Kirkens enhet og kirkens grenser.

I. Kirkens enhet

Når vi taler om "kirkens enhet", vet vi at dette først og fremst er en trossannhet. Derfor bekjenner vi også i Nicenum: "Credo in … unam sanctam ecclesiam -". Kirkens enhet er noe vi ikke ser, men noe vi tror. Og det som konstituerer denne enhet, er det Confessio Augustana fremholder i den 7. Artikkelen:

"Vi lærer at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet. Til virkelig enhet i kirken, er det nok å være enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene. "

Med dette er vi øyeblikkelig midt oppe i det som er akutt aktuelt i den kirkelige situasjon i dag:

• Det er ikke kirkens ordninger som verken skaper eller konstituerer enheten.
• Ei heller kan kirkens embete skape eller konstituere denne enhet, - heller ikke bispeembetet. Etter luthersk måte å tenke på, kan bispeembetet i beste fall kun symbolisere denne enhet, men det kan ikke konstituere den.

All den tid kirkens enhet er en trosartikkel, stilles vi her også overfor det økumeniske problem. Dette problem formulerer vi gjerne slik: "Hvordan forholder de mange kirker/kirkesamfunn seg til den éne, sanne kirke som vi bekjenner i troen? Her svarer de gamle lutherske dogmatikere klart og entydig på bakgrunn av Det nye testamente: Dypest sett eksisterer det kun to kirker, den sanne og den falske. Innen de ytre konfesjoner og trossamfunn, vil en finne både den sanne og den falske kirke under samme tak.

Spørsmålet blir da i neste omgang: Hvilket forhold er det så mellom det vi i dagligtale kaller "kirken", - det ytre kirkesamfunn -, og den størrelse som er den sanne kirke?

Her gir bekjennelsen oss god og klar hjelp. I og med at CA 7 peker på ord og sakrament som kirkekonstituerende, innebærer det at evangelisk kirkerett og -ordning har ett bestemt formål: Å muliggjøre og understøtte den rett forkynnelse av evangeliet og den rette forvaltning av sakramentene. Nådens midler skal sikres en ordnet og rett forvaltning.

I evangelisk kirketenkning er det av denne grunn slik at en ikke bare regner med at kirken er en usynlig størrelse innen den ytre, synlige kirke, der vi finner de ytre ordrninger som skal ordne bruken av nådemidlene. Dette peker ikke minst CA 8 på:

"Kirken er egentlig forsamlingen av de hellige og virkelig troende. Likevel er det tillatt å bruke sakramenter som er forvaltet av onde mennesker. For mange hyklere og onde mennesker er blandet inn i kirken i dette livet, - -".

Augustana regner altså også med kirken som en ytre størrelse, og det som konstituerer denne også som ytre størrelse, er forvaltningen av nådens midler. Den rette forvaltning av nådens midler er m.a.o. både det som kjennetegner den usynlige, sanne kirke, samtidig som den, - og det må ikke minst understrekes i vår kirkesituasjon -, er forutsetningen for at den ytre kirke kan være en sann kirke. Den ytre kirke blir en falsk kirke, en løgnkirke, dersom nådemiddelforvaltningen ikke er i samsvar med det vi lærer i bekjennelsen. Med dette er vi midt oppe i dagens problem:

Når vi her taler om kirkens enhet, konfronteres vi med et begrep som har fått sentral betydning i Bispemøtets uttalelse i høst: "Lojalitet". Lojalitetsbegrepet brukes som noe som skal sikre kirkens enhet. Det er ikke lenger tale om rett forvaltning av sakramentene og rett forkynnelse av evangeliet som grunnlag for enheten, men om lojalitet mot de ordninger kirken til enhver tid måtte ha. Innen disse ordninger kan en utmerket godt ha det største læremessige sprik. Vi husker hvorledes det de senere år har vært tale om (med den svenske etikeren Bexell) "velbegrunnet uenighet" i homofilisaken. Det må det være rom for i den kristne kirke, hevdes det. Slikt ødelegger ikke enheten, noe derimot illojalitet mot ordningene gjør. Denne tenkningen rundt "velbegrunnet uenighet" fører til at kirken blir pluralistisk i sin lære. Og læremessig pluralisme må sies å representere dét største problemet vi står overfor i vår kirke i dag.

