Kjønnsnøytralt kirkespråk?

Dette er ingen liten sak. Slik vi ber, slik er vår tro og teologi. Derfor må vi alltid spørre oss selv om slike endringer innebærer at vi forandrer vårt gudsbilde og vårt menneskesyn.

Et argument som anføres for å begrunne ønsket om kjønnsnøytrale navn på Gud, er at Gud ikke lar seg fange i språket. Han er ikke en mann og en far slik vi er menn og fedre. Derfor trenger vi at mangfold av språklige uttrykksformer for å antyde noe om Guds annerledeshet.

Dette resonnementet er riktig så langt det rekker. Det er skjulte dyp i Guds vesen som ikke er tilgjengelige for oss (Rom 11,33). Han bor i et lys hvor vi ikke kan komme (1 Tim 6,16). Bibelen bruker et mangfold av bilder om Gud.

Problemet er bare at den konklusjon kirken gjennom sin historie alltid har trukket av dette, er den motsatte av den som nå trekkes av feminist- og kjønnsinkluderingsteologene. Fordi vår tanke ikke kan gripe Gud, så må vi, for ikke å lage oss en Gud i vårt eget bilde, tenke og tale om ham slik Jesus og apostlene gjorde. Når Jesus lærer oss å be til Gud som Far, og både Jesus og apostlene omtaler treenigheten som Far, Sønn og Ånd, så har de laget språklige mønstre som kirken er bundet til. Ikke fordi begrepene passer om vi fyller dem med innhold fra vår erfaringsverden. Men fordi det er slik Gud er åpenbart for oss.

NT ble til i en patriarkalsk kontekst med liten forståelse for den bibelske ideal om likeverd. Den nytestamentlige strategi er imidlertid ikke å ta bort kjønnsforskjellene, men å fylle dem med et nytt innhold. Å være herre er å være tjener (Joh 13,13-14). Ektemenns plikt er å gi seg selv for sine koner (Ef 5,25). Det er den bibelske måten å håndtere diskriminerende kjønnsforskjeller på. Kanskje den lar seg praktisere fremdeles?

Ingen av oss er fullkomne, og vi har godt av å utfordres på omgangsformer og språklige uttrykk som fremmer mannssjåvinisme og mannsegoisme. Men når feministteologene vil være inkluderende ved å endre sentrale formuleringer i kirkens språk, virker det ikke lenger inkluderende. Det virker ekskluderende, og det  som ekskluderes, er den tro som tenker og tror slik Jesus og apostlene gjorde. Det er ikke greit om vi får en kirke hvor de blir stående igjen på utsiden.

Knut Alfsvåg

Første gang publisert i Dagen