Kirkens enhet og troens fundamenter

Bakgrunn

Da saken "Homofile i kirken" ble behandlet på Kirkemøtet i 1995 (KM Sak 15/95), ble det bl.a. gjort følgende vedtak (se også dette notat s.8):

"Kirkemøtet ser behov for et videre arbeid for å avklare særlig følgende spørsmål som er blitt aktualisert i denne saken:

• Det er nødvendig at Bispemøtet viderefører arbeidet med de sjelesørgeriske utfordringer kirken står overfor i møte med homofile, inkludering i menighetens nattverdfellesskap av personer som lever i homofilt samliv og spørsmålet om bønn for homofile par utenfor rammen av en liturgisk ordning.
• Kirkemøtet anmoder Kirkerådet og Bispemøtet om å ta del i den videre kirkelige refleksjon og samtale omkring forståelsen av kirkens enhet og troens fundamenter på bakgrunn av den aktuelle debatt og kirkelige situasjon.
• Kirkemøtet ber Kirkerådet om å igangsette arbeidet med å utrede de arbeidsrettslige sider som saken reiser. Kirkerådet bes også - i kontakt med Bispemøtet - om å avklare nærmere hvilke stillinger, oppgaver og verv som kan tenkes omfattet av Bispemøtets uttalelse. Kirkemøtet ber om å få disse spørsmål tilbake til behandling på Kirkemøtet 1997".

Bispemøtet har besluttet å følge opp KM Sak l5/95 på følgende måte:

• Et utvalg på to biskoper utreder "de sjelesørgeriske utfordringer" (KM-vedtak, første strekpunkt), og spørsmålet blir drøftet på Bispemøtet våren 1997 (BM Sak 22/95).
• Spørsmålet om "forståelsen av kirkens enhet og troens fundamenter" (KM-vedtak, annet strekpunkt) var oppe til første gangs behandling høsten 1996 (BM Sak 23/96).

Det forelå et notat fra biskop Odd Bondevik vedrørende siste strekpunk. Under denne sak drøftet møtet også henvendelser fra biskop Sigurd Osberg i brev av 5. mars og 12. august 1996 der han

"anmoder om at det i det videre arbeid med homofilisaken tydelig blir drøftet to forhold: 1) Nektelse av nattverd til homofile partnere evt. samboere og 2) Spørsmålet om tilsynsfrasigelse fra prost og prest."

Pkt. 1 i biskop Osbergs henvendelse blir behandlet under saken "sjelesørgeriske utfordringer" på Bispemøtet våren 1997. Bispemøtet besluttet å behandle pkt. 2 under saken "Kirkens enhet og troens Fundamenter". Bispemøtet sluttet seg til biskop Bondeviks forslag til fremdrift og prosedyre. Bispemøtet ba videre biskopene Bergan, Bondevik og Osberg

"om å utarbeide et høringsnotat innen februar 1997. Dette sendes på høring til de tre teologiske fakulteter, Teologisk nemnd, Kirkerådet og Presteforeningen med høringsfrist juni/juli 1997. På basis av høringen forbereder tremannsutvalget saken for Bispemøtet høsten 1997. Vedtaket fra Bispemøtet sendes Kirkemøtet 1997 til orientering."

På denne bakgrunn ber utvalget Bispemøtet om å oversende dette dokument til de ovenfor nevnte høringsinstanser med anmodning om høringssvar innen 7. juni 1997. På grunn av begrenset tid til viderebehandling før Bispemøtet høsten 1997, bør instansene anmodes om å overholde svarfristen.

Kirkens enhet

1 Confessio Augustana (CA) Art. 7
I Den norske kirkes bekjennelsesskrifter uttrykker CA 7 forutsetningene får å bevare enheten i kirken på følgende måte:

"Like ens lærer de at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartete menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: "Én tro, én dåp, én Gud og alles Far osv."1)

Den latinske tekst formulerer dette slik: consentire de doctrina evangelii et de administratione sacramentorum, og den tyske tekst "at evangeliet forkynnes på enig vis etter sin rette mening (nach reinem Verstand) og at sakramentene utdeles i samsvar med det guddommelige ord"2). Dette innebærer at det er tenkt på den offisielle, forkynte lære.

CA 7 forutsetter altså at enhver som har ansvar for "evangeliets lære" og "forvaltning av sakramentene" må forkynne og forvalte i overensstemmelse med kirkens lære om "sann enhet skal bevares". Prester, kateketer og diakoner blir ved sin vigsling pålagt en særlig forpliktelse til dette.

Men ikke bare de vigslede tjenester har denne forpliktelse. Den nye "Lov om Den norske kirke" § 28 pålegger "de kirkelige møter og råd" å "utføre sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-Iutherske lære". Dette innebærer at bl.a. CA er forpliktende norm for alle som gjør tjeneste i Den norske kirke.