II. Kirkens grenser

Hva er den sanne kirkes grenser, - og hva konstituerer disse grenser?

Det kan ikke være annet enn det som konstituerer kirkens enhet. Disse grenser har vært konkretisert gjennom to bestemte ordninger som alltid har eksistert i den kristne kirke: Læretukten og kirketukten.

I vår kirkesituasjon er læretukten noe av en varm potet fordi en har bygget pluralismen inn i det kirkelige system. Dette ser vi aller klarest i Lærenemda, som består av de tre teologiske fakulteter. Hvordan det er fatt med den rene og klare lære innen disse fakulteter, vet vi.

I NT finner vi meget klare og sterke ord når det gjelder forholdet til vrang lære. I sendebrevene i Åpenbaringen hører vi allerede i 2. Kapittel om tre menigheter der dette omtales: Først hører vi om menigheten i Efesus, som roses av Herren for mange ting, ikke minst for våkenhet i læren:

Og det sies det til dens heder: "- du kan ikke tåle de onde"!

To andre menigheter, den i Pergamum (2,12ff) og Tyatira (2,18ff), lastes av sin Herre for at de tåler, - tolererer -, nikolaittenes lære (om denne læren vet vi ikke svært meget, annet enn at det med sikkerhet var en lære som åpnet for løsaktighet på det seksuelle område). Til disse menigheter som tolererer, sier Herren: "Vend om!" - intet mindre. I dette ligger et dypt alvor. NT kjenner ikke pluralisme i læren. I stedet understrekes det med veldig kraft at avvik fra "den sunne lære" fører et menneske mot fortapelsen. Det er av denne grunn apostelen taler som han gjør i Galaterbrevet:

Likeledes hører vi konkrete eksempler på hvordan apostelen forholder seg til "forsømmelser" på dette område. Best kjent er Paulus' irettesettelse av Peter (i Gal 2). Denne var offentlig, - i hele menighetens påhør. Den var ikke privat, i sjelesorgens rom. Vi forstår av dette at den irettesettelse som er offentlig, blir aktuell der det er tale om offentlig avvik fra troen. Det nivå vranglære møtes på, svarer til det nivå den er uttalt på.

Vår situasjon i Den norske kirke er i dag slik:

Pluralismen er ved Bispemøtets vedtak i høst gitt kirkelig legitimitet gjennom at en har nedskrevet homofilispørsmålet til et adiaforon. Dette er det under ingen omstendigheter mulig for oss å gå med på. Det nye synet på homofili er vranglære av en så alvorlig art at det fører mennesker i fortapelsen. Om dette taler apostelen Peter i sitt andre brev:

Men det som på mange måte kommer til å bli vårt problem i tiden fremover, er ikke bare hvordan vi skal forholde oss til en kirke som blir mer og mer læremessig pluralistisk. Spørsmålet går langt videre:

Begynnelsen til nettopp dette har vi sett i kvinneprestspørsmålet. Saken blir imidlertid akutt når biskopene nå går inn og vil regulere forvaltningen av nådemidlene. Dette kommer til å få kirkerettslig status, og dermed bli en del av kirkens ordninger. Kan vi leve med at vrang lære bli kirkeordning? Dette fører oss inn i en ytterst komplisert kirkelig situasjon.

Den annen sak som definerer kirkens grenser, er kirketukten.

Vi er alle kjent med hvordan Martin Luther omtaler "nøklene" som et av kirkens syv kjennetegn. I skriftet 'Von den Konzilien und Kirchen' uttrykker han seg så sterkt som det nesten er mulig:

En rett bruk av nøklene er ett av den kristne menighets sanne kjennetegn. Det som er poenget i denne sammenheng, er at den rette forvaltning av alle nådens midler er knyttet til den rett bruk av nøklene. Hvordan dette konkret skal forvaltes, er avhengig av det enkelte nådemiddels proprium:

• Når det gjelder Ordets nådemiddel, kommer nøklene til anvendelse gjennom en rett forkynnelse av lov og evangelium.
• I nattverden vil nøklene, - i kraft av dette nådemiddels egenart -, måtte anvendes må annen måte. Her er det kirketukten har kommet inn med det vi gjerne kaller det lille bann.

