14, Apg 13:51, 18:6. 

Regelen ble praktisert også overfor dem som motsa åpenbaringsordets underordningslære, 1 Tim 2:12, jf 4:1f.  Åp 2:2.  1 Kor 14:38 – om noen ikke erkjenner dette, blir han ikke selv erkjent (el godtatt av Gud, jf 8:3, 13:12b).  Jf Mt 7:22f, 25:12, 41.  Gal 4:8f, Kol 2:20, Åp 3:5.

Å holde fast ved apostelordets lære fra Kristus betyr å holde seg borte fra vranglærere, Rom 16:17.  Kristne samarbeider ikke med dem eller omgås dem som kristne, 2 Kor 6:14f, 17 (jf v 3, 7f).  De hilser dem ikke velkommen til å delta i gudstjenesten hvor den holdes, 2 Joh 3:10f (jf salutatio i messen).  En prest målbinder dem, Tit 1:10, og avslører dem, 2 Tim 3:9. 

Andre steder til belysning: Ef 2:19ff, 1 Pet 2:1-10.  Mt 22:14, Joh 15:16, 19f.  Jf 2 Mos 19:5f (1 Pet 2:9), 3 Mos 5:2f, 20:24-26, Jos 24:14-24, Jes 48:20, 52:11 osv. 

Eksempler fra sendebrevene: Bileams og nikolaittenes lære, Åp 2:14f.  – Jesabels villfarelser, Åp 2:20-23. 

Plikten til læretukt: Guds lov er hellig, evig og uforanderlig lik Gud, Mt 5:18f.  Falske profeter har fromhets skinn, men reservasjonene mot Herrens ord og bud avslører dem, Mt 7:15f (jf 21b).  De fins innblandet i Guds folk inntil Dommens dag, Joh 10:12, Apg 20:29, 2 Pet 2:1ff, 1 Joh 1:6f, 4:1-3. 2 Joh 8f.

Fra bekjennelsesskriftene:  CA 7 og 8 (belyser vranglæren indirekte).  CA 28 – ”når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem” (sit Mt 7:15, Gal 1:8, 2 Kor 13:8, 10).  SK Troen, 51-58, 61f; SA C 7:1.  - Om kallsrett og læretukt, se  Tr 24, 66-76, 79; og  FC SD 10:9.

40

Kirken bekjenner til alle tider Kristi person og verk, ”slik Skriftene har sagt” (1 Kor 15:3f, jf Mt 16:21).  Kirkens kjennetegn har omfattende karakter, og derfor krav på uforbeholden antagelse.  Villedende er forestillingen om en kvantitativ tilgang til Guds ord ”i Bibelen”. 

Konkordiebokens bekjennelser gjør ikke krav på en omfattende lærefremstilling – det er heller ikke mulig, Joh 21:25.  Deres gyldighet består i det Guds ord de bevitner.  Derfor bekjenner vi hva de bekjenner, og forkaster hva de forkaster (Mt 23:8-10, Joh 10:5, 27, 2 Kor 5:18-6:1).  SA C 8 og FC SD 10:31, 11:95f, 12:39f. 

Athanasianum, 6-12, 25, 40, jf 1-2.  SA B 2:15: ”Guds Ord alene skal oppstille trossetninger, ellers ingen”.  CA’s overgang fra artikkel 21 til 22: Dette er summen osv.  FC SD Summarisk begrep osv.

41

Vrang lære er djevelens verk, også når utenforstående er involvert.

2 Kor 6:14-18 - Gå ikke i fremmed åk sammen med dem som ikke tror!  /…/  hvordan kan et Guds tempel være forenlig med avguder?  Vi er den levende Guds tempel.  Det er som Gud har sagt: ”Jeg skal bo iblant dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk.  Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier HERREN.  (Jf 1 Mos 3:1, Rom 16:17f)

42

Når deltagere i et unionistisk kirkefellesskap blir klar over sin medvirkning til kirkens ødeleggelse, praktiserer de «utskillingens regel» og slutter seg til et fellesskap med kirkens rene kjennetegn.  Regelen handler ikke om den rene menighet – den fins ikke, men om Guds kirkes rene kjennetegn.

