Kollektbønnene, En kritisk analyse - del I

AKTUELL ARTIKKEL

av kap. Jan Bygstad

Luthersk Kirketidende, 2/86, s. 44-50.

Kollektbønnene,

En kritisk analyse - del I

Innledning

Liturgikommisjonen har nå gjort seg ferdig med sitt arbeid.

I den nye høymesseliturgien har det vært foretatt en rekke justeringer de siste årene, ikke minst i kollektbønnene. Motiveringen bak disse ulike endringene er ikke alltid like lett å spore. Men en må anta at en del av dem er gjort for å imøtekomme noe av den kritikk som har vært reist mot enkeltheter i den nye liturgien.

For min egen del har jeg hatt store vansker med å finne meg til rette i deler av den nye liturgien. Særlig gjelder dette kollektbønnene. Og de siste justeringene har ikke hjulpet stort på dette. Det kjennes rett og slett umulig å be mange av de nye bønnene, det er for mye som skurrer.

Ved alle revisjoner av liturgien må en stille meget strenge dogmatiske krav. Ut fra den uro jeg har kjent, har det vokst frem et sterkt behov for å få vurdert kollektbønnenes (KB) teologiske gehalt på Skrift og bekjennelse, med særlig henblikk på forholdet mellom lov og evangelium. Så langt jeg kan se er det nemlig her det brenner.

Forøvrig kan man jo anvende liturgihistoriske, økumeniske og pedagogiske målestokker i en slik undersøkelse. Jeg har ikke sett noe av dette som min sak, og unngår derfor å trekke inn slike synspunkter. Mitt anliggende er kun det innholdsmessig-dogmatiske.

Fra gammelt av i kirkens historie har liturgien vært sett på som "das gebetete Dogma". Her finner vi troen i funksjon. Vår identitet som kirke er m.a.o. nøye knyttet til liturgien. Er det ikke samsvar mellom skrift og bekjennelse på den ene side, og liturgiens innhold på den annen side, er vi inne i en identitetskrise. Nettopp her er KB en meget nyttig indikator. Så lenge KB er tekstkollekter, og hører til Ordets del i gudstjenesten, må vi forvente at hele mangfoldet i Guds råd gjenspeiles i KB. Kirkeårets tekster har jo nettopp dette som formål. Får dette virkelig skje i de nye KB?

Nå er valget av metode i en vurdering som dette av grunnleggende betydning. Hvilke spørsmål stilles til materialet? Og ettersom de nye KB er vesentlig kortere enn de gamle, blir spørsmålet også: Hva er utelatt? Hvilke minimumskrav skal settes opp for hva som må være med i en årgang KB? Her berører vi omfattende liturgiske spørsmål, og det sier seg selv at en uttømmende drøftelse av disse problemstillingene er det ikke plass for her.

I den direkte vurdering anser jeg følgende spørsmål for å være særskilt viktige:

1. Hva er KB's dogmatiske innhold, isolert sett? Hva er deres nøyaktige mening, rent språklig?
2. I tilknytning til dette vil jeg knytte noen refleksjoner av språklig art: Hvordan bør vår tale være dersom vi skal forkynne lov og evangelium rett?
3. Hva er gjennomgående karakteristisk for hele årgangen? Dette er for en del besvart slik at jeg har satt opp en statistikk over ord, uttrykk og saker som frembæres i løpet av året. Er det noe lærepunkt som ikke kommer til uttrykk, eller som står svakt? (Dette statistiske materiale kan fåes tilsendt ved henvendelse til undertegnede).
4. En sammenligning med de gamle kollektbønner (Veit Dietrich, fork. VD). Hva er utelatt, og eventuelt hvorfor?

"- hjelp oss -"

Da pkt. 1) og 2) ovenfor har vidtrekkene følger for hele den øvrige vurdering, vil det være naturlig å starte her. Som utgangspunkt vil vi gripe fatt i en vending som går igjen gjennom hele kirkeåret, nemlig "hjelp oss". Denne vendingen dukker hovedsakelig opp i to sammenhenger:

Bønn om hjelp av nød finnes så langt jeg kan se kun 2. s. i faste, med noenlunde like talemåter 2. s. e. påske og 3. s. i faste.

Spørsmålet er her: Er dette et riktig ord i denne sammenheng, dvs. er dets nøyaktige betydning og innhold slik at det gir klart og utvetydig uttrykk for forholdet mellom lov og evangelium? Særlig for pkt a)'s vedkommende er det avgjørende hva vi legger i ordene "hjelp oss".

