Kirketukt i Den norske kirke

FBB-nytt: LEDER

Nr. 1, Mars 1996, 33. årgang

Oddvar Johan Jensen

KIRKETUKT I DEN NORSKE KIRKE

perspektiver på BM 22/94: "KIRKEBOT OG NATTVERD"

Under bispemøtet høsten 1994 behandlet biskopene spørsmålet om Kirketukt. Til grunn for behandlingen lå utredningen Utelukkelse fra nattverden - "excommunicatio minor" av biskopene Bergan og Fougner, datert Oslo 15. august 1994.

Saken har av flere grunner fortsatt høy aktualitet. I utgangspunktet kunne den synes primært å være knyttet til en konkret sak, Øksnessaken. I dag er den i enda sterkere grad knyttet til spørsmålet om homoseksualitet og partnerskap.

Fra biskopenes side er spørsmålet behandlet prinsipielt. Det må også være riktig. Men horisonten blir for snever om saken reduseres til utelukkende å gjelder kirketukt, med eller uten biskopenes vitende og vilje. Det er spørsmålene om hvordan vi skal forstå kirkens enhet og hvordan kirkens integritet kommer til uttrykk i et såkalt "moderne samfunn" som er satt på dagsordenen.

Kirkens enhet

Det lutherske syn på kirkens enhet er basert på at det ligger en grunnleggende læremessig enhet under den ytre synliggjøring av denne enhet. Dette er enheten i forkynnelse og sakramentsforvaltning. Confessio Augustana VII har formulert det klassiske uttrykk for dette syn slik:

"... Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene. ...".

På flere punkter representerte dette et oppbrudd fra Rom, tilbake til den apostoliske kirke. Slik så man det på reformasjonstiden. Det er ikke til å komme utenom at skriftsynet er grunnleggende for dette syn på kirkens enhet. Jesu bønn om de kristne måtte være ett (Joh 17) ble forstått slik at Guds ord og den der i gitte sannhet var overordnet enheten. Nøkkelen var å finne i Joh 17,17: "Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet."

I sak så man den rene forkynnelse av lov og evangelium, og den rette forvaltning av sakramentene, som både frelsens midler og kirkens kjennetegn. Dette var to sider av samme sak. Med hensyn til spørsmålet om kirkens enhet kunne derfor verken prester, biskoper, kirkemøter eller noen menneske ha noen som helst autoritet, om den ikke var hentet fra Skriftens klare lære om ord og sakrament. Det var ikke plass for noen annen autoritet ved siden av Skriften i de lutherske kirker.

En annen enhetstenkning

Det ser ut til å være en nær sammenheng mellom følgende to trekk i kirkesynet. Når den læremessige enhet smuldrer bort, konpenseres det med en sterkere ytre enhet. Kirkesynet endres selvsagt ikke alt over natten, men det er likevel viktig å avdekke endringene der de skjer. Kirkens enhet ligger nå ikke lenger i kirkens rene forkynnelse og rette sakramentsforvaltning, men i dens foreliggende struktur. Dette er en kirkepolitisk enhet.

Konsekvensene av den endring i kirkesyn som har skjedd med dette, lar ikke vente på seg. Poenget kan formuleres som følger: Bare den kirkepolitiske trussel er en trussel mot kirkens enhet. Det er det sosialdemokratiske samfunn som i fremste rekke har stått modell for dette kirkesyn hos oss. Det har gitt kirkeledelsen anledning til å definere spilleregler som skal tjene som redskaper i den forvaltning av kirkelige saker som er nødvendig for å bevare denne enhet. Og liksom det er den kirkepolitiske enhet som er det overordnede mål, slik blir også spillereglene helt nødvendige. De skal sikre at det alltid finnes en politisk enhet, innholdet i den aktuelle enhet er derimot av underordnet betydning.

Kirketukten og kirkens enhet

Når våre biskoper avviser bruk av kirketukt eller også bruker den - for kirketukten er i dag ofte i bruk - så må det ses mot bakrunn av spørsmålet om kirkens enhet. To velkjente gudstjenestesaker setter saken i relieff: Gudstjenesten Mariakirken i Bergen høsten 1994 ble av kirkepolitiske grunner gjennomført, selv om ingen av de to involverte bjørgvinbiskoper var særlig lykkelig over innholdet. Noe annet ville truet den kirkepolitiske enhet. Gudstjenesten i Råde våren 1993 ble med alle tilgjengelige midler forsøkt stoppet av samme grunn, den ble oppfattet som en trussel mot kirkens enhet. Det er karakteristisk at CA VII ikke var aktuell som målestokk for å vurdere om den ene eller andre av disse gudstjenester skal betraktes som kirkesplittende eller ikke. Slik tenkte ikke våre biskoper.

