Kirkens grunn som aktuell bekjennelse

Kampen for den kirkelige samfunnstanke er det bærende anliggende i Kirkens Grunn. Ved å vise til en "kirkens orden" vil skriftet løse det vi kunne kalle formidlingens problem. Evangeliets åndelig myndighet har sin egen hevdelsesform. Det åndelige i kirken er ikke noe tilfeldig eller abstrakt, men formidles gjennom de innstiftelser som Herren selv har forordnet i menigheten. Slik er kirkeordningen hva vi kunne kalle evangeliets ytterside.

1. STATSKIRKEORDNINGENS BEGRENSNING

Men dette får umiddelbare konsekvenser for forståelsen av statskirkesystemet.

Kirkens Grunn gjør gjeldende at statskirkeordningen "utelukkende er blitt til fordi staten har sagt at den vil tjene kirkens sak og verne om dens tro . Bare når statens organer virker til beste for evangeliets rette forkynnelse og til menighetens oppbyggelse, kan den rettsgyldig utøve sin del av styremyndigheten i kirkeadministrasjonen. Men om vår kirke slik er forbundet med staten, er den like fullt som Jesu Kristi kirke i alle saker suveren og åndelige fri. Staten kan aldri bli kirke"(VI).

Statskirkeordningen gir derfor ikke staten noen rett i kirken: "I sin kirkeadministrasjon må (staten) samvirke med kirkens organer og være tro mot kirkens karakter av bekjennende kirke" (VI).

1.1. Kampen for kirkens åndelige frihet

Selvom statsmakten skulle være aldri så velvillig innstilt til kirken, må denne prinsipielle avstand opprettholdes. Kirken må fastholde sin "åndelige frihet også under samvirke med et samfunnsstyre som ordner og verner kirken etter Guds ord og bekjennelsen" (VI).

Det kirkelige samfunnsliv må tydelig avspeile kirkens anderledeshet i forhold til det verdslige samfunn: "Vår kirkes bekjennelse gjør klar forskjell på de to ordninger eller regimenter: den verdslige stat og den åndelige kirke. Det er Guds vilje at disse to slags regimenter ikke skal blandes sammen ..Derfor bekjenner vi at det er synd mot Gud ..om det ene slags regiment søker å oppkaste seg til herre over det annet.." (V).

2. REFORMASJONEN OG KIRKENS IDENTITET

For konfesjonell lutherdom er det utvilsomt utfordrende at Berggrav som inspirator til denne tenkning, mente at statens kontroll over kirken nettopp var en følge av reformasjonen.

Med henblikk på bruddet i 1942 mellom kirke og stat karakteriserte han statens formynderi over kirken på følgende måte: "Den periode som ble innledet i 1537 varer til 1942 ..Vi skiftet fra enevelde til demokrati - det forandret ikke den ting at staten hadde kirken i sin hånd."

Berggrav betegnet i 1945 likeledes de fire hundre år som var gått siden 1537 som "kirkens mørke århundreder, en kirkens fangenskapstid". Dette er desto mer overraskende som biskopen til reformasjonsjubiléet i 1937 heller forblommet hadde hyldet reformasjonen for dens mange velsignelser over Norge. Hva var skjedd?

2.1. Bonhoeffer som eksempel

Kanskje kan vi forklare det nye i situasjonen ved å vise til den kjente tyske motstandsteologen Dietrich Bonhoeffer. I sin fengselsdagbok skriver han den 31.10.1943: "Idag er det reformasjonsfest, en dag som nettopp i våre dager kaller til eftertanke. Man spør seg selv hvorfor Luthers gjerning måtte føre til konsekvenser som var det stikk motsatte av det han ville, som formørket de siste leveårene for ham selv, og ofte fikk ham til å sette spørsmålstegn ved hele sitt livsverk … Kierkegaard sa allerede for hundre år siden at Luther ville ha sagt det stikk motsatte idag av hva han sa den gangen. Det tror jeg er riktig.