2. Hva er grunnleggende lærespørsmål?

Asheim-utvalget drøftet "fremgangsmåten ved behandlingen av teologiske lærespørsmål i Den norske kirken og leverte innstillingen NOU 1985:21 "Den norske kirke og Iæren". Utvalget bestemmer lærebegrepet som "det fundamentale trosinnhold", - "de grunnleggende spørsmål i sentrum av kirkens tro"3). Utvalget vurderte "Lærens helhet og hovedsak" i avsnittet 2.5.3 og uttaler

"Helheten, læren om den treenige Gud, lar seg ikke brekke opp i enkeltbiter. Heller ikke kan hovedsaken Kristus, spilles ut mot helheten. . . Det er ikke tilstrekkelig å begrunne en læreoppfatning med henvising til Skriften. Læren må stå i indre sammenheng med Skriftens Kristusvitnesbyrd. Lærens autoritet hviler i Skriften, og Skriften henter sin autoritet fra Kristus... Det avgjørende spørsmål blir hvorvidt enkelte konfliktspørsmål utgjør deler av en helhetlig kristendomsforståelse, og hvordan denne helhetsforståelsen eventuelt forholder seg til hovedsaken. Spørsmål som ikke har relasjon til troen på den treenige Gud, er ikke lærespørsmål." 4)

Bispemøtets utvalg (heretter bare kalt utvalget) vil gi sin tilslutning til denne forståelse. Men samtidig vil vi nedenfor, i overensstemmelse med Asheimutvalgets vurderinger, understreke at også etiske spørsmål er gjenstand for lærebedømmelse.

3. Etiske lærespørsmål

Dette leder frem til en drøfting av hva "fundamentale lærespørsmål" i denne sammenhengen skal bety. Noen vil, under påberopelse av både CA 7 og NT (Gal 1,6ff og 1Joh 4,1ff) begrense begrepet til å omfatte soteriologiske, trinitariske og kristologiske spørsmål (heri innbefattet sakramentslæren). Andre vil vise til at NT også gir etiske spørsmål status som "lære" i spesifikk forstand (Matt 7,28; 1Tess 4,1; 1Tim 1,10), og man minner gjerne om at etiske spørsmål er omtalt også i våre bekjennelsesskrifter (CA og Luthers lille katekisme).

Utvalget har ovenfor fremholdt at den samstemmighet som kreves etter CA7 handler om de grunnleggende spørsmål i sentrum av kirkens tro. Dette innebærer likevel ikke at bare dogmatiske spørsmål kommer i fokus. I tilslutning til "Den norske kirke og læren" vil vi hevde at også spørsmål som hører inn under livsførselen, etikken, er lærespørsmål. Asheim-utvalget formulerer dette slik under avsnittet "Lov og evangelium" (2.4.5):

"Skriften inneholder både Guds lov og evangeliet. Guds lov er hans bud og vilje for hvordan det menneskelige liv og fellesskap skal fungere. Det er Skaperens gode vilje med sitt skaperverk som kommer til uttrykk. Gjennom lovens bud slår Gud ring om vår neste og gir ham/henne sin beskyttelse. Å krenke vår neste er å krenke Gud. Den som bryter loven står derfor skyldig for Gud. . ..Lovens ord finnes i hele Bibelen, likesom nådens ord finnes i hele Bibelen. . . . . .Siden det er Guds vilje som kommer til uttrykk både gjennom loven og gjennom evangeliet, skal begge deler forkynnes. Derfor kan ikke evangeliet spilles ut mot loven slik at det blir en motsetning mellom dem."5)

I avsnitt 2.5.5 "Lære og liv" føres tankegangen et skritt videre:

"At kirkens lære også inneholder etikk har vi allerede pekt på under avsnittet om Lov og evangelium. Når evangelistene forteller at "Jesus lærte", dreide det seg også om etiske spørsmål, (jfr. Mark 10,1 ff; Matt 5,2ff. og flere steder). Jesu eget liv var preget av samsvar mellom lære og liv. Han konkretiserte sin forkynnelse gjennom sin opptreden og sine handlinger. Dåpsbefalingen (Matt 28,18-20) taler om å lære disiplene "å holde" alt det Jesus har befalt, en formulering som også innbefatter det etiske. På to måter sammenfatter Jesus budene: dels i "den gyldne regel" (Matt 7,12), dels i det dobbelte kjærlighetsbud (Mark 12,28-31).

I de paulinske brev møter vi stadig etiske formaninger (Rom 12; Gal 6; Kol 3; 1Tess 4 og flere steder). Det dreier seg om hvordan kristne "bør leve og være Gud til behag" (1Tess 4,1). Troen "viser seg i rett liv", heter det i 2Pet 1,5. Og budene sammenfattes i kjærlighetsbudet "Den som elsker sin neste, har oppfylt loven" (Rom 13,8; jfr 1Kor 13; Gal 5,14). Også i de johanneiske brev møter vi den samme konsentrasjon om kjærligheten som det bærende prinsipp for rett kristen livsførsel (1Joh 3,11ff; 4,20).

