Kjærkommen ny klarhet

DE FIRE INITIATIVTAKERNE er altså alle prester Den norske kirke. To av dem er menighetsprester. Sokneprest Dag Øivind Østereng i Ulvik er barnebarn av misjonsskolelærer Øivind Andersen på Fjellhaug og har selv opptrådt med markert bekjennelseskirkelige synsmåter. Soknepresten i Meland, Sverre Langeland, har tillitsverv innenfor den høykirkelige bekjennelsesbevegelsen Kirkelig Fornyelse. De to andre er teologer i kirkelige spesialstillinger. Førsteamanuensis Knut Alfsvåg er lærer ved Misjonshøyskolen i Stavanger og er blant annet kjent som Luther-forsker. Og teologisk veileder Joachim Grün er blant annet kjent for tilhørigheten sin til retreatbevegelsen.

MED ANDRE ORD kan ingen kalle dette firkløveret spesielt uniformert i teologisk og  kirkelig henseende, Ikke desto mindre står de nå sammen bak et utspill som på forbløffende vis greier å komhinere sindig velavveiethet  med djerv bekjennelsesfrimodighet. Vi kan ikke huske noe eksempel fra de senere års bekjennelsesstrid innen Der norske kirke som har greid denne uventede og kjærkomne kombinasjonen så godt som dette.

KJERNEPUNKTET i både oppropet og basisdokumentet er fire hovedsaker:                           

(I)  UNDERSKRIVERNE VARSLER  at de vil frasi seg tilsyn fra (homofili-)liberale biskoper, men opprettholde den arbeidsrettslige relasjonen. Antagelig svarer det mer eller mindre til det som biskop Odd Bondevik nylig har omtalt som “kirkerettslig minimum”.

(2)  DE VARSLER også at de vil be kirkens ledelse om alternativt tilsyn. Det er tidligere nærmest blitt lovet, men synes så å være glemt igjen.                   

(3)  DE VARSLER VIDERE at de vil avstå fra gudstjeneste og alterfellesskap med biskoper og prester som er (homofili-)liberale.                   

(4)  OC DE VARSLER at de vil søke større nærhet til søsterkirker som har et bedre forhold til bekjennelseskirkeidealet.                   

I PRAKSIS ER ALLE DISSE TINGENE i og for seg prøvet tidligere. Men det som nå er nytt og løfterikt er den usedvanlig vel gjennomtenkte underbyggingen i både oppropet og basisdo-  kumentet, sammen med det påtagelige fraværet av heseblesende aksjonsatmosfære. På den  måten knytter disse fire initiativtakerne et bånd av tillit tilbake til dem som tidligere har vandret på de samme bekjennelseskirkelige stiene, sammen med et tilsvarende bånd av fortsatt sterk tilhørighet til Den norske kirke i dens gode gamle grunnform.

DET ER MANGE SOM har gjort narr av idealet om klarhet i kirken. Men det motsatte av klarhet er flertydighet. Derfor er klarhet det samme som entydighet. Og det er klarhet i  denne betydningen av ordet vi har i tankene når vi ovenfor skriver at oppropet og basisdokumentet har skapt en kjærkommen ny klarhet i en handlingslammet kirkesituasjon. For brått fins det et løfterikt og tydelig alternativ til teologisk druknirigsdød. Samtidig fins det også et kjærkomment alternativ til det nederlagsdømte utmeldingsalternativet.

DEN TIDLIGERE PROSTEN i Larvik, Asle Dingstad, prøvde for noen år siden i praksis ut     de samme handlingsalternativene. Han oppnådde å få saken sin prøvet i Lærenernnda.  Men der ble den druknet i et bombardement av bekjennelsesintern problematiseringstolkning. Idet nye utspillet bor det potensiale til omkamp. Jo flere som da sender underskriften sin til Ulvik og deretter handler i samsvar med  den, jo flere må de eventuelt nedkjempe, de  som måtte ønske å ta opp hansken fra forrige avdeling.                   

FOR EN AV DE TINGENE vi nå bør ha lært av vår egen levetids kirkehistorie er at vi forsømte oss, vi som lot først Børre Knudsen, og deretter Asle Dingstad, ta støyten alene.         

(Dagen på lederplass 22.09.2007)