Kirkestyre i folkevogn

I et presse-oppslag om den nye kirkeloven høsten 1994 sa ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes at "han er skuffet over at de kirkelige reaksjonene i så stor grad har dreid seg om krav om mer ressurser. Fisknes beklaget også ved samme anledning "at debatten ikke har kommet lenger enn det sedvanlige jammeret om penger."(VL 15.10.94)

Den 21.mars vedtok Stortinget den nye Lov om Den norske kirke.

Vi skal ikke ta oss tid til en teknisk gjennomgåelse av loven, eller vurdere alle sider med den. Her får vi heller vise til selve lovteksten, eller til Kirkens Arbeidsgiverorganisasjons(KA) Kursdokumentasjon om nye kirkelover.

Vi konsentrerer oss om de overordnede problemstillinger som dette "siste skritt for reformarbeidet"(Fisknes) aktualiserer for Den norske kirke som bekjennelseskirke. Underveis kommer vi likevel innom noen av paragrafene i den nye lov.

Statskirken består

"Så er intet egentlig forandret. Den positivistiske og castbergske kirkerett har overlevd."

For det første kan man jo i det hele undres på hvorfor det kirkelige etablissementet ikke heller "jamrer" over å være den statskirken som ny kirkelov fremdeles forutsetter vi skal ha. Forsvarsløse barn i mors liv blir stadig drept i medhold av den statlige fosterdrapslov på våre sykehus, og statsmakten legger forholdene til rette for samlivsordninger som intet har med Guds forordninger om vigsel og ekteskap mellom mann og kvinne å gjøre. Vi må derfor si oss relativt enige, i beklagelsen av at perspektivet overveiende har vært et "sedvanlig jammer om penger."

Det er dessuten et faktum at det er Kongen i Statsråd(Regjeringen)/det folkevalgte Stortinget/Departementet som fremdeles styrer kirken. I den grad de kirkelige organer har fått noe å si, har det skjedd på delegasjon!

I tillegg har den offentlige forvaltning i de senere år gjennomgått en ikke uvesentlig oppmykning, der uttrykk som "deregulering" og "målstyring" har kommet på dagsordenen.

På et tillitsmannskurs om kirkeloven i PF 1994 nevnte ekspedisjonssjef Fisknes da også bl.a. disse verdier som knyttet til reformer i det offentlige generelt og kirken spesielt.

Men mener kirke og stat det samme?

Fisknes understreket på sin side at den statlige og kirkelige reformvilje var sammenfallende.

Men dette må vel være en høyst relativ observasjon.

Klare ideologiske mål.

"Så blir kirken påny samfunnsstøtte, denne gang for den moderne, sosialdemokratiske stat."

For vår moderne stat styrer Den norske kirke etter helt klare ideologiske mål.

Dette kan godt illustreres ved tidligere kirkestatsråd Gudmund Hernes' ord ved utnevnelsen av Rosemarie Køhn til Hamar bispestol: "Det var Kongen som førte an-det var kirken som fulgte etter." Klar er også Hernes' programtale i Markus kirke januar 1995: "Den norske kirke-en kirke for folket."(KoK 1/95)

Men allerede på PFs Generalforsamling i Oslo 1992, gav statsråden umisforståelige signaler om den øverste politiske ledelses syn på kirken, og da særlig prestenes funksjon i vårt samfunn.

Vi ble da presentert for bildet av prestene som en slags verdikadre rundt om. Samtidig hørte vi ministeren tale om kirkens rolle for langbølgene i folkets liv.

Ingen ansvarlige kirkelige ledere tok til orde mot dette. Selv om vi må regne med at disse megetsigende uttalelser og dokument til en viss grad var avhengige av den forrige statsråd, har vi senere ikke sett kursen endret. Tvert om er det all grunn til å regne med at vi her har å gjøre med krystallklare uttrykk for en politisk kurs som ligger fast.

Men hva slags prester og hva slags kirke blir det av Hernes' verdikadre og langbølger?

