Klar og pedagogisk framstilling av norsk kirkehistorie

Hallgeir Elstad og Per Halse

Norsk kristendomshistorie

Oslo: Det norske Samlaget 2021

319 s.

Framstillinger av norsk kirkehistorie som er utkommet den siste tiden, omtaler fagfeltet som «kristendomshistorie». Dette gjelder Hallgeir Elstads og Per Halses framstilling som jeg skal omtale her, Norsk kristendomshistorie, som strekker seg fra kristningen til i dag. Helje K. Sødals oversikt over tiden fra 1800 og framover faller i samme kategori. Denne boka anmelder jeg en separat tekst her på fbb.nu. Elstad og Halse forklarer begrepsbruken innledningsvis. Mens begrepet «kirkehistorie» henleder tanken på institusjonen og dermed antas å se ovenfra og ned, vil kristendomshistorien i større grad ha et nedenfra-perspektiv. Termen er brukt fra slutten av 1900-tallet, og er også knyttet til fagutviklingen i skolen og de føringer læreplanene har lagt for hva som skal prioriteres. I hvilken grad følger forfatterne opp dette programmet i boka si?

Interessant er den fenomenologiske sammenligningen mellom norrøn religion og kristendommen, slik den kom til landet vårt i middelalderen. Elstad og Halse peker på kulturelle trekk, ikke bare hendelser. Utdrag av sentrale kilder gis i bokser underveis. Framstillingen har mange interessante detaljer. Den er på mange måter vellykket, for eksempel ved at den forklarer godt bakgrunnen for innføringen av kongekroning på 1160-tallet. Det fenomenologiske – eller kulturelle – ser vi også i forskjellen som betones mellom middelalderkristendommen som «ein opplevd røyndom som fellesskapet levde og verka i» og den reformatoriske og enda mer pietistiske kristendommen senere. Dette betyr intet krampaktig forsvar av den katolske middelalderen. Da var det som forfatterne påpeker, sjelden nattverdgang, og det var dansk påvirkning lenge før reformasjonen. Dette kontinuitetsperspektivet vil enkelte kjenne igjen fra enkelte av Oluf Kolsruds arbeider. Nøkternt gjøres det rede for de danske kongenes handlinger på 1530-tallet og Johannes Bugenhagens ordinasjoner i København; derfor «miste ein her den apostoliske suksesjonen», uten at framstillingen gjør noe problem ut av det.

Forfatterne går inn på hvert bispesete under reformasjonen og hver biskop. Innvevingen i hverandre av gammelt og nytt over lengre tid er én nerve i boka. Bilder fra sidealtre som ble revne, men, som det ser ut til, ikke ødelagt, og derfor overført til andre kirker, er et eksempel på dette. I nytiden gjorde flere retninger seg gjeldende på en gang og konkurrerte, og noen av dem ble nedkjempet. Å vise dette er et annet grep i boka. Jeg stusser når forfatterne skriver at «sidan mellomalderen hadde både Danmark og Noreg hatt valmonarki». Det var vel mer sammensatt. I Norge hadde man arveberettigede tronpretendenter; de måtte imidlertid hylles av bøndene på tinget. Kirkens regler om primogenitur (førstefødtes rett) var et forsøk på å sivilisere brutaliteten som oppstod når flere arveberettigede tevlet om suksesjonen.

Jeg synes forfatterne gjør for mye ut av forskjellen mellom det middelalder-katolske og det lutherske, særlig pietistiske, når det sies at spørsmålet om frelse eller fortapelse i den sistnevnte perioden ble gjort til en personlig sak. Det er ingen absolutt motsetning her selv om tendensen i den ene eller andre retningen kan være sterkere eller svakere. Den kollektive kristendommen er nok helten i framstillingen. Også Johnson-vekkelsen brøt med dette, skriver forfatterne, og det er det selvsagt noe i.

Det er ikke mulig å gå inn på mer enn enkelte utvalgte utsagn i boka. Her er ikke oppsiktsvekkende synsmåter eller perspektiver. Første del av boka har riktignok en frisk og følsom lesning av begivenhetene. Boka er i stor grad tematisk inndelt. Det bidrar til å minske graden av sammenheng i framstillingen. Jeg ville ha ønsket meg et klarere narrativt grep, basert på en mer sammenhengende kronologisk linje hvor også det som sies i spesialkapitlene (om økumenikk for eksempel) blir en del.

Ole Fredrik Kullerud