Kirkevalget og kjærligheten

Vi som skriver dette innlegget er ledergruppe for Johanneskretsen, et fellesskap av prester, teologer og teologistudenter som med tilknytning til presteordinasjonen vil leve i og lære den apostoliske tro, i samsvar med Skriften og bekjennelsen.

Kjærlighet er et kjerneord i Skriften. Nestekjærlighetsbudet og Jesu kjærlighetsfulle måte å møte alle slags mennesker på trekkes ofte fram både i forkynnelse og i teologisk debatt. Men det ser ut til at noen mister av syne den videre bibelske sammenheng for kjærligheten. Når slagordet «Størst av alt er kjærligheten» brukes som argument for å se bort fra Skriftens konkrete veiledning, har man løsrevet kjærligheten fra sammenhengen den må stå i for at vi kan forstå den rett. Uten den bibelske helheten kan ordet tømmes for innhold og bli en hylster enhver kan legge i det man selv mener. Kjærligheten er størst, men bare sammen med troen og håpet. (1. Kor 12,13)  

Jesus radikaliserer kjærligheten gjennom hans nye bud om å elske også fienden, og dermed ethvert menneske. Vi skal ikke minst elske de som blir foraktet og utstøtt. Jesu liv og ord utelukker at vi selvrettferdig opphøyer oss over andre, avviser eller utestenger mennesker. Men Jesus viser oss tydelig at å elske vår neste ikke omfatter å elske og anerkjenne synden. I så fall lukkes veien til tilgivelsen og hele grupper av mennesker stenges ute fra et fornyet fellesskap med Gud. Kan det virkelig være kjærlighet når syndenes tilgivelse blir omgjort til tillatelse? Da ville jo kjærligheten skilles fra troen.

Å oppfylle er ikke å oppheve. Tvert imot: å oppfylle er at kjærligheten bekrefter og viser hva som ligger i budene. Det sier Jesus uttrykkelig i Bergprekenen: «Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle (loven eller profetene).» Denne sammenhengen ser vi også hos Paulus i Rom 13, 8-10. Ja, her blir den særlig tydelig, for her er de konkrete budene omkranset av nettopp ordene om at kjærligheten er oppfyllelsen av dem. 

Det er dette vi ser så troverdig levd i Jesu liv, for han kom «med nåden og sannheten», som Johannes skriver i evangeliet. Rekkefølgen er neppe tilfeldig. Han møtte folk med nåde, så ikke minst de utstøtte og utslåtte samlet seg om ham. Men samtidig forpliktet han dem tydelig på Guds vilje for veien videre. Slik det f.eks. lød til kvinnen grepet i ekteskapsbrudd. Først nåden: «Så dømmer ikke jeg deg heller.» Dernest sannheten eller formaningen: «Gå bort og synd ikke mer.» Både nåden og sannheten uttrykker Guds kjærlighet. Det er dette vi som kirke er satt til å formidle og til å leve. Gud møter oss først uten fordømmelse med sin nåde slik vi er for dernest å frigjøre og forvandle oss. Når dette håpet på forandring forties- kan det da fortsatt kalles kristen kjærlighet? Da skilles jo kjærligheten fra håpet.

Når kjærligheten tømmes for konkret innhold og kobles fra tro og håp vil det få følger også på andre områder. Hvordan vil kirken kunne kjempe for bevare kjærligheten mellom barnet og foreldre, barnets rett på å vokse opp med sin ekte far og mor og få arv og identitet ? Hvordan skal kirken kunne si nei til eutanasi, når det bare skjer i kjærlighet til pasienten som har bedt om hjelp til å avslutte livet?

Vi står foran et avgjørende kirke- og veivalg for Den norske kirke. Faren er der at kirken i misforstått nestekjærlighet kaster vrak på sin bibelske legitimitet. Stem derfor fram et lederskap med Skriften som tydelig ledestjerne til frelse og velsignelse for mennesker.

Sverre Langeland, Helge Unneland, Audun Aase, Joachim Grün. (Forfatterne utgjør lederne i Johanneskretsen)