Denne konsentrasjonen om kjærlighetsbudet opphever ikke de enkelte bud. De fastholdes som konkretiseringer av kjærlighetsbudet på sentrale livsområder. Kjærligheten er derfor ikke ubestemt, den får ikke sitt innhold utelukkende bestemt ut fra enhver ny, aktuell situasjon. Budene og kjærlighetsbudet utfyller hverandre. De kan derfor ikke spilles ut mot hverandre.

At bibelsk etikk er forankret i gudstroen innebærer en skjerpelse av den etiske forpliktelse: Forholdet til medmennesket har på avgjørende måte også med gudsforholdet å gjøre. Dette kommer klart til uttrykk i innledningen til alle Luthers forklaringer til De ti bud i Den lille katekisme: "Vi skal frykte og elske Gud. . ." l stort alvor knyttes forbindelsen mellom vårt forhold til våre medmennesker og vårt forhold til Gud i Matteusevangeliet kap 2531ff, hvor dommen avsies på grunnlag av hva vi har gjort overfor de sultne, nakne og fengslede.

Denne skissen viser at også etiske spørsmål kan være lærespørsmål. Læren omfatter livet."6)

Endelig blir det under avsnittet "vrang Iære" (2.5.6) foretatt følgende presisering

"Vi har ovenfor anført at også etiske spørsmål kan være lærespørsmål. Det som først må sies i denne sammenheng, er at det må være rom for reelle meningsforskjeller og indre brytninger i kirken om en rekke etiske spørsmål uten at spørsmålet om vrang lære bringes på bane.

Det må dessuten skjelnes mellom vrang lære og etisk feilvurdering. Selv om det skulle være innlysende at et synspunkt som hevdes innad i kirken er i strid med grunnleggende etiske prinsipper, behøver heller ikke det uten videre å være det samme som vranglære. Vranglære blir det først om vedkommende fastholder sitt standpunkt også etter at det på overbevisende måte er blitt klargjort at dette kan han ikke hevde uten å svikte grunnleggende etiske prinsipper gitt oss i Guds ord. Det som derfor blir viktig, er på hvilken måte synspunkter blir begrunnet og læremessig forsvart."7)

Asheim-utvalget viser også til konkrete tilfeller der det fremgår at vår kirke i praksis har behandlet etiske spørsmål som forpliktende lærespørsmål. I avsnittet "Tidligere læresaker mot personer i kirkelig tjeneste" er Sak 12 og Sak 13 eksempler på det. 8)

Utredningen nevner også "Apartheid-systemet og raseskille-politikken."9) På Det Lutherske Verdensforbunds (LVF) generalforsamling i Daar-es-Salaam juni 1977 vedtok vår kirke sammen med de øvrige medlemskirker følgende uttalelse:

"The Lutheran churches are confessional churches. Their unity and mutual recognition are based upon the acknowledgment of the word of God and therefore of the fundamental Lutheran confessional writings, particularly the Augsburg confession, as normative. Confessional subscription is more than a formal acknowledgment of doctrine. Churches which have signed the confession of the church thetebv commit themselves to show through theilr daily witness and service that the gospel has empowered them to live as the people of God. Thev also commit themselves to accept in their worship and at the table of the Lord the brothers and sisters who belong to other churches that accept the same confessions. Confessional subscription should lead to concrete manifestations in unity in worship and in working together at the common tasks of the church.

Under normal circumstances Christians may have different opinions in political questions. However, political and social systems may become so perverted and oppressive that it is consistent with the confession to reject them and to work for changes. We especially appeal to our white member churches in southern Africa to recognize that the situation in southern Africa constitutes a status confessionis. This means that, on the basis of faith and in order to manifest the unity of the church, churches would publicly and unequivocally reject the existing apartheid system."10)

På LVFs generalforsamling i Budapest 1984 vedtok man å suspendere medlemskapet for to lutherske kirker i Sør-Afrika på basis av prinsipputtalelsen fra 1977. En fant at disse kirker i sitt menneskesyn, kirkesyn og sakramentforvaltning brøt med vår kirkes trosgrunnlag.

Konklusjonen er at etiske spørsmål kan være lærespørsmål, endog det vi kaller "bekjennelsesspørsmål", det avvikende lære og praksis kan true kirkens enhet.

Meningsbrytning og normativ forkynnelse og lære

4. Den nødvendige, legitime debatt
De ordinerte og vigslede arbeidere i Den norske kirke har en dobbelt forpliktelse. Ordinasjons/vigslingsliturgiene inneholder p.d.e.s. klare formuleringer om læreforpliktelsen:

For prester: "- at du forkynner Guds ord klart og rent som det er gitt oss i Den hellige skrift, og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse."11)

For biskoper: "- Du skal ta vare på den apostoliske lære etter vår kirkes bekjennelse".12)

Samtidig sies det i ordinasjonsliturgien at en er forpliktet til i studium og bønn "å trenge dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannheter."13)

Dette innebærer en plikt til å utvide sin teologiske kunnskap og innsikt, men det inneholder også et kritisk aspekt både ens egen og kirkens kristendomsforståelse skal kontinuerlig vurderes i forhold til Skriften som høyeste norm.