Statens forutsetning for å "deregulere", gi kirken reformer, er at den kan styres mot bestemte ideologiske mål, som at prestens og kirkens oppgave blir noe av en omsorgstjeneste for vårt folk, hvor det handler om å stå for visse felles, almenne, og ikke minst politisk aksepterte verdier som alle kan stå sammen om. Her blir det lite av en forkynnelse med kall til omvendelse, og lite av sakramenter mottatt i tro.

Så blir kirken påny samfunnsstøtte, denne gang for den moderne, sosialdemokratiske stat.

Den nye kirkeloven blir et rammeverk for dette. Ta for deg lovteksten og se alle ganger det står: "Kongen fastsetter...", "Departementet kan...", o.l.

Her skal vi bare vise til paragrafene om prestetjenesten, §§31-34. Det er Kongen/Departementet som fremdeles har bukten og begge ender fra ordinasjon til tap av presterettigheter!

Så er intet egentlig forandret. Den positivistiske og castbergske kirkerett har overlevd.

Mot dette: Se f.eks.Kirkens Grunn, art. II: Om kirken og ordinasjonen.

Hva med reformbevegelsen?

For det andre vil det på denne bakgrunn forbause oss meget om den kirkelige reformbevegelsen både vil se ny kirkelov som "siste skritt", og om ikke det i de kretser nå må være en hel del "jammer" over tingenes tilstand i kirken.

For leser man reformbevegelsens historie, springer en svær kontrast mellom visjon og virkelighet i øynene.

Visjonen: Kirken er Jesu Kristi Kirke, en bekjennelseskirke og et trossamfunn.

Hele veien fra 1850-årene kan en dirrende problematikk spores: kirken må få sin egen rett!

I 1941 kom Berggravs klassiske foredrag: "Når kusken er gal," og i 1954 hans vektige "Contra Castberg." Hele kirkekampen vitner også om at kirken er noe for seg selv.

Senere har en annen Oslo-bisp (A. Aarflot)talt om både et "kirkestyre i karjol"(1973) og sagt "La kirken være kirke."(1988)

På PFs tillitsmannskurs i Tromsø 1994 uttrykte Biskop Georg Hille både resignasjon og skuffelse over det som da var utkastet til kirkelov.

Forsto vi ham rett, kritiserte han f.eks. både vektleggingen på et "voldsomt" fellesråd på lokalmenighetens bekostning, og at den lokale kirke fremdeles blir "totalt kastet tilbake på" kommunal velvilje på det økonomiske område.

Aller mest syntes det som det brøt på dypt vann for den pensjonerte Hamar-bispen da han målte den åndelige temperaturen i kirken: "Folk er så kristne, liksom...bredden, varmen og hyggen er blitt budskapet kirken har...det er nok at alt er nært og varmt uansett teksten," sa han, og karakteriserte kirken for tiden som bærer av en termoteologi og formidler av termoforkynnelse.

Så har mange av reformbevegelsens idealer blitt borte, ja, man har egentlig lidt tilbakeslag, fordi kirken er blitt utydelig. Og det slår ut på statens reformvilje! Stat og kirke skulle være to likeverdige parter. Folkekirken og bekjennelseskirken skulle høre sammen. Og kirkeordning og rett åndelig temperatur hører også sammen, sa biskopen.

Vi kan ikke annet enn å ha sympati for Hilles ord. Men blant kirkelige premissleverandører synes han å stå temmelig alene for tiden.

En kirke med engasjement og fornyelse?

For det tredje: Hvor har det kirkelige lederskap vært når man har sluppet gjennom den pinlige §1 ("faneparagrafen") i kirkeloven? ("Formålet med loven er å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge.")

En slik paragraf har vi ikke hatt før i våre kirkelover.

Fra én side sett er det jo bra at man vil markere at det finnes et formål for det område som omfattes av loven. Men skal vi ta på alvor hva ordet "kirke" egentlig betyr, måtte dette formål kunne uttrykkes meget sterkere enn med ordene "engasjement" og "fornyelse." Når det står slik, skal vi ikke undres over at "folkekirken" nå vel for første gang danner et rettslig grunnlag for Den norske kirke. Men det hadde vel vært enkelt å hente inn de gode formålsformuleringene fra også den nye lovs §§9 og 23!(Om menighetsråd og bispedømmeråd)

Sokn og/eller menighet?

