Kollektbønnene - En kritisk analyse - del II

AKTUELL ARTIKKEL

av kap. Jan Bygstad

Luthersk Kirketidende, 3/86, s. 76-83.

Kollektbønnene,

En kritisk analyse - del II

Hvilken syndsforstaelse finner vi i KB?

Vi har tidligere vært inne på at nødsbønnene stort sett er forsvunnet i KB. Denne påstanden vil vi nå gå nærmere inn på og begrunne.

Stridens eple i debatten her har vært om hvorvidt det dreier seg om aktuell eller habituell synd i KB. Dette er en høyst betimelig spørsmålsstilling, da det jo ifølge Skriften er hjertet som er den virkende årsak til gjerningssynden (Matt. 15,18ff). Av en statistikk over dette i KB vil man raskt se at gjerningssynden er totalt dominerende. Syndens skyld omtales bare én gang i løpet av året (23. s.e. pinse), likeledes syndens lønn i fortapelsen.

De uttrykk som kan gå på synden i vår natur, er tallmessig få, samtidig som de er såpass svevende at det er umulig å få noen klar forståelse av hva som egentlig er ment. Når det er tale om "vår svakhet og maktesløshet " er vel dette ikke galt i og for seg. (se 3. + 4. s. e. Kr.åp.). Problemet er bare at disse begreper står der uten noen nærmere forklaring, så man begynner å lure: Henger denne svakhet sammen med vår synd, er det en legemlig svakhet, eller bare det at vi er uformuende når det gjelder "krefter" overfor "den onde fiende"? Også der det er tale om "syndige mennesker" (se 6., 12. og 19. s.e. pinse), er det umulig å finne noen klar og nøyaktig mening.

Vi må her ha klart for oss at sannheten om det totale syndeforderv slett ikke er selvinnlysende for det naturlige menneske. Ja, ikke engang for en kristen. Tvert imot. Alle og enhver kan jo uten videre innrømme at han er en "synder". Men at jeg er det i den forferdelige og alvorlige mening som den hellige Gud legger i ordet, er det ikke enhver gitt å se. Dette hører med til de upopulære trossannheter som det moderne menneske alltid vil protestere imot. Nettopp derfor må denne sannhet stadig forkynnes og klargjøres, og slett ikke stikkes under stol. Det er da også en rekke tekster i kirkeårets løp som skulle gi anledning til å få dette med i KB på en forsvarlig måte.

Når vi nå er inne på syndsforståelsen i KB, står vi også overfor spørsmålet om hvilken antropologi KB gir uttrykk for. Ifølge statistikken kan vi slå fast at det bibelsk-reformatoriske menneskesyn enten er forlatt eller fortiet. Dette viser seg i at en rekke fundamentale sannheter angående antroplogien overhodet ikke er omtalt med ett ord eller en stavelse. Det sies intet om arvesynden eller syndenaturen. Det gamle menneske er overhodet ikke nevnt, og ordet "kjød" er blitt et fremmedord. Når så talen om vår onde natur er sløyfet i liturgiens åpning, betyr dette at talen om synd i vår liturgi er blitt almenreligiøs.

Like alvorlig er det at kampen mellom det gamle og det nye menneske ikke omtales noe sted, heller ikke at en kristen er simul justus et peccator. ("samtidig synder og rettferdig").

Denne radikale syndsforståelse henger sammen med reformatorenes gjenoppdagelse av hva Skriften sier om disse ting. Og det spørsmålet som var drivkraften i reformasjonsverket: "Hvordan finner jeg en nådig Gud?", - dette spørsmålet er det umulig å forstå uten "kampen i hin forferdede samvittighet" (CA 20,17). Når synderen har begynt å oppdage syndens dype mørke og makt i sitt eget hjerte, blir det ubegripelig for ham at Gud vil ha noe med ham å gjøre i det hele tatt. Han skjønner at han ikke fortjener noe annet enn vrede, dom og forbannelse fra Gud.

Dette kalte de gamle for "anfektelse" eller "syndenød", to ord som knapt forekommer i KB (heller ikke i sak).

I VD's gamle bønner har vi noen gode eksempler på hvordan disse sannheter kan komme med i en kollekt:

Denne bønn er mettet med bibelsk substans. Bønner som på forskjellig vis omtaler det samme, finner vi 4. s.e. Kråp.; 6., 18., 20. og 22. s.e. tref.

Sum: Hovedproblemet i KB er det som ikke sies. Utelatelser og alminnelige talemåter gjør klar bibelsk-luthersk forståelse umulig.