La meg her først få understreke én sak: Både i NT og hos reformatorene blir det uttrykkelig gjort klart hva som er kirketuktens hensikt. Dette er ikke at der skal være noen form for "politivesen" i den Kristne menighet, slik at troens folk skal gå omkring og vokte på og overvåke hverandre. Tvert om ligger kirketuktens hensikt i omtanken for den enkeltes evige frelse. Den er gitt for å redde den som er kommet i fare for å forlise sin sjel. Dette ser vi klart i 1Kor 5, der vi har en konkret kirketuktsak som er oppe til behandling:

På samme vis tales det i Jakobs brev:

I tillegg har kirketukten også en annen hensikt: Å verne menigheten. Dette sies også uttrykkelig i 1Kor 5:

Det det her er tale om, er å verne menigheten mot den en kunne kalle "en åndelig miljøkatastrofe". For: Der synd tåles og godtas i den kristne menighet, der vil etter hvert hele menigheten gjennomsyres av denne ånd, som er i strid med Kristi Ånd.

Denne dobbelte hensikt, om mulig å redde "hin enkelte" fra fortapelse, og å redde menigheten fra ødeleggelse, ligger bak en rett bruk av det lille bann. Derfor har det lille bann, slik Luther omtaler det, rett og slett blitt kalt et nådemiddel. Det er tankevekkende at dette ord brukes nettopp i denne sammenheng. Dersom vi skal bruke skillet mellom lov og evangelium som tolkningsnøkkel her, kan en godt si at det lille bann er Guds 'fremmede gjerning' med loven, der han som er Herre søker å føre en sjel som er på vei mot døden dit hen at han kan få komme til med sin egentlige gjerning, og evangeliet om Jesus får bli til frelse.

Her kommer vi i vår kirkesituasjon til å stå overfor en rekke ytterst vanskelige problemer. For når reformatorene taler om kirketukten, gjøres det et klart skille mellom prekenen som nådemiddel, og nattverden. Luther sier slik i en av sine sermones:

Sakramentene skal altså ikke formidles på samme måten som såmannen sår ut såkornet, - uten å skjelne mellom de ulike slags jordsmonn, (Matt 13,1ff).

Sakramentet hører den troende menighet til. Derfor hører det sammen med prøving. Vi bør merke oss at Augustana 24 understreker, - mot den katolske anklage mot den evangeliske sakramentsforvaltning -:

De gamle lutherske dogmatikere sier uttrykkelig at "åpen nattverd er ikke tillatt"! Det åpne nattverdbordet er jo kirkehistorisk sett en nyhet, skikken er ikke mer enn ca. 140 år gammel. Fra vårt eget land vil vi vite at like opp til -50-tallet i dette århundre måtte en mange steder melde seg til altergang. I den kirkesituasjon vi i dag er oppe i, ser vi at nettopp skikken med et åpent nattverdbord bereder oss de største vansker dersom vi skal holde fast ved en forvaltning i samsvar med Kristi innstiftelse. Det er et stort spørsmål om vi ikke nå bør begynne å arbeide med denne problematikken med tanke på å gjenreise en altergang i tråd med nytestamentlig og reformatorisk skikk.

Til sist noen ord om hvem som etter nytestamentlig og reformatorisk kirketenkning underlegges kirketukt. Det er her to kriterier som legges til grunn: Det skal være tale om synd som er

1. åpenbar, og
2. fastholdt etter formaning.

"Åpenbar" vil si at synden er offentlig kjent, og alle og enhver vet om hva det gjelder. Det tør derfor være selvsagt at det ikke bare er tale om samlevende homofile som skal underlegges kirketukt. Nei, all synd som er åpenbart i strid med Guds bud, og kjent for menigheten, skal der reageres mot.

