Kirketukten i Den norske Kirke

Etter Jesu ord er det nødvendig med kirketukt overfor slike som er gjenstridige og åpenbart lever i strid med Guds ord. Kirketukt er ifølge Skriften i handling å forkynne bot, og hører med til "nøklene" som kirkens Herre har gitt sin menighet på jord. (Joh 20,23; Matt 18,15ff; 1.Kor 5,5f).

"Nøklene" er ikke gitt bare for å løse gjennom forkynnelsen av syndenes forlatelse, men også til å binde, dvs. å fastholde et menneske i dets synder når det ikke vil omvende seg. Kirketuktens overordnete formål er å hjelpe mennesker til omvendelse og nytt liv. (Jak 5,19f)

Det er derfor urovekkende at Bispemøtet mot Guds ord drastisk vil avsvekke bruk av nøklemakten i menighetene.

Ansvaret for bruk av "nøklene" ligger etter Guds ord og kirkens bekjennelse på den som er "rettelig kalt" til nådemiddelforvalter i menigheten. (Confessio Augustana 5). Dette understrekes også av vår kirkes ordinasjonsrituale. Det vekker stor bekymring at Bispemøtet nå fratar sakramentsforvalteren nøklemakten og dermed opphever de fullmakter som nådemiddelforvalteren ved sin ordinasjon er blitt overgitt etter vår kirkes lære og orden.

Bispemøtets vedtak begrunnes i at biskopene som enhetens symbol har ansvar for kirkens enhet og dermed for enhetlig kirkelig praksis. Til dette vil vi uttale:

Bispemøtets vedtak er ikke grunnet på Guds ord og kirkens egen bekjennelse, og det vil derfor hverken skape enhet eller fred i kirken. Enhet i kirken er en åndelig enhet forankret i troskap og lydighet mot Guds ord, og kan i siste instans ikke hvile på bispeembetets formelle autoritet. Enhetlig praksis skapes ved at kirkens tjenere på ethvert sted retter seg etter Guds ord og kirkens bekjennelse.

Til sist vil vi mine om at vår kirkes bekjennelse selv sier: "Når de (biskopene) lærer eller bestemmer noe mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud, som forbyr å adlyde". (Confessio Augustana 28).