Guds hellighet og lovens 2. bruk

Denne sak er grunnleggende for all kristen tale, men finner dessverre ikke noe sted uttrykk i KB. Herrens hellighet og nidkjærhet ved loven mot all synd nevnes ikke i det hele tatt. Heller ikke at Herren i loven krever at vi skal være fullkomne og hellige både i hjerte og gjerning. Og at vi på grunn av den nød først virkelig lærer Frelseren å kjenne, har man også utelatt.

Det skulle være innlysende at den manglende synds forståelse i KB henger sammen med denne kjensgjerning. Og med indre nødvendighet får dette til følge at anfektelsen blir borte.

Følgende regel kan settes opp for en klar og rett forkynnelse av lov og evangelium: Dersom ikke loven blir nådeløs, blir heller ikke evangeliet lovløst. Det gamle menneske må ikke gis noen mulighet til å stole på sin egen gjerning: Det er evig fordømt og fortapt selv med sine aller beste gjerninge, - og dette er fortjent. Heller ikke må det gamle menneske få noen anledning til å søke falske løsninger, eller til å unnskylde seg. Derfor er det så tvingende nødvendig at vi aldri på noe vis taler om at Gud nok gir "hjelp" til å oppfylle loven. Det finnes spesielle dager i kirkeåret hvor dette kommer frem med særskilt tyngde og skarphet.

Tradisjonell luthersk lære har her samlet seg om tekster som Matt. 5,20ff (7. s.e. pinse), Joh 3,1-15 (Treenigh.), Joh 16,5-11 (4. s.e. påske), Mark 12,28-34 (19. s.e. pinse), o.a. De krasseste lovtekstene i Romerbrevet (1,18ff; 3,9-20; 5,12-21; 7) er strøket fra tekstrekkene. Betrakter man den liturgiske reform som et hele, er dette siste et klart symptom på en utvikling i retning bort fra en bibelsk grunnsannhet.

Hvordan kommer så loven til orde på disse søndager som her er trukket frem? Svært dårlig, er jeg redd. Særlig grelle eksempler har vi 7. og 19. s. e. pinse:

7.s. e. pinse:

19.s. e. pinse:

I disse bønnene er det ikke Herrens hellige lov som får hjertet til å beve når den lyder. Nei, det er loviskheten. En sammenligning VD vil gjøre dette enda tydeligere:

6.s. e. tref:

18.s. e. tref:

(Tekstene til disse siste er de samme som for de siterte fra KB).

I disse gamle bønner fra Veit Dietrich's hånd er det nøden under loven som er hovedsaken. Det er dette vi trenger frelse fra og trøst imot.

Men i de nye KB omtales loven slik at vi kan etterleve i det minste en del av den. Rett nok faller og synder vi av og til, men den sak er øyensynlig ikke så alvorlig at vi behøver å tale om Guds vrede og fortapelsen i denne forbindelse. Langt mindre blir det fremhevet at vi er ute av stand til å oppfylle selv det minste bud i loven på grunn av vårt kjød. Tvert om kan loven kalles for "kjærlighetens vei", og hvem ville vel komme til å tenke noe annet enn at det skulle være mulig selv å gå denne vei?

Et spørsmål melder seg: Dersom ikke Guds hellighet og nidkjærhet mot syndefordervet kan forkynnes i forbindelse med disse tekstene, kan dette da forkynnes i det hele tatt?

Når vi forkynner lovens 3. bruk må også sammenhengen med et klart forkynt evangelium fastholdes, slik at tjenesten får lov og evangelium som referanseramme. Hvis ikke, vil det med nødvendighet bli fariseisme. Forkynner vi derimot lovens 2. bruk, må det være så klart at ingen får noen annen tilfluktsmulighet enn Jesus alene!

Holder vi ikke disse to bruk klart adskilt, blander vi lov og evangelium, F.eks. slik at helliggjørelsen forkynnes før rettferdiggjørelsen. Når det skjer, får det fatale følger for menighetens og den enkeltes kristenliv: Åndelig trelldom, mørke og død.

Denne totale mangel på lovens nådeløshet og Guds hellige vrede mot synd og alt ondt, er en av de aller mest alvorlig mangler i KB. Og når dette er borte, er det ikke underlig om også nødsbønnene forsvinner. Ropet etter den nådige Gud er forstummet, det er ikke noe aktuelt problem lenger. Dagens mennesker har andre problemer som Gud værsågod skal hjelpe dem med å løse. Derfor har også meget av den nyere forkynnelse og teologi dreiet bort fra denne grunnproblemstilling, for istedet å befatte seg med andre ting. Her er det viktig å være klar over at spørsmålet etter den nådige Gud ikke er et spørsmål som oppstår av seg selv. Det kan kun skapes giennom forkynnelsen, og dette er en av den kristne forkynnelses hovedoppgaver! Nettopp lovens 2. bruk er av Gud gitt med dette formål for øyet. Den kirke som glemmer dette, mister selve grunnen for sin eksistens.