Asheim-utvalget behandler i avsnitt 2.5.4 "skrifttolkningens frihet, og sier bl.a. :

"I en kirke som ble født ut av et møysommelig arbeid med Skriften og som hevder prinsippet "Skriften alene", er skrifttolkningens frihet umistelig Skriften står over kirken. Vi har pekt på (pkt. 2.4.1) hvordan nettopp skriftprinsippet ble utformet i et stadig mer tilspisset oppgjør med kirkelige instanser og autoriteter som ville binde skrifttolkningen. I en luthersk kirke er det derfor særlig viktig å sørge for at Skriften fritt kommer til orde. Ingen tolkningsinstans kan låse fast skrifttolkningen. Dette innebærer at det må drives et kontinuerlig skriftstudium. Dels er det nødvendig med en vitenskapelig bibelforskning, dels er det nødvendig at Skriften som en åpen, tilgjengelig bok blir lest og studert av flest mulige. Også bekjennelseskriftene er underlagt Skriften og henter sin autoritet fra Skriften. Det kritiske spørsmål vil alltid være om bekjennelsesskriftenes innhold stemmer overens med Skriften. Selv om de et forpliktende læredokumenter for kirken, er de, teologisk bedømt, prinsipielt reviderbare. Det er simpelthen en bekjennelsessak at det kontinuerlig blir drøftet hvorvidt bekjennelsen samsvarer med Skriften. Bare gjennom en fri skriftforskning kan hver ny generasjon forvisse seg om bekjennelsens skriftmessighet. Det sier seg selv at det da må være åpent for teologiske meningsbrytninger. Det et viktig at det skapes en atmosfære hvor kritiske spørsmål kan reises og bli drøftet i trygghet. Dette gjelder ikke bare innen den teologiske vitenskap, men også blant prester og lekfolk. En luthersk kirke er i denne forstand en åpen og fri kirke, dvs. den er alltid rede til å ta på alvor og drøfte lærekritiske synspunkter som er begrunnet i Skriften. Det bør være allment forstått og akseptert at ulike teologiske oppfatninger ikke behøver være uttrykk for avvikende læreoppfatninger."14)

Utvalget slutter seg til det som her sies. En kan ikke frata noen kirkelig ansatte, heller ikke prester og biskoper, retten til å stille spørsmål ved tradisjonelle skrifttolkninger eller standpunkter i dogmatiske eller etiske spørsmål. Tvert om må dette sees som en del av ordinasjonsforpliktelsen.

5. Avveiningen mellom offentlig Iæreforpliktelse og legitim teologisk debatt

Dermed kan vi iaktta en spenning mellom en offentlig læreforplikteIse og en legitim teologisk debatt.

Avveiingen mellom disse to er vanskelig prinsipielt og praktisk. Den er det ikke mindre i vårt mediesamfunn der f.eks. biskopers ytringer blir tillagt stor vekt og der det i praksis er vanskelig å skille kritiske resonnementer p.d.e.s. og normative utsagn p.d.as.

På denne bakgrunn vil utvalget be om svar på følgende spørsmål:

a) Deler høringsinstansene den oppfatning at ordinerte og vigslede medarbeidere i kirken har rett og plikt til å stille kritiske spørsmål til tradisjonelle dogmatiske og etiske standpunkter?

b) Er det i praksis mulig å få frem skillet mellom hva som er kritiske spørsmål/personlige synspunkter og kirkens offisielle syn?

6. Den offisielle forkynnelse og lære

Utvalget mener at i det øyeblikk en prest eller biskop utøver sine embetsfunksjoner, eller, med andre ord, gir seg ut for å representere kirken med forkynnelse og Iære, har man en annen situasjon enn tilfellet er med en teologisk debatt. Den offisielle forkynnelse og lære må underkastes vanlig lærebedømmelse. (Sml. det som sies i neste avsnitt).

Lærebedømmelse og vranglære

7. Omsorg for Iæren
I avsnitt 2.8 "Hvordan vise omsorg for læren?" viser Asheim-utvalget til ulike måter dette kan skje på:

Ved utfoldelse av Iærens innhold. 15)

Ved å avklare spørsmål hvor kirken kan eller må leve med indre uenighet - eller sagt med andre ord: verne om et legitimt teologisk mangfold innenfor samme læregrunnlag. 16)

"Et læremessig klargjøringsarbeid av en annen type er saker hvor det må trekkes en grense for hva som kan sies å være forenlig med kirkens Iære. Slike saker vil ikke dreie seg om legitimt mangfold, men om synspunkter som avviker fundamentalt fra kirkens lære og som derfor bryter med kirkefellesskapet. Det må her dreie seg om synspunkter som innebærer et kvalitativt annet læregrunnlag enn det kirken bygger på.

Forkastelse av barnedåp vil være et eksempel på en slik avvikende læreoppfatning."17)

"Mellom de to nevnte former for læreklargjøring, vernet om det legitime mangfoldet og avvisningen av fremmed Iære, vil det være en glideskala av saker og situasjoner hvor klargjøring vil være påkrevet."18)

I visse tilfeller vil en, når en slik avvisning foretaes, nøye seg med å påpeke at en lære er utilstrekkelig ensidig eller misvisende. Andre ganger er det aktuelt å benytte begrepet "vranglære."

