Kirkesplittelse

AKTUELL ARTIKKEL

av kap. Jan Bygstad

Kronikk i Dagen, våren 1996.

HVORFOR ER HOMOFILISPØRSMÅLET KIRKESPLITTENDE?

I den debatt som har fulgt bispemøtets uttalelse om de "Homofile i kirken", har spørsmålet om hvor vidt denne saken skal dele kirken vært en av de sentrale problemstillinger. I Bispemøtets uttalelse var det enstemmighet om at homofilispørsmålet ikke har kirkesplittende karakter. Med dette nedtoner både flertall og mindretall i Bispemøtet (BM) spørsmålets betydning, og gjør saken til et adiaforon, selv om flertallet hevder at det her ikke er tale om to likeberettigete syn i kirken. Fra en rekke andre hold har det likeledes vært hevdet, at bare man er enige om innholdet i den apostoliske trosbekjennelse, er det tilstrekkelig grunnlag for kirkelig enhet. Eksempelvis peker biskop Aarflot i sin redegjørelse av 26/4 på Calmeyergatemøtet i 1920 der striden stod om de grunnleggende sannheter nettopp i Apostolikum: Spørsmålet om Jesu guddom, jomfrufødselen, og Jesu legemlige oppstandelse delte dengang Den norske Kirke. I følge denne tankegang hører homofilispørsmålet ikke med blant disse sentrale trossannheter, og behøver dermed heller ikke få den type konsekvenser som møte i Calmeyergaten fikk. Da brøt man som bekjent ethvert frivillig samarbeid med de liberale krefter i kirken.

Hvordan skal man så vurdere denne måten å plassere homofilispørsmålet?

Først av alt må det være klart at denne sak ikke er noe adiaforon. Et adiaforon (eller: "mellomting") er etter definisjonen en sak som Skriften hverken direkte eller indirekte uttaler seg om, og som vi derfor står fritt i forhold til i den forstand at vi på det aktuelle saksområde kan bruke fornuften til å avgjøre hvordan vi skal tenke eller handle. Men når det gjelder homofili, er Den hellige Skriften ikke taus. Tvert om er apostler og profeter overordentlig klare. Heller ikke er det bare enkelte løsrevne skriftord som taler om denne sak, men den henger på det nærmeste sammen med gudsbegrep, skaperteologi og frelseslære, dvs. de helt sentrale trossannheter. Av den debatt som har fulgt bispemøtets uttalelse, ser vi med all ønskelig tydelighet hvorledes vannene skilles på alle disse sentrale områder. Det er bare av denne grunn aldeles ubegripelig hvordan de åtte biskoper som ønsker å fastholde Bibelens forbud mot homofil praksis, samtidig kan få seg til å si at en så fundamental uenighet ikke skal ha konsekvenser for kirkens enhet. Ser man ikke at vi her står overfor en teologi som er grunnleggende fremmed overfor apostolisk kristendom?

I Confessio Augustana 7 sies det at "det til sann enhet i kirken er tilstrekkelig å være enige om evangeliets forkynnelse og sakramentenes forvaltning". I homofilisaken er det klart at man ikke er enige om noe av dette. Hos dem som vil godta homofil praksis, forkynnes der et annet evangelium. Det skjer ved at man ødelegger forkynnelsen av Guds lov, noe som uvegerlig får til følge at evangeliet ikke blir forkynt rett. For der loven taes bort eller forkludres, der ødelegges også evangeliet. Lov og evangelium hører sammen slik at de begge er like nødvendige, og slik at det ene ikke kan settes ut av kraft uten at også det andre blir det. Evangeliet blir i denne nye tapping ensbetydende med at Gud aksepterer synd, i stedet for at han soner og forlater den. Homofilisaken er i så måte ikke annet enn et uttrykk for at en voksende antinomisme gjør seg gjeldende i kirken.

Heller ikke om sakramentenes forvaltning er der enighet. For en prest som i denne sak vil holde fast på Guds ord, vil måtte formane en praktiserende homofil til omvendelse. Dersom vedkommende ikke vil bøye seg for Guds ord, vil han måtte underlegges kirketukt, og utestenges fra nattverdbordet. (Rett nok er nattverden for syndere. Men det er himmelvid forskjell på om en kommer til Herrens bord for å bekjenne og få tilgitt sine synder, og på om en ikke vil bekjenne, men tvert om vil ha aksept for eget liv). Men i nabosoknet er det kanskje en prest av en annen observans. Han vil hverken forkynne omvendelse for den homofile, eller øve noen kirketukt. Kanskje han i stedet vil velsigne samlivet til det homofile par. Spørsmålet tvinger seg frem: Kan en kristen kirke leve med to så motstridende praksis og syn, som er av en slik art at de gjensidig utelukker hverandre? Det er ganske uforståelig at biskopene ikke har vært villige til å se i øynene det kirkelig umulige i en slik situasjon.

Når homofilispørsmålet får slik avgjørende betydning for kirkens indre liv, henger det også sammen med at dette er et spørsmål om liv eller død, om evig frelse eller fortapelse. Det er besynderlig at evighetsperspektivet i så liten grad er fremme i BM's uttalelse. For det skulle være klart at når man i kirken nå kjemper om dette, er det evighetsalvoret som ligger bak: Det er fordi den homofile ikke skal bli fratatt frelsen, kirken ikke under noen omstendigheter kan forandre sin lære på dette område. De ledere i kirken som vil godta homofilt samliv, står ansvarlig for at de fører mennesker ut i fortapelsen, (2.Pet 2,1). Kan en kristen kirke svelge slikt? Kan der virkelig være enhet mellom hyrde og ulv, mellom fører og forfører?

I Rom 1,32 tales det om dem "som godt kjenner Guds dom (over de ulike synder som står listet opp i versene foran), - - - og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det". Det er åpenbart at i apostelens øyne er den synd å "holde med" dem som handler mot Guds bud langt alvorligere enn det å selv handle slik. Grunnen tør være at den som bryter Guds bud oftest har en dulgt bevissthet om det gale i det han gjør, og derfor gjør det i det skjulte. Men den som "holder med" gjør noe langt alvorligere: Han ødelegger bevisstheten om forskjellen på rett og galt ved å "kalle det onde godt, - - , og mørke for lys" (Jes 5,19). Dermed forpurrer han synderens mulighet til omvendelse, og blir derfor ansvarlig for hans undergang.

Dette spørsmålet er også helt avgjørende når det gjelder en annen side av kirkens liv: At menighetene skal bli voktet mot vrang lære og smitte fra et liv i strid med Guds ord. Denne side av problematikken tar apostelen Paulus opp i 1.Kor 5, der en livsførsel i strid med Guds bud sammenlignes med en surdeig som vil komme til å gjennomsyre hele deigen dersom den ikke blir isolert. Biskopenes ansvar overfor Gud er skremmende stort, når de i stedet for å rense ut surdeigen, sier at menighetene skal stå i fellesskap med den. I følge surdeigens lov vil menighetene da snart komme til å være gjennomsyret av den samme vranglære. Som får til følge at menighetene blir ødelagt som kristne menigheter. En kristen kirke kan ikke opprettholde diplomatiske forbindelser med den røst som sier "Har Gud virkelig sagt?", uten å ta skade på sin sjel.

Jan Bygstad,

formann i FBB