Kirkens kall i abortdebatten

Den tyske kirken sviktet da den ikke tok oppgjør med nazismens ideologi og jødeutryddelse. Den norske kirke (Dnk) må i dag tale imot staten når den gir etter for en individuell rettighetsideologi og har vedtatt en lov som fører til at en stor del av den kommende generasjon blir utryddet før den er født.

I Dagen (31/1) skriver MF-professor Harald Hegstad om «den vanskelige abortdebatten». Hans konklusjon er at kirken ikke lenger bør opptre som statens moralske samvittighet. Hegstad oppgir i virkeligheten kampen imot fri abort idet han skriver: «I en situasjon der det ikke finnes noen konsensus om fosterets moralske status, er dette derfor kanskje et spørsmål som best overlates til den enkelte gravide kvinnes egen samvittighet og avgjørelse».

Bekjennelsesskriftet Augustana er forpliktende læregrunnlag for Dnk. I artikkel 28 blir det foretatt en grenseoppgang mellom statens makt (det verdslige regimentet) og kirkens makt (det åndelige regimentet). Begge deler er Guds regimenter. Men den kirkelige makt skal utøves ved Ordet og sakramentene. Kirken har ingen lovgivende eller straffende makt i samfunnet.

Statsmakten har en annen oppgave: «Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holder menneskene i tømme med sverd og legemlige straffer.»

Bibelen formaner til lydighet mot øvrigheten som en Guds ordning. Det dreier seg om en øvrighet som er «en Guds tjener, en hevner til straff for den som gjør det onde» (Rom 13,1-5). Men en øvrighet kan også bli en demonisk makt, som Guds folk ikke skal følge (Åp. 18). Dersom staten setter begrensninger for kirkens forkynnelse, påbyr sine borgere noe som er i strid med Guds ord eller trer i ondskapens tjeneste, er det kristnes plikt å protestere og ikke å lyde øvrigheten.

Kirken kan og bør påtale lover som er i strid med Guds ord.  Abortloven gir en kvinne rett til å få sitt eget barn avlivet innen 12. svangerskapsuke, - på visse vilkår også senere. Det er et medisinsk faktum at det nye livet starter ved konsepsjonen. Det er skapt av Gud. Å avbryte dette livet er i strid med det femte bud. Det er en kristenplikt å verne om ufødtes rett til å leve. Helsepersonell bør bruke sin fritaksrett til å avstå fra å medvirke ved abortinngrep.

Når Hegstad vil at kirken her skal avstå fra å opptre som statens moralske samvittighet, innebærer dette at kirken oppgir at det femte bud skal omfatte fosteret. Hegstad peker på mange grunner til at kirken i dag opptrer unnvikende overfor abortloven. Han nevner ikke hovedgrunnen. Den ønsker ikke å tape popularitet og tilslutning blant folk. Men ved å tilpasse seg tidens individualistiske ideologi, undergraver kirken det etiske fundamentet som er nødvendig for å holde et samfunn sammen. Og den svikter sitt Gudgitte forkynnerkall.

(Tidligere på trykk i Dagen)