Utskillingens regel, Jos 24:15 - Men synes dere ikke om å tjene HERREN, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de guder deres fedre dyrket på den andre side av elven, eller de guder som amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i!  Men jeg og mitt hus, vi vil tjene HERREN!  (Jf Åp 2:14, Bileams råd) 

Mt 7:15 – Vokt dere for de falske profeter, som kommer til dere i saueham, men innvortes er rovgriske ulver.  1 Joh 4:1 – Mine elskede, tro ikke enhver ånd, men prøv åndene, om de er fra Gud, siden mange falske profeter er gått ut i verden.  (1 Tess 5:21f)  Rom 16:17 – Altså formaner jeg dere, brødre, at dere holde øye med dem som volder splittelser og forførelser i strid med den lære som dere har mottatt.  Dra bort fra dem! 

2 Joh 9-10 - Enhver som går lenger, så han ikke blir i Kristi lære, har ingen Gud.  Den som blir i Kristi lære har både Faderen og Sønnen.  Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham og hils ham ikke velkommen!  1 Tim 6:3-11 (jf Rom 6:17, 16:18).  2 Tim 2:16 (jf v 16-21), 4:3f, Heb 13:9a, Gal 1:10.

Eksempler: 2 Sam 15:11.  200 innbyggere i Jerusalem sluttet seg til Absaloms opprør.  Da tenkte de andre: Kan de, kan vi også.  Men andres synder er ikke noe argument for å gjøre som dem!  Den som elsker Kristus, tar vare på hans ord, Joh 14:23. 

Jesus roste menigheten i Filadelfia, som tok vare på ”mitt ord og ikke fornektet mitt navn”, Åp 3:8.  Han refset menigheten i Pergamon for lærdommer i strid med hans ord, Åp 2:13-16, jf 22:18f (21:7f, 5 Mos 4:2a, Ord 30:6).  Advarselen til Laodikea-menigheten gjelder ikke renlærighet, men selvtilfreds egenrettferdighet (Åp 3:14-18). 

Illustrasjoner: Gud helliger sitt navn og verner det.  1 Mos 12: Abrahams oppbrudd fra Ur i Kaldea, for at evangeliet skulle bli bevart.  - 2 Mos 32: Dansen om gullkalven og Guds straffedom over endret gudsdyrkelse.  - Jos 23-24: Kananéerne, som Gud lot bo i landet til en snare og felle for Guds folk, om det tilpasset seg avgudene.  - Dom 2: Gjenstridighet var årsaken da Gud lot hedningene bli i landet til en svøpe for israelittene.  Jf 1 Kor 11:19.

Fra bekjennelsesskriftene: Apol 8:48 – Ugudelige lærere bør en forlate, for de handler ikke lenger i Kristi sted, men er antikrister (Mt 7:15, Gal 1:9).

43

Guds ord foreskriver oppbrudd, men ikke måten.  - Man kan betrakte sitt gamle kirkehjem som okkupert av inntrengere, og kirkeskatt som «kirkeran».  Med krav på troverdighet fremstår gjenopprettede nådemiddelfellesskap i en «eksilkirke» og «misjonsprovins» på kirkens uforandrede grunn.  - Andre vil innvende at fellesskapet fremstår med større tydelighet uten formale bindinger.  Det avgjørende moment er det faktiske brudd, hvor apostolatets kirke trer frem i frihet som ordnet nådemiddelfellesskap.

Åp 18:4 - Gå ut fra henne, dere mitt folk, så dere ikke har samfunn med hennes synder og får del i hennes plager.  Sal 127:1 - Hvis ikke HERREN bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. 

