«Kjøtt på dogmatikkens bein»

Leif Andersen: Paulus` brev til Galaterne

I serien Bibelen læst af

Forlaget Eksistensen - 2024

81 sider

ISBN 9788741010793

Leif Andersens bok om Galaterbrevet er en ærlig bok. Forfatteren er personlig på en naturlig måte som gir «kjøtt på dogmatikkens bein». For eksempel på side 35: « – jeg genkender samme slavesind fra mig selv.»

Han formidler solid troslære uten at det blir tørr skrivebords teologi.

Boken har gitt meg flere nyttige aha-opplevelser. Jeg kjenner Galaterbrevet godt, men har likevel ikke før nå lagt merke til hvor enormt sterkt også dette brevet understreker apostelautoriteten. Det skriftet i vår Bibel som mer enn noe annet skrift løfter fram den kristne frihet, er ikke i nærheten av å gi konsesjon til en misforstått frihet bort fra å underordne oss apostelordet. Leif Andersen skriver om apostolatet på s 32: «Det er åpenbart så svært for ham at trænge igjennem med denne pointe, at han må bruge en fjærdedel af dette lille brev bare på det punkt (1,11-2,9).

Boken gir viktig veiledning om åndelig lederskap. En gjennomgangsmelodi er dette: Dersom lederskapet gir inntrykk av å befinne seg på et høyere åndelig nivå enn andre, er det grunn til å se røde lys blinke.

Allerede på første siden i boken møter vi ordet eliten: «Etterhånden mærker du, at der er en stærk elite i menigheden. Nogle som sætter dagsordenen og præger kulturen.» Elitedyrkelse er et begrep som går igjen mange ganger i denne boken. Dette «ugraset» møter vi i moderne karismatiske menigheter. Vi møter også persondyrkelsen i tradisjonsdyrkende betonglutherdom som i teorien har «alt på plass» i læren om den frie nåde og Kristus alene som frelsesgrunn. Slike ytterpunkter i kirkelandskapet kan ha forbausende mange likhetspunkter både i det å dyrke sterke ledere og i det å kneble menneskers samvittighet. Det er lett å se splinten i sin bror øyne framfor bjelken i eget. Derfor er det forbilledlig at forfatteren tar seg selv og oss alle med i formaningene. Denne ydmyke ærligheten på egne vegne gir boken stor troverdighet.

S 13 «Det handler ikke bare om en obskur, marginalisert sekt i kristenheten på urkirkens tid. Galaterbrevet er desværre et spejl for en trang til trældom, som ligger dybt i hver eneste af os. - - - - S 14 Det var at blive budt og befalet over. Så kunne man deponere ansvaret for ens liv og lykke i en ufejlbarlig herskers hænder.”

Forfatteren peker på politiske paralleller til dette merkelige fenomenet. De gamle enevelder ble avskaffet. I århundrer ble det kjempet mot tyranni og for frihet. En dyrt tilkjempet frihet ble fravalgt av folket selv. Både i kirken og i samfunnet ellers er vi dårlige til å lære av historien. Jeg kan ta et annet eksempel som ikke er fra boken: Alkoholikerens datter gifter seg med en alkoholmisbruker enda hun til de grader har erfart de bitre frukter av slikt. Hvorfor i alle dager skjer slikt? Mennesker fra et miljø med forknytt og innstengt åndelighet går inn i noe de tror er frihet, men i virkeligheten er en ny og annerledes form for trelldom. De er såret etter et liv i trelldom og samtidig er dette noe kjent de også har gode minner fra. Et liv uten trelldom føles merkelig nok truende for det er så uvant terreng. Dermed kan de være lett bytte for ny type og ytre bedømt helt annerledes trelldom. Jeg møter fenomenet i 2024. Mennesker som ved evangeliet blir befridd fra noe sekterisk og trellepreget har en merkelig tendens til å skli inn i noe de tror er frihet, men som i praksis er ny og helt annerledes form for trelldom.

S 60 «Yderst på venstrefløyen spørger man kun efter, om der overhovedet er tale om kristendom, er der det, så rummer vi alt, for alt andet er småting. For vi vil jo ikke være dømmesyge. Om troen er sund eller usund, tør vi ikke spørge efter. Yderst på højrefløyen derimod regnes al teologisk slinger eller uklarhed for frafald. Frelsen sker til sidste ende ikke ved tro på Kristus, men ved den korrekte troslære.”

