Knutby kan skje hos oss

Knutby-saken rystet mange, også i Norge, da den ble kjent i 2004. Drapet på Alexandra Fossmo og drapsforsøket på naboen Daniel Linde gjorde at pinsemenigheten i den svenske bygden omkring fire mil øst for Uppsala ble kjent vidt og bredt. Etter hvert ble både teologisk vanvidd, manipulasjon og maktmisbruk, ispedd seksuelle privilegier for lederne, gjenstand for omfattende offentlig oppmerksomhet.

Det ikke like mange har visst, er at historien på ingen måte sluttet i 2004. Norskættede Helge Fossmo, som var pastor i menigheten, ble fengslet. Men livet i sekten fortsatte.

Nye ledere tok over, stadig i nært samarbeid med Åsa Waldau, også kjent som den personifiserte «Kristi brud». Nå i sommer har NRK formidlet den rystende dokumentaren som Sveriges Televisions program Uppdrag Granskning har laget om den nå nedlagte menigheten i Knutby.

Og alvoret i det som blir skildret fra årene etter 2004 står ikke mye tilbake fra det som var kjent fra før. Et skrekkvelde blir rullet opp. Til å begynne med blir det beskrevet som et varmt fellesskap med indre samhold og engasjert innsats i lokalsamfunnet. Etter hvert ble fellesskapet mer og mer lukket, og den indre justisen stadig tøffere.

Det innerste lederskapet tok på seg rollen som den enkeltes dommer, og fortalte hvem av medlemmene som til enhver tid var «rett» og hvem som var «feil». Bedømmingen kunne synes vilkårlig, og den kunne endres løpende. De som fikk merkelappen «feil» risikerte utfrysning og stigmatisering, men det var bare begynnelsen.

En av kvinnene i dokumentaren forteller om hvordan hun måtte overlate sitt lille barn til en annen familie i menigheten, siden moren angivelig var uegnet til å ta vare på henne. Barn opptrådte som dommer overfor andre barn, og de barna som ble stemplet som «feil» levde med frykten for helvete nært innpå livet.

«Vi ble programmert til å legge bort det indre kompasset vårt», sier «Maria», en av dem som var tett på Åsa Waldau og flere av de andre lederne. I dag undrer hun seg over hvordan den gradvise nedbyggingen av hennes egen dømmekraft kunne finne sted, og hva hun dermed fant seg i.

I svenske Dagen har debatten om Knutby gått gjennom sommeren. En av dem som har engasjert seg er Peter Halldorf. Han har selv bakgrunn som pinsepastor, og spør om det ikke er forsvaret av en «fundamentalistisk lesning av Bibelen som er roten til tragedien i Knutby».

Halldorf etterlyser en mer grunnleggende selvransakelse fra dagens pinseledere. Dette er for øvrig ikke første gang Halldorf skriver om dette. Allerede i 2005 skrev han i boken «Ånd og bokstav» at «Bibeltro som ideologi, ender i en bakevje. Rykket løs fra en historisk sammenheng, en tradisjon og et fellesskap der lovsang og liturgi, sjelesorg og eukaristi (nattverd, red. anm.) utgjør den selvsagte åkerjorden der troen blir lutret og finner næring, risikerer Bibelen å bli en farlig bok. Alt kan forsvares med skriftord.»

Apologeten Stefan Gustavsson, som også er lederskribent i svenske avisen Världen idag, går i rette med Halldorf og skriver at «Problemet i Knutby var ikke Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord eller en viss tolkning av den. Problemet var at pastorene lærte forsamlingen å tro at deres ord var Guds ord».

Ut fra intervjuene har Gustavsson utvilsomt rett i at lederskapet i Knutby Filadelfia fikk en posisjon de ikke burde hatt. Det var opplagt en usunn karismatikk som preget menigheten. Men det er likevel verdt å reflektere over om denne diagnosen lodder dypt nok. Og her ligger også en åre til fortsatt analyse.

For hvis man gir Peter Halldorf rett, utfordrer det etablert praksis i både frikirkelige og lavkirkelige miljøer. Utviklingen av sekteriske miljø som Knutby Filadelfia forutsetter blant annet en grad av isolasjon som mange steder er vanskelig å gjennomføre. Men vi må samtidig ikke glemme at medlemmene der var vanlige mennesker.

Ingen av oss har grunn til å heve oss over dem og tenke at dette ikke kunne skjedd med oss, om vi befant oss i feil miljø over tid. Som psykolog Kari Halstensen ved Modum Bad sa til Dagen i forrige uke: «Vi har alle et sektmedlem eller en ekstremist i oss. Det kan skje ting som fører oss inn dit.»

Dømmekraft kan bygges opp, men den kan også bygges ned. Og individualisert bibelbruk, kombinert med en karismatikk som i stor grad bygger på følelser, eller på det intuitive, bærer i seg en kime som kan utnyttes. Derfor bør vi ikke avslutte debatten om Knutby eller lignende miljø for raskt.

Et annet dilemma blir belyst i samtalen med dagens Pingst-leder, Daniel Alm. Han forteller om hvordan det etter hvert ble brudd mellom den svenske pinsebevegelsen og Knutby-menigheten. Journalisten spør om Pingst burde valgt en annen tilnærming. Når man står overfor et miljø som Knutby, vil refleksen både fra storsamfunnet og fra oss i pressen være å gå til deres overordnede og forvente klare svar.

I dette tilfellet hadde nok pinsebevegelsen også en egeninteresse i å markere tydelig avstand til Knutby. Men med tanke på dem som fortsatt befant seg på innsiden av dette miljøet, er det ikke gitt at det sterke offentlige søkelyset gjorde det lettere å reflektere kritisk over egen sammenheng, for ikke å snakke om å ta de første skrittene på vei ut.

Ytre kritikk kan føre til indre samling også i sunnere sammenhenger enn Knutby Filadelfia. Men ledere som vil gå dialogens vei fremfor konfrontasjonens, risikerer å bli oppfattet som svake både av allmennheten og av media. Derfor trengs det både mot og utholdenhet for å både formidle tilstrekkelig tydelig hva som er rett og hva som er galt, og samtidig lytte til historiene fra innsiden.

Men samtidig: De farlige lederne kommer kanskje aldri til å forstå rekkevidden av sine egne handlinger, og hvor stor skade de har påført andre mennesker. Oppgjøret kan ikke være avhengig av en slik erkjennelse.

Både religiøse og politiske miljø kan utvikle sekteriske trekk. Den faren kommer ikke til å forsvinne. Frykten for å bli assosiert med slike miljø kan føre til at man tar for lett på den kontinuerlige oppgaven det er å sikre åpenhet og respekt for den enkelte, og for standpunkter som bryter med dem som det til enhver tid sittende lederskap ønsker å fremme. Kostnaden ved å overse denne faren kan bli veldig høye.

Tarjei Gilje
redaktør i Dagen

(Tidligere på trykk i Dagen)