8. Lærebedømmelse

Om lærebedømmelse i kirken sier Asheim-utvalget i avsnitt 3.1.2 bl.a.:

"Til forskjell fra "lærefastsettelse" vil "lærebedømmelse" måtte stå helt sentralt i utvalgets utredning. Med "lærebedømmelse" forstår altså utvalget stillingtagen til aktuelle Iærespørsmål på grunnlag av gjeldende lærenormer, dvs. Skrift og bekjennelse. Det dreier seg med andre ord om en vurdering som kan forutsette at visse ting står fast på forhånd: Det et ved en "lærefastsettelse" tatt avgjørelse om hva kirkens læregrunnlag er. På dette grunnlag vil det i kirker liv til stadighet og i forskjellige sammenhenger måtte foretas "lærebedømmelse", bl.a. i personalsaker, i forbindelse med godkjennelse av kirkens bøker, o.a.

Lærebedømmelse synes å være forutsatt som selvsagt i de lutherske bekjennelsesskrifter. Når disse tillegger biskopen denne oppgaven, må det sees på bakgrunn av det lutherske syn på kirkens embete som avviser å trekke et prinsipielt skille mellom biskop og prest, og mellom innehaver av det kirkelige embete og lekfolk. Et samvirke mellom embete og menighet er forutsatt. På slike premisser heter det i Confessio Augustana art. 28 at biskopene skal "undersøke læren, forkaste den lære som avviker fra evangeliet", eller, som det enda tydeligere er uttrykt i den tyske tekst: "Lehrurteilen", dømme om læren.

Sett i forhold til "lærefastsettelse" vil temaet for en "lærebedømmelse" være av mer begrenset karakter. Det dreier seg ikke om å fastslå selve normgrunnlaget men om å bedømme hvorvidt dette eller hint samsvarer med den fastsatte lærenorm." 19)

9. Hva er "vranglære"?

Asheim-utvalget søker å finne hva som skiller varierende læreoppfatninger fra vranglære:

"Det sentrale spørsmål i denne sammenheng er hvor grensen går mellom de ulike tolkninger på den ene side og vrang lære på den annen side. Vi har ovenfor anført at det ikke er mulig å definere lærens yttergrense i ett og alt, jfr. Pkt 2.2, 2.5.3, 2.5.4. Samtidig har vi allerede anført flere kriterier på hvor grensen går, jfr. Pkt. 2.2, 2.5.3, 2.5.4. Av dette fremgår at det avgjørende kriterium er når Skriftens Kristusvitnesbyrd skyves vekk fra sentrum, når det legges en annen grunnvoll enn åpenbaringen Jesus Kristus. Det må da dreie seg om et helhetssyn som ut fra et annet sentrum uttrykker et budskap som er kvalitativt annerledes enn kirkens tro."20)

Innen etikken vil det som ovenfor påpekt (kap 3) dreie seg om standpunkter som er i strid med "grunnleggende etiske prinsipper gitt oss i Guds ord" og som er fastholdt etter at dette er påvist.

Av det som ovenfor er fremført fremgår det at begrepet "vranglære" bør anvendes med stor varsomhet. Dersom begrepet skal anvendes, kan dette bare skje om det gjelder en "offentlig fastholdt fundamental og permanent avvikelse fra kirkens lære". 21)

Homofilisaken

10. Uenighet i Bispemøtet og Kirkemøtet
Som kjent delte Bispemøtet seg i et flertall (8) og et mindretall (3) da utredningen "Homofile i kirken" ble behandlet våren 1995.

Flertallet finner det ikke "godtgjort at Skriften og den bredere etiske refleksjon gir grunnlag for å anerkjenne homofilt samliv."

Mindretallet aksepterer homofilt samliv under gitte forutsetninger uten å sidestille dette med ekteskap.

Mindretallet "finner at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for tilsetting av homofilt samboende også i stillinger som krever kirkelig vigsling." 22)

Kirkemøtet vedtok med 58 mot 22 stemmer i KM Sak 15/95:

1. "
2. Kirkemøtet finner ikke at det et gitt tilstrekkelig overbevisende teologiske grunner for at Den norske kirke kan endre sin nåværende praksis med hensyn til tilsetting av personer som lever i homofilt samliv.
3. . Kirkemøtet finner heller ikke grunnlag for å foreslå utarbeidet en særskilt liturgisk ordning for en kirkelig forbønnshandling for personer som lever i homofilt samliv.
4. . Kirkemøtet forutsetter at kirkelige tilsettingsorganer og biskopene i sin embetsutøvelse innretter sin praksis i tråd med dette. ..."

Kirkerådet ser dette vedtak som en prinsipiell avklaring av vår kirkes offisielle syn.

"Kirkemøtets vedtak innebærer at det nå er tatt standpunkt i det teologiske spørsmål knyttet til homofil praksis."23)

c) Er høringsinstansene enige i et Kirkmøtets vedtak i Sak 15/95 innebærer en prinsipiell avklaring av kirkens offisielle syn?