Tre uker senere skriver Bonhoeffer: "Jeg leser for tiden med stor interesse Tertullian og Cyprian og andre kirkefedre. Til dels er de meget mer tidsaktuelle enn reformatorene,.."

For å tolke situasjonen fant Bonhoeffer altså hjelp hos oldkirkelige forfattere og ikke i reformasjonens kirke tenkning. Dette skifte av innfallsvinkel kan minne om Berggravs nye ståsted. Hvorfra kommer den nye tenkemåte?

2.1.1. Den verdslige øvrighet

Kanskje kan man forklare den nye innsikt med å si at hendelsesforløpet under krigen skapte en saklig distanse til reformasjonens drøm om en kristen enhetskultur med fyrstemakten som samlende øvrighet.

Luthers oppgjør med Romerkirkens åndelige autoritet hadde ført til at fyrsten fremstod som nødbiskop. Som from fyrste er kongen overhode for stat, folk og kirke. Men derved utviskes også skillet mellom kirke og stat. Kirken blir til kristenheten, et navn på borgersamfunnets religiøse ytringer. Det gies intet eget kirkelig myndighetsområde slik at muligheten av en ugudelige øvrighet ligger utenfor reformasjonens horisont.

I omtalen til det 4. bud hadde Luther i Store Katekisme slik omtalt fyrstemakten som en guddommelig orden i tilværelsen som måtte lydes i Guds sted. De jordiske ordninger fremstår som et system av øvrighetsinstanser som krever lydighet som sådan.

Fire hundre år senere besvarte Quislings kirkedepartement Berggravs protest mot statens formynderi nettopp med å vise til Luthers forståelse av øvrighetens gudgitte autoritet. Den lutherske teologi krevet "lydighet mot den verdslige ordning", anførte daværende ekspedisjonssjef Freyling som konkluderte at Berggrav hadde stilt seg utenfor "reformasjonens ånd".

3. NY INNSIKT

På bakgrunn av denne anklage er det påfallende at Kirkens Grunn på et viktig sted nettopp vil gi Den norske kirke en bredere basis enn reformasjonen.

Der hvor kirkedepartementet hadde søkt å legitimere statens formynderi over nasjonens religiøse liv ved å vise til det lutherske, gjør Kirkens Grunn gjeldende at Den norske kirkes åndelige myndighet ikke kan hjemles i hendelsene i 1537, men er gitt i en 900 års lang ordinasjonspraksis utøvet av bispeembedet (II). Den norske kirkes autoritet har således en sammenhengende identitet med utspring i den før-reformatoriske kirke.

Eller sagt på en annen måte: Quislingstyrets eksplisitte påberopelse av reformasjonens forståelse av forholdet mellom kirken og den verdslige øvrighet, skapte en kritisk distanse til visse nøkkelbegrep i luthersk kirketenkning. Man løsrev seg fra beruselsen i de teologiske slagordene og skjønte at man var blitt fange av egen retorikk.

3.1. Åndelig og verdslig regimente

For kartet stemte ikke med virkeligheten. Der hvor Guds ord i følge teorien burde ha erstattet pavedømmets åndelige formynden, hadde lutherdommen i virkeligheten fått en statsmakt som selvbevisst opptrådte i Guds navn. "Kusken er gal", anførte Berggrav om statens krav på å inneha en gudgitt autoritet: "Der er livsfarlig å tale om to styresett. Det kan bli til at vi skylder Satan lydighet, hvis han er innehaver av den faktiske makt".

Kirkens lydighet overfor staten i "timelige ting" har en klar begrensing, heter det tilsvarende i Kirkens Grunn. For "hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt" (V). Men staten skal tjene Gud eftersom den selv har lovet å "være en øvrighet etter Guds vilje" (V). Statsorganene er derfor "etter grunnloven forpliktet på Skrift og bekjennelse" (VI).