Skal vi forkynne rett her, må det få lyde: Loven er nådeløs, og nåden er lovløs.

Annen nød i KB:

Slik nød omtales kun sporadisk, og kan ikke sies å gi KB et sterkere preg i retning av nødsbønn. (Se her f.eks. 3. s. i adv. og 15. s. e. pinse.). Bedre er bønnene 4. s. e. Kr.åp. og 2. s. i faste. Disse hører likevel med til unntakene når man ser hele årgangen under ett.

En naturlig følge av dette blir at trøstemotivet nærmest forsvinner. Grunntonen i KB er en ganske annen enn i VD's gamle. Hvor er nå han som tørker bort hver tåre? Trenger vi ikke slik trøst lenger?

De objektivefrelseskjennsgierninger

Her skal vi se litt på hvordan Jesu verk og person er omtalt gjennom årgangen. Ifølge statistikken er det særlig iøyenfallende hvor lite påaktet de grunnleggende momenter i forsoningen er. Disse omtales ikke mer enn ialt 13x i løpet av årets 75 bønner. Forutsetningene for frelsesverket, nemlig Jesu komme i kjød og utsendelsen fra Faderen, omtales 8x.

Hvorfor gis dette som er det aller viktigste så liten plass i forhold til f.eks. talen om alle slags gjerninger vi skal gjøre? Til sammenligning kan det nevnes at i ca. 45 bønner i kirkeåret tales det om ulike ting vi skal gjøre i Guds tjeneste! Er ikke det Herren har gjort for oss langt større og viktigere? Bør det ikke være slik, også i KB, at en sak skal ha den plass og vekt som svarer til dens betydning? Paulus sier: "Jeg ville ikke vite av noe annet iblant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet." Dette må også gjelde liturgien.

I bønnen på Maria Buskapsdag er det skjedd en forunderlig ting: Mens ordet "jomfru" var med i de første utkast til KB, er det nå strøket. Dette er særlig graverende i denne tid da sannheten om jomfrufødselen anfektes så sterkt. En kirke som vil være tro, kan ikke da snu kappen etter vinden, men må tvert om holde urokkelig fast ved bekjennelsen.

En annen sak som også må sies nærmest å være utelatt i KB, er Jesu guddom. Ikke noe sted poengterer KB at Jesus er sann Gud av evighet. Taushet på dette punkt åpner døren på vid gap for arianismen. I våre dager er det mer nødvendig enn noensinne målbevisst å undervise i troens kjernesannheter. Derfor er det også betenkelig at treenighetslæren kun blir antydet en søndag i løpet av hele året, nemlig på Treenighetssøndag.

Også her gjelder regelen: Ingen annen sak er tilstede enn den som er uttalt og ligger i den nøyaktige ordlyd. Dermed blir det egentlige problem også her liggende i det som er utelatt.

Nådens midler

På dette punkt er den siste utgaven av KB vesentlig bedre enn de første utkastene som kom. Guds Ords plass og betydning for kirkens og den enkelte kristnes liv kommer langt klarere til uttrykk enn tidligere. På 2. pinsedag og 11. s.e. pinse blir det f.eks. godt understreket at frelsen kommer ved hørelsen.

Den Hellige Ånds gjerning er også rikelig omtalt i KB. Det blir f.eks. ofte poengtert at det er nødvendig i eie DHÅ både for å kunne se og ta imot frelsen, og for å kunne bære frukt av troen. (Juledag; Vingårdssøndag; 5. s.e. påske; 4. s. e. pinse).

Men dessverre finner vi betydelige svakheter også her. Talen om Den Hellige Ånd og hans gjerning er aldri uttrykkelig forbundet med nådens midler, slik at vi forstår at han kun mottas gjennom disse. Det blir ofte bedt om at Gud skal gi sin Ånd, men ikke noe sted sies det hvordan vi får DHÅ. Dette, som er et kardinalpunkt i Skriften og i luthersk teologi, burde også få en plass som svarer til dets betydning. Dersom vi tier om at Ånden utelukkende blir gitt ved nådemidlene, åpner vi for alle slags utgaver av svermeriet.