11. Rokker homofilisaken ved troens fundamenter?

På tross av at både Bispemøtet og Kirkemøtet viser klar uenighet i homofilisaken, ønsker disse organer å hanskes med uenigheten på en måte som ikke virker kirkesplittende. Men som det har fremgått av den offentlige debatt og som vi viser til i det følgende, finnes det personer og grupper innenfor Den norske kirke som oppfatter situasjonen annerledes og gir uttrykk for det.

Utvalget mener at vi ikke kan se på homofilisaken bare som et etisk enkeltspørsmål eller som fortolkning av løsrevne bibelord. Saken må sees i sammenheng med en bibelsk skapelsesteologi slik den f.eks, kommer til uttrykk i 1Mos. Her er forholdet mellom kvinne og mann beskrevet på en måte som er grunnleggende for bibelsk samlivsetikk. Matt 19,1ff viser at Jesus i sin undervisning om samlivsetikk griper tilbake til nettopp 1Mos. Her dreier det seg om "grunnleggende etiske prinsipper gitt oss i Guds ord." 24)

På denne bakgrunn anmoder utvalget om svar på følgende spørsmål:

d) Enkelte har i debatten hevdet en likestilling mellom homofilt samliv/ partnerskap og heterofilt ekteskap. Kan dette hevdes uten å komme i strid med disse etiske prinsipper, dvs. uten å hevde vranglære?

e) Er det mulig , i likhet med Bispemøtets mindretall, å fastholde ekteskapets normative karakter samtidig som en åpner fot homofilt samliv i visse klart definerte situasjoner? Vil en åpning for homofilt samliv i slike tilfeller være innenfor grunnleggende etiske prinsipper, eller vil dette være vranglære?

f) Gjør det noen forskjell for problemstillingen om en skjelner mellom legalt inngått homofilt partnerskap og homofilt samboerskap?

g) Utvalget viser til at Asheim-utvalget nevner at det "blir viktig...på hvilken måte synspunktet blir begrunnet og læremessig forsvart." 25)

Kan det tenkes begrunnelse for homofilt samliv som er av en slik art at den kan karakteriseres som vrang lære?

Lojalitetsforpliktelsen

12. Fraksjonering og splittelse Vi har tidligere (avsnitt 4) omtalt en nødvendig meningsbrytning og debatt i kirken. Selv om det ikke kan konstateres vranglære, viser kirkens historie at uenighet kan føre til fraksjonering og kirkesplittelse. I slike situasjoner er det viktig å formane til lojalitet mot kirkens ordninger.

Som Asheim-utvalget riktig påpeker, skjer avvisningen av de ulike forvrengninger "for å verne om friheten i evangeliet og dra omsorg for at evangeliet blir rett forkynt….. Omsorgen for og vernet av læren er nødvendig for menneskets skyld. Forvanskninger og ødeleggelse av evangeliet innebærer at mennesker hindres i å møte Gud slik han har åpenbart seg i Kristus. Og noen annen Gud kjenner ikke kirken." 26)

Det samme resonnement kan anvendes overfor fraksjonering og splittelse. Når kirken fraksjoneres eller splittes, kan mennesker hindres i å møte Gud slik han har åpenbart seg i Kristus. Derfor må kirken advare mot dette og be de forskjellige grupper å vise lojalitet mot kirkens ordninger. Selv om en fastholder at kirken trenger debatt og nytenkning, må en samtidig advare mot å opptre uansvarlig i ens embetsutøvelse og tilskynde til å ta hensyn til det kirkelige fellesskap.

I Ivar Asheims betenkning "Embetsplikt og lojalitet", avgitt til Bispemøtet våren 1980, vises det til en læresak i Vereinigte Evangelisch-Lutherishe Kirche Deutschlands (VELKD) 1977-79,

"vel den mest omfattende læresak som har vært ført i en europeisk kirke i den seneste tid (Schulz-saken). Her gikk man ut fra som et faktum at lærekonsens forelå i kirken, uttrykt ved bekjennelsesskriftene, og krevde en annerledes lærende prest til ansvar overfor denne, med avsettelse som utfall. I den forbindelse måtte man komme inn på hvilket spillerom det i kirken skulle være for avvikende meninger, og hva man i sin alminnelighet må kunne forlange av en prest som fremsetter kritiske synspunkter. En oppsummering samler saken i de to stikkord at man av en prest må kunne forlange at han legger for dagen "Konsensusbereitschaft" og "Konsensusfãhigkeit". Det vil si: Han må, når han får kritiske synspunkter til kirkens lære, vise seg villig til å få sine oppfatninger drøftet innenfor rammen av kirkelig fellesskap, med sikte på overprøving av deres holdbarhet og betydning for kirken, og han må under disse drøftelser vise evne til å arbeide frem mot enighet. Han må ville enighet og være i stand til å gjøre noe for den.
Viljen til enighet er vel noe av kjernen i den lojalitet som kirken må ha rett til å forvente av sine tjenere. Den har med det å gjøre som apostelen kaller "å bevare Åndens enhet , i den fred som binder sammen", og som har sinn grunn i at kirken er ett legeme, med én Ånd, ett håp, én tro, én Herre, én Gud og alles Far (Ef 4,3-5). Evangelisk frihet er ikke å forveksle med solospillerens friheter." 27)