BM 22/94 føyer seg lett inn i dette bildet. Den kirkepolitiske enhet krever ikke-diskriminerende svar på spørsmål som omhandler så ømtålige saker som abort og homoseksualitet, for å nevne de to heteste tema. Presten skal ikke påtvinges ett bestemt syn, poenget er at han begrenser seg med hensyn til måten dette eksponeres på. Hans overordnede oppgave er å administrere de forskjellige syn som finnes innen kirken på en slik måte at de kan leve side om side. Da er eksisterende motsetninger ikke av kirkesplittende karakter, men bare forskjellige syn som alle har plass innen kirken, riktignok med forskjellig grad av kirkelig legimitet, men det er underordnet i forhold til selve hovedpoenget. I hvilken grad CA VII er nøytralisert, kan vi illustrere med et tenkt tilfelle: Noen biskoper sier at homoseksuelle partnerskap er synd. Det krever bekjennelse, tilgivelse og en ny start! Andre sier at det samme er uttrykk for sann kjærlighet og må få kirkens velsignelse. Når så motsatte syn erklæres for ikke å være kirkesplittende, da må begge syn kunne ha plass på samme prekestol og for samme alter, - samtidig! Dette er en kirke som med en munn sier "ja" og med en annen "nei". Begge deler kan ikke være "ordet fra Guds munn".

Motsetningene er utålelige og helt utenkelige innen rammen av den enhet som omtales i CA VII. Biskopene har sett rett når de i denne situasjon ser kirketukten som en reell trussel. Og det er et betydelig problem at den ifølge CA ligger hos presten etter guddommelig rett, altså utenfor biskopenes kontroll. Vi har alt sette hvilket potensiale som ligger i dette. Vanlige sokneprester setter sin egen biskop under kirketukt, ikke fordi de mener seg å ha en høyere stilling, men fordi den autoritet de anvender er gitt av Gud selv i hans ord, og derfor overordnet både prest og biskop. Prestens handling er dermed ikke uttrykk for hovmod, men for sann ydmykhet, - for Gud.

Den utredning som ligger til grunn for biskopenes kirketuktsvedtak er så mangelfull og full av feil at den ikke fortjener å bli tatt på alvor. Dette har jeg redegjort mer utførlig for i en annen sammenheng. På ett punkt fortjener den likel å bli gjengitt. Dette fordi den der meget presist formulerer det nye kirkesyn. Om biskopens avgjørelsesmyndighet i kirketuktsaker sies det:

"Det er neppe grunnlag for å si at han har en slik myndighet utfra jus divinum. Men det er selvfølgelig intet i veien for at kirken kan tillegge ham denne myndighet ut fra jus humanum. Det synes å være tilfelle i vår kirke." (s 22)

Det er så sant som det er sagt, og det er dette som er saken kjerne. Biskopenes kontroll med kirketukten, beror på menneskelig rett. Dette er en rett biskopene har gitt seg selv, som de ber staten anerkjenne og som, slik de selv ser det, innebærer at de kan frarøve presten, menighetens hyrde, en rett de selv innrømmer han har i følge guddommelig rett. Slik gjør de seg ikke bare til herrer over sine prester, men også over Guds ord. Slik kan det skje at synd ikke lenger behøver kalles synd!

Gabriel Skagestad, den gamle praktikumsrektor og biskop, hadde nettopp denne type konflikt i tankene da han behandlet spørsmålet i sin pastoralteologi. Hans votum om prestens forvaltning av dåp, nattverd, konfirmasjon og vigsel er fortsatt verdt å lytte til:

"Å nekte en åpenbar synder adgangen til disse ting er en myndighet som tilkommer presten de jure divino i kraft av hans potestas ordinis. Ti det skjer i Guds navn og som en funksjon av nådemiddelforvaltningens embete. Men det gjelder kun så lenge det skjer som en sjelesørgerisk akt, noget som presten gjør på eget ansvar i lydighet mot det Guds ord, hvis tjener han er. Å gi kirkerettslige lover og bestemmelser om disse ting tilkommer derimot prinsipielt menigheten eller det ytre kirkesamfunn. Kun dette kunde tillegge en slik nektelse borgerlige virkninger, hvad den dog i og for sig ikke burde ha. Men prestens rett er her uavhengig av kirkelige bestemmelser, og den kan eventuelt praktiseres i motsetning til slike, idet presten med indre rett og samvittighet henholder sig til Guds ord, og så tar de kirkerettslige følger som hans handling medfører. Ti hans rett går de jure divino så langt som det kan skje 'ved ordet' og i kraft av ordet, og denne rett kan hverken utvides eller innskrenkes ved menneskelige bestemmelser, hverken kirkelige eller borgerlige, om de enn får en prinsipiell veiledning ved kirkens bekjennelse." (Pastorallære 1930, s 119)