Går vi til Norsk Riksmålsordbok 1), finner vi at hjelpe i aktiv hovedsakelig brukes i to sammenhenger: For det første om hjelp av nød, for det andre om hjelp til forskjellig slags arbeid, tjeneste, o.l. Her blir betydningen "det å lette utførelsen av et arbeid el. lign., særlig ved selv å arbeide med, eller for å arbeide for å muliggjøre at noe blir virkeliggjort eller kan finne sted." Ordet blir da synonymt med "være behjelpelig med", "bistå", "assistere". Dermed er det gitt at her er det to eller flere som hjelpes ad på ulike vis.

Nå forholder deg seg stort sett slik at nødsbønnene er borte fra KB (se nedenfor). Språklig sett blir vi dermed stående igjen med alternativ to som betydningen av "hjelp oss". Altså er det tale om bistand. Se f.eks. l. s. i faste, Skjærtorsdag, 3., 11., 16. s. e. pinse. I alle disse KB dreier deg seg om det fundamentale i frelsestilegnelsen. Ettersom nødsbønnene er borte, har vi bønner om Guds bistand. Det er to om verket, om enn den menneskelige faktor er liten. Stikkord: Hjelp til selvhjelp, synergisme.

Dette kan kanskje synes som en grov og lettkjøpt påstand. Gripe fatt i et isolert uttrykk på denne måten. Kan det da ikke med litt velvilje forståes annerledes? Jo, det kan det. Men nettopp i dette "kan" ligger ordets hovedproblem: Det er tvetydig, og derfor misvisende.

For poenget i all tale om frelsestilegnelsen ligger ikke bare i verbet, dvs. i hva som skjer, men vel så mye i subjektet, dvs. hvem som er den handlende. I frelsen er det Herren alene som gjør sitt verk, vi mennesker er "pure passive". Dette må ikke noe menneske lates i tvil om. Men ved bruken av et slikt tvetydig verb vil en slik tvil få livsrett.

Men saken (Herren alene) er der jo likevel, bare vi underforstå den rette mening? Nei, språklig sett er ingen annen sak tilstede enn den som er uttalt. Er det uttalte tvetydig, blir også saken tvetydig. Dvs.: Dersom ikke evangeliet forkynnes språklig og logisk entydig, da er det heller ikke forkynt klart i reformatorisk mening.

Hva det dreier seg om her blir kanskje klarere dersom vi spør: "Hvorledes tenker man seg at denne "hjelp" skal ytes, og på hvilke premisser gis den?" Skjer det ved hjelp av en "kraft" som gis til det alvorlige og søkende menneske? En slags mystisk vitamininnsprøytning i vilje- eller følelseslivet?

Etter bibelsk tankegang kan det kun være tale om en vei her: Ved loven knuser og ødelegger Gud den enkeltes fromhet, religiøsitet og selvrettferdighet (Fil. 3,7-10). Den menneskelige religiøsitet skal nemlig ikke ha Guds "hjelp" til å tro Guds nåde i evangeliet. Tvert om trenger et slikt menneske å kjenne det tveeggete sverd i samvittigheten. For det naturlige menneske kan hverken bli eller leve som en kristen. Ikke engang om det får hjelp eller kraft til det av Gud.

Men den som er sønderknust på denne måten, ved loven, skal få høre evangeliet og ta det til seg. Han er nødt til å tro Gud fordi han ikke har noe å bygge på i seg selv lenger. Kraften til frelse ligger i "ordet om korset", ingen andre steder.

Denne sannhet om Guds gjerning i lov og evangelium tåkelegges imidlertid ved diffus og generell tale om at Gud skal "hjelpe oss".

På denne måten krever evangeliet selv at vi er meget nøye med hvordan vi uttrykker oss (Se Ps. 119,4). Da blir det nødvendig å overveie hvilke regler som gjelder for entydig språkføring.

Språkets lover

I vår bibelsk-reformatoriske arv har vi med rette fått betont at forkynnelsen av lov og evangelium er hovedsaken fremfor alle andre "saker". Til denne forkynnelse stilles det ett hovedkrav: klarhet. Det må skjelnes rett mellom de to, og de må fremfor alt ikke blandes sammen.