At det er tale om "fastholdt" synd, peker hen til Jesu formaning om hvordan en skal gå frem når dette er aktuelt (Matt 18,18f). Her finner vi Herren beskrive en klar prosedyre for hvordan en skal gå frem rent praktisk. Først skal der være formaning i enerom, under fire øyne. Formaningens innhold må her være det sentrale: Å peke på hva Herren sier i sine bud, og med dette som grunnlag mane til omvendelse. Dersom han ikke vil vende om, skal dette så gjentas sammen med et medvitne ifra menigheten, og fortsatt skal det skje i sjelesorgens lukkede rom. Først etter gjentatt samtale og formaning i det lukkede rom, skal saken bli offentlig. Og kriteriet for at så skal skje, er at vedkommende gjenstridig holder fast ved sin synd: Mot Guds ord vil han ikke omvende seg, men hevder at den synd han lever i, er forenlig med Kristi Ånd og ikke fører ham ut av nåden.

Åpenbar og fastholdt synd er altså det som er forutsetningen for at den kristne menighet må gå til slike skritt.

Noe av hovedårsaken til at det må reageres slik overfor åpenbar synd, er at dersom dette uforstyrret og upåtalt får fortsette, kompromitteres den kristne kirkes egenart. Evangeliets egenart finner vi jo just i det at Kristus døde for å frelse fra synden, ikke for å gi tillatelse til fortsatt å leve i den.

Når Didache (det første skriftet vi har fra oldkirken etter NT) taler om dette, anvendes Matt 7,6:

På denne måten definerer læretukt og kirketukt hva som er kirkens grenser, dvs. at her fortelles oss hvem som har del i evangeliet, og hvem som ikke har det, - hvem som er "innenfor" og "utenfor". Med Kirketukten og læretukten sier den kristne menighet hva som skal til for at et menneske skal komme til himmelen. Med dette forkynner den kristne menighet i handling at det er de som skal være sammen i himmelen, som også hører sammen på jorden. Det er dette evighetsalvor kirketukt skal oppebære, for at all verden skal vite klart og tydelig hva som er nødvendig til salighet, og hva som setter en utenfor i den evige fortapelse. Den materiale konkretisering av dette, er å finne i læretukten, den personale i kirketukten.

I de gamle norske kirkelovene, var der gitt klare og bindende kirkerettslige reguleringer vor hvordan en skulle gå frem i slike saker. Intet var overlatt til tilfeldighetene, for at der skulle sikres vern og rettssikkerhet for det enkelte lem i menigheten. Slik søkte en å unngå enhver form for vilkårlighet. Dagens problem på dette område er at vi ikke lenger har noen kirkerettslig regulering av disse ting. Bakom dette ligger folkekirketenkningens ønske om å gjøre enhver tale om "grenser" og "terskler" ikke-eksisterende. Det er blitt viktigere at kirken skal være "åpen" enn at den skal være hellig. Derfor ekskommuniseres ekskommunikasjonen. Men skal vi holde fast på hva NT og reformasjonen lærer oss, tør det være klart at kirkens grenser henger på det nøyeste sammen med hva som er kirkens fundament. Og hvor det ene ødelegges, - der grensene viskes ut -, ødelegges også fundamentet. Og vice versa.

Dette henger uløselig sammen med kirkens hellighet: For der grensene brytes ned, ødelegges også kirkens hellighet. Når dette nevnes, er det ikke ønsket om rene menigheter som ligger bak: Så lenge verden står vil dette aldri være verken mulig eller ønskelig (jfr. CA 8). Vi vet alle hva ordet 'hellig' betyr: "Utskilt fra verden for å være innviet til Gud". Hellighetsbegrepet er også et grunnbegrep i det å beskrive kirkens vesen, og hører derfor, sammen med troen på enheten, med i Trosbekjennelsens "én, hellig - kirke". Grunnbetydningen av ordet hellig bærer i seg at der er en grense: "Utskilt" - og - "innviet".

Derfor: Der grensene brytes ned, ødelegges også kirkens hellighet.