Kirketukt og verdig nattverdfeiring

FBB-nytt: LEDER

Nr. 3, Sept. 1993, 30. årgang

Arne J. Lund:

Kirketukt og verdig nattverdfeiring.

Overskriften er hentet fra Presteforeningens studiebok om nattverden, utgitt i 1977. Artikkelen - skrevet av Helge Aarflot - er en veldokumentert studie om kirketuktens rettmessige plass i en luthersk kirke. Ettersom kirkelige trendsettere har brukt de siste seksten årene til å problematisere og dernest avvise all kirketukt, vil vi oppmuntre kirkefolk til fornyet studium av artikkelen

Ettertanke bør også et annet vel førti år gammelt vismannsord vekke: "Med den kirkelige demokratiseringsprosess er det omtrent som med grå stær. Den må gå sin gang til man er omtrent blind, før man kan operere og få et nytt syn." Man behøver ikke være profet for å se at vår kirkelige arv lider under forvitringens jernhårde grep. Like inn i nådemiddelforvaltningen støter en stadig på gruppepress, flertallsvoteringer eller enkeltmenneskets krav om å få oppfylt sine ønsker. Til sist blir det biskoppelige råd at folk må få det som de vil. Kirken og dens tjenere kan bare si ja! Skjønt i våre beste stunder tror vi det ligger en bedre teologi bak den nye alterbokens rubrikk om nattverdforvaltningen. At kirketuktssaker "skal forelegges biskopen" kan umulig bety at biskopen alltid sier ja der presten sier nei. Biskopen kan umulig være ferdig med Myhre-saken.

Nå er ikke uro om kirketukten noe nytt. Syvstjernens brev til kongen (fra 1714) er vel kjent: "Der er ingen Kirkedisciplin mere i deres Lande, Kirkens bindenøgle er ganske nedgraven." Børre Knudsens sterke, men ydmyke, fastholden av at Kongens underskrift holdt hånd under en umulig lov viser alvoret for liten og stor. Kirken ristet vitnesbyrdet av seg. Antagelig har Kongen og Børre lidd like mye under den skjebnesvangre lov.

For Luther er nøklemakten, også bindenøkkelen, gitt til hjelp og redning. Å forspille saligheten er alvoret over det liv som ikke lar seg vekke. Nøklemakten har Skriftens ord og Kristi uttrykkelige befaling på sin side. Kristi innstiftelse finner man i Matt 18,15ff; og det øvrige skriftvitnesbyrd i 1Kor 5,5ff; 2Tess3,6; 1Tim 5,l9f og 2Joh 10.

I sin avhandling "Himmelrikets Nycklar och Kyrklig Bot" påviser Ingmar øberg et stort materiale som viser at "Luther känner Kristi befalining att använda både bindenyckeln och lösenyckeln förpliktande." Her foretar han et oppgjør med store deler av Luther-forskningen. Den som avviser at bannet er noe vesensnødvendig for kirken. Mot Maurer og Wingren. Luthers understrekning av ved Ordet ender ikke i "verbisme", men er en avvisning av å trekke verdslig maktbruk inn i kirketukten.

Luthers sentrale skrift fra 1539 "Von den Konziliis und Kirchen" bør være en tankevekkende utfordring. Her blir det klart at nøklene ikke har sin rot i "drømmen om den rene menighet", men i Kristi innstiftelse. Altså; ingen fullkommen menighetssituasjon etter at nøklene har vært i bruk. Enighet mellom prest og biskop er å foretrekke, men slett ikke nødvendig, skal vi tro vår reformators vitnesbyrd: "For det fjerde kender man Guds folk eller de hellige kristne på nøglerne, som de offentlig bruger. Det er, som Kristus bestemmer Matth. 18, dette at en kristen, hvis han synder, skal straffes, og hvis han ikke forbedrer sig, skal være bundet og udstødt. Bedrer han sig, skal han erklæres løst. Det er nøglerne. Nu er nøglebrugen dobbelt, offentlig og privat. Thi der er nogle så bange og forsagte i samvittigheden, at selv om de ikke er offentlig fordømt, kan de dog ikke lade sig trøste, før de modtager en absolution, i særdeleshed fra præsten. Omvendt er nogle så hårde, at de ikke engang i hjertet og for præsten privat vil opgive eller afstå fra synder. Derfor må nøglebrugen ske på to måder, offentlig og privat. Hvor du nu ser, at man tilgiver eller straffer synd hos nogle personer, offentlig eller privat, vid da, at der er Guds folk. Thi hvor Guds folk ikke er, er nøglerne ikke, og hvor nøglerne ikke er, er Guds folk ikke. Thi Kristus har efterladt dem til at være et åbenbart tegn og læremiddel, hvorved Helligånden igen helliger de faldne syndere, og hvorved de kristne bekender, at de er et helligt folk under Kristi herredømme i denne verden… Thi hvis paven ikke vil binde eller straffe synden, hva enten den er offentlig eller skiult, så la den være straffet og bundet i dit sogn. Hvis han ikke vil løse eller tilgive, så lad det være løst og tilgivet i dit sogn!" (etter O. Nielsens oversettelse).

Det er som et nytt syn løftes over vår kirkesituasjon. Tør vi håpe på at gråstæren snart er moden for operasjon!