Dette klarhetskrav er saklig sett det samme som kravet om språklig entydighet. Vår tale må være slik at det ikke åpnes for misforståelser, uklarhet eller forvirring. Tåkelegging på dette felt er en alvorlig hindring for menneskers frelse.

Kravet om klarhet kan i hovedsak tredeles:

1. Entydighet
2. Sakssvarende terminologi
3. Korrekte referanserammer.

Entydighet

Den som hører vår forkynnelse skal ikke lates i tvil om hva som menes fordi vi bruker ord, uttrykk og talemåter som er mangetydige eller uklare. Vår oppgave er å tale så klart som overhodet mulig, og dersom mennesker da ikke forstår, er det fordi de ikke vil omvende seg (Joh 8,43; 1. Kor 1,18+ 2,14). Da ligger skylden hos mottager og ikke hos avsender.

Nå består budskapet av en mengde mangetydige ord, de såkalte almenbegreper. Ord som "kjærlighet", "fred", "frihet", "nåde", osv. kan alle ha vidt forskjellig betydning, avhengig av hvilken sammenheng de benyttes i. Klar betydning får de bare ut fra sin sammenheng. Dersom sammenhengen er klar og uten tvetydigheter, vil almenbegrepene også bli det. Og omvendt. Isolerte almenbegreper kan ganske enkelt ikke bli bærere av et spesifikt kristent budskap. Når man f.eks. i en preken konkretiserer og eksemplifiserer, er dette en måte å klargjøre et almenbegreps innhold. Skriften gjør nøyaktig det samme. Der får ethvert almenbegrep sin betydning ut fra sammenhengen i frelseshistorien. I Joh 3,16 eller 1. Joh 4,9f ville f.eks. ordene "kjærlighet" og "elske" vært meningsløse uten den følgende presisering som forteller oss hva slags kjærlighet det er tale om: Den som kommer til uttrykk i forsoningen. Isolerte almenbegreper må med nødvendighet blir uten konkret mening, det ligger i språkets natur.

Videre: Språket formidler intet annet saksinnhold enn det som ligger i den nøyaktige ordlyd. Vil vi forkynne saken lov og evangelium klart, kan dette ikke gjøres på noen annen måte enn ved språklig klarhet og entydighet.

Et særskilt tjenlig middel til å presisere med har vi i negasjonen. For at en sak skal komme tydelig frem, er det også nødvendig å ha klart for seg hva det ikke dreier seg om. F.eks. finner vi alle hovedbegreper i Bibelen parvis sammen med sin negative motpol: Liv - død, frelse - fortapelse, tro - gjerninger, lys - mørke, osv. Brukes disse begrepene uten sin motpol, faller de raskt ned på det generelle plan og mister en vesentlig del av sin klarhet.

Et godt eksempel her er Luthers forklaring til 3. trosartikkel i Den lille Katekisme: "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham." Dersom denne negasjonen ikke hadde stått der, ville forklaringen ha tapt noe av det vesentligste i evangeliet: Den absolutte utelukkelse av det gamle menneskes selvaktivitet.

Her finner vi en av de vesentligste mangler i KB: Konkretisering og negasjon er sparsomt anvendt.

Sakssvarende terminologi

Ethvert ord og uttrykk har en noenlunde definerbar mening som gjør det anvendbart innen bestemte saksområder. Ord eller talemåter som gir assosiasjoner som ikke er sakssvarende innen det område som skal beskrives, er uegnet. "Den som innfører andre ord, innfører andre saker" (Luther).

Slik kan man blant kristne godt tale om "medmenneskelighet" eller "solidaritet" på det mellommenneskelige plan. Men benyttes disse ord for å beskrive Jesu død på korset, er de uegnete, fordi de ikke rommer det vesentlige i saken: Forsoningen, den stedfortredende lidelse og død for synd under Guds vrede. Ordene svarer ikke til den sak de skal beskrive.

Det er her den grunnleggende innvending mot uttrykket "hjelp oss" i KB kommer inn. Når to nemlig skal hjelpes ad med noe, er dette ikke et sakssvarende uttrykk for evangeliets ensidighet: Det er Herren alene som frelser, min medvirkning i dette stykke er kun en hindring for ham. Derfor ser vi også at VD's gamle bønner bruker andre ord for å beskrive dette faktum: "Gi", "frelse", "redd", "bevar", "styr", osv. Ingen av disse ordene frister meg til å tenke at jeg assisterer Gud i dette.