44

Læren om kirkefellesskap blir rett brukt når Skriften alene er eneste norm for lære og liv (2 Tim 3:16, Joh 10:35, Sal 119:105), slik den er utlagt av dens Herre og gitt videre til kirken i og med apostelordets lære (1 Kor 1:10, Ef 2:19ff).  - Da ærer fellesskapet Gud i Ordets etterfølgelse (1 Pet 4:11, 1 Kor 4:6.  Jf 5 Mos 4:2).  - Det holder fast ved ”apostlenes lære” (Apg 2:42) og fremstår med Guds kirkes kjennetegn (CA 7) for menneskenes skyld, som innbys til å delta i menighetens samlinger (jf Rom 10:16).  – På grunn av Guds kirkes rene kjennetegn forutsetter den enkeltes tilslutning brudd med fellesskap hvor gudstjenestelige ordninger verner om lære og liv i strid med Guds ord (Jer 23:31, Mt 16:6, Rom 16:17-20, Gal 1:9, 2 Tim 2:14-21.  Mt 7:6 - kirkerettens grunnregel).  -

Eksempel:  Jesus roste menigheten i Filadelfia fordi den tok vare på ”mitt ord og ikke fornektet «mitt navn», Åp 3:8.- Se videre Apg 19:9, Tit 3:10, 2 Joh 10.  Jf Mt 16:17, Gal 1:8f, Kol 2:8, 2 Tess 3:6, 14, 1 Tim 6:3, 2 Tim 3:2, 5f. 10, osv. 

45

Læren om kirkefellesskap blir misbrukt når man nøyer seg med å unngå visse sekter, eller dem som fornekter såkalte «sentrale» lærespørsmål, eller avslutter kirkefellesskap uten læresamtale.  (Tit 3:10, Mt 18:17.  Jf Apg 19:9, Rom 16:17, 2 Tess 3:6, 2 Tim 3:5, 2 Joh 10)  - Det er misbruk å begrunne kirkefellesskap med tilnærming og enighet «i tilstrekkelig grad», samtidig som ordningene verner om gjenstående uenighet med status som «ikke kirkesplittende». - Det er misbruk å utsette bruddet mens vranglæren griper om seg i et fellesskap som er evangelisk-luthersk av formalitet.  (Mt 16:6, 12, Gal 5:9, 1 Kor 5:6-8),  - Det er misbruk å protestere mot vrang lære i gudstjenestelige ordninger og samtidig opptre som unionismens alibi ved å medvirke i de samme ordninger.  – Det er også misbruk å gjøre ”åpne spørsmål” kirkesplittende - i saker hvor Kristus er taus(CA 7).

46

Mennesker som sympatiserer med Guds kirke rene kjennetegn, informerer vi om kirkens tro, innbyr dem til gudstjenester og tilbyr dem undervisning.

Joh 17:20f – Jeg ber /…/ også for dem som ved deres (apostlenes) ord tror på meg, at de alle skal være ett, liksom du, Fader, i meg og jeg i deg, at også de skal være ett i oss….   8:31 – Om dere blir i mitt ord, er dere i sannhet mine disipler.  1 Joh 1:3 – det vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at også dere skal ha samfunn med oss.  Vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Kristus Jesus.   

Eksempler:  Urmenigheten samlet seg om apostlenes lære fra Kristus og fremsto som rettlærende kirke, Apg 2:41-47.  – Menighetene i Jerusalem og Antiokia hjalp hverandre, Apg 11:22, 29.  – Under Jerusalem-synoden var delegater til stede fra menigheten i Antiokia, og etter møtet fikk menighetene i Antiokia, Syria og Cilicia anledning til å prøve vedtaket på Guds ord, Apg 15:1-35.

Fra bekjennelsesskriftene: Vi plikter å søke ”en enighet som ikke krenker Guds ære, som ikke prisgir noe av det hellige evangeliums guddommelige makt og sannhet”.  Saken gjelder Bibelens evangelium, som ”bringer fattige syndere til rett og sann omvendelse, oppreiser dem ved troen, styrker dem i den nye lydighet slik at de på den måten blir rettferdige og evig frelst ved Kristi fortjeneste alene osv”, FC SD 11:95f.  Jf Ep 12:31, FC SD 12:40.

47

Altergang er ingen rettighet som følger kirkemedlemskap.  Vilkåret har nattverdens Herre bestemt: Døpte mennesker som lever i forsakelse og tro.  De vet av Kristi ord hva de mottar med munnen. 

1 Tim 3:15 - (du bør) vite hvordan man skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds kirke, sannhetens søyle og grunnvoll (jf  Mt 16:16-18).  Joh 14:23 – Om noen elsker meg, tar han vare på mitt ord.  Ef 2:20 – Guds husfolk, oppbygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.