For det fjerde: "Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne."(§2)

I den nå utgående Lov om Den norske kirkes ordning(1953/1984) er soknet det samme som menigheten. (Nynorsk-og bokmålstekst)

I den nye lov brukes betegnelsene om hverandre, noe som fører til uklarhet idet soknet nå også er blitt den "grunnleggende enhet i Den norske kirke."(§2)

Allerede i den gamle lov kunne menighetsbegrepet bli byråkratisert, f.eks. der hvor man har flere kirker i et sokn.

Tenker vi menigheten som den som søker og sokner til kirken, er dette ikke ideelt. Men menigheten som bibelsk og evangelisk størrelse kan vel i en normalsituasjon tross alt overleve under slike forhold. Men hva i det øyeblikk man er In Statu Confessionis?

Da går det altså ikke an i menighetsmøte(§§ 10-11) å tenke seg en friere tilknytning til kirkeordningen, og slett ikke noen "statsfri sone." (Valgmenighetstanken ble da også forkastet allerede i forbindelse med lovens forarbeider.)

Kun etter søknad gjennom menighetsråd til biskopen kan "flyktninger" få stemmerett i andre sokn enn der man er bosatt. Og da bare for et begrenset tidsrom!(§4)

Mot dette må vi anføre menighetens/menighetenes rett til å stå på egne ben, og si med Confessio Augustana: "Ecclesiae magno consensu..."(Våre menigheter lærer samstemmig...", CA I)

Er så ikke også vi In Statu Confessionis?

"Når det tek fyr,...då!"

"Bjørgvin-biskopen Per Juvkam, som representerer noe av det edlere stoffet i Reformbevegelsen, sa en gang: "Når det tek fyr i sokneråda, - då...!"

Vi har akkurat unnagjort en alvorlig "visitasrunde" fra Herren selv, enten vi nå har vært predikanter eller tilhørere i forbindelse med de sju sendebrev i Åpenbaringen. Sist hørte vi at man i Laodikea var "lunken, ikke kald, og ikke varm." (Åp.3,16a)

Ved disse pinsetider lever ellers Esek.37,1-14 i våre sinn. Og på kne for Herren ber vi nettopp om at menigheten må være Menighet, at kirken må være Kirke, at prestene må være rette hyrder, og at Herren må være også Den norske kirkes Herre.

I stedet for karjolen har vi fått folkevognen. Vi skal ikke harselere over denne trofaste arbeidshest på veien. Kunne dette bety at prester, leke kirkelige ansatte, menighetsråd, enkeltkristne er folkelige, og når ut til folket med det gamle evangelium om den Jesus som lever i dag, er det bra.

Men kirken kjører dessverre i folkets vogn. For det er feil hånd på rattet! Den styrende tankegang er som dette famøse sitat av statsråd Hernes gjenspeiler: "Vår lutherske kirke bygger dessuten på en viktig premiss...at troen ikke er lagt en gang for alle, men at det ligger i menneskets lodd å vinne ny innsikt om tro og etikk."(VL 05.02.93)

Bjørgvin-biskopen Per Juvkam, som representerer noe av det edlere stoffet i Reformbevegelsen, sa en gang: "Når det tek fyr i sokneråda, - då...!"

Et fint og fromt ønske som vi gjerne kan tilslutte oss.

I en slik sammenheng passer det også godt å sitere Ekspedisjonssjef Fisknes: "Viktig melding til alle landets prester: Nå kan dere legge byråkratiske og administrative gjøremål til side. Heretter skal dere få tid til å være en Ordets tjener-på heltid...Vi har sett oss lei på at presten forsvinner inn i kirkelig byråkrati...Jobber du i kirken må du ha forståelse for at det geistlige embedet står i en helt spesiell sammenheng, både kirkehistorisk og teologisk. Prestetjenesten er det primære vernet for at vi har en bekjennelseskirke. Denne oppgaven kan verken legges til andre kirkelige yrkesgrupper eller menigheten. Den tilhører presten."(VL 15.10.94)

Vi "jamrer" såvisst ikke over et slikt utsagn fra departementet i forbindelse med den nye lov.

Når det tek fyr,...då!