Som eksempel kan vi her se på KB på Kristi Åpenbaringsdag: "- gi oss din Hellige Ånd, så vi følger lyset fra dette ord - - -". Her ser vi at talen om Guds Ånd og Guds Ord er bundet sammen. Men ikke på en slik måte at vi skjønner at vi får Ånden i og med Ordet. Det virker tvert om som om Ånden kommer som et tillegg til Ordet, utenom Ordet. Og så kan man jo begynne å spørre: Hvordan kommer denne Ånd? På hvilke premisser blir den gitt? Som belønning for lang og tro tjeneste, eller fromme forberedelser? Er det en følbar størrelse? Nei, nettopp her burde det kraftig understrekes at Gud har kledd sin Ånd i Ord og Sakrament. Tilsvarende svakheter finner vi 5. s.e. Kråp.; Såmannssøndagen og 2. pinsedag.

Ordet "kirke" brukes også en rekke steder i KB, men det kommer, så langt jeg kan se, ikke noe sted frem hva som ligger i dette ordet etter dets nytestamentlige mening: Kirken, eller menigheten, er de helliges samfunn.

To steder tales det om kirken i forbindelse med Ord og Sakrament. (Skjærtorsdag og Pinsedag), men da ikke slik at det blir tydelig at det er gjennom disse midler alene Gud skaper og styrer sin kirke.

Det ville være ønskelig at KB også på dette punkt kunne få en større saklig tyngde og klarhet.

Om frelsestilegnelsen

Det almene preg på dette punkt har vært antydet over: KB er her altfor generelle. Almenbegrepene står uten noen nærmere presisering i svært mange KB. Språklig sett har de frelseshistoriske kjensgjerninger sin vesentligste funksjon som innholdsbestemmende sammenheng. Når det er mangler her, synker presisjonsnivået i faretruende grad.

Det tales f.eks. mye om tilgivelse, men at denne bare gis for Jesu skyld, på grunn av forsoningen, kommer lite frem. Dette er en alvorlig svakhet all den tid talen om Guds vrede er borte. For da vil ordet "tilgivelse" lett komme til å bli ensbetydende med "å se gjennom fingrene med". Og er det noe Den Hellige ikke gjør med synden, er det det! Imidlertid er bønnene på 1. s.e. Kr.åp. og 23. s.e. pinse gode unntak.

Troen omtales også ofte, men uklart, se f.eks. 7. og 19. s. e. pinse. Den hovedsak som Paulus og Luther kjempet for, nemlig at tro og gjerninger er absolutte motsetninger i frelsessaken, kommer så vidt jeg kan se, ikke noe sted til uttrykk! Dette er ubetinget en av de mest graverende mangler i KB. Godt er det likevel at den søndag som aller mest tar for seg den kristne tjenesten, Vingårdssøndagen, der understreker KB at all fortjeneste på vår side er utelukket. Se også 12. s.e. pinse.

For trosbegrepets vedkommende er det ikke uten betydning at man er klar over hva slags tro det er tale om. Hva kjennetegner f.eks. den frelsende tro til forskjell fra en ren forsantholden? Se Skjærtorsdag eller 3. s.e. pinse. Formuleringene i disse bønnene er ikke gale i og for seg. Men de er så vanskelige å begripe fordi de er så generelle.

På lignende vis kan "nåde"-begrepet bli brukt: Hva menes det her: "-se nådig til vår svakhet -" (5. s.e. Kr.åp.) Som kjent kan man legge vidt forskjellige ting i dette ordet. Derfor er det vesentlig å være så presis i uttrykksmåten, at vi kan unngå alvorlige misforståelser.

Oppsummering

Hovedvekten i KB ligger ikke lenger på spørsmålet frelse-fortapelse og synd-nåde, men på tro-tjeneste. Denne forskyvning er skjebnesvanger. Nå er dette grunndrag rett nok ikke så fremtredende omkring de store høytidene, men til gjengjeld dominerende utenom disse.

Det som saklig sett har tatt plassen er en uklar blanding av lov og evangelium, som kan karakteriseres som "hjelp-oss-religionen". Dette er noe ganske annet enn evangelisk kristendom.

Hver enkelt KB kan isolert sett se ganske brukbar ut, men leser vi det hele i sammenheng, kommer en tydelig tendens til syne. Det vesentlige her er jo nettopp sammenhengen gjennom hele året: Da skulle hele Guds råd få komme klart og sterkt til uttrykk. Jeg er redd dette ikke er tilfelle.