Dette gir ingen fullmakt over kirken. Grunnlovens forestilling om en statens offentlige religion legitimerer ikke at staten skal kunne opptre i Guds navn, men konstitusjonen innebærer at innvånerne plikter å døpe sine barn samt at staten ikke kan fremme en barneoppdragelse som kjennes fremmed i forhold til kristendommen (IV).

3.2. Kirken har Kristus til herre

Kirkesynet i Kirkens Grunn er stykkevis nærmest avskrift av Confessio Augustana art. 7, men drøftelsen går likevel et viktig skritt videre, idet utsagn med en anti-statskirkelig brodd fremhever kirkens "uavhengighet" i forhold til staten: "Vår Herre og frelser har selv grunnet sin kirke og den aldri bli noen jordisk makthavers organ", understrekes det. "Kirken har Kristus til herre" (II).

Det særegne for Kirkens Grunn er da at man nekter å la kirken gå opp i borgersamfunnet som en religiøse side ved statsmakten: "Om vår kirke slik er forbundet med staten, er den like fullt som Jesu Kristi kirke i alle Guds saker suveren og åndelig fri" (VI). "Vi bekjenner oss til menighetens klippe Jesus Kristus…'' I forhold til alle utenforliggende hensyn "må Gud lydes mer enn mennesker" (II).

I motsetning til den "verdslige" stat karakteriseres kirken som "åndelig" (V), men denne åndelighet er konkret knyttet til gitte ordninger i menighetens liv.

3.2.1. Kirkens embede

Kristi herrevelde i kirken uttrykkes gjennom hans innstiftelser. I kampen mot den totalitære stat vises det umiddelbart til embedet som en slik ordning: "I sin kirke har Kristus selv innsatt tjenere med et særskilt kall - evangelister, lærere, prester. På apostolisk vis har kirken sin orden for disse tjeneres innvielse til gjerningen. Ordinasjonen … er et selvstendig og uoppgivelig ledd i en rett kallelse til tjeneste i kirken" (II).

Dette embede overdras "i gudstjenesten under bønn og håndspåleggelse", men er ikke derfor basert på en autoritetsoverføring, en delegasjon fra menigheten til ordinanden. Ordinasjonen er en "åndelig myndighetsakt" utført "på apostolisk vis'' av ''kirkens tilsynsmann'', og slik "en i skriften hjemlet og anordnet innvielse". Ordinanden mottar derved "et kall for livet til å utføre Guds gjerning i menigheten", et "oppdrag til tjeneste med ord og sakrament" samt "retten til å bære den prestedrakt som er kirkens egen" (II).

3.2.2. Forsamlingen av de troende

Men Herrens innstiftelser er ikke begrenset til de kultiske og kerygmatiske funksjoner omkring embedet: "Til kirkens legeme … hører ikke bare ordets tjenere, men alle som hver i sitt kall arbeider etter Guds vilje" (III), heter det med referanse til Korinterbrevets fremstilling av nådegavene.

Som Kristi legeme manifesterer kirken derved et sosialt og sakramentalt fellesskap: "Kirken er forsamlingen av troende mennesker, der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rettelig". Den kultiske samling utviskes ikke i lokalsamfunnet; tvertom - gjennom den søndaglige gudstjeneste-feiringen kan menigheten geografisk lokaliseres i kirkebygningen. Kravet reiser seg derfor: "Den kristne menighet skal fritt kunne samles i Guds hus" (II). Som gudstjenestefeirende forsamling har kirken derved et konkret sosialt liv - "en hellig samhørighet i liv og lidelse" (III) - som avspeiler og uttrykker det indre, åndelige liv - "fellesskapet av alle kirkens og Jesu Kristi lemmer" (III).

4. ADIAFORON-TANKEN

Når Kirkens Grunn slik fremhever sammenhengen mellom kirkens åndelige egenart og det sosiale liv i menigheten som uttrykk for Kristi innstiftelser, bryter tankegangen med det tradisjonelt lutherske syn på kirkeordningen som et adiaforon.