13. Den ansvarlige utøvelse av tjenesten i kirken

Vi har tidligere (avsnitt 6) pekt på at "den normative forkynnelse og lære" må underkastes vanlig lærebedømmelse. Teologisk debatt er nødvendig. I en rekke spørsmål er det dessuten ønskelig at det er rom for nyanser eller ulik vektlegging. Vi har også understreket at det i visse situasjoner er nødvendig å verne om "et legitimt teologisk mangfold" (se avsnitt 7). Men i en del viktige spørsmål i troslære og etikk er det vesentlig for en kirke å stå sammen og å ha en entydig lære. Vår kirke er ikke kongregasjonalistisk, men ønsker å fremtre som én kirke. Den enkelte embetsutøver opptrer i sin tjeneste på fellesskapets vegne.

Derfor er det rimelig å forvente at de som er vigslet til tjeneste i kirken (biskop, prest, kateket, diakon) forplikter seg på kirkens offisielle syn i i sin forkynnelse, undervisning og øvrige embetsutøvelse. Homofilispørsmålet må ansees som et av de spørsmål der det er viktig med en felles offentlig lære og praksis i kirken. I spørsmålet om kvinnelige prester har kirken villet gi rom for to ulike syn. Når det gjelder homofilispørsmålet derimot, har Kirkemøtet slått fast et prinsipielt syn som får kirkerettslige konsekvenser for tilsetting og liturgiske ordninger. 28) Kirkemøtet har altså ikke gjort et vedtak som går ut på å verne om et legitimt mangfold.

h) Er høringsinstansene enige i denne tolkning av Kirkemøtets vedtak?

14. Biskopens vigslings- og ordinasjonspraksis

I Kirkemøtets vedtak Sak 15/95 pkt. 3 sies det at en forutsetter at "biskopene i sin embetsutøvelse innretter sin praksis" i tråd med Kirkemøtets vedtak.

Biskopen har tilsynstjeneste i sitt eget stift og dermed en forholdsvis stor selvstendighet. Likevel sier vigslingsritualet at biskopen også skal "legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke."29) Biskopen er ikke biskop bare i sitt eget stift, men også i den kirke en tilhører. Derfor må biskopen i særlig grad opptre med ansvarlighet og alltid ha helheten for øye.

Det må etter utvalgets mening få følger for biskopens ordinasjons- og vigslingspraksis og også for deres medvirkning i tilsettingssaker.

i) Mener høringsinstansene at Kirkemøtets vedtak er kirkerettslig bindende for den enkelte biskop?

j) Hvis ikke, er det likevel rimelig å forvente lojalitet mot Kirkemøtets vedtak?

Tilsyn og tilsynsfrasigelse

15. Hva er "kirkelig tilsyn"? Den norske kirkes vigslings- og ordinasjonsritualer forutsetter at enhver vigslet og ordinert person står under kirkelig tilsyn ved biskopen. I vigslingsritualet for biskop beskrives tilsynet som "å rettlede og oppmuntre Herrens tjenere i menigheten", "gi trøst og råd", "lære, oppmuntre, tale til rette - så det hellige evangelium må bli bevart klart og rent hos oss og din kirkes enhet bli fremmet blant oss".30)

Men ikke alene de vigslede grupper står under biskopens tilsyn. I utkastet til ny tjenesteordning for biskoper §1 slås det fast at samtlige tjenestegjørende i kirken, samt alle kirkens råd har denne forpliktelse.

I forbindelse med utstedelse av ordinasjonsløyve for prester har Kirkedepartementet tidligere uttalt:

"En ordinert prest for sitt liv og sin tjeneste står under tilsyn av vedkommende biskop".

I BB Sak 7/89 "Kørners ordinasjonsrettigheter" uttalte Bispemøtet følgende om biskopens tilsynsplikt, med bakgrunn i at sokneprest Per Kørner hadde frasagt seg biskopens tilsyn:

"Det er biskopenes embetsplikt å føre tilsyn med menigheter og dem som gjør tjeneste der. Derfor må enhver tjenestegjørende prest i Den norske kirke lojalt stille seg inn under vedkommende biskops tilsyn.

Dette betyr at presten til enhver tid må anerkjenne biskopens rett og plikt til å prøve prestens forkynnelse og embetsutøvelse på kirkens bekjennelse og ordninger. Han må alvorlig overveie den rettledning og de råd biskopen gir og på denne måte sammen med biskopen legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke".