Og da tvinger et fundamentalt spørsmål seg frem: Er det bare en ny liturgi vi har fått? Ligger ikke ansatsene til en falsk kristendomsforståelse innbakt i den nye høymessen?

Konklusjon

Formålet med denne artikkelen har vært å undersøke det læremessige innhold og språk i den nye liturgien. Jeg tror ikke det her bare dreier seg om en strid om ord, som om saken bakom likevel var den samme bibelsk-reformatoriske kristendom. Språkbruk er et symptom.

Språkbruken vil alltid avsløre en bestemt åndelig virkelighet bak de formulerte ord og setninger. Om dette skriver 0. Skjevesland et sted slik:

"En viss ordbruk fungerer innenfor en gitt meningssammenheng. Et system av ord og begreper røper en bestemt måte å tenke på".4) Det er dette en nøyaktig analyse vil avsløre. Videre skriver han samme sted: "Den som således får knesatt en språkbruk innenfor et saksområde, har derfor langt på vei bestemt tankegang og konklusjoner".

Selve det språk vi bruker har altså en sterk påvirkningskraft. Dette er forsåvidt noe kristne til alle tider har vært klar over, fordi de vet at en frelsende tro kun skapes ved forkynnelsen av evangeliet. Dette evangelium er klart innholdsmessig bestemt og gitt oss i Den Hellige Skrift. Det taler om bestemte kjensgjerninger som Herren selv har gjort til vår frelse, og om hvilke følger Herren lar dette få for våre liv. Samt om hvordan Herren selv vil at dette skal forståes. Derfor er det en livs-nødvendighet for oss som kirke å holde respekten for språket høyt. Frelsen kommer jo til oss kledd i ord fra Guds egen munn.

Forkynner vi et annet evangelium (Gal. 1,6; 2 Kor 11,4) - det må gjerne ligne det ekte - kan der også skapes en slags tro. Denne tro ligner den tro som frelser, uten likevel å være det. Guds ord i lov og evangelium tåkelegges da slik at Herren selv blir skjult (2 Kong 17,8 gml. overs.). Men da hindrer vi menneskers frelse. De kommer i stedet inn i en åndelig tåkeheim hvor man ikke ser klare konturer av noe slag. Og av dette følger strev, tunge byrder og sjelenød. Eller falsk trygghet som leder til fortapelse.

Det er noe av dette jeg frykter har skjedd med liturgien. For: Dersom Skriftens språkbruk er på vei ut, da er dette tegn pd at Skriftens tankegang også er på vei ut. Vi får en liturgisk "Nytale" i analogi med den Orwellske i 1984. Og det blir gitt stener for brød.

"Hjelp-oss-religionen" er nemlig noe ganske annet enn Skriftens forkynnelse av lov og evangelium. Her er det en annen Gud, en Gud som ikke er hellig. Disse andre guder kan gi oppgaver og utfordringer som muligens kan fylles av sterke og vellykkede overskuddsmennesker, men slett ikke av en fattig tigger. Tiggeren har lært Den Hellige å kjenne, og dermed mistet all tro på egen brukbarhet og innsats. Han har først og sist ett behov: Å lære Ham å kjenne som tar seg, av "den som er sønderkunst og nedbøyet i ånden" (Jes 57,15).

Dette evangelium våker Herren over med hellig nidkjærhet, og går aldri på akkord. Situasjonen i vårt folk og vår kirke er foruroligende. Kunnskapen om og respekten for Guds Ord svinner, også innen de kristnes rekker. Legemiddelet mot dette ligger ikke i å tilpasse seg den utviklingen ved å forkynne og forflate budskapet. Likevel ser det ut til at det er her vi er i ferd med å gå i grøften:

Når verden ikke lenger kjenner Den hellige Gud, slutter vi å tale om Guds hellighet. Når verden ikke lenger vil akseptere syndens alvor, tier vi også om den saken. Når verden ikke mer vil høre om forsoningen, toner vi ned den "siden" av budskapet. Dersom det er dette som er i ferd med å skje, er vi i en ytterst farlig stilling. For det er budskapet alene som er kirkekonstituerende, og da er vi faktisk i gang med å ødelegge kirkens grunnmur.

Jan Bygstad

NOTER:

1. Norsk Riksmålsordbok, Oslo 1937, 2. halvb., SP. 1846f.
2. O. Valen-Sendstad: Norske Radioprekener. Bergen 1950, s.182.
3. O. Valen-Sendstad: Til belysning av kritikkmetodeni den systematiske teologi. TTK 1951, s.132.
4. Luthersk Kirketidende, nr. 4, 1981, s. 85.