1 Tim 3:15.  Apostelen formaner Timoteus som representant for prestene i ettertid.  Guds kirke er «”Guds hus” hvor hans folk ”bor” og presten” ferdes” i samsvar med apostelordets lære fra Kristus (den sunne lære).  - Guds kirke er ”sannhetens søyle”, skapt ved ”sannhets ord”.  Grunnvollen består i kraft av læren, gitt i begynnelsen.  Det er prestens oppdrag å formidle apostelordets lære i kirkens offentlighet (Joh 17:17, 20.  2 Kor 6:7, Kol 1:5, Jak 1:18 osv). 

48

Det nytestamentlige kirkeperspektiv omfatter alle døpte, for ved dåpen er de alle berettiget til den undervisning og sjelesorg som leder til kirkens kommunion.  Og alle er de kalt til samarbeid med sin prest om utøvelsen av løse- og bindemaktens embete.  I dette samarbeid er det menighetslemmet som ”bor”, mens presten ”ferdes” med Ord og Sakrament.  Sett fra den døptes side, vil livet i forsakelse og tro under normale kirkeforhold arte seg som en stadig tilbakevendende skrifte- og altergang.  Denne ”bevegelse” handler ikke om Guds kirke, men om det første bud: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg».  Troens øvelse arter seg som en tillitsfull gang til Faderen ved Sønnen, med påkallelse og bønn om Åndens hjelp mot arvesyndens motstand i vårt innerste (Gal 5:16ff).

49

Det strider mot Guds ord å praktisere en kirkeutopi begrunnet i troserfaringer og trosytringer, eller i enighet om «det sentrale».  Eksempler er «åpen kommunion», fellesmøter og felles utdanning.  Kunnskaper har fri flyt og fins tilgjengelig alle vegne, men kirkens tro, begrunnet i en bevitnet historie, krever kunnskapsformidling i samsvar med kildens egenart og utdanningstiltak deretter. 

Anm. Historisk-kritisk bibelforskning og moderne ekumenisme medfører læretilpasninger i retning allmenreligion, f eks troen på menneskets evner i dets gudsforhold.  Denne ”vitenskapelighet” beror på en omfattende virkelighetsteori,  I strid med kildens egenart er skepsis og besserwissen integrert i metode og konklusjon.  Lik selvoppfyllende profetier fremstår kirkefellesskap ”på tilstrekkelig grunnlag” (jf 1 Mos 3:1, Mt 16:6, 12).  Unionisme og Una Sancta Ecclesia utelukker hverandre gjensidig (jf 1 Tess 2:13, 2 Tess 3:1, 1 Pet 4:11, Åp 1:9). 

50

I kirken er menneskepåfunn og aktivisme overflødig av to grunner: Gud bor hos dem som tar vare på Kristi ord og gjør etter dem (Joh 14:23, 1 Kor 3:16.  Jf Mt 7:24f, 1 Kor10:4-6, 11).  Og Kristus er virksom i «embetets gjerning» (Ef 4:12, jf 1 Kor 4:1f).  Han er den som sammenføyer og oppbygger sitt kirkelegeme (Ef 2:21f, 3:14ff, 4:15f).

Joh 14:23.  ”Jesu avskjedstale” til apostlene (Joh 14-16) omfatter etterfølgerne i den apostoliske tjeneste og alle kristne, for alle døpte skal lære å holde Kristi befalinger til kirken.  

Jesu henvisning til ”mine bud” (v 21) gjelder de befalinger (el handlinger) som konstituerer og opprettholder Guds kirke i den nye pakt (Joh 15:5, Fil 2:13).  Det er av nåde Gud bygger sin kirke ved Jesu ord og befalinger (el nådemidler).  Elsker vi Gud for hans kjærlighets skyld, som han har elsket verden med, da tar vi vare på Guds ord og har ”den fagre skatt” (2 Tim 1:14).  Utelukket er andre grunner til kirkefellesskap. 

