Kirkens teologi og forkynnelse kontra dens liturgi

Det har lenge vært fokus på etiske stridstema og i den siste tid også forskjellige bibelsyn. På disse områdene er det en faktisk splittelse i kirken, selv om det tales om en ønsket enhet midt i mangfoldet. Men det foreligger en splittelse som er enda mer grunnleggende og alvorlig; nemlig den åpenbare motsetning, avstand eller mangel i forhold til kirkens liturgi som stadig kommer til uttrykk både fra prekestoler og bispestoler.

Sentralt her er Jesu innstiftelse av nattverden: " Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt." Dette gir bare mening når vi ser at korsets vertikale akse ikke bare peker nedover, men også oppover mot Gud. Jesus forsonte Gud med oss. Med sin lidelse og død gjorde han opp med Gud både for arvesynden og de konkrete syndene. Dette er det sentrale i reformasjonens bekjennelse til Jesus som Guds Sønn. (Confessio Augustana art. 3).

Kirkens primære oppgave er derfor å lære evangeliet og meddele sakramentene slik at mennesker får tro at de av Guds nåde får syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. I følge bekjennelsen må altså forståelsen av evangeliet og sakramentene korrespondere. Kirkens dåps- og nattverdliturgi er stort sett intakt i samsvar med Jesu innstiftelse og kirkens bekjennelse. Men i dagens folkekirke oppleves ofte en stor avstand mellom prekestol og nattverdbord. Hvis denne splittelsen i selve gudstjenestefeiringen består, kan intet kirkemøtevedtak om enhet tross etisk mangfold redde kirken.

I mye av toneangivende teologi og forkynnelse blir synden bare oppfattet som en svakhet og moralsk brist, og ikke forstått religiøst som det som skiller oss fra Gud. Dermed blir budskapet om det gjenopprettede gudsforholdet gjennom Jesu død som en soning for våre synder irrelevant. Ordets forkynnelse mister betydningen som nådemiddel, og sakramentene reduseres til riter. Jesu kors, hans lidelse og død, fremstilles ensidig som Guds kjærlighetserklæring midt i vår moralske brist og svakhet, og dessuten som hans medlidelse og nærhet i vår smerte og kamp mot det onde. Oppstandelsen blir så bekreftelsen på at Gud er med oss og viser at de destruktive kreftene ikke er de sterkeste.  Dette gir hjelp til livstolkning, livsmestring og moralsk motivasjon til å velge det gode, involvere oss i samfunnet, motarbeide urettferdighet og redde klima. Med budskapet om Jesu død og oppstandelse som ideologisk overbygning fremstår kirken som et terapeutisk, moralsk og sosialetisk-politisk prosjekt.

Ja, alt dette er vel og bra. Men evangeliet handler primært om noe mer enn en forbedret verden. Det handler om et gjenopprettet gudsforhold. - I sin bok om Inkarnasjonen siterer Bjarne Skard tenkeren Pascal for å beskrive den heresi, vranglære, som oldkirken kjempet mot i sin lange dannelse av Kristus-bekjennelsen: "Villfarelsene er farligst fordi de som regel har fatt i noe som i og for seg er riktig; det gale er at de utelukker noe annet som også er sant."

Det har oppstått et åndelig vakuum i kirken. Og liturgien alene kan ikke i lengden hindre den i å kollapse. Det vil skje hvis ikke prekestolen igjen forenes med døpefont og nattverdbord i en felles forståelse og forkynnelse av evangeliet. Grunnlaget for kirkens sanne enhet er enighet om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. - Kirken må våge en krevende samtale om denne enheten faktisk foreligger, eller om det er en reell splittelse i kirken som går enda dypere enn uenighet i etiske spørsmål.

Denne artikkelen ble tatt inn i Vårt Land 18. november. Her følger en kort utdyping av de teologiske refleksjonene som ligger til grunn:

Jeg refererer til Confessio Augustanas (CA) innledende artikler, fordi disse utgjør et vesentlig tillegg til de oldkirkelige bekjennelser når det gjelder forståelsen av evangeliet, slik det møter oss i det apostoliske vitnesbyrd i NT. De oldkirkelige symboler definerer hvem som kom, men sier lite om hvorfor han kom. Den nikenske trosbekjennelse sier noe mer enn Den apostoliske ved å legge til "For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen." Det er dette CA utfyller, ved at den gir sin tilslutning til oldkirkens lære om Jesu person og sammenføyer denne med læren om Jesu gjerning, der forsoningslæren er det sentrale og grunnleggende. Og fordi reformasjonens fokus ikke er mennesket eller dets situasjon i og for seg, men mennesket i dets forhold til Gud, dreier det seg her om det objektive aspektet. Det grunnleggende i det gjenopprettede gudsforholdet er ikke at vi endrer vår innstilling overfor Gud, men at han har endret sin innstilling til oss.

I følge CA art. 3 er forsoningen i denne betydningen selve hensikten med inkarnasjonen.  Jesus kom, Ordet ble menneske, for å "forsone Guds vrede". En teologi og forkynnelse om inkarnasjonen som går tilbake til skapelsen og fortier syndefallet og som derfor samtidig ikke knytter inkarnasjonen opp mot Jesu død som offer for synden (arvesynden og de konkrete synder), er ikke i samsvar med bekjennelsen. Men det er i denne uoverensstemmelsen grunnlaget ligger for den teologi og forkynnelse som jeg har referert ovenfor, og som reduserer kirken til et "terapeutisk, moralsk og sosial-etisk prosjekt".

Hvis kirken skal eie eller bevare en sann enhet, er det ikke tilstrekkelig å proklamere at forskjellig syn på likekjønnet ekteskap "ikke er kirkesplittende". Sann enhet kan ikke finne sted ved en negasjon, et negativt uttrykk, men at man ved en positiv bekjennelse gir uttrykk for samme lære i det helt grunnleggende. Det kan se ut til at kirkens lederskap ikke våger eller ønsker en samtale rundt dette. Men jeg håper at det er noen som tar fatt i det.

Leif Paus

pensjonert prest