16. Frasigelse av tilsyn

Det som ovenfor er sagt under pkt. 15, viser det vi kan kalle "normalordningen" i Den norske kirke. Men i forbindelse med homofilisaken har én prost og flere prester frasagt seg biskopens tilsyn. Dette er i strid mot Den norske kirkes ordninger dersom ikke kirken ved de organer som er satt til det, har vedtatt at de biskopene det gjelder, har tapt sin tilsynsrett.

Men CA 28 åpner samtidig for at det i helt spesielle tilfeller kan være legitimt å "ikke lyde" biskopene:

"Men når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gus som forbyr å lyde dem, Matt 7 (15): "Vokt dere for de falske profeter." Gal 1 (8): "Selv om en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium, han være forbannet". 2Kor 13 (8): "Vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten". Likeens (v. 10): "Oss er det gitt makt til å oppbygge, ikke til å nedbryte". Slik foreskriver også kirkelovene, 2. Quaest. 7, cap. Sacerdotes og cap. Oves. Og Augustin sier mot Petilians brev: "Man bør heller ikke gi de katolske biskoper medhold dersom de tar feil noen steder eller mener noe som strider mot Guds kanoniske skrifter."31)

Noen vil avvise at en kan påberope seg CA 28 som begrunnelse for frasigelse av tilsyn i homofilisaken. Man viser til at artikkelen bruker uttrykket "noe som strider mot evangeliet", og hevder at den bare er relevant i spørsmål som angår Kristi person og verk/læren om rettferdiggjørelsen av tro alene eller andre sentrale dogmatiske lærepunkter. Imidlertid kan det argumenteres mot en så snever tolkning av CA 28. Uttrykket "noe som strider mot Guds kanoniske skrifter" kan også tyde på at etiske lærespørsmål kan omfattes av det som sies. Vi viser ellers til det som tidligere er sagt i dette notat om at også etiske spørsmål kan være bekjennelsesspørsmål.

Men selv om en i prinsippet åpner for tilsynsfrasigelse, stilles det krav til hvordan en går frem i slike spørsmål. Også her må det utvises ansvarlighet og kirkelig lojalitet. I spørsmål av denne art er det ikke tjenlig med soloutspill.

For det første stilles det krav til bevisførsel. Vi har ovenfor (avsnitt 4-6) påpekt den viktige forskjell som består mellom teologisk debatt/meningsytringer og offisiell forkynnelse og lære. Derfor må det forventes at den som retter anklage mot sin biskop i læresaker, må påvise at vedkommende har fremstilt sin personlig oppfatning som kirkens offisielle lære.

Dernest er det viktig å opptre innen de rammer vår kirke har satt or slike saker. Det er naturlig å bringe saken inne for Bispemøtet, eventuelt be om at det blir reist læresak mot vedkommende biskop.

Først etter at alle diss utveier er prøvd, kan det bli aktuelt å gå til et så drastisk skritt som tilsynsfrasigelse.

k) Kan det være berettiget å vise til CA 28 som begrunnelse for frasigelse av tilsyn?

l) Hvis ja, er det berettiget å vise til CA 28 i homofilisaken?

Avslutning

Utvalget ber høringsinstansene om svar og kommentarer

1. til de spørsmål som er stilt (a -l) i dette høringsnotatet,
   
2. til notatet i sin alminnelighet.

Vi ser gjerne at man også tar opp spørsmål og synspunkter som ikke er berørt i dette notat.

Anvendt litteratur: Ivar Asheim: "Embetsplikt og lojalitet"

Betenkning avgitt til Bispemøtet våren 1980 og Bispemøtets vedtak. Land og Kirke/Gyldendal Norsk Forlag 1980

NOU 1985:212: "Den norske kirke og læren"

Fremgangsmåten ved behandling av teologiske lærespørsmål i Den norske kirke. Universitetsforlaget 1985

Den norske kirkes bekjennelsesskrifter

Oversettelse med inneldning og noter ved Arve Brunvoll Lunde Forlag 1976

In Christ a new Community. LWF, Geneve 1977

NOTER

1. Sitert etter Arve Brunvoll: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, Oslo 1976
2. s. 48 note 40
3. NOU 1985:21 "Den norske kirke og læren", 2.1 s. 47
4. s. 55
5. s. 54
6. s. 58
7. s. 60f
8. s. 34. Saken dreier seg om pasifisme i forhold til CA 16
9. s. 61
10. In Christ a new Community. Statement 54-56. LWF, Geneve, 1977, s. 179f.
11. Gudstjenestebok for Den norske kirke, del II, s. 168f.
12. s. 210
13. s. 169
14. NOU 1985:21, s. 56f.
15. s. 63
16. s. 63f.
17. 2.8.2 s. 64f.
18. s. 65
19. s. 68
20. s. 59
21. s. 60
22. BM Sak 2/95
23. Kirkerådets årsmelding 1996, s. 20
24. NOU 1985:22 s. 61
25. Ibid.
26. s. 62
27. Embetsplikt og lojalitet, Oslo 1980, s. 25f.
28. Se KM vedtak Sak 15/95 pkt. 1-2, sitert ovenfor.
29. Gudstjenestebok for Den norske kirke del II, s. 210
30. s. 210-211
31. Brunvoll, 89