C. Om kirkefellesskapets grense

51

Kirkefellesskapets grense sammenfaller med Guds evige frelsesråd, stilt fram for verden med Guds kirkes rene kjennetegn (CA 7).  Frafallskirker kjennes på selvbestemte grenser. 

Ef 1:3, 9f, 23 – Velsignet være Gud, vår Herres Jesu Kristi Fader, som ar velsignet oss med all åndelig velsignelse i de himmelske verdener ved Kristus. /…/ Han har kunngjort for oss sin viljes hemmelighet i følge sin beslutning som han i forveien har fattet i Kristus, med sikte på nådes-husholdningen i tidenes fylde, nemlig å sammenfatte i Kristus alt som fins i himlene og på jorden. /…/ Kirken er hans legeme, hans fylde som oppfyller alt i alle.   

52

Apostelordets lære fra Skriftens Herre markerer kirkens grense.  Bekjennelse med forbehold overtrer grensen.  Sperren mangler.  Hjertenes skjulte frafall blir åpenbar straks fellesskapets ordninger gir rom for reservasjoner mot apostelordets lære.  Da vil noen velge lojalitet mot ”kirkens ordninger” fremfor etterfølgelsen (1 Tess 2:13).  Denne lojalitet driver aktørene til å bekrefte hverandre i løgnens spill (1 Mos 3:12f, Mt 7:22-27).

Mt 16:6 - Se til å ta dere i vare for farisèernes og saddusèernes surdeig!  1 Kor 5:6b-8 - Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan bli en ny deig, likesom dere er usyrede!  Også vårt påskelam er slaktet, nemlig Kristus.  La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og ugudelighetens surdeig, men med renhetens og sannhetens usyrede brød!  (Jf Gal 5:9, Åp 12:17)

53

Kirkefellesskapets grense blir markert og opprettholdt når Kristi undervisning i Skriftene blir formidlet og troen begrunnet på apostolisk vis.  Da blir avvik avvist, nøklemakten utøvd, og Guds kirke bygd opp også hos oss. 

Mt 7:15a - Vokt dere for de falske profeter, som kommer til dere i saueham (jf  v 24ff).  Joh 8:31f - Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler og dere skal forstå sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.  1 Joh 1:3 - det som vi  har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at også dere skal ha samfunn med oss.  Vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Kristus Jesus.  (Joh 14:21, 23f)  1 Pet 4:11a - Om noen taler, han tale som Guds ord.  Joh 1:1-10.

54

Kirkefellesskap er verken lønn for strevet, eller et sosialt produkt eller et kompromiss på tilstrekkelig grunnlag.  Slike fellesskap beror på fiksjon og fantasi.  Kirkefellesskap er Guds verk og gave, begrunnet i og med apostelordets lære fra Skriftens Herre. 

Til bibelstudium:  1 Kor 2:12, Mt 28:20, 1 Tess 2:13f.  Joh 8:31f, Rom 6:17, 1 Tim 6:13, 20, 2 Tim 1:13.

55

Guds kjærlighet gir ikke rom for fremmed lære, for kjærligheten ”gleder seg over sannheten” (1 Kor 13:6).  Menneskets syndefallsnatur ytrer seg med dementier av Guds ord

Sal 86:11a - Herre, lær meg din vei, så jeg kan vandre i din sannhet.  1 Kor 1:10 - Jeg formaner dere /…/ ved vår Herres Jesu Kristi navn, at dere alle taler det samme, og at dere ikke tillater noen splittelse blant dere.  Vær fullkomment enige i samme sinnelag og samme tenkemåte.  Rom 1:18 – Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos de mennesker som undertrykker sannheten i urettferdighet.  Sal 15:4a.  Rom 12:9 (jf 6:17).  2 Joh 1:4, 3 Joh 4.  Jf Gal 2:14.

56

Når Gud setter troens bekjennere på prøve, medvirker vranglæren på indirekte måte til kirkens grensemarkeringer.  Ordets etterfølgelse lar kirken fremtre som Ordets tjenerinne, og kirkens historie som en kamp om kirkens kjennetegn for menneskenes skyld.  Den blinde fornuft støtter seg til herlighetsteologi, som om Gud velger bort brysomme bibelsteder og handler utenfor sitt ord.