Luthers anti-papisme hadde ført til en skarp kritikk av kirken som ytre organisasjon. "Åndens enhet", skriver reformatoren, "er ikke en enhet bygd på steder, personer, ting eller legemer". "Det er papistenes galskap ... å prostituere Guds kirke i steder og personer" (WA 7.720, 722). Det åndelige fremholdes i ordets forkynnelse, men gir seg ikke uttrykk i en ytre sosiologisk størrelse til forskjell fra borgersamfunnet (WA 24.6).

Kirken er altså ikke en organisasjon med bestemte former som sin normaltilstand, men eksisterer i og med at evangeliet forkynnes. Bibelboken er alene basis for det saliggjørende budskap som forkynnes i prekenen. Bare man kan enes om den rette lære som grunnlag for forkynnelsen, er kirkens ytre ordning en uvesentlighet.

Fordi den indre mening kan uttrykkes på ulike måter, gjøres et prinsipielt skille mellom form og innhold i kirkens liv. Samtidig som Luther altså fremhevet Skriften som eneste autoritet i kirken, tok han ikke stilling til hvordan skriftordet skal gies en sosial formidling utover det som sies på prekestolen. Den gitte situasjon avgjør fleksibelt hvilken organisasjonsform som til enhver tid er best i forhold til forkynnelsen av Guds rike.

4.1. Det åndelige og det sosiale

I oppgjøret med statsmaktens inntreden i kirkens åndelige liv fremhever Kirkens Grunn med styrke at det åndelige liv i kirken er "anordnet" (II) på en slik måte at kirkens åndelige budskap ikke kan abstraheres vekk fra "kirkens orden" (I).

Det nye i Kirkens Grunn i forhold til tradisjonell luthersk kirketenkning er da at man bevisst samholder kirkens åndelige og sosiale liv. "Kirken som i skriften kalles Kristi legeme" (III), er bygget på Jesu innstiftelser i ord og sakrament, i embede og nådegaver. Dette skaper et konkret kirkelig samfunnsliv. Ved at "menigheten samles i Guds hus" (II) og presten bærer "den prestedrakt som er kirkens egen", ikles det åndelige særegne sosiale former. Menighetens åndelige liv som "fellesskapet av alle kirkens og Jesu Kristi lemmer" (III) gir seg som nevnt sosialt utslag i "de kristnes samhørighet i liv og lidelse" (III).

Forestillingen om at kirkens liv som Kristi legeme manifesteres som liturgisk-diakonale fellesskap til forskjell fra det verdslige samfunnsliv, lar kirkens sosiale struktur bære frem den åndelige verden på en måte som nettopp samholder mening og uttrykk. Kirkesamfunnets ytre fremtreden kan ikke reduseres til et vilkårlig apparat for å føre forkynnelsens åndelighet videre, men inngår strukturelt i troens historiske formidling. Derved brytes også adiaforon-tankens skille mellom form og innhold.

4.2. Bekjennelse eller kirke-ordning

Som bekjennelse vil Kirkens Grunn derved noe paradoksalt gjøre gjeldende at bekjennelsen ikke kan stå alene på en måte som løsriver læren fra kirkens livsytringer som sosialt fellesskap i Kristus. Kirkens orden og struktur har en organisk forbindelse med troens sentrum.

Den nye innsikt i Kirkens Grunn i forhold til den tradisjonelle lutherske kirketenkning er simpelthen at ordene ikke kan stå alene: "Å preke evangelium i himmelsvevende alminneligheter er å fornekte ordet som ble kjød", gjorde Berggrav gjeldende i en annen sammenheng:

"Hele kirkens liv og eksistens er å være Guds ord" … "Efter det nye testamentet er kirken blitt til efter Guds vilje ... Gud vil ha et hjem …. Kristus har ikke bare innstiftet sakramenter og disippelsamfunn … evangeliet skulle få sin institusjon".