Referanseramme

I ethvert utsagn er referanserammen av grunnleggende betydning for hvordan man skal forstå de enkelte ord i det aktuelle utsagn. Forholdet mellom loven og evangeliet er en slik referanseramme for all rett kristen tale. Ethvert begrep får sin rette betydning i kraft av denne helhetsrammen.

Referanserammen spiller samme rolle for meningsfyllt tale som fortegnet gjør i matematikken: I regnestykket +-[(a+b-c) - (d-e)] blir summen vidt forskjellig alt etter hvilket fortegn man velger.

På samme vis er det med all kristen forkynnelse og tale. Ta f.eks. begrepet "bønn". Bønn i almenreligiøs eller fariseisk mening retter oppmerksomheten mot sjelelige fenomener som "fordypelse", "inderlighet", "sinnets oppløftelse og renselse", o.lign. Kort sagt mot mennesket selv og dets religiøse aktivitet. Bønn i denne forstand gir umiddelbar adgang til Gud.

Sann evangelisk bønn er noe helt annet: Det er bønn i Jesu navn, dvs. ikke i mitt eget navn. Guds barn trer ikke frem for Faderen i kraft av egen fordypelse, religiøsitet, fromhet, eller lignende ytelser. Kristen bønn er en rettighet, en adgang vunnet gjennom Kristi kors, på synderes vegne (Hebr 10,19f). Gud hører ikke bedre om jeg er særskilt lydig eller flink til å konsentrere meg.

Innholdsmessig sett vil også evangelisk bønn bli annerledes. Det er å "kaste all sin sorg på Herren", legge enhver sak over i Guds hånd for at den ikke mere skal stå i min hånd. Dette er grunntonen i all "begjærbønn".

Den samme forskjell gjelder alle andre begreper i Skriften. Fariseeren kan f.eks. tale meget om Guds barmhjertighet og nåde, akkurat som en kristen. Men han vil alltid komme til å forutsette en eller annen betingelse i sitt eget hjerte. I det kristne budskap er imidlertid den eneste forutsetning og betingelse for å få Guds nåde noe som ligger utenfor meg, nemlig i Jesu verk i forsoningen. Fariseeren derimot, vil med nødvendighet komme til å knytte alle slike betingelser til sin egen fromhet, og vet intet hverken om loven eller evangeliet.

Denne referanserammen må være med i all kristen tale, ellers blir den falsk. Særlig gjelder dette dersom det skal tales om vår tjeneste som kristne og vårt ansvar overfor Herren, lovens 3 bruk. Knyttes ikke denne tale uttrykkelig og klart til en rett forkynnelse av lov og evangelium, må den med nødvendighet bli oppfattet på fariseisk vis. Kun den sak som er uttalt, er tilstede. Som forkynnere må vi ha klart for oss at det gamle menneske er en uhelbredelig fariseer, det er både lovisk og religiøst, og har ingen sans for det som hører Guds rike til. Dermed vil det også uten videre ta all uklar tale på dette område til inntekt for seg selv. Å la seg redusere til en hjelpeløs synder som trenger nåde, ligger langt under den gamle Adams verdighet. Den gamle Adam vil alltid foretrekke å tro at han er i stand til å tjene Gud ut fra egne forutsetninger. Og så lenge han fortsetter å leve i den villfarelsen, er det umulig for ham å begripe at han trenger å bli frelst.

På dette punkt er det fatale mangler i en rekke KB, noe vi kommer tilbake til nedenfor.

"- hjelp oss til å - -"

Som nevnt brukes dette uttrykket 17x i forbindelse med bønn om hjelp til en eller annen gjerning, se f.eks.: 10., 18. og 24.s. e. pinse. Bistandstanken er her iøynefallende. Hvordan denne hjelp skal ytes, sies det ikke stort om. Skjønt det kunne være av stor interesse å få greie på den sak. Enkelte steder er det likevel tale om "kraft" eller "ånd", hva det nå kan menes med det.

Spørsmålet er her: Har denne talemåte bibelsk berettigelse?