Apg 20:29f - Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, og de skal ikke skåne hjorden.  Blant dere selv skal det fremstå menn som skal preke villfarelse for å lokke disiplene etter seg.  1 Kor 11:19 - Det må til og med finnes sekter blant dere, for at det skal bli tydelig hvem de er som består prøven blant dere.  Jud 3, 1 Kor 4:6, 1 Mos 3:1.

57

Guds kirkeorden er brutt når apostelordets lære blir motsagt fra kirkefellesskapets prekestoler og lærekatedre uten at læretukt skjer.  Da befinner kristne seg i en ”i en bekjennelsessituasjon”.  Skal et ordnet nådemiddelfellesskap bestå på kirkens grunn (Mt 18:20), må kallsretten benyttes til å gjenopprette fellesskapet på kirkens grunn.  Det er også nødvendig av hensyn til etterkommerne og de troende som fins spredt omkring.  Hvis ikke, blir de troende ”bedrøvet, tar anstøt og svekkes i sin tro” (FC SD 10:16, se 14-16).

Mika 3:5 – Så sier HERREN om de profeter som fører mitt folk vill, som roper når de har noe å tygge med sine tenner: Fred!  Men mot dem som ikke gir dem noe i deres munn, roper de ut en hellig krig.  Mt 7:15 – Vokt dere for de falske profeter, som kommer til dere i saueham, men innvortes er glupske ulver.  16:6 – Se til at dere passer dere for fariséernes og sadduséernes surdeig.

Eksempler: Peters ettergivenhet, da fariséernes (judaistenes) lære vant innpass blant de kristne i Galatia, Gal 2.  – Superapostlenes visdom i Korint, 2 Kor 11:1-15. 

Om årsak til kirkesplittelse, se Apg 20:29, Rom 16:6, Gal 1:8f, 5:9, 2 Kor 6:14f, 11:3f, 13-15, 14:36, Fil 3:2.  1 Tim 1:3, 18-20, 4:1f, 5:22a, 6:3-5, 20.  2 Tim 2:15-21, 3:5, 8f.  Tit 1:9f, 3:10.  1 Joh 2:18-23, 4:1-6, 2 Joh 8-11. 

Fra bekjennelsesskriftene: Det er ikke kjærligheten, men troen som mottar forsoneren Kristus: CA 7:2f, Apol 4:231 (110). - Med kirkefellesskapets blandede sammensetning følger den største fare: Apol 7/8:22.  FC SD 10:3.  - Negativer i alle bekjennelsesskrifter: CA 28:20-28, Apol 7/8:20-28,31, 48f, art 15:18, SA B 2:10, Tr 38, 41f, FC SD Fortale, 6-10, art 10:5f, 31. 

58

Under skinn av kjærlighet og forbrødring blir reservasjonen mot Guds ord fremstilt som tillatelig.  Man later som om Den Hellige Ånd gir nye lærdommer umiddelbart, men nådegaven til å undervise kirken, er en nådegave på Ordets grunn. 

1 Tess 5:22 – Hold dere unna det onde i enhver skikkelse.  2 Pet 1:20b – ingen kan av seg selv forklare noen profeti i Bibelen.  1 Kor 1:30 – (Kristus Jesus) er for oss blitt til visdom fra Gud, til rettferdighet og helliggjørelse og gjenløsning.  

Illustrasjon: 2 Pet 2:15ff.

Eksempler på falske begrunnelser og fordekt fremgangsmåte (2 Kor 11:13-15):

Påstand om bedre innsikt enn den apostelordet formidler (gnosis).  1 Kor 2:7, 14:36.  - Det helhetlige hensyn (bekjennelsespragmatisme).  Mt 4:3.  - Falsk lojalitet mot ”overordnede”, flertallsvedtak, reglement osv.  2 Kor 11:3f.  - Den gode hensikt, som kan begrunne hva som helst.  Mt 4:8-10.  - Rangering: ”Ikke kvalifisert bekjennelsesspørsmål”, men ”alvorlig læreavvik”.  Mt 16:6.