Jeg har gitt store konfirmantgrupper fra kristen skole og med et breit spekter av kirkebakgrunn et blankt ark til hver ungdom. Spørsmål en lød: Dersom du døde i dag. Tror du ville kommet til det gode eller dårlige stedet? Før jeg samlet inn besvarelsen fikk de et nytt spørsmål: Hvorfor svarte du slik de gjorde? Det virket som de unge to spørsmålene seriøst og prøvde ærlige svar. Noen svarte det gode stedet, noen det dårlige stedet og noen svarte vet ikke. De fleste fra alle tre svaralternativene begrunnet sitt svar på lovisk vis. «Jeg ville kommet til det dårlige stedet for jeg har hengt med feil folk» «Jeg ber lite og derfor ville jeg kommet til det dårlige stedet» 14 åringenes svar minnet om Galaterbrevets aktualitet til alle tider. Vi mennesker har det loviske som ryggmargsrefleks og evangeliet må ved Guds under gis i gave utenfra.

Det er lett å se den loviske splinten i sin brors øye, men vanskeligere å oppdage bjelken i eget øye.

S 29 ”Jeg har nu styr på det her! Jeg kan nu ”skelne mellem loven og evangeliet”. Min ortodokse dogmatik er intakt. Jeg takker dig, Gud, at jeg ikke er så farisæisk som de andre. For eksempel den hovne skid til præst i nabosoknet.”

S 29 ”– det lader sig faktisk gøre at konvertere netop disse lærepunkter til en art trældom – nu ikke som en trældom under bud og lovkrav, men som en trældom under dogmatikken.”

Det sunne evangeliet skaper motstand og forfatteren gir oss hjelp til å se hvorfor denne motstanden kommer og til å skjelne mellom falske anstøt på grunn av vår kjødelighet og anstøt på grunn av at selve evangeliet ikke er noe som kom opp i menneskers hjerter.

S 51 «Det er ikke kirken og præsten der skal forarge og støde verden. Det er evangeliet, der forarger og støder oss alle sammen.»

Andersen er en mester i enkle og tydelige og spisse formuleringer. Jeg oppfatter det som både en styrke og en svakhet ved hans bøker, men i denne boken har jeg bare sett den positive siden av dette.

Eksempler på spissformuleringer: S 72 «Først når jeg ved evangeliet er sat fri fra loven, kan jeg begynde at opfylde den.» S 74 «Vi kan leve under den radikale formaning i Kristi lov - uden at slave under den!» S 79 «Jeg er nu sat fri til at tjene Gud ved at tjene min næste.» S 81 «Ligesom frygten og æresygen var drivkraften i lovrettferdighetens krav, er det kærligheden og glæden over nåden, der er drivkraften i Kristi lov. Nu lever vi af nåden. Og vi lever for næsten.”

Galaterbrevet går knallhardt i rette med lovtrelldom. Samtidig viser Galaterbrevet og boken som nå anmeldes, at vi skal «bære hverandres byrder og på den måten oppfylle Kristi lov.» Denne overgangen fra formaning til hellig liv er ikke annullering av brodden mot alle varianter av lovtrelldom.

S 21-22 ”Personligt må jeg tilstå, at jeg ikke er videre religiøs. Jo jeg er kristen af overbevisning. Men religion ligger bare ikke til mig! Jeg bryder mig ikke om at bede. Jeg beder ganske vist stædigt videre, fordi jeg ikke kan komme uden om, at Jesus er Guds søn, men helt ærligt er det en overvindelse. Bøn er for mig ikke et hvilested, men en kampplads. Det er sikkert en slags skade hos mig, men sådan er det altså.” Dette sitatet er beundringsverdig ærlig slik hele boka ånder av å være. Kanskje det er dårlig gjort av meg å komme med kritisk merknad til et sårbart vitnesbyrd, men jeg ble overrasket og noe undrende over at en kristenleder av slikt format som Andersen, vitner om fravær av personlig erfaring med bønn som hvilested.

Dette er en kort liten bok jeg hadde stort personlig utbytte av å lese. Jeg har lest flere andre bøker av samme forfatter, og denne gav meg enda mer enn tidligere bøker av Leif Andersen. Jeg anbefaler den varmt og selv om vi norske er gode på å lese dansk, ville det være fint å få den oversatt til norsk.

Morten Askjer