Så langt jeg kan se, finnes det ikke lignende formuleringer i Skriften. Det er ikke noe sted tale om kraft og hjelp til å oppfylle loven, heller ikke etter dens 3. bruk. Det som kjennetegner all Bibelens tale om denne sak, er to ting:

1. Sammenhengen. Dette har vært drøftet ovenfor. Grunnleggende steder i NT til dette punkt finner vi i Rom 6,14; Gal 5,25; Ef 4,20ff. Her kommer en struktur til syne som går som en rød tråd gjennom alle NT's formaninger: Livet i og frelsen fra Jesus på korset er fundamentet for at det overhodet kan finnes en kristen vandring. Det er ikke slik at jeg makter dette ut fra egne forutsetninger, og at jeg bare trenger hjelp til å sette det hele ut i livet. Tvert om. Derfor er ordet frukt et grunnleggende begrep her:
2. Frukt er det som vokser frem av det nye liv i Herren. At noe kan kalles for frukt vil si at hele dets eksistens og karakter er avhengig av livet i det tre det henger på og vokser på. Forsvinner livet, dør grenen. Dermed forsvinner også forutsetningen for all sann frukt. Døde trær kan det henges pynt på. Og nøyaktig dette er det vi gjør når vi vil ha frem gjerninger uten evangeliet. Det gamle menneske kan hverken forandres eller hjelpes, det må dø. Først da kan frukten komme (Joh 12,24).

Så langt jeg kan se, finner vi bare en bønn i NT hvor det er tale om Guds hjelp til å oppfylle loven. Denne er karakteristisk nok lagt i fariseerens munn i Luk 18,9-12. Det særpregede ved fariseisk tro og liv ligger nettopp i dette at livets mening består i å oppfylle loven. Dette kan man ikke klare ved egen kraft, og derfor trodde fariseerne at Gud ville gi den nødvendige hjelp/kraft til det. I kollektbønnene er vi kommet farlig nær denne fariseernes teologi.

"- gi oss kraft til å---"

Ifølge min opptelling finner vi ordet "kraft" brukt på denne bestemte måten 6x i løpet av kirkeåret.

Hva menes det egentlig her? Hva slags kraft er det tale om, og hvordan kan man gjøre seg bruk av denne kraft? Dette sies det ingenting om, utenom generelle henvisninger til Den hellige And. Det tør være en kjent sak at en slik språkbruk kjennetegner svermeriet og den svermeriske karismatikk: Ånden kommer umiddelbart og uavhengig av nådens midler, slik at det blir rikelig med kraft og glede til et "seirende kristenliv".

Hovedspørsmålet blir også her: Hva er referanserammen? Er det lov og evangelium, eller det naturlige menneskes tjenesteiver? NT taler rett nok både om Ånd og kraft, men forstår vi dette i den rette sammenheng? Tenkes det på en følbar gratia infusa ("inngytt nåde")? På grunn av manglende entydighet i språkbruken kan ordet "kraft" slik det brukes i KB bety nær sagt hva som helst.

Den eneste gyldige mening av ordet "kraft" i NT finner vi i Rom 1,16f. Her er det tale om evangeliets kraft i og ved Guds ord (jfr. Gal 3,2ff; 1.Kor 1,17ff). I dag er denne grunnsannhet ukjent blant mange kristne, og det rår adskillig forvirring. Når så KB taler like uklart og lite presist, vil dette bare tjene til ytterligere å tåkelegge og forvirre.

Kjernen i denne saken er at Ordet fra Guds munn bærer i seg Guds egen kraft (Joh 6,63), det skaper hva det nevner. Derfor gjelder det å høre og ta til hjertet Guds ord og løfte, og så stole på Ordets egen virkekraft. Det paradoksale her er at jo svakere det menneske er som tar imot Ordet, jo sterkere kraft får Ordet selv (2. Kor 12,9f).

KB er for korte

De regler vi har omtalt for klar og forståelig tale, gjelder all kristen tale, enten det nå dreier seg om samtale, preken, sang eller bønn. ønsker man å uttrykke seg kortfattet, vil man alltid stå i fare for å miste muligheten for en klar forståelse. Årsaken er at den sammenheng som gir ordene innhold blir for lite utfyllende. Av denne grunn må kravene til nøyaktighet og klarhet i uttrykksmåten være langt strengere i en kort bønn enn i lengre og mer omfattende bønner. Makter man ikke å gi en noenlunde klar forståelse ved hjelp av få ord, er det bedre for saken skyld å være litt mer omstendelig.

Nå er den saklige fortynning og uklarhet blitt så sterkt i forhold til de gamle kollekter, at den lille tidsbesparelse det her dreier seg om, ikke er verd et slikt tap.