Fra bekjennelsesskriftene:  Luther: ”Derfor skal og må vi holde fast på at Gud ikke vil ha noe med oss mennesker å gjøre på annen måte enn ved sitt ytre ord og sakrament.  Men alt hva man roser seg av uten Ord og Sakrament, er av djevelen”, SA C 8:10 (ref  2 Mos 3:2f, 2 Pet 1:21 o a).

59

Guds kirkeorden blir gjenopprettet med kirkens rene kjennetegn, uten påtvungne svekkelser og fornektelser.  Forutsetningen for gjenopprettelsen av kirkefellesskap er kristne som erkjenner bruddet og bruker kallsretten.  De samler seg om Guds kirkes kjennetegn, forkynt og forvaltet av rettskafne prester.

Joh 10:4b  – sauene følger ham (Den gode hyrde).  De kjenner jo igjen stemmen hans.  1 Tess 1:13b – da dere tok imot det Guds ord som vi forkynte, ikke tok imot det som menneskers ord, men som det det virkelig er, Guds ord, som er virksomt i dere som tror (Jes 55:10f).  Gal 2:5 – ikke et øyeblikk vek vi for disse i ettergivenhet, dette for at evangeliets sannhet skulle bli bevart for dere.

Til bibelstudium: Rettesnoren - evangeliets sannhet etter det apostoliske ord: Gal 2:5-9, 11ff, 2 Tess 3:14f, 1 Joh 1:5ff, Apg 20:27ff.

Årsak til kirkefellesskap: Apg 15 (NB v 14-18), 2 Kor 10:4f, Ef 4:11-16, 6:17, 1 Kor 10-12.

Kirkens kjennetegn forplikter (1) prestene: 1 Pet 5:1-3, Jak 3:1.  1 Tim 3:1-7, 14-15, Tit 1:5.  1 Tim 5:17-20, 22, 4:13-16.  Apg 20:28.  (2) Lekfolket: 1 Tess 5:12f, Gal 6:6, 1 Kor 9:7, 11, 14, 1 Tim 5:17f. 

Fra bekjennelsesskriftene: Fellesskap i Guds kirke blir gjenvunnet og opprettholdt med kirkens rene kjennetegn etter Guds ord: CA 7, FC SD 11:94ff. 

Anm.  Kirkens orden (ordo ecclesiasticus) må ikke forveksles med god orden, eller i tur og orden.  Bekjennelsesskriftenes benevnelser (ordo, Regiment) handler om et varig, fast embete, innstiftet av Gud.  De menn som menigheten da kaller og vigsler til prester/pastorer, får et oppdrag som Kristi delegater, med fullmakter fra ham til å forvalte evangeliet og sakramentene  i Kristi sted (CA 5).  Derfor er kriteriet på ”kirkens orden” den troskap som døpte fritt kan stadfeste med sitt ”amen” (1 Kor 4:1f).  En ordinert prest – ”ledig på torvet”, har Guds fullmakter til å utføre prekenembetet.  Med «predikant» sikter bekjennelsesskriftene til en prest uten ansvar for sakramentforvaltningen.

Hverken prest eller lekfolk kan løpe fra sitt kall.  Det kan bare Den Hellige Ånd gjøre, t eks ved dødsfall, tap av nødvendig utrustning, eller ved avskjed på grunn av vrang lære.  Med hensyn til fullmakter og nådegaver, er Gud trofast og kan ikke fornekte seg selv (2 Tim 2:13, jf Rom 11:29). 

60

Guds fiendemakter - ”djevelen, verden og vårt eget kjød” - bekjemper kirkens fremtreden som rene-kjennetegn-fellesskap.  Hvor de vinner fram, blir Guds ord og befalinger krenket i menigheten.  Men blir Guds fiendemakter slått tilbake med Kristi ord, beholder Kristus herredømmet (jf Åp 12:7ff).

Joh 8:44 – Når (djevelen) taler løgn, taler han av sitt eget, fordi han er en løgner og løgnens far (jf 12:35).  14:30 – verdens fyrste kommer, og i meg fins ingenting som tilhører ham.  Ef 2:2b – den ånd som nå er virksom i vantroens barn (jf  6:12).  Åp 12:9 – Den store drage, den gamle slange, som heter djevel og satan, /…/ han som bedrar hele verden.