4.2.1. Evangeliets institusjonalisering

Det er denne evangeliets institusjonalisering Kirkens Grunn vil tydeliggjøre ved henvisningen til Herrens ulike innstiftelser. Det teologiske anliggende må uttrykkes i sosiale former. Guds "hjem" er noe mer enn fastholden av meninger som uttrykk for den rette lære. Kirkelæren og kirkens orden kan ikke adskilles. Derfor er kirkeordningen evangeliets ytterside. Mot den tradisjonelle lutherske forståelse vil Kirkens Grunn simpelthen fastholde at kampen for evangeliets renhet ikke kan begrenses til dogmatiske fordømmelser av vranglæren. Karl Barth skal da også ha uttalt da han fikk seg opplest Kirkens Grunn: "Jaså, er de ikke lenger lutheranere der oppe i Norge".

4.2.2. Luthersk kritikk

Også de strenge lutheranerne hadde været at man var kommet inn på nye veier i forhold til tradisjonell luthersk forståelse. Leiv Aalen stemplet således i 1944 Kirkens Grunn som et "kirkepolitisk dokument", og advarte mot "å trekke vidtgående teologiske og kirkelige slutninger av samlingen på Kirken Grunn".

Aalens innlegg var ment som et teologisk innlegg for å sikre lutherdommens fremhevelse av bekjennelsen som kirkens egentlige grunn, men Olav Valen-Sendstad avviste skarpt Aalens formulering som et forsøk på å spenne ben under kirkefrontens kristelige grunnlag. Det nyttet ikke å holde seg til de rene prinsipperklæringer for å redde kirken. Det hører også med til saken at Leiv Aalen fire ti-år senere ble initiativtakeren til Prestenes Nødsforbund og derved stod frem som en foregangsmann for å omforme kirkekritikken til alternativ handling.

5. DEN AKTUELLE RELEVANS AV KIRKENS GRUNN

Som prinsipperklæringen under krigen var da "Kirkens Grunn" også ment som noe mer enn et debattinnlegg. Skriftet skulle begrunne det påfølgende bruddet med staten. Som dokument vil skriftet bevidne at selv om bekjennelsen er avgjørende, trenger evangeliet kirkeordningen som sin ytterside. For å "være tro mot kirkens karakter av bekjennende kirke" (VI), må også kirkens ytre fremtreden være i pakt "kirkens orden" (I). Det lutherske adiaforon-lære er derfor en gal innfallsvinkel til kirkens liv i verden. Kirken har en viss sosiologisk normaltilstand gitt i Herrens egne innstiftelser. Man kan ikke skille mellom liv og lære, mellom kirkens åndelige budskap og den gudstjenestefeirende menighet.

Den egentlige kirke består i noe mer enn i forsantholden av rette læremeninger. Jesu Kristi kirke må ha et rom, et sted, et hjem, slik at man kan si: Her er Kirken. En annen sak er at dette sosiale fellesskap også uttrykkes i den felles bekjennelse og den personlige fromhet.

5.1. Statens formynderi

Leser man Kirkens Grunn i dag, blir man slått av at den snart femti år gamle analyse fremstår som relevant analyse også av dagens kirkelige situasjon. Det prinsipielle problem om legitimiteten av den lutherske statskirkeordning slik det reises i Kirkens Grunn, forblir et uløst problem for Den norske kirke. Til tross for rådsstrukturens kosmetikk er spørsmålet stadig det samme: Evner kirken i statskirkeordningen virkelig å hevde sin åndelige egenart?

Selvom man selvfølgelig innser den milevide forskjell mellom despotiet og demokratiet, er det klart at folkestyrets politiske miljøer har klare ønsker om hvordan kirken bør fungere i statskirkeordningen. Statsminister Gro Harlem Brundtland lot si i valgkampen i 1985: "Prestene i Den norske kirke skal fungere etter det som er Stortingets, kirkemyndighetenes og lovgivernes oppfatning" (Dagen 3/8 1985).