61

Hvor allmennytten styrer bibelutleggelsen og menighetens virksomhet, er evangeliet offer, kirken forfalsket og kirkens bekjennelse til apostelordets lære uten rettskraft. 

2 Kor 11:4 – Om det kommer noen som forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller om dere får en annen ånd enn den dere før har fått, eller et annet evangelium enn det dere før har mottatt, så tåler dere det så gjerne.  Joh 10:5 - Men en fremmed følger de ikke, men flykter fra ham, fordi de ikke kjenner igjen de fremmedes røst.  v 27 - Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg. 

Eksempler på bekjennelsens rettskraft i kirken: Rom 5:18, 2 Kor 5:19, Gal 5:4.  - Kirketuktsaken i Korint: 2 Kor 2:1-11.  - Kirkens første kirkerettsbelæring: 1. Korinterbrev.

Til bibelstudium: Jes 8:9ff, Mt 16:16f, 1 Kor 15:1-11, 1 Tim 6:12ff, 2 Tim 1:13f, 2:2, Heb 4:14.  - Mt 10:32f, 40f, Rom 10:9f.  - Mt 23:8, 2 Kor 5:18f.

Fra bekjennelsesskriftene:  Artikkel 1 i CA, Apol og SA.  CA 7, FC Regel og rettesnor + Fortale.   - SA C 8, FC SD 10:31, 11:95f, 12:39f.

Anm.  Den som istemmer Konkordiebokens bekjennelser fra reformasjonstiden, avviser lærdommer som forfalsker og tilslører den nytestamentlige tro.  Med Konkordieboken holder vi fast ved Guds kirkes enhet i kraft av det Guds ord de bevitner, sammen med alle Guds hellige i himmelen og på jorden.  - Da er Gud ”vår faste borg” mot dem som påstår at Gud taler (1) fra tid til annen og i enkelte perioder, eller (2) ved bestemte personer og forsamlinger, eller (3) ved den tilvante bibelutleggelse og praksis, eller (4) ved ”innsikter” som tillater Bibelen brukt som orakelbok.   

62

Guds kirkevei gjennom endetidens trengsler går i Lammets spor (Åpb 14:4).  Kirken er det folk som går veien i Ordets etterfølgelse.  Hun er den kjempende kirke under korset, men med Kristus til gave, har hun Guds fred og evig liv allerede.

Mt 10:22f – Den ene bror skal overgi den andre til døden og en far sitt barn og barn skal sette seg opp mot sine foreldre og drepe dem.  Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld, men den som holder ut inntil enden, skal bli salig.  Lk 9:23 – Om noen vil etterfølge meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors på seg hver dag og følge meg. (6:11)  Apg 14:22 - De formante dem til å bli i troen og sa at det er gjennom mange trengsler vi må gå inn i Guds rike.     

63

Når Guds utvalgte er fulltallig i Kristi kirke, kommer Kristus som verdens dommer i synlig herlighet.  Da skal han føre sin Faders velsignede inn til gleden og hvilen på den nye jord.  Der skal vi få skue Guds herlighet med disse våre øyne i tilstander som overgår all forstand.  Det folk som her gikk i Lammets spor gjennom endetidens trengsler, skal der være den triumferende kirke i all evighet. 

Mt 5:10 – Salige er de som lider forfølgelse for rettferdighetens skyld, for himmelriket tilhører dem.  Fil 3:20 – vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren, Jesus Kristus, som vår frelser.  Åp 19:7, 9 – La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren.  Lammets bryllup er kommet, og hans hustru har gjort seg rede. /…/ ”Salige er de som er kalt til Lammets bryllupsmåltid.” 

1 Tim 3:16 – enhver må bekjenne at stor er gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, erklært rettferdig ved Ånden, sett av englene, forkynt blant hedningene, trodd i verden og opptatt i herlighet.  – Heb 10:23 – La oss holde urokkelig fast ved håpets bekjennelse, for trofast er han som gav løftet.

Epost: kaare.svebak alfakrøll gmail.com

Last ned teksten i Kindle-format.

Last ned teksten i EPUB-format.