Utsagnet påkaller kravet i Kirkens Grunn om kirkens åndelige frihet eftersom "staten aldri kan bli kirke" (VI).

5.2. Kirken må være kirke

Også for oss er da problemet stadig hvordan kirken skal kunne hevde sin åndelige myndighet i forhold til staten.

"Skill stat og kirke", krevet biskop Andreas Aarflot i høst (til Aftenp 18/10 1990), eftersom "de politiske myndigheter utøver … sin åndelige autoritet både i indre og ytre saker i kirken". Aarflot gjorde gjeldende at "kirkedepartementet forvaltingspraksis (er) en uholdbar detaljstyring av kirkens anliggender". Mot dagens statsformynderi over kirken krevet biskopen helt enkelt: "Kirken må være kirke".

5.2.1. Folkekirkeideologien som statskirkens innhold

Men statskirkesystemet utgjør ikke bare en administrativ detaljstyring av kirken, slik Aarflot har påpekt.

Alvorligere er statskirkesystemets ideologiske press mot kirkens åndelige frihet. Til eksempel kan anføres tenkemåten til Svein Ludvigsen i et innlegg i Dagen (30/11/1990). På den ene side slutter stortingsmannen seg til prinsippet om "kirkens selvstendighet i åndelige spørsmål", men fortsetter: "Så lenge kirken og staten er knyttet sammen i statskirkesystemet", anføres det, må enhver diskriminering av kvinner i religionens navn forkastes av Stortinget.

Om skriftlærde teologer tar Skriften til inntekt for "et kvinnefiendtlig og middelaldrende syn", må regjeringen bryte en ny barriere ved å utnevne den første kvinne til biskop". Kirken har siden reformasjonen endret sine oppfatninger i takt med utviklingen "uten at Vårherre har lidd overlast ..". "Jeg tror", konkluderer stortingsrepresentanten, "Gud selv ville bifalle og ønske velkommen den første kvinne som biskop i Norge … Det er tross alt snart 2000 år siden Jesu fødsel".

Ludvigsens velmente omsorg for Den norske kirke innebærer altså at kirken, ført frem ved Stortingets og regjeringens faste hånd, skal frigjøres fra gammeldagse synspunkter som hevdes under påberopelse av Skriften. Man assosierer straks advarselen i Kirkens Grunn: Det "er synd mot Gud om staten gir seg til å tyrannisere sjelene og vil bestemme hva de skal tro" (V).

5.3. Konklusjon

For dem som i dag stadig måtte mene at kirken må frigjøres fra staten for å fremstå som sann kirke, er innsiktene i Kirkens Grunn stadig relevante.

Dokumentet fremhever for det første at det i frafallet ikke er tilstrekkelig å henvise til at den sanne lære gir kirken identitet. Dersom kirkens praksis fornekter lærens saklige anliggende, hjelper det ikke om læren ikke er formelt avsverget. Man kan altså ikke unnslippe kirkesamfunnets frafall ved å flykte inn i den private forsantholden.

Men Kirkens Grunn anviser også en vei ut av krisen ved å legitimere oppbruddets mulighet. Der hvor ytre press truer kirkens frihet, må man være villig til et brudd slik at kirken kan gjøre sin åndelige egenart gjeldende. På samme måte som kirkens ytre fremtreden ikke kan adskilles fra det indre liv, må åndelig innsikt efterfølges av handling.

Løsningen som tydeliggjøres i Kirkens Grunn kan vi slik oppsummere som et tre-delt handlingsprogram:

Hold staten borte fra kirken,
uttrykk evangeliets egenart gjennom en kirkelig struktur, og
tydeliggjør så grensen mellom kirken og alle utenforliggende ideologiske makter.

For ved at evangeliet slik institusjonaliseres i en kirkens orden, finner åndelig myndighet sin hevdelsesform.